rettsystemet i Norge, bra eller dårlig?

[Thlom]

For meg virker det nesten slikt at Norge er et fristed for forbrytere.

ser man i fengsel så har man egentlig flere fordeler der enn i det lovlydige arbeids livet, eneste negative er sosialt eller at du har en "prikk" på rullebladet og muligens litt tynnere lommebok.

 

For å komme til saken: Det virker som at politikken i norge er å "dulle" med forbrytere årsaker er ukjent men så virker det som at politiet er redde for å blande seg i saker som omgår vold og slår hardt ned på "disiplin-saker" som f.eks trafikkregler.

 

Og i trådstarters sak så virker dommer virkelig usaklig og ignorerer fakta og beviser.

Norge er ikke et fristed for forbrytere, det virker ikke slik heller, annet enn for folk som har våte drømmer om straffeleire på finnmarksvidda.

 

I fengsel har man ikke flere fordeler(hva enn du mener med det) enn i det fri. Du får ikke bestemme over dagen din selv, du får ikke bevege deg fritt, du får ikke gjøre hva du selv vil, når du vil, du får ikke bestemme selv hva du vil ha til middag eller når du vil legge deg. Joda, kjempeliv i fengsel. Om du synes det virker forlokkende i fengsel så er det mange forbrytelser du kan gjøre som ikke går utover andre. Jeg regner med at du ikke vil forsøke å komme i fengsel siden du innerst inne forstår at det ikke er fryd og gammen.

 

Man har ikke noe politikk med å "dulle med" forbrytere, selv om FrP vil ha deg til å tro det. Man behandler riktignok kriminelle og innsatte i norske fengsler som mennesker, mennesker med muligheter og håp om et bedre liv. Påstanden din om politiet er bare tullete. Forsåvidt så er det jo typisk at de som ivrer for straffeleire og hardere straffer ser gjennom fingrene på grisekjøring. Grisekjøring tar og ødelegger betraktelig flere liv enn hva voldsmenn og mordere gjør. Så om du er grisekjører selv har du ingen rett til å sitte på en høy hest og moralisere over andre.

[Monkeyboy]

Forsåvidt så er det jo typisk at de som ivrer for straffeleire og hardere straffer ser gjennom fingrene på grisekjøring. Grisekjøring tar og ødelegger betraktelig flere liv enn hva voldsmenn og mordere gjør. Så om du er grisekjører selv har du ingen rett til å sitte på en høy hest og moralisere over andre.

 

Dette minner meg forresten om Frp'ere som synes narkoselgere langs Akerselva skal straffes hardt og så kastes ut av landet. Samtidig syntes de at det var helt greit at Carl I. Hagen i sin ungdom leide et privatfly for å smugle inn brennevin for sin onkel til et bryllupp.

[okasin]

Forsåvidt så er det jo typisk at de som ivrer for straffeleire og hardere straffer ser gjennom fingrene på grisekjøring. Grisekjøring tar og ødelegger betraktelig flere liv enn hva voldsmenn og mordere gjør. Så om du er grisekjører selv har du ingen rett til å sitte på en høy hest og moralisere over andre.

 

Dette minner meg forresten om Frp'ere som synes narkoselgere langs Akerselva skal straffes hardt og så kastes ut av landet. Samtidig syntes de at det var helt greit at Carl I. Hagen i sin ungdom leide et privatfly for å smugle inn brennevin for sin onkel til et bryllupp.

 

ehm.. syns du ikke det er å gå litt langt å dra alle i partiet FRP "over en kam" for noe Carl I. Hagen gjorde i sin "ungdom tid" ?

 

Poenget med mitt innlegg (trådstarter),, er at det er noe feil med rettsystemet i Norge når traffikk bøter er hardere enn hva drapstrussler / drapsforsøk er!!

I mitt tilfelle ble min samboer og jeg utsatt for begge deler, og straffen var 2000,- i bot til de skyldige.. (med 2 års prøvetid).. og det til tross for et rulleblad på mange A4 sider.. (politiet viste meg dem.. de sa ikke noe.. bare ristet på hodet når vi blade mellom side etter side.. )

Politiet sa seg enig med oss om at det er noe galt med systemet.. men det var ikke noe de kunne gjøre.. de bare fulgte loven!! )

Det vil si at det er ikke noen straff før det blir begått et drap.

Det vil si at om jeg vil drepe en person, og jeg misslykkes så er straffen symbolsk.. (vell å merke om jeg blir tatt for ugjerningen).

og blir jeg tatt og jeg lykkes med å ta livet av personen, så skal jeg få hjelp fordi jeg skal jo ut i samfunnet igjen.. (og at jeg har jo hatt en tøff oppvekst) så derfor skal dere skattebetalere koste på meg ca 250 000,- i året for gi meg gratis utdanningen og kost og losji.. og en psykolog som jeg kan prate ut om mine problemer..

og når jeg kommer ut etter ca 7 år.. så har jeg en grei utdanning (som advokat, etc) så er alt ok ??

Fy fa.. det er et pil råttent system!!

Dette blir kanskje litt personlig, men jeg har vokst opp med alkoholiserte foreldre, mye bråk (vold).. skillsmisser, konemishandling osv.. gir det meg virkelig rett til å utøve vold i samfunnet? eller andre negative samfunns handlinger?

som andre i samfunnet må betale for i form av skatter?... eller tap av en sønn eller datter?

Og til deg Thlom: ikke kom her å bland inn "grisekjøring".. i det hva som er rett og galt i det norske rettsystem.. for du må i såfall ta i betraktning at det er mange årsaker til dødsfall i trafikken.. fart, sovne ved rattet, opptatt med mobil, mm

I fjor døde 222 i trafikken, og ca 30 drap..

Om du ser dette i et annet persketiv:

Så vil du se at det er noe galt med rettsytsemet..

222 døde i trafikken, om du trekker far de som sovnet, ble forstyrret av barna i baksetet, spiste pølse (og sølet noe på dressen), rotet med radioen/cd spilleren, var trøtt osv.. så er du sikkert nede på 30 drap som er reelle..

Men la oss se på noe mer konkret:

La oss si du kjører på en motorvei i 98 kmt (hvor det er 80 kmt).. du blir tatt,, 2600,- i bot..

Jeg derimot prøver å drepe en type som har lagt ann på dama mi, men misslykkes.. jeg får 2000,- i bot.. ser du forskjellen? .. jada jeg får 2 års prøvetid! men du får 2 prikker

[Bear^]

Det norske rettssytemet trenger en meget kraftig overhaling. Når "maks straff" er 21 år og ansees som "Lovens strengeste straff" så sier det seg selv at noe må gjøres.

 

Og i mange tilfeller straffes en som har ranet til seg litt penger hardere enn en person som har skadet et annet menneske. Om du skader et annet menneske i Norge for deretter å være 100% pusekatt ovenfor rettssystemet og innrømmer alt så får du mangfoldie rabatter og slipper ut relativt tidlig.

 

Jeg sånes ikke rettssystemet fungerer som en straff lengere men en hån. De som har blitt utsatt for kriminelle handlinger blir mange ganger sittende igjen med den sure ettersmaken mens den som har gjort ugjærningen får et klapp på skulderen og et nytt forsøk. Monopol "get out of jail freecard" er vel det nærmeste man kommer norsk rettspraksis.

 

I mine øyne burde maks straffen heves til livstid og personer som begår grove kriminelle handlinger kan få opp til 40 til 60 år i fengsel. Skal du straffes for å ha brutt loven så mener jeg at den straffen og skal svi, hvis ikke så virker straffesystemet mot sin hensikt, å forebygge kriminelle handlinger i fremtiden.

 

En annen ting med norsk rettspraksis er alle de kriminelle innvandrene som opptar plassen i norske fengsel. I mine øyne burde alle innvandrene ha en prøvetid lik det man har på sertifikatet. Hvis de begår grove kriminelle handlinger i løpet av denne tiden er det rett ut av landet. Norske fengsler trenges ikke å fylles opp av slike personer.

 

Det er mange tiltakt som kan gjøres for det norske rettssystemet, det vi mangler er politikkere med baller til å utføre dette.

[monzilla]

Det norske rettssytemet trenger en meget kraftig overhaling. Når "maks straff" er 21 år og ansees som "Lovens strengeste straff" så sier det seg selv at noe må gjøres.

Hva er poenget med å la folk sitte lengre? 21 år er jævlig lang tid. I tillegg så har vi forvaring som kan holde folk i lengre enn 21 år.

 

Og i mange tilfeller straffes en som har ranet til seg litt penger hardere enn en person som har skadet et annet menneske. Om du skader et annet menneske i Norge for deretter å være 100% pusekatt ovenfor rettssystemet og innrømmer alt så får du mangfoldie rabatter og slipper ut relativt tidlig.

Økonomisk kriminalitet må man slå knallhardt ned på. Frykten for å bli tatt skal være større enn lysten på penger. Men jeg er enig i at straffen der man skader andre mennesker er for lav.

 

Jeg sånes ikke rettssystemet fungerer som en straff lengere men en hån. De som har blitt utsatt for kriminelle handlinger blir mange ganger sittende igjen med den sure ettersmaken mens den som har gjort ugjærningen får et klapp på skulderen og et nytt forsøk. Monopol "get out of jail freecard" er vel det nærmeste man kommer norsk rettspraksis.

Jeg mener at hvis man begynner å ta hensyn til ofrene når man setter straffen er man på ville veier. Hvorfor straffer vi noen? Er det pga hevn i forhold til ofrene? Eller for å si at vi som samfunn ikke aksepterer dette.

 

I mine øyne burde maks straffen heves til livstid og personer som begår grove kriminelle handlinger kan få opp til 40 til 60 år i fengsel. Skal du straffes for å ha brutt loven så mener jeg at den straffen og skal svi, hvis ikke så virker straffesystemet mot sin hensikt, å forebygge kriminelle handlinger i fremtiden.

Folk som sitter i 40-60 år kan man likesågodt bare bure inne resten av livet. De er ikke klar for samfunnet på utsiden når de en dag kommer ut. I tillegg så er 40-60 år i mange tilfeller livstid. Jeg tror en dom på 15 år svir mer enn en potensiell livstidsdom, da man ved en livstidsdom gjerne godtar at man aldri kommer utigjen. Mens får man 15 år sitter man og teller dager.

 

En annen ting med norsk rettspraksis er alle de kriminelle innvandrene som opptar plassen i norske fengsel. I mine øyne burde alle innvandrene ha en prøvetid lik det man har på sertifikatet. Hvis de begår grove kriminelle handlinger i løpet av denne tiden er det rett ut av landet. Norske fengsler trenges ikke å fylles opp av slike personer.

Helt enig, kunne ikke sagt det bedre selv!

 

Det er mange tiltakt som kan gjøres for det norske rettssystemet, det vi mangler er politikkere med baller til å utføre dette.

Hvilke tiltak konkret er dette borsett fra strengere straffer (som mange er uenig i)?

[Bear^]

Hva er poenget med å la folk sitte lengre? 21 år er jævlig lang tid. I tillegg så har vi forvaring som kan holde folk i lengre enn 21 år.

 

Det skal virke avskrekkende å gjøre kriminelle handlinger, det er det som er poenget med en straff. Men å ha en "maksimum" straff på 21 år, som kun gies under ekstreme tilfeldigheter som ved f.eks Barneheia saken, så synes jeg det bare er tull. I de fleste tilfeller får de somregel mellom 10-15 år, mesteparten av disse årene sones aldri fordi det er vanlig å rabatere straffen utetter hvor snill man er i etterkant.

 

Økonomisk kriminalitet må man slå knallhardt ned på. Frykten for å bli tatt skal være større enn lysten på penger. Men jeg er enig i at straffen der man skader andre mennesker er for lav.

 

Man må slå hardt ned på kriminalitet, punktum. Men å stjele noen millioner er ikke noe som burde bli straffet hardere enn en voldtekt, det er et menneske liv innvolvert i saken, om den millionen blir stjålet uten noen menneskelig skade så ser jeg ikke noen grunn til at personen som gjorde det skulle bli straffet hardere enn en person som har voldtatt noen, f.eks.

 

Jeg mener at hvis man begynner å ta hensyn til ofrene når man setter straffen er man på ville veier. Hvorfor straffer vi noen? Er det pga hevn i forhold til ofrene? Eller for å si at vi som samfunn ikke aksepterer dette.

 

Offrene skal jo sitte med følelsen at rettferd har skjedd, det er både for offeret at man avsetter straff som det er for samfunnet og et bilde at kriminalitet ikke lønner seg. Det er et 2 sidig bilde man må ta hensyn til.

 

Folk som sitter i 40-60 år kan man likesågodt bare bure inne resten av livet. De er ikke klar for samfunnet på utsiden når de en dag kommer ut. I tillegg så er 40-60 år i mange tilfeller livstid. Jeg tror en dom på 15 år svir mer enn en potensiell livstidsdom, da man ved en livstidsdom gjerne godtar at man aldri kommer utigjen. Mens får man 15 år sitter man og teller dager.

 

Straffen burde stå til den handlingen som er utført, noe det ikke gjør i Norge. Som sagt verdsetter man pengesekken mer en et menneskeliv i mange tilfeller, i tilegg har man en praksis at et "I'm sorry " belønnes med sinnsvake rabatter som mange ganger håner offrene.

 

 

Jeg er av den oppfatningen at strafferammen skal reflektere hva man har gjort. En mindre forseelse blir nesten ikke straffet mens et grovt mord blir straffet på det hardeste. Et lite bankran hvor ingen kommer til skade blir mildt straffet i forhold til et bankran av meget grov kaliber hvor mennesker blir skadet straffes selvfølgelig hardere.

 

Norsk rettspraksis synes jeg ikke ligner grisen. Den håner mange gang offrene som sitter igjen. Det er stikk i strid med dens egentlige ingentsjoner.

[Dux ducis]

Jeg har nettopp begynt med rettslære (til revisoreksamen, ikke sånn tull på videregående altså) og foreleseren sier at Norge taper en del saker i de utenlandske domstolene (de er veldig uenig i mye av vår praksis). Jeg vil tro at dette dreier seg om folk som blir dømt av norsk rett og anker til utlandet?

[Thlom]

Hva er poenget med å la folk sitte lengre? 21 år er jævlig lang tid. I tillegg så har vi forvaring som kan holde folk i lengre enn 21 år.

 

Det skal virke avskrekkende å gjøre kriminelle handlinger, det er det som er poenget med en straff. Men å ha en "maksimum" straff på 21 år, som kun gies under ekstreme tilfeldigheter som ved f.eks Barneheia saken, så synes jeg det bare er tull. I de fleste tilfeller får de somregel mellom 10-15 år, mesteparten av disse årene sones aldri fordi det er vanlig å rabatere straffen utetter hvor snill man er i etterkant.

All forskning på området tyder på at straff virker avskrekkende, opp til et visst punkt. F.eks. så virker ikke bøter på 10 000,- mer avskrekkende enn bøter på 5000,- for å kjøre på rødt lys. Videre så er mer ekstreme lovbrudd, som voldtekt og drap, sjeldet veloverveide handlinger som kan avskrekkes. F.eks. så kan man si at det finnes to forskjellige typer drap, planlagte drap og drap i affekt. De som planlegger drap planlegger også at de ikke skal bli tatt, så om det er 21 år eller dødsstraff er irrelevant for dem da begge deler er fryktelige straffer å måtte ta, om strafferammen var 6 mnd så er det kanskje noe flere som ville tatt liv, men her spiller moral en mye større rolle enn eventuell frykt for straff. Drap i affekt er spontane og man tenker ikke over straffen i det man dreper. Altså vil ikke strengere straff ha noe særlig effekt på disse.

 

Da sitter man igjen med tre argumenter, som egentlig er det samme argumentet, for å ha strengere straffer. 1. At rettferd må skje. 2. Hevn eller at folkets rettsfølelse må opprettholdes. 3. At offrene skal føle rettferdighet. Alle forskjellige sider av samme argument, at det må være en slags balanse mellom handling og straff, som igjen koker ned til hevn.

 

Så til dette med strafferabatt for "god oppførsel". I utgangspunktet så er det slik at man slipper ut etter å ha sonet 2/3 av straffen, med mindre det ligger forhold til grunn som sier at du bør sitte inne lenger. Man kan være enig eller uenig i dette, men det er nå en gang slik. Hva hensikten er vet jeg ikke, antakeligvis så er det både for å holde innsatte i sjakk og for å enklere fase innsatte tilbake til samfunnet.

 

Økonomisk kriminalitet må man slå knallhardt ned på. Frykten for å bli tatt skal være større enn lysten på penger. Men jeg er enig i at straffen der man skader andre mennesker er for lav.

 

Man må slå hardt ned på kriminalitet, punktum. Men å stjele noen millioner er ikke noe som burde bli straffet hardere enn en voldtekt, det er et menneske liv innvolvert i saken, om den millionen blir stjålet uten noen menneskelig skade så ser jeg ikke noen grunn til at personen som gjorde det skulle bli straffet hardere enn en person som har voldtatt noen, f.eks.

Jeg forstår at det er lett å sammenligne strafferammen for to forskjellige lovbrudd. Men det er viktig å forstå hvorfor det er forskjell på straffen. Økonomisk kriminalitet har forholdsvis harde straffer fordi økonomisk kriminalitet er mindre bundet av moral enn f.eks. voldtekt og drap. En høy strafferamme kan i slike tilfeller ha en "avskrekkende" effekt.

 

Jeg mener at hvis man begynner å ta hensyn til ofrene når man setter straffen er man på ville veier. Hvorfor straffer vi noen? Er det pga hevn i forhold til ofrene? Eller for å si at vi som samfunn ikke aksepterer dette.

 

Offrene skal jo sitte med følelsen at rettferd har skjedd, det er både for offeret at man avsetter straff som det er for samfunnet og et bilde at kriminalitet ikke lønner seg. Det er et 2 sidig bilde man må ta hensyn til.

Det er i all hovedsak fire årsaker til at man praktiserer straff. Den ene er allmennprevensjon, altså at straffen skal ha en avskrekkende effekt, noe som nok hindrer endel rasjonelle lovbrudd. Den andre er individualprevensjon, altså at den individuelle lovbryter skal innse at det han eller hun har gjort er galt mens de sitter i fengsel, i tillegg til at de skal få merke straffen på kroppen og ikke skal ønske å sitte i fengsel. Dette har vist seg å være delvis feil. Straff fører til mer kriminalitet, ikke mindre, folk som får strengere straffer begår senere mer kriminalitet enn folk som får mildere straffer. Det forsøkes nå endel nye rehabiliteringsmetoder i Norge, blant annet at fanger tar vare på dyr, vi har en stund faset ut kriminelle via Bastøy fengsel hvor fanger arbeider og har stor grad av frihet. Hvorvidt slike former for rehabilitering faktisk har en effekt vet jeg ikke, så langt så ser det ut til at det har en viss effekt, men det må forskes mer på.

 

Den tredje årsaken er inkapasitering, altså at forbrytere ikke kan begå flere forbrytelser mens de sitter inne. Dette fungerer jo ypperlig, men må balanseres mot ønsket om at forbrytere skal komme tilbake til samfunnet, altså kan vi ikke sperre alle inne på livstid. Eller, vi kan jo, men det er ikke særlig humant. Den fjerde årsaken er hevn, eller rettsfølelsen i folket. Altså at forbrytelser skal gjengjeldes. Denne årsaken er lite rasjonell og baserer seg stort sett bare på følelser. Det kan forsåvidt være greit nok, men bør etter min oppfatning ha svært liten effekt på strafferammene.

 

Folk som sitter i 40-60 år kan man likesågodt bare bure inne resten av livet. De er ikke klar for samfunnet på utsiden når de en dag kommer ut. I tillegg så er 40-60 år i mange tilfeller livstid. Jeg tror en dom på 15 år svir mer enn en potensiell livstidsdom, da man ved en livstidsdom gjerne godtar at man aldri kommer utigjen. Mens får man 15 år sitter man og teller dager.

 

Straffen burde stå til den handlingen som er utført, noe det ikke gjør i Norge. Som sagt verdsetter man pengesekken mer en et menneskeliv i mange tilfeller, i tilegg har man en praksis at et "I'm sorry " belønnes med sinnsvake rabatter som mange ganger håner offrene.

 

 

Jeg er av den oppfatningen at strafferammen skal reflektere hva man har gjort. En mindre forseelse blir nesten ikke straffet mens et grovt mord blir straffet på det hardeste. Et lite bankran hvor ingen kommer til skade blir mildt straffet i forhold til et bankran av meget grov kaliber hvor mennesker blir skadet straffes selvfølgelig hardere.

 

Norsk rettspraksis synes jeg ikke ligner grisen. Den håner mange gang offrene som sitter igjen. Det er stikk i strid med dens egentlige ingentsjoner.

Å si unnskyld har så vidt jeg vet liten effekt på straffeutmåling, derimot vil det ha en effekt om du tilstår og om du hjelper politiet i etterforskningen. Det er ikke snakk om "sinnsvake rabatter".

 

Jeg synes norsk rettspraksis stort sett er god hva strafferammen gjelder. Det har liten hensikt å skulle straffe forbrytere hardt.

[loLpaTrol]

Største problemet med fengsling er ikke tiden de sitter inne, men kosen de har der inne!

De sitter og gamer, og spiller bordtennis(!) dagen lang.

 

 

Burde stengt de inne i ett 2x1 m tomt rom uten vindu hvis det er andregangs forbrytelse.

Vann og brød! Luftetur en gang i uken.

[frevild]

...

 

Da sitter man igjen med tre argumenter, som egentlig er det samme argumentet, for å ha strengere straffer. 1. At rettferd må skje. 2. Hevn eller at folkets rettsfølelse må opprettholdes. 3. At offrene skal føle rettferdighet. Alle forskjellige sider av samme argument, at det må være en slags balanse mellom handling og straff, som igjen koker ned til hevn.

 

...

 

Den fjerde årsaken er hevn, eller rettsfølelsen i folket. Altså at forbrytelser skal gjengjeldes. Denne årsaken er lite rasjonell og baserer seg stort sett bare på følelser. Det kan forsåvidt være greit nok, men bør etter min oppfatning ha svært liten effekt på strafferammene.

 

Litt historikk (fritt etter hukommelsen).

I gamle dager var hevnretten utbredt. Dersom A slo til B, tok B hevn ved å straffe A personlig - f.eks. ved å slå tilbake. Dermed var balansen gjenopprettet. Etterhvert som folk begynte å leve i mer ordnede småsamfunn (og det gjorde man tidlig), ble det stilt visse begrensninger for den private hevnretten. Det var ikke i alle tilfeller man hadde rett til å øve gjengjeldelse, og den gjengjeldelse som var lovlig, skulle uansett være innenfor visse rammer. Gikk man utenfor disse, kunne man f.eks. risikere å bli lyst fredløs.

 

Det betydde ikke at man så slik hevnrett som noe prinsipielt uheldig. Faktisk kunne man risikere å bli lyst fredløs dersom man IKKE utøvde lovlig hevnrett - man ble ansett som feig og et uverdig medlem av fellesskapet.

 

Senere, visstnok ved Magnus Lagabøters lover, ble hevnretten nærmest avskaffet. Straff ble ansett som et anliggende mellom samfunnet (ved kongen) og gjerningsmannen. Men offeret hadde fortsatt en viktig rolle i straffesaken: Han kunne nemlig kreve bot av gjerningsmannen. Slik sett var altså hevnretten egentlig i bestand fremdeles, men det var nå penger og ikke vold som var utmålingsgjenstand.

 

- - -

 

I dag er ikke situasjonen totalt forskjellig fra den gang: Bøtene går nå riktignok til statskassen, og offerets krav på erstatning skal riktignok bare dekke hans økonomiske tap - det skal ikke straffe gjerningsmannen. Samtidig har man noe som heter oppreisning, og det er nettopp en personlig "straff" til fordel for offeret. Dermed er det ikke slik at offerets situasjon - eller "følelser" som du sier - anses som helt irrelevante i norsk rett.

 

Men i straffesaken er offeret blitt redusert til en tilskuer, et vitne. Han uttaler seg om hva gjerningsmannen gjorde mot ham, og hvilke problemer forbrytelsen medfører for ham.

 

Så, når retten skal utmåle straffen, tales det om "almenpreventive og individualpreventive hensyn" som trekker i den og den retning. Og kanskje man legger vekt på at gjerningsmannen nettopp har fått seg arbeid, at han har rusproblemer eller hva det nå måtte være.

 

Hensynet til offerets trang til gjengjeldelse er så vidt jeg skjønner fraværende. Man trekker det rett og slett ikke inn i vurderingen. Og i den grad man gjør det, later man gjerne som om det egentlig er preventive hensyn som vektlegges.

 

Dette er uheldig av to grunner:

 

For det første vil normale mennesker ofte føle trang til å se gjerningsmannen lide. Man vil ha balansen gjenopprettet. Hvorvidt dette er "rasjonelt," kan antagelig diskuteres i en viss grad, men antagelig er det et helt naturlig instinkt hos mennesker å ville gjengjelde en krenkelse - slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. Og poenget er da: Hvis offeret mener rettferdighet først inntrer når gjerningsmannen påføres et eller annet passende onde, hvorfor skal ikke domstolene mene det samme? Er ikke deres oppgave nettopp å ivareta rettferdigheten?

 

Den andre grunnen til at offerets stilling i en straffesak burde være sterkere, går på konsekvensene av det nevnte. Når offeret ikke mener han får tilstrekkelig balanse i regnskapet, vil han mene at han stadig har en moralsk rett til selvtekt. Han vil stadig bære nag mot gjerningsmannen, og det kan gi seg et utall uheldige utslag. Altså: Når straffen i offerets øyne er for mild, vil risikoen for privat gjengjendelse bli større.

 

Dette siste er kanskje ikke så veldig tydelig i dag, siden straffene ikke er så milde at ofrene mener seg urettferdig behandlet. Men man kunne tenke seg at maksimumsstraffen for grov legemsbeskadigelse var 1000 kroner i bot. Ville man da se flere private oppgjør? Utvilsomt.

 

Moralen må bli at folks iboende naturlige tilbøyeligheter vanskelig kan endres, og at rettssamfunnet gjør best - både moralsk og praktisk sett - å ta hensyn til dette.