Stesonen min kom ikkje heim frå ferie til avtalt tid.

[Mephistopheles]

Jeg husker f.eks at eksen syntes det var kjempemoro å lære opp sønnen våres til å kalle typene hennes for pappa. Kjekk dame....ikke sant?

 

Hvorfor ikke? Og hvordan vet du at hun syntes det var "kjempemoro"?

 

Hvorfor ikke?.....vel.....fordi jeg gjerne ville være pappa.

 

Fordi hun lo og klappet da han sa det og så at jeg ble skikkelig såret av det.

 

Eg ser situasjonen din MrVilla, og eg støttar deg på alle punkter. Spesielt dette.

Hadde min samboer prøvd å få guten til å kalle meg pappa, hadde eg kjent meg litt utilpass. Det er trass alt snakk om å "trenga" seg djupt inn på ein annan mann sitt domene.

 

Om guten derimot byrjar å kalle meg far, slik lillebroren hans kjem til å gjer, kjem eg til å tolka dette som ei tillitserklæring. Han har kalt meg med fornamn i mange år, så tvilar på dette skjer.

Gutens biologiske far er "pappa", difor føler eg ikkje at det er eit overtramp i same klasse. Eller?

Endret 18. august 2008 av Mephistopheles

[msmanson]

Jeg har vannskelig for å forstå hvorfor far til dette barnet må følge dine regler og din grensesetting i sitt eget hjem. Mennesker er da forskjellige og har delte meninger om oppdragelse.

Om noen hadde fortalt meg hvordan jeg skulle oppdra mitt barn, så ville nok ikke jeg vært spesielt sammarbeidsvillig heller. (Ikke det at jeg har barn, men kan fint forestille meg det)

[Mephistopheles]

Jeg har vannskelig for å forstå hvorfor far til dette barnet må følge dine regler og din grensesetting i sitt eget hjem. Mennesker er da forskjellige og har delte meninger om oppdragelse.

Om noen hadde fortalt meg hvordan jeg skulle oppdra mitt barn, så ville nok ikke jeg vært spesielt sammarbeidsvillig heller. (Ikke det at jeg har barn, men kan fint forestille meg det)

 

Det er snakk om same barn. For barnet si skuld, så skal det vera ein rød tråd i oppdraginga.

Me gjer ein lang f... i korleis far kjem til å oppdra sine egne barn. Men i dette tilfellet, har han samvær med guten sin, som har fast bustad hjå oss. Difor: Våre reglar.

 

At far handhevar reglane på andre måtar er ikkje noko problem, ei heller at han tiltalar guten på andre måtar.

Me vil ikkje gå inn i deira sfære, men me vil vete kva som foregår der. Dette har me krav på.

Det guten har krav på, er forutsigbarheit. Han skal vete at me som foreldre er eins om kva som er bra for han.

Slik det er no, er det eit mareritt.

 

Du seier at du kan forestille deg situasjonen, men eg må innrømme at eg har vanskeleg for å tru deg.

 

I tillegg vil eg presisere, at med "mine" reglar, meiner eg "våre" reglar. Altså reglane eg og mor i huset har vorte eins om. Verkar som mange har misoppfatta dette.

[Inc]

Nå har ikke jeg lest alle svarene men at barnet blir kras og kanskje litt vanskelig å ha med å gjøre kan jo og skyldes dere og nykomlingen dere to har. Slik at man ikke automatiske legger skylden på noe andre.

[msmanson]

Du seier at du kan forestille deg situasjonen, men eg må innrømme at eg har vanskeleg for å tru deg.

 

 

Samboeren min har er helgepappa for tre gutter, og jeg må innrømme at det koker godt innvendig når mor kriitiserer måten han gjør ting på. Så jeg har ingen som helst problemer med å forestille meg det.

I vårt hus gjelder våre regler, og samme hos mor. Ikke snakk om noe annet, om de bor hos ho aldri så mye.

[Mephistopheles]

Eg meiner at dette er noko som går utover barnet sin tryggleik.

De har, saman med mor eit ansvar for at barnet får ei god oppdraging. Og som med all anna læring, krev dette ein rød tråd.

Eg meiner som sagt ikkje at far skal fylgje vårt system til punkt og prikke, men guten fortener, for sin eigen del at verda rundt han er forutsigbar.

Endret 18. august 2008 av Mephistopheles

[SaJo]

Føler nesten at jeg blander meg inn i en familiekrangel, men jeg prøver:

Har dere prøvd å bli enige med faren om regler for barnet?

Du skriver egentlig: Vårt hus, våre regler.

Kan hende far hadde vært mer samarbeidsvillig om han fikk være med på å lage reglene, istedenfor å få presentert et ferdig sett med regler?

Gutten skal vel oppdras av begge foreldrene, så det er ikke bare meningene til deg og hans mor som gjelder, faren har vel akkurat like mye han skulle ha sagt? Det er vel fire som har meninger oppi dette: Barnets mor, barnets far, deg og farens samboer. Så får man tenke gjennom hvem som skal ha mest tyngde i saken. Uansett bør man vel legge opp til kompromisser, selv om det sikkert ikke er så enkelt..

[MrVilla]

Er selv veldig enig med TS her angående det med forutsigbarhet. Jeg merker selv at det stresser sønnen min når han hele tiden ikke har noe fast å forholde seg til. Forutsigbarhet og en viss form for rutine skaper trygghet. Det er greit for barn å vite at foreldrne har kontroll.

 

Det er derimot ikke lett å få dette til dersom partene ikke er enige om denne forutsigbarheten. Selv om far her er lite forutsigbar så er det vanskelig å gjøre noe med det slik jeg ser det. Man kan sikkert true med mindre samvær men jeg tviler på at dette hjelper i det lange løp, og hva dersom faren fortsetter å lage krøll? Skal man da nekte ham samvær fullstendig?

 

Jeg skjønner frustrasjonen til TS. Jeg har stort sett den samme selv men jeg ser ikke noen god løsning på problemet. Så lenge foreldre er uenige i "den røde tråden" så vil det for barnet bli en hverdag preget av usikkerhet og uforutsigbarhet slik jeg ser det.

[kjetilkl]

Vel, for det første tror jeg dere undervurderer barnet her. - En 5 åring er nok fullt ut i stand til å forholde seg til at det er forskjellige regler som gjelder hos mor og hos far. - Dessuten kan jo far være uenig i hva som er "god" oppdragelse, og hvis man ikke er enig om en felles plattform med felles regler er han selvsagt i sin fulle rett til å oppdra barnet slik han mener er best når han har samvær - det skulle bare mangle.

 

Dette har selvsagt ikke noe med at faren ikke kan overholde avtaler å gjøre, noe som jeg føler er hovedsaken her. - Det virker for meg ganske selvsagt at hvis han ikke vil/kan overholde avtaler om henting/tilbakelevering så er det da faktisk et minimum av vanlig folkeskikk å ringe og lage en ny avtale.

[Mephistopheles]

Dette har selvsagt ikke noe med at faren ikke kan overholde avtaler å gjøre, noe som jeg føler er hovedsaken her. - Det virker for meg ganske selvsagt at hvis han ikke vil/kan overholde avtaler om henting/tilbakelevering så er det da faktisk et minimum av vanlig folkeskikk å ringe og lage en ny avtale.

 

Det er akkurat dette lille kravet som er hovudsaka. Eit minimumskrav om folkeskikk. Om far manglar dette, sjølv om det berre er ovanfor oss, korleis skal han då klara læra guten dette?

 

Me er positive i omtalen av guten sin far, når guten høyrer. Er det noko negativt som er temaet, provar me pakke det best mogleg inn. Sjølvsagt er guten meir oppvakt enn som så, og får nok med seg litt meir enn det me trur. Men me provar iallefall, utan å vera falske. Me seier ikkje ting me ikkje meiner.

Akkurat dette, tviler me på er tilfellet andre vegen. Utan at me kan byggja påstanden på anna enn antakningar, utfrå guten si oppførsle etter han har vore hjå far. Eg seier ikkje dette for å provosera, men for å gje eit bilete på kor lett det er å (Forhåpentlegvis) ta feil.

 

For all del, eg og far er brennande uenige om ei sak, noko guten meir enn gjerne stiller som kurér i: Opel vs. Ford.

Eg og guten har store gleder av slike "feider", og eg vonar at dette er noko som er med på å løyse stemninga litt.

[deer]

Far er forplikta til å forhalda seg til våre reglar og vår oppdraging, sidan me har hovudomsorgen.

Hvor i all verden har du denne maktmisbrukende og egoistiske påstanden fra?

50/50-ordninga du tenker på, kan, og skal berre nyttast i tilfeller der foreldra har ein ekstrem evne til å samarbeide.

Hvorfor i all verden føler du trang til å overdrive, med ordet "ekstrem"? Og ut fra innstillingen din som jeg regner med barnets mor deler, syns jeg det er veldig vanskelig å bedømme hvem som er mest samarbeidsvillig!

me stoler ikkje nok på far, til å gje han frie tøyler.

Illustrerer igjen maktforhold og maktmisbruk.

Eg vil gå så langt som å påstå at eg gler meg til rettsaka, (...)

Du GLEDER deg til en rettsak der en dommer og en psykolog skal bestemme fremtiden for et barn du forhåpentligvis er glad i som ditt eget? Jeg kan garantere deg at ingen andre i salen har gledet seg.

Sist gong me var i meklingar osv. med far, gav me han 2 ekstra netter i månaden. Utan nokon som helst problem. Me gjorde det for guten sin del.

Nytt bilde på maktforhold og -misbruk: Dere "ga" faren to netter ekstra i måneden. Hva skjedde med "vi ble enige om"? Det er tydelig alle mente dette var til beste for gutten, men du føler likevel en trang til å fremstille dere som generøse?

Difor, til far lærer seg kvar skapet står, og kvar guten har heimen sin, kjem me til å strama inn, og avkorta samværet.

Hvem tror dere at dere er? Tror dere VIRKELIG dere tar valg som sønnen deres vil bifalle når han blir voksen?

Me vil ikkje gå inn i deira sfære, men me vil vete kva som foregår der. Dette har me krav på.

Nøyaktig hvor tar du dette fra?

 

Jeg vet av egen erfaring (som trebarnsfar i et hjem med min, din og vår har jeg sittet på stort sett alle sider av bordet) at dere er i en svært vanskelig og utfordrende situasjon. Jeg syns likevel utfra ordbruken din at dere bør jekke dere ned litt. Dersom du hadde sittet på andre siden av gjerdet hadde pipen garantert fått en annen lyd. Spørsmålet er hva sønnen, som sitter oppå gjerdet, ville valgt for seg selv om han var 20 år eldre. Det gjelder selvfølgelig også for valg faren tar vedrørende ham.

 

Ikke gled dere til rettsaken, håp på et forlik. En dom gjør oftest forholdene for barnet verre - dette vet alle som er på jobb i salen alt om.

[Mephistopheles]

Takkar for langt svar deer, om enn det kan synast som du ikkje heilt forstår kor frustrerte me er etter 3 år med dette.

Me gler oss til rettsaka, og vonar me får ein dom, som er bygd på eit nyansert syn. At domstolen legg vekt på begge sine uttalingar, og dømmer for barnet. Her i tråden, og her i heimen, har me kun vårt syn å byggja på.

Som tidligare nemnt, me hadde gitt mykje for at far kunne snakka om dette utanfor rettsalen.

 

At me ikkje får innsyn i nokonting som skjer hjå far, kva planar han har, kva som vert praktisert osv. er berre skræmande. Me ser kun forandringane på guten når han kjem heim. I alle tilfeller har denne forandringa vore i negativ retning.

Ikkje berre for vår del, men guten virkar arrogant, nett som faren. (Sett på spissen igjen.)

Han er frekk mot alt og alle, og dette er det i siste instans han sjølv som tapar på. Ingen likar nasevise ungar. Eller?

Endret 27. august 2008 av Mephistopheles

[nomore]

Eg er selv pappa og dattera vår er ei uke hos meg og ei uke hos mor. Vi har med andre ord en 50/50 ordning. Vi er ikke ekstremt flinke til å samarbeide. Eg vil si vi kan samarbeide. Hva som er forskjellen på det og ekstermt samarbeid vet eg ikke.

 

Og hverken eg, eller hun, har meldeplikt angående alle detaljer om ting som skjer. Vi avlegger ikke rapport til hverandre og vi går heller ikke å spekulerer i hva som skjer. Skjer det større ting, eller utenomdetvanligeting, som det kan være greit å vite om(som for eks en helgetur til besteforeldre, tanter, kino osv) så forteller vi naturligvis om planene til hverandre. Ikke fordi vi MÅ, men fordi vi begge føler da at vi får ta del i litt mer en 50% av livet til dattera vår. Og samtidig er det jo kjekt for henne at hun kan prate med begge oss om alle ting som skjer. På den måten isolerer vi ikke bostedene for dattera vår. Vi samarbeider om grove trekk i oppdragelse og grensesetting. Men bortsett i fra det så er det en del som er forskjellig i fra her og mors hjem. Og eg må jo våge å påstå at dette ikke har hatt noen negativ innvirkning på barnets oppførsel. Og eg har faktisk vært der i fra dag en og ville merket noe om det kom en negativ utvikling. Samtidig har vi også en dialog med barnehagen som kan bekrefte det samme. Hun forstår at det er en del forskjellige regler her og der, men hun vet også at overtramp av disse tollereres ingensteder.

 

Men det er nå hos oss.

 

Hvordan reagerer sønnen deres på at dere er så kontrollerende ovenfor fars samvær forresten? Ikke glem at barn får med seg langt mer en hva vi voksne tror.

[Mephistopheles]

Eg er selv pappa og dattera vår er ei uke hos meg og ei uke hos mor. Vi har med andre ord en 50/50 ordning. Vi er ikke ekstremt flinke til å samarbeide. Eg vil si vi kan samarbeide. Hva som er forskjellen på det og ekstermt samarbeid vet eg ikke.

 

Og hverken eg, eller hun, har meldeplikt angående alle detaljer om ting som skjer. Vi avlegger ikke rapport til hverandre og vi går heller ikke å spekulerer i hva som skjer. Skjer det større ting, eller utenomdetvanligeting, som det kan være greit å vite om(som for eks en helgetur til besteforeldre, tanter, kino osv) så forteller vi naturligvis om planene til hverandre. Ikke fordi vi MÅ, men fordi vi begge føler da at vi får ta del i litt mer en 50% av livet til dattera vår. Og samtidig er det jo kjekt for henne at hun kan prate med begge oss om alle ting som skjer. På den måten isolerer vi ikke bostedene for dattera vår. Vi samarbeider om grove trekk i oppdragelse og grensesetting. Men bortsett i fra det så er det en del som er forskjellig i fra her og mors hjem. Og eg må jo våge å påstå at dette ikke har hatt noen negativ innvirkning på barnets oppførsel. Og eg har faktisk vært der i fra dag en og ville merket noe om det kom en negativ utvikling. Samtidig har vi også en dialog med barnehagen som kan bekrefte det samme. Hun forstår at det er en del forskjellige regler her og der, men hun vet også at overtramp av disse tollereres ingensteder.

 

Men det er nå hos oss.

 

Hvordan reagerer sønnen deres på at dere er så kontrollerende ovenfor fars samvær forresten? Ikke glem at barn får med seg langt mer en hva vi voksne tror.

 

Situasjonen din virkar som ein god draum. For å sei det mildt. Fint å sjå at ordninga fungerar, om partane maktar verte enige.

 

Eg har moglegens vore litt bastant i ordvalet angåande samarbeid. Men eg refererte berre til det som vert sagt i vårt tilfelle i meklinga. Kanskje dei overdreiv med overlegg, for å få oss til å sikta oss inn på ein mellomting?

Eg igjen, får jo desse møtene gjenfortalt av min sambuar, og det er idioti å påstå at ho ikkje er partisk og ein smule eigenrådig. Eg forstår både ho, og far i denne saka. Saka er låst, og det må store omveltingar til, frå begge sider, for at det vert ei løysning.

 

Som sagt, så må ein dialog på plass i fyrste omgang, og eg reknar med at de har fått med dykk at me har prøvd.

Me har ikkje vore så bastante og krevande som no, frå byrjinga av. Men det er ikkje noko som nyttar.

 

Guten ser ikkje ut til å få med seg noko nemneverdig, men eg ser for meg at han veit det er noko som skjer.

Dette er og noko som gjer at me ser fram til å få ein dom i saka, og med det har eit von om at situasjonen roar seg eitpar hakk. For alle partar.

[nomore]

Eg husker da vi var til mekling at vi også ble anbefalt å IKKE ha en 50/50 ordning.

[MrVilla]

Eg husker da vi var til mekling at vi også ble anbefalt å IKKE ha en 50/50 ordning.

 

 

Fikk dere noen begrunnelse på det?

[NikkaYoichi]

Det har vore gnisningar i lang tid, men i går kveld fekk me nok.

Eg ringde politiet, og vart sett i kontakt med barnevernsvakta. Dei ringde barnefaren, og vart opplyste om at ungen hadde lagt seg. Til barnets beste, gjorde me ikkje noko meir utav det, og venta til i dag, for å sjå om han vart levert.

Det vart han.

 

For dei av dykk som ikkje har erfaring frå slikt, kan ei natt virka som ein bagatell. Men det har vorte eindel "bagatellar" av dette slaget, den siste tida.

Me er leie no, me har ei rettsak framfor oss som ventar. Spørsmålet mitt til dykk vert dette:

Kan me begjæra begrensningar i samværet av slike grunnar som dette, til saka er ferdig?

Me vil han skal få væra med far sin, men at det då skal væra stabilt, noko det ikkje er når far ikkje held avtalane.

 

Som barn av skilte foreldre så vet jeg veldig godt hvordan det er å være en kasteball. Du skriver at dere fikk nok, hva med barnet? Har dere spurt hva barnet ønsker? For meg virker det som at du og mor ser på "gromguten" aka Professoren(?) som en eiendel. Jeg ville for barnets beste vært fleksible i forhold til besøk hos far. Jeg har selv levd fra jeg var ca 6 år og resten av min barndom som en unge som ble kastet frem og tilbake mellom foreldre som ikke klarte å snakke skikkelig sammen. Hvis jeg ønsket å bli en ekstra kveld hos far, så ble det ett helvetes leven fra mamma om ditt og datt og alt mulig.

 

Det foreldre er for dumme til å forstå er at unger er så smarte at de legger merke til dette. Jeg skal love deg at ungen er klar over gnissningene og om ungen ønsker å være en ekstra kveld hos far, hvilken skade gjør det? Hadde det ikke også vært en mulighet å ringe den biologiske faren og spørre om de var på vei før man ringte til politiet?

 

Mamma var en slik mamma, som gikk av skaftet hvis jeg kom hjem fra far en dag senere. Som om at mine ønsker betydde null og niks. Det har ført til at nå som jeg er voksen, så vil jeg ha så lite kontakt med mor og far som mulig. Jeg drar innom på obligatorisk middag når de ringer og maser, men tar ikke selv initiativet til noe besøk. Jeg vil anbefale dere å ikke behandle ungen som en eiendel uten egne følelser, tanker og vilje - unger er smartere enn dere tror.

 

Red.: Nå skal det sies at om far hadde hatt litt omløp i skolten så hadde han tatt en telefon og avklart situasjonen om hvorfor ungen ble værende en dag til.

Endret 27. august 2008 av NikkaYoichi

[deer]

Eg husker da vi var til mekling at vi også ble anbefalt å IKKE ha en 50/50 ordning.

 

 

Fikk dere noen begrunnelse på det?

Gjetning: Mekleren viste innstilling til at barnet skulle bo fast hos mor, og du skulle ha samvær?

[nomore]

Tja, det er et par år siden nå så eg husker det ikke bokstavelig.

 

Det var vel at den generelle oppfattningen var at det ikke fungerte med mindre foreldrene samarbeidet. Og igjen virket det som om det generelt sett ikke gjorde det da par som brøt forholdet kranglet i etterkant.

 

Når vi var på møtet husker eg faktisk at vi kunne høre ex-par som kranglet i nabokontorene. Og så sat eg igjen med følelsen av at hun som meglet regnet med at vi var uvenner. Noe vi ikke var, eller er.

[MrVilla]

Tja, det er et par år siden nå så eg husker det ikke bokstavelig.

 

Det var vel at den generelle oppfattningen var at det ikke fungerte med mindre foreldrene samarbeidet. Og igjen virket det som om det generelt sett ikke gjorde det da par som brøt forholdet kranglet i etterkant.

 

Når vi var på møtet husker eg faktisk at vi kunne høre ex-par som kranglet i nabokontorene. Og så sat eg igjen med følelsen av at hun som meglet regnet med at vi var uvenner. Noe vi ikke var, eller er.

 

Hehe.....sikkert stilig å høre andre par krangle som hund og katt i rommene ved siden av mens dere selv prøver å finne en løsning

 

Men det er litt besynderlig at dersom mor velger å ikke samarbeide så får hun hovedomsorgen......sånn litt satt på spissen....