Det og være far.

[Timeo]

Selv så skjønte jeg ikke hva som var så sjarmerende med små skrikeunger for noen år siden. Jeg trodde egentlig at folk bare var falske når de ga uttrykk for at småungene var så søte og sjarmerende. Ble bare stresset av unger, særlig når de skrek, og hvis jeg f.eks. var på en buss med en baby som skrek, så var jeg alltid glad for å komme meg av.

 

Det er umulig å forklare den følelsen når man sitter der med et barn man selv har vært med på å skape i armene. Samboeren fødte med keisersnitt og var syk et par dager, og ungen vår hadde en infeksjon han trengte antibiotka mot. Fikk bare et lite øyeblikk med han rett etter han ble født, og det var så ubegripelig snålt at det lå en liten levende baby der som nettop hadde kommet ut av magen på samboeren min. Legene drev med noen slanger nedi nesen hans for å suge opp slim, og han lå der helt harmonisk og så ganske forvirret ut over hvor det var han hadde havnet. Begynte nesten og gråte og måtte ta meg sammen for å ikke besvime. En stund etter gikk jeg bort til et annet bygg de hadde transportert han til, og da var han vasket og hadde klær på, og jeg fikk holde han i armene. Tror jeg aldri har følt meg så rolig som da. Det var bare et helt ubegripelig harmonisk øyeblikk

 

Og det er rart hvor glad jeg har blitt i han, jeg vet at jeg uten å nøle hadde ofret livet mitt for han om det skulle bli nødvendig. Han er det mest verdfulle som eksisterer på jorden. Antar at det er instinkter i dette. Et instinkt om å beskytte og bygge opp.

 

Men det har også vært den hardeste perioden i livet mitt, særlig spedbarnstiden, hvor det har vært skriking om natten og skriking om dagen, konstante bekymringer om alt mulig, non-stop rutiner med mating og bleieskifting, og det har vært mange ganger jeg bare har hatt lyst å være i fred, å få slappe av litt, å slippe å bekymre meg. Men det begynner å bli bedre nå, ungen er 2 og 1/2 og begynner å miste litt av avhengigheten til oss i alle ting, men kan leke litt for seg selv av og til, og bare småting som at han går og putter bleien sin i bosset selv, at han klarer å spise selv, og hører etter når vi sier nei og ellers begynner å forstå det meste av de vi sier til han, er ting som gjør det mye lettere.

 

Og det er mye å glede seg til. F.eks. når han får seg sykkel og vi kan sykle sammen ute, eller når han forstår litt mer og kan bruke en datamaskin og vi kan spille bilspill sammen, eller når vi kan gå på turer sammen osv. Er mye gode ting som ligger fremfor oss.

[-Léon-]

 

Jeg kan fortelle en del om dette! Min holdning har vært at jeg ikke ville ha barn på en god stund. Først skulle ting ordne seg og jeg følte meg rett og slett ikke klar for å få en liten skriker med bæsjebleier inn i hus. Men så...

 

Vi hadde akkurat flytta til et nytt sted og skulle egentlig bare ha det moro det første året iallefall. Vi hadde tidligere fått beskjed om at min kjære ikke kunne bli gravid uten behandling så vi var ikke så nøye på "ting". Plutselig viste det seg at hun var gravid. Første ultralyd vi hadde, var hun bare 5 uker på vei (det var for å sjekke at hun var gravid). Når jeg allerede der kunne se det lille hjertet slå, gjorde det noe med meg. Senere tok vi også 3D-ultralyd og da følte jeg for første gang skikkelig nærhet til ungen ettersom jeg kunne se ansiktstrekkene hans og bevegelser. (mora føler nok gjerne dette mye mer ettersom de faktisk kjenner barnet inni seg).

 

Gleden var stor da sønnen min kom til verden på utsiden! Jeg var så overvelda at jeg fikk ikke fram et ord da jeg holdt ham for første gang (det ble keisersnitt, anbefales forresten ikke, så jeg var alene med gutten de første timene). Nå i etterkant har jeg nesten blitt forundra hvor glad man kan bli i et lite barn. Jeg liker farsrollen, men skal også innrømme at det er enkelte aspekter jeg savner ved det gamle livet mitt. Sønnen min er nå 1,5 år gammel og det er moro å se hvor god kontakt vi har fått, at han vil leke med meg osv...

 

Så noen ord/ tips:

 

*Vær så etablert som mulig får barn kommer inn i bildet. Ting tar 3x så lang tid når det kommer en liten en i hus, så vær ferdig med det nødvendige før den tid kommer.

*Ha et stabilt og god forhold til mora. At man "må" gifte seg før man får barn, sees nok på mange som en religiøs greie, men faktum er at når man gifter seg med noen, har man gått videre i forholdet og "viser" at man ønsker å leve stabilt sammen resten av livet.

*Vær ferdig med ting du vil ha gjort før du får barn. Vil du reise et sted, gjør det nå.

*Det er mye fokus på mor den første tida. Dette er en etterlevning fra gammelt av som vi fedre i disse likestillingstider desverre bare må leve med. Du vil nok merke dette mest når det gjelder kontakt med det offentlige som helsesøster o.l.

*Blir hun et overhormonelt monster, bare husk at det er hormonene. Forhåpentligvis er hun klar over det selv noe som gjør det lettere (ved at hun ber om unnskyldning etterpå for utbruddene sine). Husk også at hormonene kan slå ut på andre ting som at hun blir kvalm av enkelte typer mat, men også må ha pepperkaker med jordbær nå!

*Ammetåka er absolutt reel. Også for fedrene.

*Ikke vær en av de som er helt nazi på å ha det stille når ungen skal sove. Vend barnet til å sove med støy og lyder rundt deg, ellers så gjør dere bare barnet og dere selv en gedigen bjørnetjeneste med tanke på seinere. Ikke vær redd for å la ungen sove borte heller.

*Det er mye nytt når man får barn første gang. Husk at det er nytt for mora også. Etterhvert blir man mer avslappa med ting, men det er ikke vits i å stresse seg opp på ting man føler seg usikker på. Mest sannsynlig er det som skjer helt normalt og milliarder av mennesker har vært igjennom det samme før.

*Skift bleie og vær en aktiv del av barnets liv. Er du ikke klar for det, er du heller ikke klar for å være far. Har snakket med et noen mødre der fedrene ikke har mye med. Foreløpig har 2 av de 3 forholdene røket...

*Noen blir helt babyfrelste når de får barn selv, og det er kun barn-barn-barn (á la den reklamen med hun som sitter "ensom" blant andre mødre som snakker kun bleier...). Det trenger ikke gjelde alle. Jeg synes det er hyggelig med andre barn, men tar ikke av i ekstase for det.

 

 

Til sist: Jeg har en god kamerat som er par år eldre enn deg. Han ønsker seg veldig barn og er nærmest lei seg for at han ikke har dame + barn nå. Så det er ikke sikkert at 21 er for ungt, men bare vær klar først...

 

Ble litt langt dette her, men det er mye viktig å tenke på. Til gjengjeld er det helt fantastisk å bli far og den følelsen at man vil gjøre alt for den lille krabaten som har kommet inn i livet, er meget spesiell. Jeg tror ikke man kan forstå det før man er i samme situasjon selv.

 

Hilsen en som ble uventet pappa som 27-åring

 

EDIT: fikk ikke til å lage liste....

 

 

 

Veldig bra skrevet og tok opp mange punker med å bli far som jeg selv aldri har tenkt på.

[MrVilla]

..........

Og det er mye å glede seg til. F.eks. når han får seg sykkel og vi kan sykle sammen ute, eller når han forstår litt mer og kan bruke en datamaskin og vi kan spille bilspill sammen, eller når vi kan gå på turer sammen osv. Er mye gode ting som ligger fremfor oss.

 

 

Jeg skal love deg at du har noen virkelig gode tider foran deg!!!

 

Min sønn er 11 og vi har det helt storveis. Vi reiser på fisketurer og sydenturer. Spiller PS2, Wii og på pc sammen (LAN). Andre ganger så kryper vi sammen på sofaen med en skål popkorn og slapper av med en film og bare sløver.

 

Jeg regner med at det ikke er så lang tid før han finner ut at damer er greie dyr og heller vil "leke" med dem Er derfor redd for at det begynner å gå mot slutten av den tiden der pappa er kul

 

Det finnes rett og slett ingenting å sammenligne med

[Pluggen]

Er mange som blir pappa i den alderen, jeg kjenner faktisk flere.

 

Og det er sikkert "kult" og/eller hyggelig, men selv synes jeg egentlig det er grovt uforsvarlig. Og det er fordi at som regel så har verken moren eller faren i den alderen klart å skaffe seg et virkelig godt betalt yrke. I grunn så ville en høgskoleutdanning vært å foretrekke, men mange har ikke en gang et usselt fagbrev å vise til.

 

Hvis man ikke kan gi barnet det det måtte trenge 100% er det bedre å la være. Å oppdra og passe på et barn vil i første omgang ta minst 16 år av livet ditt. Og etter det må man kunne støtte barnet økonomisk kanskje så mye som 8-10 år.

 

 

Merker jaggu jeg blei litt provosert av det der!!

 

Jeg blei selv pappa som 21-åring (er fortsatt 21) og angrer ikke et sekund på det..

 

Det med at alt må være i orden er bare tull, for de første årene er

det viktigste et barn kan få, kjærlighet og omsorg..

 

Kort fortalt:

Jeg var i full jobb når jeg fikk vite at min kjære var blitt gravid.

Dette var litt spesielt med tanke på at jeg hadde veldig dårlige svømmere

etter en episode med blind vold som endte med "tre adamsepler"

(fikk meg en i mellom beina av en kar på 36)

 

Etter mye tenking og planlegging så blir vi enige om å beholde,

SELVOM, ikke alt var som vi ønsket..

 

Tiden gikk, magen vokste og etter første ultralyd kunne jeg

ikke annet enn å glede meg

Etter andre ultralyd fikk vi vite at det var en liten gutt,

og diskusjonen var i gang om navn.

 

Både mormor og framor var med på 4D-ultralyden, da gikk ting

litt mer opp for meg..

Du kunne se et lite barn med armer og bein, fingrer og tær.

Lik munn og min store nese var tydelig..

Fikk bare klar beskjed om at jeg ikke kunne snakke meg

fra han av alle som var der

 

Fødselen og tiden etterpå er det største som noen sinne har skjedd meg!!

 

Jeg sa opp jobben litt før fødselen fordet jeg ville ha litt tid sammen med

mor og lillegutt, så gikk da over på dagpenger..

 

Selv med de pengene der kan jeg kjøpe bleier, klær, grøt, alt annet han kan trenge,

spare 500kroner i fond hver måned til han, pluss putter småpenger på sparebørsa..

Tak over hodet har vi også, faktisk ganske fint "tak"..

Jeg kan også si kjapt at jeg holder på med prosjektbilen,

har bil i drift ved siden av og sparer litt til ferie

 

Fagbrev har jeg ikke, men kommer etterhvert.

 

Jeg har med vilje ikke fått meg noen jobb riktig enda fordet penger ikke

er det viktigste akkurat nå, og vi har absolutt alt vi trenger pluss mer..

 

Mener du fortsatt at alt MÅ være i orden?

 

Jeg kunne ALDRI ønsket meg at dette ikke hadde skjedd,

selvom jeg også kanskje så for meg litt mer orden på livet først,

men går ann å gjøre det beste ut av ting!

 

Angrer ikke på at jeg ikke har tatt ny jobb siden jeg nå har vært

så heldig å få med meg første tann, morsomme bad med tilhørende

plasking og spruting, timevis med tusling rundt i stua på kvelden

med guttungen på skuldra for å få rapa så han får sove godt, jevnlige bleieskift

og våkennetter for bare å kunne sitte å kikke på han mens han sover,

eller holde et øye med feberen pga. tenner som kommer..

 

En ting jeg må ta med er at jeg ikke har savnet det "gamle" livet mitt,

men ser egentlig bare på alt positivt, uansett hva det måtte være..

Har tross alt gjort mitt for at han er her, så gjør mitt beste for

at han skal ha det bra

 

Jeg savner ikke å gå til jobb nå, men skal det snart igjen etter et

halvt år hjemme med verdens nydligste lille gutt..

Endret 6. september 2008 av Pluggen