utbrent mor, hvordan hjelpe og hvordan forberede seg til å flytte ut

[isaac elric]

jeg er 16 år, 17 i sept, og bor hjemme i et hus fullt av baktale, klaging og syting. mor kontrollerer alt og alle; hun får vilja si uansett og resten av oss må bare finne oss i drittet hennes. får hun ikke vilja si lager hun helvette for pappa slik at han skal overtale oss andre ( meg og min søster ).

 

og nå er dama utbrent. etter å ha vært hjemmeværende fostermor i ti år sier hun at hun har fått nok av at alle hele tiden skal dra nytte av henne, selv om det riktignok er hun som støter dem bort med sitt negative nærvær.

hun har også fysiske problemer; betennelser i ledd, vondt i ryggen etc. mye pågrunn av 30 år som røyker, dårlig kost og lite mosjon.

 

i og med at det er slik blir jeg nødt til å ta ekstra mye ansvar hjemme; jeg forer dyra våre, tar oppvasken og prøver å være så hyggelig mot mamma som mulig. jeg kritiserer ikke, klager ikke og prøver å være så forbanna diplomatisk og forsiktig som mulig. samme om hun har rett eller ikke, går noen i familien mot henne sørger hun for å skape helvette for alle sammen.

selvfølgelig får jeg litt ros, men så fort hun ser muligheten så skal hun kritisere meg for de mest ubetydelige ting. ofte så kommer hun med denne til tross for at ingenting er galt: 'nei, det blir vel for mye mas. jeg tar det jeg, isaac. (sur tone og overdrevet *sukk* og *stønn*)'. så går hun rundt resten av dagen og er pissed off og sender meg sarkastiske bemerkninger, noe hun sørger for at hun får bestemor til å gjøre også.

 

jeg har vokst opp med denne dama og vært like emosjonelt ustabil ( sint, frustrert, depressiv) som henne mesteparten av barndommen min og deler av ungdommen min. det endret seg etter at jeg ble syk i alle leddene mine i en alder av 14 år, noe som førte til en ganske tung depresjon som varte i omtrent 6 måneder. heldigvis begynte jeg etterhvert å lese flere selvhjelpsbøker etc., noe som gjorde at jeg greide å se lysere på livet. jeg kom meg på en ordentlig diet og leddproblemene som jeg mest sannsynlig må leve med resten av livet er knapt merkbare i dag.

 

jeg slutta å klage over alt og alle, og ble etter en stund lettere til sinns etterhvert som hodet mitt sluttet å bry seg med å syte hele tiden.

hadde jeg ikke blitt syk ville jeg nok vært mye mer lik moren min den dag i dag, noe jeg virkelig er redd for å bli.

hun er en psykisk vampyr, og jeg eier ikke respekt for henne. glad i henne som min mor, ja, men ikke som menneske. jeg har prøvd å hjelpe henne ved å innføre noen selvhjelpskonsepter og få henne på en ordentlig sunn diett slik at hun slipper den fysiske belastningen. men hun nekter, og jeg får gjerne høre ekstra mye om hvor ung jeg er og hvor lite jeg vet osv. og hvor lite rett jeg har til å belære henne om noe som helst.

 

jeg vil prøve å hjelpe henne for hennes egen skyld og familiens, men det er så vanskelig når jeg må ta i mot så mye dritt hele tiden. jeg hjelper gladelig til, men når jeg får så mange giftige meldinger og sarkastiske kommentarer slengt i trynet hver dag så mister jeg all lysta, og det som en gang føltes som et hjem er blitt et kaldt høl hvor mesteparten av middagspraten går til å baksnakke diverse andre familiemedlemmer eller klage over naboen.

 

jeg får daglige doser kjeft over de minste ting. ja, mulig jeg har mine mangler som sønn, men jeg føler meg for pokker urettferdig behandla.

 

utrolig mye jeg skulle ha sagt om saken, men det blir jo selvfølgelig bare formidlet fra min side.

 

dama trenger hjelp, både for henne og familiens sin skyld, men jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne uten at jeg selv brytes helt ned. det er nesten bedre å bare unngå å være hjemme.

 

OG JEG VIL UT så fort som mulig, så hvordan kan jeg nå som 16 åring sørge for at det blir lettere å komme meg ut når jeg blir 18?

 

 

vet dette ble mye, men jeg liker ikke å lempe problemene mine over på vennene mine, så det føles godt å få lufta det ut her.

 

hvis noen har noen råd og tips til hvordan jeg kan takle dette så er jeg dypt takknemlig.

 

mvh isaac

[GSP<3]

når du er 18 kan du jo bare flytte ut, uten hennes sammtykke osv? regner med at du mente når du er 17 eller?

[isaac elric]

vil ut med en gang jeg blir atten. spørsmålet er om jeg det er noe jeg kan gjøre for å forberede meg slik at det blir enklere. hvilke alternativer har jeg når jeg er atten og vil ut egentlig?

 

har tenkt på å få en jobb og spare litt penger, men nå som skolen har begynt får jeg fullt opp med lekser + at jeg må jobbe mye hjemme.

[scumbag]

Vel, ofte er det slik at sånne typer først må treffe "rock bottom" før det blir bedre. Det kan derfor fort bli mye verre før det blir bedre..

 

Når det gjelder å prøve å fortelle slike hva de skal gjøre for å fikse et problem kan du bare gi opp. De velger nemlig å trekke sine egne konklusjoner om hva som er best å gjøre, og de er igjen basert på deres egen dumhet, uvitenhet og løgner som de har forteller seg selv.

 

Det er typisk av de i den eldre generasjonen å være ignorante, avvise all kritikk og blåse i hva de yngre måtte mene om noe. De foretrekker ofte nemlig å stole blindt på sin egen erfaring som de mener de har så mye av.

 

Om noen vil leve i "denial" er det ikke mye du kan gjøre, desverre.

 

Her er det både og. Jeg påstår ikke at alle eldre og/eller alle som er sure og sinte er slik som nevnt over. Heldigvis finnes det mange åpne og hyggelige folk i denne verden også..

Endret 19. august 2008 av scumbag

[MrVilla]

Har rett og slett ikke peiling på hvordan du kan hjelpe moren din. Vil hun egentlig ha hjelp? Kanskje hun ikke ser at hun har noen problemer selv og heller mener at det er alle andre som har problemer? Selvmedlidenheten er ganske sterk hos noen og jeg har ikke funnet noen enkel løsning.

 

Å sette opp en plan for hvordan du skal gå frem når du selv flytter om ca et år er vanskelig. Du har neppe særlig med penger å legge opp og uansett så vil det sannsynligvis være en dråpe i havet.

Men du kan jo begynne å gjøre deg opp noen tanker om hva du vil og hvordan du vil bo?

Dersom du skal bo for deg selv så trenger du penger og dermed jobb. Selv om du skal studere så er ikke dette noe problem rent tidsmessig. Hvor mye penger du trenger avhenger av hvordan du skal bo og leve. Har du noen kamerater som du kunne tenke deg å dele bolig med? Skal du flytte bort? Flytte sammen med dama?

Tenk litt gjennom dette og se for deg hvordan du skal løse dette. Jeg hadde jobb da jeg flyttet for meg selv i den alderen, så jeg spurte bare om å få jobbe litt oftere.

 

Ønsker deg lykke til og håper det går bra.

[scumbag]

.

Endret 3. januar 2019 av scumbag