En omtale av SE p1i (ett år etter)

[nipsen]

----

 

(P1i - gjennomgang, smarttelefoner generellt - faktisk funksjonalitet mot minimalt akseptabelt realisert potensiale.)

 

----

 

<h1>"Æresrunden"</h1>

 

En kan si mangt om Sony Ericssons smarttelefon- prosjekt. Fra deres tidlige satsing på Psion - ikke ulikt satsing på en elektrisk brødrister i 1920 - til det halvhjertede forsøket på å gjenreise Symbian med UIQ versjon 3, med den ulykkelige p990 telefonen - forgjengeren til p1i.

 

UIQ 3 skulle redde avdelingen for smartingtelefoner ved å gjøre telefonene mer tilgjengelige, generellt sett, på en måte Symbian ikke hadde vært før. Grensesnittet (produsert av et lite selskap basert i Rönneby i Sverige, da heleid av Sony Ericsson) var tenkt å gi telefonprodusentene stor fleksibilitet til å enkelt produsere visuellt gode fronter for programmene deres, for alle slags oppløsninger og format. Gode nytteprogrammer skulle være forhåndsinstallert. Det skulle gi utviklere rask tilgang til å konstruere Web 2.0 applikasjoner, såvel som mer avanserte Symbian applikasjoner, samtidig som dette skulle være sikkert for brukerne. Applikasjonene ville også være kompatible med alle UIQ3.x telefoner (og ikke bare den siste modellen). Slik at man skulle kunne tilby noe for alle - telefonselskapene med tilpasning av innhold, uavhengige utviklere med større brukerbase og mindre plattformfrakturering, og brukere flest med bedre programmer og telefoner. En riktig suksess var i enningen.

 

Men den veien ville det ikke helt gå. Dårlig salg og en lang rekke kritiske problemer med telefonene fra starten ga UIQ3 en riktig knekk. Noe som samtidig hindret overgangen fra UIQ versjon 2 (og Symbian 7), slik at UIQ mistet både utviklere og brukere. Til sist mistet de også lederskapet i Sony Ericsson, som senere signaliserte at satsing på Windows Mobile var veien til å erobre smarttelefon- markedet. Angivelig gjennom å øke tilstedeværelsen for Sony Ericsson i spesielle kritiske markeder. Eller blandt dem som former fokus- gruppene deres - der UIQ ikke kunne lykkes, grunnet feil farge på knappene.

 

Med andre ord er ikke Sony Ericssons P1i et evig oppgradert og perfeksjonert produkt selskapet insisterte på å produsere frem på tross av dårlig salgstall, og atekniske brukere. Men er og blir et upolert hobbyprosjekt - sporadisk vedlikeholdt på mer eller mindre uoffisiell basis. Et skammelig dårlig valg av Sony Ericsson, som vi skal se igjennom testen.

 

Hvordan stiller så SEs avdrevne flaggskip seg opp mot konkurransen? På tampen av UIQs strevsomme liv og levnet, foran annonseringen av Symbian stiftelsens opprettelse (med totalt eierskap av Nokia), tar vi en mer grundig titt på styrkene og svakhetene med denne smartingtelefonen.

 

<h1>"Fulltastatur og trykkskjerm"</h1>

Utføringen er, som alle andre Sony Ericsson telefoner, grå på svart med ydmyke islett av maks én annen farge. I dette tilfellet røde tall innfelt i tastaturet, og en rød topp på pekepinnen. Fronten er i aluminium, mens baksiden er i svart og grå plast. Batteridekselet sitter ikke som støpt på plass, men truer heller ikke med å falle av, selv etter litt juling. Det er overraskende nok heller ikke noe problem med støv som legger seg på innsiden av dekselet, muligens fordi det ligger mot innsiden av rammen, og ikke ligger åpent langs siden av telefonen, slik mange modeller bygges. Baksiden av telefonen hefter noe, slik at den ikke sklir ut av hånden når en skriver. Vekten er distribuert slik at den er tyngst under tastaturet - nok en genistrek.

 

Tastaturet har hele alfabetet (minus æ, ø og å) på plass via de doble tastene. Tastene buer lett innover på midten slik at en tipper den mot venstre eller høyre med en finger for å velge den bokstaven man ønsker. På den måten klarer man seg med halvparten så mange taster som på et "fulltastatur" med samme qwerty oppsett. Tastene er behagelige og gir god respons - og er overraskende slitesterke. Mine er stadig like gode som da telefonen ble kjøpt (tross timeslange økter med en nintendo- emulator). Mangel på æ, ø og å er imidlertid ikke bra, og kan ikke helt reddes av den prediktive ordlisten. Til gjengjeld finnes det andre ofte brukte symboler lett tilgjengelig (skjønt semikolon er av en eller annen grunn glemt bort). Øvrige tegn er tilgjengelige ved å trykke en tast flere ganger, som på et t9 tastatur. Eller man kan bruke håndskriftgjenkjenningen (via "Jot", et eksternt utviklet program). Håndskriftgjenkjenningen fungerer knirkefritt, tross mangelfull dokumentasjon av SE - og det finnes "klipp ut", "lim inn" funksjoner i hvert tekstfelt. En noe ubrukelig form for "undo" finnes også (kun ett skritt tilbake). Merk også at dette er tilgjengelig i absolutt alle tekstfelt, fra java- applikasjoner til innebyggede program (med visse unntak, som vi kommer nærmere inn på senere).

 

Trykkskjermen er imidlertid ikke så solid som tastaturet, så en beskyttelsesfilm kan være en god investering. Allikevel - så langt viser det seg at ytterst få, også med de tidligere UIQ3 telefonene, har hatt problemer med at skjermen slutter å virke, blir ustabil, eller løsner på kantene (under rammen - dette er et kjent problem på noen trykkskjerm- telefoner).

 

Om slike feil skulle oppstå allikevel, er dette en av de service- oppgavene Sony Ericsson faktisk kan utføre - så her er det ingen bekymringer.

 

Med andre ord er telefonen solid nok til å vare flere år, uten at en behandler den veldig forsiktig.

 

I venstre hjørne finner en et metall- øye forankret i rammen, der man kan henge en amulett for å blidgjøre CMOS guden.

 

<h1>"Smart- telefon i lommeformat"</h1>.

En P1i har altså et fullt tastatur, 2.6 tommer skjerm, og passer i lommen. Den har runde kanter, tåler en trøkk, veier i underkant av 120g - og ser ellers ut som noe hentet ut av en Ed Wood film. "Stilren" er vel allikevel kanskje beskrivelsen som passer best, når man sammenlikner med andre mobiltelefoner i denne klassen.

 

Uheldigvis er det ikke så praktisk å ha telefonen i lommen - fordi "legg på/ta telefon" knappene er plassert på trykk- skjermen, som automatisk låses opp når det ringer. Siden skjermen er noe mer følsom enn en fysisk knapp, er dette et problem, naturligvis.

 

At de fysiske "telefon" knappene mangler er ikke et minus i seg selv, siden Sony Ericsson åpenbart kunne ha rettet på dette i en oppdatering (og satt en kombinasjon av knapper, eller en pekegest, til å brukes som "svar", osv - eller simpelten fjernet den automatiske opplåsningen). Men det ble altså aldri gjort, beklageligvis.

 

Rullehjulet brukes også som snarvei til å plukke opp og legge på samtaler, noe som tyder på at test- gruppen hos SE nok ikke forsøkte å ta telefonen opp av lommen for å svare på en eneste inkommende samtale i løpet av testperioden.

 

<h1>"Andre grunnleggende telefonfunksjoner"</h1>

Telefonboken er funksjonell, kan brukes til å sende meldinger til flere kontakter av gangen, osv - men ikke veldig flott å se på. Det er i tillegg et svare strev å bruke én hånd for å finne den riktige kontakten hvis en er på farten. For eksempel er den letteste kombinasjonen for å få opp en kontakt å holde nede ned en bokstav på tastaturet (hvilken som helst, bokstaven en trykker blir ikke matet inn i kontakt- programmet uansett), deretter skrive et par bokstaver fra begynnelsen av navnet en skal ha tak i - så åpne kontakten med scroll- hjulet, og så velge scroll- hjulet igjen for å ringe. Jeg anbefaler ikke å "raskt ringe noen opp igjen" om man sitter i bilen å kjører.

 

Det mest irriterende er allikevel hvordan kontakt- applikasjonen er implementert - det er veldig seigt, og hopper frem og tilbake i skjermbildene - samt laster kontakt- bilder fra databasen hver gang kontaktene åpnes, selv om bildet allerede er lastet i minnet (og det er fysisk umulig å ha oppdatert bildet siden sist). Det er heller ikke optimisert for trykkskjerm, men helt tydelig den manglende d-paden. Ellers kan en bare søke på den første bokstaven i kontakt- navnet, i forhold til det forvalgte rekkefølgen. Hvis en ønsker å søke på både fornavn og etternavn må man ty til tredjeparts programvare.

 

Heldigvis finnes det flere gode slike programmer - for eksempel "Primetech Contacts", som går iPhone kontaktboken en høy gang. Du er allikevel avhengig av å velge programmet fra snarveimenyen, slik at som ren telefon er ikke p1i den aller beste løsningen.

 

Hvis en ikke har det med å stresse for mye, og vet å benytte deg av ekstraprogram, stiller situasjonen seg riktignok anderledes.

 

Med andre ord, dette er en solid telefon med veldig god formfaktor - som uheldigvis ender opp i PDA- fiklingssegmentet - ikke på grunn av mangel på nummertaster, et vanskelig utskyvbart knotetastatur, eller små knapper på trykkskjermen en må ha en pekepinne for å finne frem til - men på grunn av et simplistisk og lite gjennomtenkt telefonprogram fra Sony Ericsson.

 

<h1>"Planleggerfunksjoner/PIM"</h1>

 

Med telefonen følger det en kalenderapplikasjon, et meldingsprogram og en alarm. På "hjemmeskjermen" kan man få opp dagens kalenderoppføringer, nye meldinger og e-post, oppgaver, og tapte anrop hvis en ønsker. Når nye meldinger dukker opp, ser man et lite utdrag av meldingen, og det samme med kalender- oppføringer (skjønt listene åpnes ikke automatisk - en må utvide listen manuellt for å se sammendraget). Fra denne menyen kan du hoppe direkte til kalenderen ved å trykke på "kalender" linjen, og til "innboks", eller til den spesielle oppgaven eller meldingen.

 

Kalenderen er som telefonboken i kategorien "funksjonell", men den er også oversiktlig og brukbar for det meste. Du kan enkelt bytte mellom å vise en uke, måned eller dag av gangen. Og på grunn av trykkskjermen er det lett å hoppe til den dagen man ønsker (selv om bytting mellom dagene, ukene, eller månedene, avhengig av hvilken visning man er i, gjøres via et knøttlite pil- ikon som ikke kan velges via tastaturet, ulikt alle andre slike menyer i UIQ).

 

Det er innstillinger for "standardvisning", slik at man spretter tilbake til for eksempel ukesvisningen hver gang man åpner programet. Tiden på dagen kommer i fokus når en går i dagsvisning. Ukenummer vises. Og generellt er kalenderen lett å bruke - selv om en ikke kan dra og slippe avtaler rundt på kalenderen med pekepinnen. I tilfelle må man ned i menyene og klippe og lime. Å duplisere avtaler før en gjør små endringer blir dermed vanskelig, men det er nå mulig. Kopiere kalenderen fra en dag til den neste, derimot, det var noe man ikke hadde tenkt på hos SE, skjønner jeg.

 

Mer viktige mangler i kalenderprogrammet er at den samme avtalen ikke kan opptre i flere "mapper", om en skulle ønske seg det. Importere flere forskjellige kalendere er det heller ikke tatt høyde for, så her blir alt lagt inn i den samme databasen (i likhet med alle andre pdaer, av tydeligvis åpenbare grunner ingen kan forklare veldig godt).

 

Meldingsprogrammet er et kombinert sms, mms og e-post program. Som kontakt- programmet er det ikke nødvendigvis veldig dårlig, men allikevel tregt og usammenhengende programmert. Det tar for eksempel ca. 6-8 sekunder fra en peker "ny sms", til en kommer frem til der en kan skrive. Tilsvarende gjelder når en åpner en inkommende sms - det kan brått ta 5 sekunder før meldingen åpnes. Dette har imidlertid ikke med prosessor- kraft å gjøre - dette har med implementasjonen av programmet, og med behandlingen av listene å gjøre.

 

Om en har mange sms og e-post, blir telefonen seigere fordi den insisterer på å lese alle meldingene inn i ram fra "disk" på nytt hver gang listene åpnes. En lite effektiv implementasjon som SE i likhet med andre problemer insisterer på å forbigå i stillhet (samt å videreføre til de nye telefonene). Siden dette typisk er noe som går ut over batteritiden, er det ugunstig at slikt ikke blir utbedret.

 

MMS editoren fortjener imidlertid skryt. Her kan en konfigurere slides, elementer, bilder, osv. på forskjellige måter, samt sette inn elementer en har lagret på telefonen via filnavigatoren. Og deretter forandre størrelsen, eller legge til noen kråketær på bildet, og slikt.

 

E-post editoren er tilsvarende god. Og her ser en brått hvor effektivt UIQ egentlig er, når tre ark brukes til å holde teksten i eposten, ekstra mottakerfelt (blåkopi, kopi), og vedleggsinformasjon. Vedlegg kan plukkes fra filsystemet via den innebyggede filbehandleren. En annen variant for å sende vedlegg, tilgjengelig generellt gjennom telefonen, er å "sende som" for eksempel e-post eller MMS. En funksjon som kan være mer eller mindre godt implementert, avhengig av hvor i programmene en befinner seg, og hvordan det ble valgt å implementere funksjonen.

 

Dette er imidlertid så langt objektutveksling går på denne telefonen. Det er ikke mulig å kopiere kontakt- objekter fra telefonboken, og lime dem inn i "sende" feltet, for eksempel (en kopierer ut et utdrag av kontakt- informasjonen, ikke en referanse til objektet).

 

Så for å sette inn kontakter i meldinger, bruker man istedet oppslag via meldigsprogrammet. Dette oppslaget forespør en sortering i kontaktboken basert på enten mobilnummer eller e-post adresser, avhengig av om en skriver sms eller e-post. En implementasjon som nok en gang er en god idé, men treg og lite gjennomført. Det er for eksempel ikke mulig å skrive inn navnet på en kontakt, for deretter å få forslag på navn direkte - noe som absolutt er mulig å få til. En kan allikevel skrive inn telefonnummer i "til" feltet, og så få programmet til å automatisk se om det passer med et navn i telefonboken, og erstatte nummeret med dette navnet (og referansen til kontakten). Tilsvarende kan man ikke legge til "grupper" fra kontaktene denne veien, selv om man kan vise de individuelle kontaktene i "gruppen" separat. Man undres hvem som satt dette sammen noen ganger.

 

Klienten støtter også imap og ssl. Samt imap idle, også kjent som "push epost". Som er veldig kjekt og effektivt å bruke over gprs, for eksempel. Hvis epost serveren støtter protokollen er dette ofte enklere å sette opp enn mange andre nettverksbaserte push- tjenester.

 

Planleggerfunksjonen for å automatisk starte push- epost et spesiellt tid på døgnet er riktignok ikke så god, og mangler mulighet til å sette opp flere intervaller. En kan ellers sette opp separate tidspunkt for å sjekke mail. Men koblingen mellom imap push og vanlige pop- epost tjenester er lite oversiktelig og vanskelig å finne ut av - ikke på grunn av kunstnerisk abstraksjon i programmeringen, dessverre.

 

Meldingsprogrammet har ellers mulighet til å merke meldinger (flere av gangen, faktisk) og flytte dem til den ene eller den andre katalogen fra innboksen. Uheldigvis må meldingene være nedlastet for at dette skal virke, og flere separate kataloger mangler denne funksjonaliteten fullstendig. Slik at det ikke går an å sende beskjeder fra "sendt" eller "utkast" boksen til en ekstern "sendt" katalog. Mens det altså går an å sende en melding fra innboksen dit en vil. Programmet mangler også automatisk lagring av e-post utkast eller sendte meldinger på server, som med et enkelt grep effektivt begrenser nytteverdien av imap til ca. "ingen i det hele tatt". Som i tillegg er beskrivelsen av hvor konform SEs implementasjon av imap er.

 

På den annen side finner vi igjen denne "merke" funksjonen i flere av programmene på telefonen, blandt annet i filutforskeren. Og det må jo nevnes at å markere flere filer før man flytter, kopierer eller sletter (ved å for eksempel trekke pekeren over sjekkboksene) ikke er så aller verst. Uheldigvis er ikke dette UI elementet (tilbudt av UIQ) brukt konsistent i listene. Måten trykk på skjermen blir behandlet er i tillegg ikke så lett å forstå seg på - om man trekker pekeren inn fra et område der man kunne velge et UI element, vil man velge det elementet pekeren ender opp på til slutt. Hvis en gjør det samme fra et område der det ikke er et kjørbart element, markerer man objektet man ender opp på. Åpenbart kunne dette vært implementert slik at om man flytter pekeren en viss avstand (lengden av en fingertupp?) velges ikke objektet under.

 

Videre støtter telefonen Microsofts ActiveSync, og RIMs Blackerry Connect, for dem som bruker det. Implementasjonen av ActiveSync er på linje med WM telefoner (men underkataloger kan ikke synces, og dette har manglet side M600 kom ut i 2006 - og gjør selvsagt hele Activesync mer eller mindre ubrukelig for annet enn personlig e-post). BBC er en begrenset klient i forhold til en annen Kølebær- telefon, på den måten at integreringen av kalender og notat- funksjonene er forskjellige. Ellers integreres innboksen inn i det innebygde post og beskjed- programmet, som andre eksterne kontoer en legger til på telefonen. Synkroniseringstjenesten kjører ved siden av i et separat program.

 

Synkronisering av kalender og kontakter kan heldigvis gjøres på andre måter - for eksempel via PC Suiten - skjønt den støtter bare Lotus (hvem kjøper vel noe slikt) og Microsoft Outlook (altså fullversjonen).

 

Eller man kan synkronisere via SyncML. Det er ikke lett å sette opp en SyncML server på lokalnettet - men det finnes flere tjenester på internett man kan laste opp til (med for eksempel Thunderbird) og deretter ned igjen til telefonen via gprs. Hvis en er heldig og har en SyncML server satt opp som oppdates regelmessig, finnes gratis ekstraprogram til UIQ3 fra <a href="http://code.google.com/p/bergamot/">Bergamot prosjektet</a> som synkroniserer med jevne mellomrom.

 

Andre synkroniseringsfunksjoner for filer er mulige - men involverer typisk ekstra programvare (som SE's "Disc2Phone", eller litt oppfinnsom programmering av en "autorun.inf" på minnebrikkene, eller noe slikt. Ikke akkurat så enkelt som det kunne vært, og smarttelefonen blir brått redusert til en vilken som helst annen telefon uten programstøtte for rimelig nødvendige synkroniseringsoppgaver, når en en gang har såpass bra kontorprogrammer.

 

Alarmer generellt kan settes i "Tid" programmet, og er implementert slik at et panel spretter opp med en melding en kan velge bort med OK eller slumre (som pauser alarmen i et spesiellt antall sekunder det ikke går an å forandre). Etter siste firmware oppgradering er prioriteringen når flere varsel dukker opp samtidig også tatt hånd om. Skjønt det spesielle panel- varselet for innkommende meldinger anbefaler jeg sterkt å slå av. Står disse varslene på er det et tidsspørsmål før en melding lager overlapp i forhold til den neste, og grusomme og uforutsette problemer oppstår. Men ignorerer man dette, sitter man igjen med en funksjonell alarm, kalenderalarmer, indikatorer for nye meldinger på statuslinjen, synkroniseringsmuligheter og så videre, som fungerer, om enn med mangler og svakheter.

 

Volum- styringen er imidlertid ute å kjøre, og det er ikke separat volum for kalenderalarmer og vanlige alarmer (selv om man kan sette separate ringetoner på dem i det minste via et bortgjemt panel i kalenderapplikasjonen).

 

Tilsvarende, en kritisk mangel på p1i og UIQ3 generellt er en profil- applikasjon. Eller et program som kan sette lyd- innstillinger, lysstyrke, tema, og liknende i forhold til tid på døgnet, eller hva det skulle være. Eksempelvis slik at man kan automatisk slå av ringelyden om man er i et møte, eller forandre temaet i forhold til spesielle hendelser. Dette kommer av Sony Ericssons implementasjon av dette nevnte lyd- kontroll programmet, og at de ikke ønsker å gjøre offentlig apiene man har brukt (mest sannsynlig fordi de ikke vil vise frem den stygge kodingen deres).

 

<h1>"Tilkoblinger"</h1>

 

Tilkoblinger i rammeverket på telefonen fungerer på følgende måte: man oppretter en "gruppe" av tilkoblinger (for eksempel en gprs konto, og så en trådløs konto), og angir denne gruppen som "standard". Alternativt kan du velge "gruppe" manuellt hver gang telefonen ønsker å koble opp med data. Dette fungerer i praksis helt greit - det er ingen ekstra blinking som sier i fra om man er i nærheten av et wlan - men om man aktiverer wlan vil telefonen løpe igjennom de kjente tilkoblingene, og bruke en av dem om de er tilgjengelige.

 

Uheldigvis finnes det ingen wlan api som kunne ha utvidet dette via et ekstraprogram. Eller blitt inkludert i en mer strømlinjeformet api for tilkoblinger. Slik at om man vil legge til en ny wlan konto må man gjøre det manuellt. Men dette er forsåvidt enkelt og greit nok (søke - velge aksesspunkt - skrive inn passord), og skulle ikke by på noen problemer for de aller fleste.

 

Når dette er satt opp vil alle programmer som bruker nett- tilgang (fra google- maps til "TrackID" og nettleser) bruke dette systemet.

 

Dette tilkoblingssystemet multitasker godt - det er ikke noe problem å ha oppe både wlan og gprs samtidig, eller flere programmer på samme oppkobling. Normalt sett vil programmer også sømløst bytte tilkobling hvis en skulle miste signalet, men dette avhenger av hvordan det spesifikke programmet en bruker er laget - et stygt minus på brukervennlighet.

 

For eksempel: du sjekker e-posten mens du er på vei ut av kontoret (..noe alle gjør). Siden du er i rekkevidde av et wlan som allerede er satt opp på telefonen, bruker du denne tilkoblingen. Du begynner å laste ned en PowerPoint presentasjon på 11MiB - det er en dagsrapport med to slides (og et bilde sjefen har tatt med et digitalt SLR kamera igjennom vinduet ut i parken). En stund før nedlastingen er ferdig går du utenfor rekkevidden av wlanet - men telefonen fortsetter å laste ned via 3g (på ca. 50-60 kb/s). Ca. tyve minutter senere kjører du inn i en tunnell, og tilkoblingen dropper til gprs (10-15 kb/s). Men siden du plutselig husker at rulleskøytene ligger igjen på jobben, tar du en U- sving inne i tunnellen, og ender opp med 3g dekning. Som øker nedlastningen til 50-60 kb/s igjen. Men telefonen kobler ikke automatisk inn på tilgjengelige wifi nett, med mindre man lukker alle åpne tilkoblinger, når en endelig kommer tilbake til kontoret.

 

Merk også at problemer ved bytte fra 3g til gprs er noe operatører over hele landet har jobbet overtid på å gjøre konsistent i flere år (som åpenbart forklarer hvorfor datatrafikk er så dyrt).

 

Hvis en ikke vil være tilgjengelig, kan telefonen settes i "Flymodus" - som slår av radioen, blåtann og annet mas. Wifi kan fremdeles aktiveres i flymodus om man ønsker det.

 

P1i kan ellers brukes som eksternt modem på samme måte som andre Sony Ericsson telefoner. Skjønt å installere en smarttelefon sammen med en jp- telefon (java plattform, de generelle andre telefonene fra SE) er ikke lett, dessverre, på grunn av driverproblemer og konflikter. Pakken for smarttelefoner kan heller ikke installeres sammen med pakken til de andre telefonene.

 

Programpakken støtter forøvrig kun Windows.

 

 

<h1>"Internett"</h1>

 

Opera mobile 8.65 og en generisk RSS leser er de to internett- programmene som følger med i programpakken (gode podcast og internett- radio applikasjoner kan ellers finnes gratis på nettet). Opera er noe treg til å tegne opp sidene, og har diverse knotete meny- oppsett (som ikke går an å endre på) - men henger relativt godt med i forhold til å tegne sidene i riktig formater. Ajax og så videre støttes, men noe scripting vil ikke fungere fullstendig. Integreringen med filsystemet er god, derimot - å laste opp filer til nettet er i de aller fleste tilfellene enkelt og greit. Leseren kan bytte mellom "kompakt" modus (alt etter hverandre nedover på siden, med bilder skalert ned) og "full" modus, der leseren prøver å tegne sidene som de skal se ut (men med tekst fremdeles forsøkt brutt til skjermbredden). En kan bytte mellom opp til fire "tabs" enten via ark- ikonene, eller via udokumenterte snarveier ("7" på tastaturet) når en har oppe siden i fullskjerm, for eksempel. Lenker kan åpnes med peking, eller åpnes i et nytt ark ved å peke lenge, og så velge "åpne kobling på ny side" fra sprett- opp menyen.

 

Minuset med Opera 8.65 på p1i er mangel på plugin støtte - og overdreven bruk av disk- cache. Det siste sinker tegningen av sidene veldig, når alt som skal lastes ned først skal lagres på flash- minnet. Slik at det typisk tar en ti- tyve sekunder før en kan begynne å lese en side, fordi det hakker for mye mens siden laster. Etter at siden er ferdig lastet, er imidlertid rullingen vanligvis rask. Men Opera 8.65 for UIQ er helt tydelig optimisert for bruk på telefoner med veldig mye mindre ledig RAM (rundt 10Mb), slik at her er det snakk om kompromisser i forhold til fart som ikke var nødvendige å gjøre. Resultatet er i alle tilfeller at noen sider med mye scripting har en tendens til å hakke. Mens om det blir for mange bilder på en gang, dør browseren (dette skjer riktignok ikke ofte, men det skjer). Plugin støtte er annet problem, siden linker til media- typer som støttes via ekstraprogrammer ikke kan plukkes ut av browseren - i stedet får man et hvitt felt med ingenting. Her, som mange andre steder, var det stort rom for forbedringer når det gjelder integrering med systemet.

 

Som nevnt tidligere kan det klippes og limes til og fra alle tekstfelt i UIQ - derfor er det spesiellt flott at det mulig å merke og kopiere rimelig uendelige mengder tekst ut av nettleseren til utklippstavlen. Uheldigvis kan man bare lime inn ca. 300 tegn i et tekstfelt i Opera (en klar feil i Opera 8.65 implementasjonen), som setter en rask stopper for å bruke browseren effektivt til publikasjon på web. Noe som - av ukjente grunner - ikke interesserer hverken SE, UIQ eller Opera nok til at en ønsker å utbedre problemet. (På tross av stadige henvendelser siden oktober i fjor).

 

Hvis en side har et RSS feed kan man legge dette til i RSS leseren ved å klikke på det hendige RSS ikonet ved siden av tittellinjen. Dette åpner en dialog i RSS programmet, der det går an å legge til feed i forskjellige mapper (du må opprette på forhånd).

 

RSS leseren havner i likhet med telefonboken i kategorien "funksjonell". Formatering og bryting av tekst er merkelig variabel, og leseren har en tendens til å låse seg i flere sekunder av gangen når den kommuniserer via nettet. Noe som åpenbart ikke er nødvendig, og kommer av dårlig bruk av nettverk- apier.

 

Blandt evangelister har det vært en opplest og vedtatt sannhet at spesiellt Opera ville vært mer flytende hvis p1i hadde vært utrustet med en kjappere prosessor. Dette er ikke nødvendigvis hele sannheten. Sammenlikner man med webkit baserte browsere (s60, iPhone) dreier det seg om en annen grafikkmaskin, andre funksjoner, en annen måte å behandle html på, samt forskjellig bruk av RAM.

 

Legger man til at s60 webkit kjører jevnt på nokia- modellene med tilsvarende prosessor som på en p1i (men med mindre RAM), kan vi trygt slå fast at visse forbedringer ville vært mulig å gjennomføre på UIQ pakken - også i forhold til de "utgamle" UIQ3 telefonene.

 

<h1>"Media"</h1>

Media- avspilleren er designet på følgende måte - du leser inn informasjon om filer som er lagt over på telefonen. Deretter kan du plassere dem i spillelister. Legger man til en ny sang, må man søke etter nye sanger igjen, og legge dem inn i den spillelisten man ønsker. Det går med andre ord ikke å velge en spesiell sang fra flash- minnet via avspilleren - selv om man kan åpne en spesifikk sang fra filutforskeren (dette har med skrive og lese- rettigheter på Symbian å gjøre). Men når det kommer til stykket er det vel ikke fullt så tungvint som man forestiller seg. Media- spilleren støtter diverse lydformater, med unntak av .ogg og noen mer brukbare tapsløse komprimeringsformater.

 

Takket være dsp assistert dekomprimering varer avspilling av musikk en god stund. Ingen gode offisielle tall eksisterer, men tester tyder på at 192kbs mp3 avspilling og lyd på middels nivå vil gi ca. 20 timer avspilling i flymodus (som forøvrig knuser nye modeller fra nokia, iPod og iPhone). Blir dermed lydkvaliteten dårligere enn normalt? Det er ikke hifi uansett - men det er liten tvil om at en p1 med et hpm-90 eller hpm-82 headsett slår Creative zen spilleren min totalt og fullstendig både på lydgjengivelse og batteritid.

 

Når musikk spilles, dukker det opp en hendig linje på toppen av hjemme- skjermen som viser hvilken sang som spilles (peker du på linjen åpnes media- avspilleren).

 

Videospilleren er ikke noe å klage på heller, og kan lett åpne video med relativt høy bitrate. Men skalering går riktig dårlig, siden telefonen mangler all form for hardvare optimisert eller aksellerert video- visning - noe som også gjør at batteriet går relativt fort tomt om man ser video. Det er ikke noe problem å se noe rundt fire timer video før batteriet tar kvelden, men det meste av dekodingen går i mykvare til større eller mindre grad.

 

Radio med rds, forhåndsinstilling av kanaler, og mulighet til å bruke "TrackID" på en sang du lurer på hva er, følger med på telefonen. En kan også ta opp lyd med mikrofonen og sende til TrackID. Dette funker faktisk - støy i bakgrunnen, og det virket allikevel - artig sak. RDS- kanalene er noe skjørt implementert - en bør forvente noen rare pauser hvis en kjører i mellom overlappende frekvensområder.

 

Hvis det ringer mens man hører på musikk eller radio, blir musikken uhøflig avbrutt av en irriterende pipelyd, og musikken stopper fullstendig om man svarer. Men starter heldigvis automatisk opp igjen når man legger på. Det samme skjer når man ringer opp noen andre. Uheldigvis tok ikke SE seg tid til å lage noen fade effekter på musikken, eller legge inn mulighet for å bytte pipelyd.

 

Ingen av media- programmene har farger som matcher det gjeldende temaet på telefonen, av en eller annen grunn. Selv om det er veldig enkelt å forandre størrelse og layout på elementene som utgjør media- avspilleren (den bruker det samme systemet som temaene ellers) finnes det ikke noe offisiellt "skinne" verktøy.

 

Bilderedigering og visningsprogram finnes under "Bildegalleri". Her kan en skjære til bildene en har tatt, lagre dem i andre oppløsninger, klippe, lime, fjerne røde øyne, legge til barter, og andre nyttige ting.

 

Du kan ellers bruke den innebygde mediaspilleren til å streame "realmedia" fra nettet. Lyd eller bilde. Dessverre er dette ustabilt, og til og med henger telefonen noen ganger. Streamingen faller forøvrig konsekvent ut etter omlag ti minutter streaming, mest sannsynlig på grunn av et cache- problem. Dette vil ikke bli fikset, siden SEs support- avdeling insisterer på at <a href="http://www.uiqblog.com/2008/06/12/the-joy-of-writing-se-support/">ti minutter svensk TV var tilstrekkelig</a>.

 

<h1>"Andre verktøy"</h1>

 

<bilder>

 

 

<h1>"Kontorverktøy"</h1>

UIQ3 kommer med innebygget QuickOffice - dokumentleser for doc, xls, ppt, og en funksjonell nok editor for doc og OpenOffice formatene. Noen begrensninger finnes, som ikke støtte for nyere Microsoft Office formater, eller mulighet til å sette inn bilder, fotnoter, etc.

 

Pdf+ (et relativt dyrt program) følger med - en pdf leser med mange kritiske svakheter - men som fremdeles er den beste på markedet for mobiler.

 

(Begge disse programmene har undertiden fått oppgraderinger - en Pdf+ oppdatering kan lastes ned fra "mbrain"s hjemmesider, mens QuickOffice Premier 4, med utvidet støtte for dokumenteditering og power- point redigering, kan kjøpes for omlag 50 dollar. Irriterende nok finnes det fingerscroll på dokumenter - men ikke når en ser på regneark, slik at man blir nødt til å rulle i dokumentet med de knøttsmå scroll- sliderne - dette er mer bakvendt enn det er mulig å beskrive.)

 

Visittkortscanner - et program jeg har brukt nøyaktig en gang, hvorpå jeg ble overrasket over at det virket, og at riktig informasjon ble fylt inn helt automatisk i den nye kontakten. En tar et bilde av et visittkort, og telefonprogrammet scanner tegn inn, og mater det til en ny kontakt. Nok en god ide som burde helt sikkert vært standard på smart- telefoner (sammen med mer grundig og adaptiv håndskriftsgjenkjenning). Hva med å ta bilde av et dokument, og så automatisk få det digitalisert?

 

Kontorprogrammer har det imidlertid dukket opp mange av i det siste månedene, også for UIQ, som bøter på mange mangler som har vedvart siden p990 kom ut. Så her er stiller alle UIQ telefonene sterkt nå om dagen.

 

<h1>"Tilleggsutstyr"</h1>

 

Telefonen har foruten wifi også Blåtann og IR. USB må kobles til via Sony Ericssons egen plugg, men minnebrikken (m2, Sonys egen igjen) kan brukes som en vanlig flash- disk på alle andre vis. Blåtann headsett fungerer bra, og det samme gjør "HID" enheter ellers, som eksterne tastatur og liknende. Styringsprogrammet for tilkoblede ekstrating er allikevel noe vanskelig å holde styr på - for å koble til et bt headset må man først slå på blåtann, og deretter "overføre" lyden til den eksterne lydenheten i media- avspilleren. Når dette er gjort, fungerer det flott - men det kunne vel knapt vært gjort mer innviklet. For eksterne tastatur vil det være nok å pare tastaturet en gang, og simpelten slå det på og begynne å skrive når blåtann- modulen er aktiv.

 

Problemet i denne sammenhengen består i å finne et 100% HID kompatibelt blåtann- tastatur. Siden de aller fleste som tilbyr sammenleggbare blåtann- tastatur har egne programmer som passer til spesielle rammeverk (som for eksempel Windows Mobile, eller s60), som de kan garantere full funksjonalitet i. Mer generiske standarder - slikt vil man tydeligvis ikke ha noe av. På den annen side virker Nokias tastatur på en p1i.

 

(Forøvrig - selv om SE ikke har oppdatert katalogen, støtter p1i HPM-90 og HPM-82 headsettene med "fjernkontroll". I HPM-90 headsettet kan man se hvor mye klokken er, navnet/nummeret på den innkommende samtalen, eller hvilken sang som spiller. De ekstra headsettene har en 3.5mm stereo overgang som sitter i mikrofonmodulen for handsfree.)

 

Filer og kontakter kan også sendes via blåtann, til en bærbar eller til en blåtann- pinne. Det eksisterer ingen begrensninger ala s60 når det gjelder filtyper man kan overføre og motta (med andre ord, filtypen må ikke være registrert med et spesiellt program for at det skal kunne åpnes). Det mangler en mikroUSB port, så hvis en skal overføre filer må en ha med seg en minnekortleser, eller en usb til SE plugg overgang.

 

<h1>"Urealisert potensiale"</h1>

 

Det er vanskelig å slakte Sony Ericsons p1i fullstendig. For faktum er at telefonen er helt på toppnivå i utførelse og funksjonalitet - fra start til slutt på alle punkter - selv med de mange kritiske svakhetene. Den helhetlige tankegangen og plattformkonsistensen over UIQ3 er også enestående i bransjen. Sammenlikner en med andre alternativ blir man i tillegg alt annet enn imponert - en tenker heller "hvordan i all verden kan det ha seg at folk betaler fire- fem tusen kroner for en overhypet bildeviser?".

 

Men det som best beskriver en p1i der den går på skakke i ensom majestet er allikevel "urealisert potensiale". Som forøvrig også er UIQ i et nøtteskall. Det er mange grunner til dette - fra dårlig markedsføring til et veldig lukket og ugunstig marked å fremme forandring i. Spesiellt når det gjelder uavhengig utvikling av programmer, der det gjelder å utfordre de merkespesifikke pakkeløsningene.

 

For dette er selvsagt også der UIQ er sterkest. Det finnes en rekke gode programmer laget for UIQ (ved hjelp av enten Symbian basert kode pakket i UIQ, eller UIQ spesifikk kode) som øker nytteverdien av telefonen mange ganger. Og som kan enkelt sendes ut til alle UIQ enheter uten videre omskriving, til en helt annen grad enn på Windows Mobile og s60. Pre- processing case er ikke nødvendig i forhold til plattform interne egenskaper, for eksempel, siden UIQ kunne tilby slik tilbakoverkompatibilitet til deres "kunder".

 

For uavhengig utviklede programmer dreier det seg heller ikke om begrensede program i forhold til annet enn gsm delen, diverse system- apier som krever signering av programmet om de skal brukes, eller spesifikk integrering i brukergrensesnittet slik som lyd og alarmer (der Sony Ericsson insisterte på å hardkode stier, der det utvilsomt var best å eksternalisere oppgaven istedet).

 

Slik at den største begrensningen i praksis fremdeles er å kunne bruke de noe uoversiktelige Symbian APIene på riktig måte. Noe som også blir utfordringen når Symbian stiftelsen åpnes. Skjønt rammeverket de telefongigantene velger om to år - i praksis på telefonene de lanserer - kan vise seg å bli mer restriktivt enn det man finner i UIQ idag.

 

<h1>"Maskinvare"</h1>

 

P1i har en ARM9 RISC prosessor med komponenter generellt konstruert over SoC prinsippet - med integrerte programmerbare kretser for spesifikke formål satt på samme brikkesett. Separate moduler er utelukkende de fysiske eksterne funksjonene som mikrofoner, antenner og flash- minne interface. Brikkesettet har en dedikert matteprosessor, og en "MBX lite" grafikk- aksellerator (den samme som i iPhone) basert på PowerVR instruksjonssettet. Og støtter gjennom den OpenGL ES versjon 1.1. (Det samme gjør M600 og p990, som er basert på det samme brikkesettet. Uten at det betyr noen av telefonene så langt benytter seg av 3d modulene, eller den direkte buffer- skrivingsmuligheten 3d apien gir, selvsagt).

 

For diverse utregninger benytter en seg av dsp assistert prosessering, eller et forhåndskodet instruksjonssett som kjører på egne komponenter i parallell med prosessoren. Prosessoren kjører på omlag 200Mhz. Buss- hastigheten er mest sannsynlig ca det halve.

 

Spørsmålet er ofte om tregheten i systemet skyldes lav prosessorhastighet. Svaret på dette er ubetinget nei. Selv med mye høyere prosessorhastighet vil man ikke kunne bøte på veldig lav skrivehastighet på flash- minne, eller få pipelines og lav hastighet på system- bussen. Slik at et dårlig programmert system vil alltid gå å vente på det tregeste komponentet, selv om dette ikke strengt tatt var nødvendig.

 

 

Samtidig er en håndholdt enhet begrenset i forhold til batteritid, og i prinsippet burde det være et poeng å fullføre en oppgave med så liten prosessor som råd skulle være. Eller at man bruker så få prosessorsykler som mulig for å utføre oppgaven, før dette går ut over for eksempel lydkvaliteten. På samme måte som på, for eksempel, en mp3 spiller.

 

En skal være forsiktig med å si slikt, selvsagt, men også her treffer p1i godt. For med et strømkrav som lett gir tre dager jevn bruk med dette reportoaret av egenskaper, tyder dette på at SE har truffet en god balanse. Når også nye s60 telefoner (som forøvrig ligger på et helt annet strømforbruk med sine OMAP chipset) velger å gå tilbake til lavere prosessorhastigheter og ARM9 prosessorer, kan man jo gjøre seg visse tanker om hvorvidt høyere prosessorhastighet simpelten må vente i mobilverdenen - på bedre batterier, og bedre utnyttet parallellisme og programmeringsteknikk.

 

Et minus med telefonen på hardvare siden er at den mangler EDGE og HSDPA, såvel som wifi g. I og med at å legge til støtte for tilkoblingsstandarder har lite med busshastighet og prosessor å gjøre, men alt å gjøre med hva slags modem, chip og antenne som blir brukt - er dette ett av punktene der det er lett å se hvor lite Sony Ericsson egentlig vil satse på smarttelefoner.

 

Fart over Wifi når normalt sett ca. 200 Kb/s. Teoretisk "throughput" er angivelig et sted rundt hva modemet er maks satt til, delt på to. Eller 5.5Mbps/2 - ca 340Kb/s. Men det når man ikke annet enn i teorien. Til sammenlikning oppnår en n95 med wifi g ca. 600Kb/s på det beste.

 

 

<h1>"Konklusjon"</h1>

 

Det siste spørsmålet kjøpere av smarttelefoner stiller seg er gjerne "hvorfor i all verden skal jeg ha en smarttelefon". I ulykkelig mange tilfeller finnes det ikke noe godt svar på dette. Video kan man se på en såkalt "mindre avansert" telefon. Musikk kan man spille av på mye mindre avanserte dingser, vanligvis også med bedre batteritid. De aller fleste telefoner laget etter 2000 har en kalender - og alarmer (som også ringer når telefonen er slått av). De har i tillegg ekstra minne man kan legge inn musikk og bilder på. De har bildemanipuleringsprogram, GPS, java, og så videre (et kamera til tre hundre kroner tar bedre bilder). De har også generellt sett bedre batteritid, mindre ting som kan gå galt, er bedre testet, de veier mindre, og har ofte HSDPA eller EDGE (for høyere hastighet og respons om telefonen brukes som modem) - og i forhold til p1 - ofte flere frekvensbånd, som jo er et poeng hvis man er mye ute å reiser. I tillegg koster telefonene mindre, tåler mer - og kommer i flere farger enn "grå på svart".

 

Så et fullstendig legitimt spørsmål en kan stille til en hver smartingtelefon- eier er hva slags tanker en gjør seg om hvorvidt det er verdt kjøpet. Personlig skal jeg ærlig innrømme at store deler av grunnen til at telefonen ikke er solgt, er at jeg mener UIQ plattformen burde lykkes i mobilbransjen. Slik at det skal kunne være mulig å fritt lage avanserte programmer til håndholdte dingser - uten at programmene er strupet igjen på alle vis - med den motivasjonen at programmer for plattformene blir tilpasset telefonmakere og tjenestetilbydere. Og dermed utvikler seg deretter - sakte i feil retning, men noen ganger rykket hardt den andre veien av ren og skjær panikkartet nødvendighet.

 

Fra det utgangspunktet må en også se smarttelefoner på markedet i dag. Slik at med såpass stor mengde veldig gode og funksjonelle programmer UIQ har innebygd - med touch- skjerm, generisk input med klippe og lime i gjennom hele systemet, lang batteritid (eksepsjonell batteritid i forhold til smart- telefoner generellt), og bemerkelsesverdig god stabilitet (min siste reboot var i februar, etter programvareoppdateringen). For ikke å snakke om veldig god support i form av individuellt utviklede nytteprogram, fra kontorapplikasjoner til IM og spill - det absolutt største salgsargumentet - så stiller situasjonen seg på denne måten:

 

En p1i har visse mangler i forhold til maskinvare: den mangler HSDPA og wifi g. Manglene på telefonen ellers ligger i mykvare på programnivå, i innebygd programvare uferdiggjort av Sony Ericsson. Utover dette er telefonen solid, funksjonell og stilren. Og kan lett anbefales som et effektivt verktøy, som i mange tilfeller kan erstatte en bærbar PC.

 

Men det er langt igjen - om enn litt mindre langt enn for konkurrentene - og mye å gå på. Før "smarttelefon" blir et generellt akseptert begrep for noe annet enn "en dyr og vanskelig telefon med dårlig batteri som stadig henger seg".