Det og være far.

[Ascubal]

Er det noe veldig stort? Har fra før av aldri tenkt så mye over det, men i den siste tida har tanken sust forbi endel ganger. I en alder av 21 år. Selv synes jeg kanskje at jeg er for ung til og tenke så mye på det enda, men jeg veit ikke helt.. Grunnen til at jeg har tenkt litt over det er vel fordi min nåværende kjæreste synes unger er kjempesøte, og må si meg ganske enig til tider.

Tenker litt på de tinga faren min gjorde feil og hvordan jeg kan gjøre det bedre.
Vil ikke ha unge enda, vil vel helst vente noen år til.. Men om det likevel skulle skje så tror jeg at jeg hadde prøvd og gjøre det beste ut av det.

Ble endel rabling midt på natta nå

Noen synspunkter? Normalt at sånne tanker kommer luskende i denne alderen.?

Endret 23. januar 2016 av Ascubal

[Runar]

Det er sikkert mange som føler seg klare til å bli foreldre i ung alder; de har planlagt alt og alt ser perfekt ut. Men tenkt litt over hvordan veien videre blir. Du forplikter deg til å ta vare på noen i minst 18 år, og du får lite tid til kun deg selv (ikke at jeg kan så mye om det her).

 

Jeg ville ventet litt hvis jeg var deg, uansett hvor klar du måtte føle deg. Men at tankene kommer luskende rundt den alderen du er på, er vel helt normalt . Er bare 19, og har selv tenkt på det flere ganger uten å gjøre alvor ut av det.

[scumbag]

Er mange som blir pappa i den alderen, jeg kjenner faktisk flere.

 

Og det er sikkert "kult" og/eller hyggelig, men selv synes jeg egentlig det er grovt uforsvarlig. Og det er fordi at som regel så har verken moren eller faren i den alderen klart å skaffe seg et virkelig godt betalt yrke. I grunn så ville en høgskoleutdanning vært å foretrekke, men mange har ikke en gang et usselt fagbrev å vise til.

 

Hvis man ikke kan gi barnet det det måtte trenge 100% er det bedre å la være. Å oppdra og passe på et barn vil i første omgang ta minst 16 år av livet ditt. Og etter det må man kunne støtte barnet økonomisk kanskje så mye som 8-10 år.

Endret 13. august 2008 av scumbag

[Ascubal]

Ikke feiltolk nå, det er tanker.. Ikke planer, og jeg veit veldig godt at man skal gjerne ha utdanning, jobb og helst et hus

 

Jeg vil ikke ha unger enda, for all del

 

Har btw et fagbrev som automatiker, og skal videre med 4 års høyskole utdanning, så blir nok ikke noe før den tid, hehe..

Endret 13. august 2008 av Ascubal

[panzerwolf]

Jeg kan fortelle en del om dette! Min holdning har vært at jeg ikke ville ha barn på en god stund. Først skulle ting ordne seg og jeg følte meg rett og slett ikke klar for å få en liten skriker med bæsjebleier inn i hus. Men så...

 

Vi hadde akkurat flytta til et nytt sted og skulle egentlig bare ha det moro det første året iallefall. Vi hadde tidligere fått beskjed om at min kjære ikke kunne bli gravid uten behandling så vi var ikke så nøye på "ting". Plutselig viste det seg at hun var gravid. Første ultralyd vi hadde, var hun bare 5 uker på vei (det var for å sjekke at hun var gravid). Når jeg allerede der kunne se det lille hjertet slå, gjorde det noe med meg. Senere tok vi også 3D-ultralyd og da følte jeg for første gang skikkelig nærhet til ungen ettersom jeg kunne se ansiktstrekkene hans og bevegelser. (mora føler nok gjerne dette mye mer ettersom de faktisk kjenner barnet inni seg).

 

Gleden var stor da sønnen min kom til verden på utsiden! Jeg var så overvelda at jeg fikk ikke fram et ord da jeg holdt ham for første gang (det ble keisersnitt, anbefales forresten ikke, så jeg var alene med gutten de første timene). Nå i etterkant har jeg nesten blitt forundra hvor glad man kan bli i et lite barn. Jeg liker farsrollen, men skal også innrømme at det er enkelte aspekter jeg savner ved det gamle livet mitt. Sønnen min er nå 1,5 år gammel og det er moro å se hvor god kontakt vi har fått, at han vil leke med meg osv...

 

Så noen ord/ tips:

 

*Vær så etablert som mulig får barn kommer inn i bildet. Ting tar 3x så lang tid når det kommer en liten en i hus, så vær ferdig med det nødvendige før den tid kommer.

*Ha et stabilt og god forhold til mora. At man "må" gifte seg før man får barn, sees nok på mange som en religiøs greie, men faktum er at når man gifter seg med noen, har man gått videre i forholdet og "viser" at man ønsker å leve stabilt sammen resten av livet.

*Vær ferdig med ting du vil ha gjort før du får barn. Vil du reise et sted, gjør det nå.

*Det er mye fokus på mor den første tida. Dette er en etterlevning fra gammelt av som vi fedre i disse likestillingstider desverre bare må leve med. Du vil nok merke dette mest når det gjelder kontakt med det offentlige som helsesøster o.l.

*Blir hun et overhormonelt monster, bare husk at det er hormonene. Forhåpentligvis er hun klar over det selv noe som gjør det lettere (ved at hun ber om unnskyldning etterpå for utbruddene sine). Husk også at hormonene kan slå ut på andre ting som at hun blir kvalm av enkelte typer mat, men også må ha pepperkaker med jordbær nå!

*Ammetåka er absolutt reel. Også for fedrene.

*Ikke vær en av de som er helt nazi på å ha det stille når ungen skal sove. Vend barnet til å sove med støy og lyder rundt deg, ellers så gjør dere bare barnet og dere selv en gedigen bjørnetjeneste med tanke på seinere. Ikke vær redd for å la ungen sove borte heller.

*Det er mye nytt når man får barn første gang. Husk at det er nytt for mora også. Etterhvert blir man mer avslappa med ting, men det er ikke vits i å stresse seg opp på ting man føler seg usikker på. Mest sannsynlig er det som skjer helt normalt og milliarder av mennesker har vært igjennom det samme før.

*Skift bleie og vær en aktiv del av barnets liv. Er du ikke klar for det, er du heller ikke klar for å være far. Har snakket med et noen mødre der fedrene ikke har mye med. Foreløpig har 2 av de 3 forholdene røket...

*Noen blir helt babyfrelste når de får barn selv, og det er kun barn-barn-barn (á la den reklamen med hun som sitter "ensom" blant andre mødre som snakker kun bleier...). Det trenger ikke gjelde alle. Jeg synes det er hyggelig med andre barn, men tar ikke av i ekstase for det.

 

 

Til sist: Jeg har en god kamerat som er par år eldre enn deg. Han ønsker seg veldig barn og er nærmest lei seg for at han ikke har dame + barn nå. Så det er ikke sikkert at 21 er for ungt, men bare vær klar først...

 

Ble litt langt dette her, men det er mye viktig å tenke på. Til gjengjeld er det helt fantastisk å bli far og den følelsen at man vil gjøre alt for den lille krabaten som har kommet inn i livet, er meget spesiell. Jeg tror ikke man kan forstå det før man er i samme situasjon selv.

 

Hilsen en som ble uventet pappa som 27-åring

 

EDIT: fikk ikke til å lage liste....

Endret 13. august 2008 av Mad Wolf Magnux

[Marsan]

Utdanning, Arbeid, Jobb, Bil og Hus. Ingen nødvendighet.

 

Virker som den steriotypiske ideen om at når man skal få barn, så må far få seg jobb. Jeg tror ikke på den i det hele tatt. Du kan lett få barn som student eller når man har ulike små-jobber. Penger er selvsagt en nødvendighet, men å ha hele stasen(utdanning,arbeid...) klar til barnet kommer, kan det hende at du er biologisk for seint ute. Husk at gjennomsnittet på førstegangsfødende i norge er på 30. Man er mest fruktbar for barn i 20-25år og når man har runda 30+ så er fruktbarheten vesentlig redusert. Altså, det jeg skal fram til: Penger er ikke alt og få barn når du kan.

 

Når man får barn tidlig så blir alt beintøft. Jobb og slikt. Men det er uansett beintøft å ha barn. Tøffere en de fleste tror, på mange måter

[MrVilla]

Det finnes egentlig ikke noe større

 

Jeg var langtfra klar da min sønn ble født, men det endret seg umiddelbart. Jeg var midt i utdanningen min og jeg skal ikke si at det var lett, men det gikk. Rent økonomisk så er det jo en påkjenning, men jeg syntes det var langt verre med tidsaspektet. Det tar MYE tid

 

Den eneste risikoen ved å få barn er at man ikke holder sammen som foreldre. Dette skjer ofte i dag og er viktig å ha fokus på. Det er ikke bare å slå opp når man har barn. Alt blir mye mer komplisert og sjeldent til det bedre for barnet. Dessuten så blir det ofte konflikter i en slik situasjon.

 

Så lenge dere holder sammen så vil alt det andre være bagateller til sammenligning. Pengemangel, bleier, lege og våkennetter er ikke bekymringer men overkommelige hindringer.

Jeg fikk min sønn midt under utdanning og selv om det var hardt så var det en dans på roser i forhold til hvordan det ble da vi splittet lag.

 

Guttungen er i dag 11 år og jeg kan ikke tenke meg et liv uten ham

[trollhatt]

Og det er sikkert "kult" og/eller hyggelig, men selv synes jeg egentlig det er grovt uforsvarlig. Og det er fordi at som regel så har verken moren eller faren i den alderen klart å skaffe seg et virkelig godt betalt yrke. I grunn så ville en høgskoleutdanning vært å foretrekke, men mange har ikke en gang et usselt fagbrev å vise til.

 

Å ha "et virkelig godt betalt yrke" har ingenting å gjøre om du er/kan være en god forelder og ta deg av barnet på en ordentlig måte å gjøre.

[scumbag]

.

Endret 3. januar 2019 av scumbag

[Outlook]

Vil bare nevne noe kort her.

 

Mange folk som sier at man bør vente til rundt 30-års alderen. Men hvis du får barn når du er rundt 20 så vil jo barnet få tilbringe 10 år mer sammen med deg før du dør.

 

Har selv foreldre som fikk meg når de var 20, og det har gått veldig fint. Var mange i klassen på barneskolen som hadde foreldre som var både i 40 og 50 årene, mens mine var rundt 30.

 

Noe å tenke på kanskje.

[Marsan]

Jeg ser for meg 10 år fram i tid da jeg sitter på foreldremøte sammen med min fru, og alle i rundt oss er 10-20 år gammlere.

 

Barn utvikler seg uavhengig av hvilke midler man har, som respons på scumbags innlegg. Det ser ut som han mener at man skal gi barnet alt for å prøve å stimulere barnets utvikling. Hvordan kan man gjøre slikt når barn flest ikke vet hva de vil. Det er en grunn til at man ikke blir myndig før man blir 18. Man får selvsagt mer frihet og rettigheter opp igjennom tenårene, men å spe på med midler til "hjelpemidler" for å oppnå barnets maksimale talent på enkelte områder høres ut som en unskyldning for å ikke bruke tid sammen med barnet.

 

@scumbag: Høres ut som du har hatt en forferdlig barndom.

[panzerwolf]

Og det er sikkert "kult" og/eller hyggelig, men selv synes jeg egentlig det er grovt uforsvarlig. Og det er fordi at som regel så har verken moren eller faren i den alderen klart å skaffe seg et virkelig godt betalt yrke. I grunn så ville en høgskoleutdanning vært å foretrekke, men mange har ikke en gang et usselt fagbrev å vise til.

 

Å ha "et virkelig godt betalt yrke" har ingenting å gjøre om du er/kan være en god forelder og ta deg av barnet på en ordentlig måte å gjøre.

Feil.

 

Det er nemlig ikke nok å kun gi barnet omsorg, trøst, mat og litt klær. Man må legge til rette forholdene så barnet får alt det det måtte trenge så det får utvikle seg så godt som overhode mulig. Skulle det vise seg at ungen har talenter innenfor f.eks. musikk (bare for å ta et eksempel) og får interesser for dette så må da det tas hensyn til og videre stimuleres.

 

Nysgjerrighet og tørste etter kunnskaper og viten er noe som bør premieres godt og investeres godt i. Det koster derfor å gi et barn alt det det trenger.

 

Jeg mener at enten så må man sørge for at barnet får alt det det trenger og absolutt 100% eller så dropper man det hele.

 

Selv kommer jeg fra en familie som hadde trang økonomi når jeg vokste opp. Og selv om jeg fikk alt det grunnleggende for å kunne eksistere var det likevel ikke før jeg flyttet ut at jeg virkelig fikk muligheten til å utvikle meg og bli noe.

 

Mine trangsynte foreldre fra arbeiderklassen holdt både meg og mine søsken tilbake og videreformidlet en jantelov-innstilling som har vært svært så destruktiv.

 

Etter jeg flyttet ut begynte jeg med min egen selvopplysning og selvoppdragelse om man kan kalle det det. Siden den gang har jeg selvstudert og dyrket egne talenter og interesser og samtidig ignorert mine foreldre fullstendig som selvsagt mener de vet best med sine svært så begrensede og ukompliserte hoder der de sitter med SVARTEPER.

 

Det er noe som heter at de som ligger langt bak i løpet faktisk tror at de leder racet.

Er man bedre forelder om man tjener 800.000 i året men må jobbe 12-14 timer hver dag samt sitte med det teite 3G-kortet sitt koblet mot jobben når man egentlig skal bruke ferien på familien? Du kan ikke sette likhetstegn mellom dine foreldres holdninger og at de ikke tjente så bra. Det kan ha en sammenheng, men det betyr ikke at om du ikke får deg en god jobb, så er du automatisk trangsynt og utviklingshemmende for barnet ditt. Klart, er man direkte fattig, kan det være utviklingshemmende, men det trenger ikke å bety at foreldrene ikke vil det bedre for barnet for det. Synes du er en smule trangsynt selv jeg....

 

Det aller viktigste er at barnet får et trygt hjem der det får selvtillit og vet at foreldrene er glade i en. Om man ikke tjener godt, klarer man stort sett å hjelpe barnet sitt bare man prioriterer riktig, og da går det igjen på foreldrenes holdninger.

[MrVilla]

Er helt enig med Mad Wolf her. Vokste selv opp i temmelig kummerlige forhold sammen med to eldre brødre og selv om vi ikke hadde alt så ville jeg ikke byttet med noen!

 

Nå skal det sies at muteren selfølgelig måtte jobbe en del for å holde "fortet" men vi hadde ingenting å klage på. Jeg tror det er helt avhengig av foreldrene i en slik situasjon. Skal man la mangel på ressurser være en demper på utvikling eller kan man kanskje forsøke å være litt kreativ og finne en annen måte å gjøre ting på.

Mutteren var alltid optimistisk og selv når vi bodde i de verste boligene med hull i vegger og hele familien måtte sove i samme seng for å holde varmen så hadde vi det moro. De første 10-12 årene så arvet jeg kun klær fra mine eldre brødre og jeg var neppe den stiligste gutten i gata med flere lapper enn lommer;) Men det betyr så lite så lenge man har et trygt og godt hjem. Jeg ser mange barn i dag som ser langt fra lykkelige ut fordi dem har alt dem vil ha, og jeg prøver også å gjøre min egen sønn oppmerksom på at penger ikke nødvendigvis skaper lykke.

 

Det finnes ikke noe rett eller galt slik jeg ser det. Det er ikke feil av scumbag å ville ha en god jobb før han får barn, og det er neppe til noe hinder vedrørende å skaffe barnet det som det vil ha, men det er ikke avhengig om barnet er lykkelig eller ei.

 

Hva gjør du scumbag dersom du får beskjed om at du skal bli pappa og du ikke har en god jobb? La oss si at du er midt i utdanningen din og har faktisk ingenting å avse? Dersom du tror at det hjelper å løpe rundt å være deprimert så er i hvert fall det feil. Du sier selv at dine foreldre var trangsynte og innførte en jantelov som var svært destruktiv. Men det har jo ikke noe med om man mangler penger eller ei? Mor min var meget kreativ og optimistisk og vår mangel på penger affekterte oss dermed svært lite. På mange måte så følte vi oss veldig frie til å utvikle oss slik som vi ville.

At man utvikler seg drastisk når man flytter for seg selv er vel rimelig normalt skulle man tro. Personlig så fikk jeg ikke noe mer penger mellom nevene da så igjen så hadde ikke penger noe å si for min del.

 

Jeg må innrømme at jeg ikke liker å være blakk noen ganger, men jeg lar da ikke det være noen demper på humør eller på muligheter. I verste fall så må jeg vente litt lenger enn planlagt, men ser ikke på det som noen katastrofe.

[Isbilen]

Når man får barn er "livet" over. Tilværelsen med deg selv som førsteprioritet er et tilbakelagt stadie. Alt du gjør, gjør du for barnet ditt, inkludert det du gjør for deg selv. Er du klar for det, kan du få unger. Ikke tenk for mye på økonomi, det ordner seg alltids.

 

Selv kommer jeg fra en familie som hadde trang økonomi når jeg vokste opp. Og selv om jeg fikk alt det grunnleggende for å kunne eksistere var det likevel ikke før jeg flyttet ut at jeg virkelig fikk muligheten til å utvikle meg og bli noe.

Det trenger da slett ikke ha vært mangel på penger som gjorde det stusselig hjemme hos deg. Du sier jo selv at foreldrene dine er ukompliserte, kanskje det er det som gjorde dem ute av stand til å stimulere deg samtidig som det ga dem dårlig råd?

 

Barnet skal ha alt det trenger, men det trenger ikke være så mye.

[MrVilla]

....

Når man får barn er "livet" over. Tilværelsen med deg selv som førsteprioritet er et tilbakelagt stadie. Alt du gjør, gjør du for barnet ditt, inkludert det du gjør for deg selv. Er du klar for det, kan du få unger.

....

 

Himmel og hav!

 

Da kan jeg skrive under på at livet mitt langt fra er over! Selv om min sønn kommer først så er det ikke dermed sagt at jeg ikke prioriterer meg selv også. Jeg gjør veldig mye også for min egen del og tror det er viktig for barna å se at foreeldrene er lykkelige og ikke bare løper på jobb, spiser og sover.

 

Heller ikke vil jeg at min sønn skal "ofre" seg når han en gang blir pappa! Jeg hører noen gang mødre som sier at dem lever for sine barn og da klarer jeg ikke annet enn å le. Det er så dumt at det blir komisk. Dersom dem forventer å oppnå noen form for heltestatus hos meg så blir dem veldig skuffet

[scumbag]

.

Endret 3. januar 2019 av scumbag

[MrVilla]

Dette blir vel egentlig en diskusjon uten noen konklusjon. Jeg tror ikke at barn er avhengig av at foreldrene har gode jobber for å være lykkelige og scumbag tror motsatt.

 

Jeg sier ikke at man SKAL få barn når man såvidt har penger til husleia, men jeg sier at man ikke trenger å være lei seg fordi man ikke har god råd.

 

Skjønner egentlig ikke hva du mener om hvilken grad barnet blir lykkelig? Hvordan vil du kategorisere det? Hvordan mener du det skal være da? Etter min erfaring så er det ingen som er happy 24/7 med mindre dem går på piller.

 

Her sier du at fordi at dine foreldre var sure og gretne og hadde en jantelov-innstilling som førte til at du ikke synes det var så morsomt i barndommen, og så sier du at det ikke hadde noe med saken å gjøre?

 

Hva vis dem var glade og optimistiske og ikke hadde noen jantelov instilling da?

 

Og det er fint at du er karakterfast! Det finnes en metode på å være sikker på å ikke bli pappa ved et uhell og det er å ikke ha sex. Eller så har andre fått barn ved feil på kondom, dama "glemte" p-piller, eller hva nå dem bruker. En kompis av meg fikk barn med ei som brukte sprøyte for å være sikker og dette var faktisk 10 ganger sikrere enn kondom! Synes du er sterk jeg som skal leve i sølibat frem til du får en skikkelig god jobb!

[scumbag]

Vi kan sikkert sitte her og diskutere til sola slokner.

 

Selv skal jeg i hvertfall ikke ha noen barn før jeg er 110% klar.

 

Og nei, jeg lever ikke i sølibat. Og om man kombinerer kondombruk og p-piller er man ganske sikker på å ikke få seg noen overraskelser.

[Mountain]

Jeg kan fortelle en del om dette! Min holdning har vært at jeg ikke ville ha barn på en god stund. Først skulle ting ordne seg og jeg følte meg rett og slett ikke klar for å få en liten skriker med bæsjebleier inn i hus. Men så...

 

Vi hadde akkurat flytta til et nytt sted og skulle egentlig bare ha det moro det første året iallefall. Vi hadde tidligere fått beskjed om at min kjære ikke kunne bli gravid uten behandling så vi var ikke så nøye på "ting". Plutselig viste det seg at hun var gravid. Første ultralyd vi hadde, var hun bare 5 uker på vei (det var for å sjekke at hun var gravid). Når jeg allerede der kunne se det lille hjertet slå, gjorde det noe med meg. Senere tok vi også 3D-ultralyd og da følte jeg for første gang skikkelig nærhet til ungen ettersom jeg kunne se ansiktstrekkene hans og bevegelser. (mora føler nok gjerne dette mye mer ettersom de faktisk kjenner barnet inni seg).

 

Gleden var stor da sønnen min kom til verden på utsiden! Jeg var så overvelda at jeg fikk ikke fram et ord da jeg holdt ham for første gang (det ble keisersnitt, anbefales forresten ikke, så jeg var alene med gutten de første timene). Nå i etterkant har jeg nesten blitt forundra hvor glad man kan bli i et lite barn. Jeg liker farsrollen, men skal også innrømme at det er enkelte aspekter jeg savner ved det gamle livet mitt. Sønnen min er nå 1,5 år gammel og det er moro å se hvor god kontakt vi har fått, at han vil leke med meg osv...

 

Så noen ord/ tips:

 

*Vær så etablert som mulig får barn kommer inn i bildet. Ting tar 3x så lang tid når det kommer en liten en i hus, så vær ferdig med det nødvendige før den tid kommer.

*Ha et stabilt og god forhold til mora. At man "må" gifte seg før man får barn, sees nok på mange som en religiøs greie, men faktum er at når man gifter seg med noen, har man gått videre i forholdet og "viser" at man ønsker å leve stabilt sammen resten av livet.

*Vær ferdig med ting du vil ha gjort før du får barn. Vil du reise et sted, gjør det nå.

*Det er mye fokus på mor den første tida. Dette er en etterlevning fra gammelt av som vi fedre i disse likestillingstider desverre bare må leve med. Du vil nok merke dette mest når det gjelder kontakt med det offentlige som helsesøster o.l.

*Blir hun et overhormonelt monster, bare husk at det er hormonene. Forhåpentligvis er hun klar over det selv noe som gjør det lettere (ved at hun ber om unnskyldning etterpå for utbruddene sine). Husk også at hormonene kan slå ut på andre ting som at hun blir kvalm av enkelte typer mat, men også må ha pepperkaker med jordbær nå!

*Ammetåka er absolutt reel. Også for fedrene.

*Ikke vær en av de som er helt nazi på å ha det stille når ungen skal sove. Vend barnet til å sove med støy og lyder rundt deg, ellers så gjør dere bare barnet og dere selv en gedigen bjørnetjeneste med tanke på seinere. Ikke vær redd for å la ungen sove borte heller.

*Det er mye nytt når man får barn første gang. Husk at det er nytt for mora også. Etterhvert blir man mer avslappa med ting, men det er ikke vits i å stresse seg opp på ting man føler seg usikker på. Mest sannsynlig er det som skjer helt normalt og milliarder av mennesker har vært igjennom det samme før.

*Skift bleie og vær en aktiv del av barnets liv. Er du ikke klar for det, er du heller ikke klar for å være far. Har snakket med et noen mødre der fedrene ikke har mye med. Foreløpig har 2 av de 3 forholdene røket...

*Noen blir helt babyfrelste når de får barn selv, og det er kun barn-barn-barn (á la den reklamen med hun som sitter "ensom" blant andre mødre som snakker kun bleier...). Det trenger ikke gjelde alle. Jeg synes det er hyggelig med andre barn, men tar ikke av i ekstase for det.

 

 

Til sist: Jeg har en god kamerat som er par år eldre enn deg. Han ønsker seg veldig barn og er nærmest lei seg for at han ikke har dame + barn nå. Så det er ikke sikkert at 21 er for ungt, men bare vær klar først...

 

Ble litt langt dette her, men det er mye viktig å tenke på. Til gjengjeld er det helt fantastisk å bli far og den følelsen at man vil gjøre alt for den lille krabaten som har kommet inn i livet, er meget spesiell. Jeg tror ikke man kan forstå det før man er i samme situasjon selv.

 

Hilsen en som ble uventet pappa som 27-åring

 

EDIT: fikk ikke til å lage liste....

 

Et flott innlegg!

 

Dette innlegget skal jeg huske når jeg blir eldre engang.

[Turtlis]

Jeg er 23, og jeg kjenner babytankene kommer mer og mer.

Ikke at jeg har lyst på barn NÅ. Men en gang..senere.. annen dag.. om noen år...

 

Det er helt normalt at babytankene kommer når man er i et godt forhold Det betyr ikke at man har lyst på barn i dag, men at du ser for deg resten av livet sammen med dama di. Og det innebærer å stifte en liten familie.