Stesonen min kom ikkje heim frå ferie til avtalt tid.

[€uropa]

Ein annan ting som gjer han usikker, er at dei ler av han om han tek feil, om han ikkje høyrer osv. Dette har me sett med eigne auge. Dette fører til at han tek til å late som han tek feil med vilje, for å ikkje varta ledd av. Om han må ressonnera seg fram til noko, gjer han kjapt opp, og ber heller om svaret med ein gong. Uttrykket i ansiktet hans når han gjer dette, skjer meg i hjarta. Han ser oppriktig lei seg ut.

 

Dette er bare ondskap! Faren bør ikke få være med ungen om han skal knuse selvfølelsen hans slik.

[kevinedomm]

Uff.. ser det selv nå.. las ikke skikkelig innleggene før, kjip situasjon for ungen da

[panzerwolf]

De opplysningene du har kommet med etter første post, endrer mitt syn på saken (dog: generelt, altså ut i fra det du skrev først, står jeg på mine ord). Det ser ut til at faren ikke er i stand til å gi de rette rammene for gutten. Jeg er også tilhenger av rammer og det at man gjør må være konsekvent. At de i tillegg ler av ham, altså gjør narr av hem, er helt på trynet. Hva sier mora hans når hun ser den oppførselen fra deres side?

[Gjest Bruker-95147]

Ikke for å kverulere men vi har kun fått en side av saken presentert.

 

Slik jeg oppfatter saken så hadde allerede trådstarter bestemt seg for konsekvenser, og har med utfyllende opplysninger bare sementert sin avgjørelse.

 

[nomore]

Dette med å holde avtaler er også veldig viktig, og ikke minst å samarbeide.

 

Dersom man har avtalt tidspunkt for henting og levering av barn så holder man disse. Eg ser ingenting i veien for å endre disse, men da skal man avtale dette med den andre foreldren i god tid i forkant.

 

Om ikke for å samarbeide så hvertfall for å lære barnet at avtaler skal holdes.

[MrVilla]

Jeg kan ikke se noen plass at TS har skrevet om sønnen vil være sammen med faren? Ifølge det som du skriver så burde vel sønnen grue seg til dette samværet, eller i det minste uttrykt misnøye?

 

Jeg er som sagt i en noenlunde lignende situasjon bare omvendt. Det som er merkelig der er at jeg og moren har to helt vilt forskjellige versjoner av virkeligheten.

 

Da vi var i mekling så la hun ut om alle avtalene jeg hadde brutt, om at jeg ikke var interessert i sønnen min, om at jeg var voldelig og at min sønn var redd for meg og masse annet.

Jeg visset egentlig ikke hva jeg skulle si til dette. Det var så hinsides all logikk at jeg ble egentlig bare sittende å måpe. Min versjon er litt annerledes for å si det mildt

 

Men jeg er temmelig sikker på at det er hennes versjon som blir hørt på skolen og av lærere. Dem oppfatter meg sikkert som et monster...hehe.

 

Uansett. Jeg vil bare belyse at det finnes som sagt flere versjoner av en sak, eller i det minste flere sider.

 

jeg er selv forbannet over at moren lærer sønnen min at det er akseptabelt å lyve dersom man står i fare for å få kjeft for noe man har gjort. har selv hørt henne si til min sønn at han skal lyve så ikke jeg skulle kjefte på ham!? Hvem tror dere jeg ble sinna på?

 

Men ifølge henne så er det jeg som påvirker ham slik så.....typisk eksempel på alternativ realitet

 

Dersom jeg skal ta det du sier for god fisk så er jeg enig i at det ikke er bra å mobbe gutten. Det sier seg selv. Men spørsmålet er om det vil bli bedre av å minske samværet?

Det høres merkelig ut at dersom dere tar fra ham et par dager i uka så vil alle problemer løses.

[Gjest Bruker-95147]

Ta så med at foreldre som står i fare for, eller har mistet mulighetene til godt nok samvr med sine barn kan oppføre seg på en for oss irrasjonell måte ved at de er meget fortvilte og desperate.

 

Jeg uttaler meg på bakgrunn av at jeg jobber tett med akkurat slike saker.

 

[Bata]

Ein annan ting som gjer han usikker, er at dei ler av han om han tek feil, om han ikkje høyrer osv. Dette har me sett med eigne auge. Dette fører til at han tek til å late som han tek feil med vilje, for å ikkje varta ledd av. Om han må ressonnera seg fram til noko, gjer han kjapt opp, og ber heller om svaret med ein gong. Uttrykket i ansiktet hans når han gjer dette, skjer meg i hjarta. Han ser oppriktig lei seg ut.

 

Dette er bare ondskap! Faren bør ikke få være med ungen om han skal knuse selvfølelsen hans slik.

 

Du "vert nettopp eid av eit forsøk på å kapre di sympati".

 

Dette blir for "one-sided".

Dessuten dette med oppførsel, veit du hva det kommer av?

Han har så lite tid med sønnen at han rett og slett skjemmer han bort, vil ikke at ungen skal være sur og lei i den lille tiden han er der.

[Mephistopheles]

Så, for å skjemme han ut, provar han å spre latter og glede, for å læra guten at det er lov å gjera feil? Ja, bevares, dette gav meining.

 

Men at han skjemmer han ut, er det ingen tvil om. Og for all del, det kan eg forstå.

Det eg derimot ikkje forstår, er korleis han kan sende advokat på oss pga. manglande kontinuitet, når han ikkje har noko som kan likna på dette sjølv?

Eg kan ikkje forklara atferdsendringane med anna enn at guten er van med å sleppe unna med frekk munn. Eller verre, at han kjem nokon veg med det.

 

Me er uinteresserte i at guten skal verta utsett for desse store endringane i kvardagen. Difor, til far lærer seg kvar skapet står, og kvar guten har heimen sin, kjem me til å strama inn, og avkorta samværet. Når me veit at guten får den same oppdraginga, med tilsvarande grunnverdiar hjå far sin, kjem saka til å varta ei anna.

 

Om far har ein rasjonell grunn til å le av guten, om han gjer feil, så hadde eg vore glad for å få høyre denne.

 

Ja, dette vert einsidig. Men, me posta ikkje her for å leggje ut om faren sine manglar og våre uovereinstemmingar med han, men me var ute etter rettigheiter, og om folk har erfaring frå dette. Men for all del, innlegg av Strindmo sin karakter kan og vera givandes, om dei berre var ein smule meir reflekterte.

Mr.Villa, Pencilcase og Daniel_91 sine innlegg har vore til stor hjelp.

 

Mr.Villa: Sakene våre er like, berre at du desverre står svakare, sidan du "berre" er far til ungen. Difor er det vanskelegare for deg å faktisk måtte motbevise beskyldingane du vert utsett for. Me slepp i ganske stor grad dette, sidan me har hovudomsorga.

I tillegg, har ikkje far i dette tilfellet byrja blande seg, før guten var tørr og "meir spanande" å ha med å gjera. Dette synes meg latterleg.

Eg og mora i vårt tilfelle, har som sagt eit felles barn, som då vert lillebror til den ufrivillige hovudpersonen i dette. Eg kunne ALDRI vore forutan å sjå han vekse opp frå byrjinga av, sjølv om det berre var halve tida.

Kampen for guten min hadde byrja frå fyrste dag. Eg slepp heldigvis å tenke i slike banar.

 

Eg vonar saka di løyser seg, sjølv om du desverre har statistikken mot deg

Lykke til.

Endret 14. august 2008 av Mephistopheles

[MrVilla]

Jeg har statistikken mot meg ja. Ingen tvil om det

 

Da min sønn ble født så gikk det flere måneder før jeg fikk se ham og da jeg endelig fikk se ham så fikk jeg ikke være alene med ham. Da han var ca 6 måneder så gikk jeg til advokat og fikk ordnet med samvær slik at jeg kunne ha ham med meg hjem. Nå skal det sies at jeg ikke var interessert i å kreve noe mer enn vanlig samvær av den enkle grunn at barn er mer knyttet til mødre i tidlig alder, og jeg var fornøyd bare jeg fikk ha ham med meg.

Kanskje det var grunnen til at faren til din stesønn ikke var så på hogget i begynnelsen?

I årene som fulgte så ble ting adskillig verre, men jeg skal ikke bruke posten din på å bruke tid på det.

 

For meg så er det helt uakseptabelt å ikke være sammen med min sønn. Desverre så er det svært lite jeg kan gjøre. Jeg går nå til rettsak fordi det er det eneste virkemiddelet jeg har, men jeg er livredd for hvordan en dommer vil se min situasjon og hva han vil legge vekt på. Jeg har nemlig ingen sterke beviser og det blir for det meste ord mot ord. Den eneste som virkelig kjenner sannheten er min sønn. Han er den eneste som kan bekrefte alle de gangene han ikke får komme til meg + diverse andre ting, men hvor mye skal man legge på en 11 åring?

Slik jeg ser det så er saken egentlig tapt med tanke på hvem som skal ha hovedomsorgen selv om min sønn ikke vil bo hos moren.

 

I det minste så vil jeg få nok en samværsavtale så håper jeg den blir litt mer respektert ettersom den blir satt ved dom.

 

Jeg er også spent på hvordan deres situasjon blir i retten. Har dere noen beviser eller blir det egentlig ord mot ord? Jeg vet egentlig ikke om jeg skal ønske dere lykke til eller ei, ettersom din seier medfører mindre samvær for far og sønn.

Dette er jo noe jeg selv har prøvd å bekjempe i over 10 år så det er vanskelig å se fordelen ved det. Jeg vet derimot hvor vanskelig det er å komme til enighet med personer som rett og slett ikke er interessert i å komme til enighet, og jeg misunner ingen i den situasjonen. Jeg har overhørt en del personer som er i lignende situasjoner og det virker som veldig mange blir veldig prinsippfaste på hva dem vil godta i en avtale. Hva som er best praktisk og bra for barnet kommer litt ut av fokus noen ganger. Det virker som at flere satser mer på samværskvantitet enn samværskvalitet. En kompis av meg henter og kjører guttungen nesten 10 mil hver dag annenhver uke fordi han SKAL HA 50%! Jeg for min del lurer på hvor lenge dette blir moro for guttungen? Kunen det vært andre og bedre løsniger her?

 

..men nå sporer jeg av noe brutalt

 

Jeg ønsker og håper at det blir en løsning som gagner stesønnen din uansett utfall.

[darkness|]

Har dere prøvd å prate med far i denne saken? Ville det ikke være lettere å prøve å få til et godt samarbeid fremfor å starte en samværskrig?

 

Jeg skjønner godt at det er frustrerende for dere når far ikke kan holde avtaler. Man legger jo opp hverdagen etter samværsavtalen, og regner med at barnet kommer hjem når det skal. Jeg har full forståelse for at det ikke bare er å la gutten være der så lenge han vil. Dere skal jo kunne leve deres liv også.

 

Samtidig så forstår jeg at far er frustrert. Dere mener han må følge deres regler, og virker som å synes at han er en annenrangs forelder. Hvordan hadde du synes det var, dersom noen skulle styre din oppdragelse av din sønn? De fleste mennesker går i vranglås dersom de ikke bare blir kritisert, men også pålagt å endre adferd og tankegang. Når det er sagt, så pleier barn å være ganske tilpasningsdyktige. De skjønner veldig godt forskjellen på hvilke regler som gjelder hvor. Jeg tror det kan være mange flere grunner til at gutten forandrer adferd og blir frekk og oppsternasig etter besøk hos far. Det er en stor påkjenning for barnet å hoppe fra hjem til hjem. Han synes kanskje det er slitsomt, og vanskelig å forholde seg til. Men det gjør det vel ikke automatisk riktig at far skal få mindre samvær med sønnen sin? Tror dere ikke at han elsker guttungen minst like mye som dere gjør? I stedet for å motkjempe far, burde begge parter gå inn for å få et mest mulig smertefritt samarbeidsforhold - til det beste for gutten.

 

Guttungen går jo også inn i en fase hvor han begynner å prøve ut grenser. Dette er vanlig å gjøre mot de man er mest glad og trygge på. Kanskje det er derfor han oppleves vanskelig å ha med å gjøre når han kommer hjem til dere? Det er der han bor, og han stoler fullt og helt på at dere elsker ham selv om han oppfører seg mindre eksemplarisk?

 

Hvis dette er en sak hvor far faktisk er helt uegnet som forelder, så mener jeg at det er desto mer grunn til å involvere barnehagen. Barnehagen bør få vite hva som foregår i barnets liv, slik at de kan takle situasjonen på best mulig måte de timene barnet er der. Og de burde jo kunne snappe opp signaler fra barnet dersom det endrer atferd etter opphold hos far.

 

Personlig mener jeg at uenighet rundt oppdragelse ikke bør være en god nok grunn til å trenere samvær. Så lenge gutten ikke tar psykisk eller fysisk skade av å være hos far, så burde dere kunne svelge en ti-tolv-tjue kameler.

 

Når det gjelder det at far og samboer ler av barnet når han gjør noe feil eller lignende, så synes jeg som sagt at dere bør ta det opp med far på en fin måte, samt prater med gutten om saken og forteller at han ikke trenger å være redd for å gjøre/ta feil. Dere kan f.eks fortelle at alle gjør feil, både mamma, pappa, bygg mester bob (eller hvem det nå måtte være gutten har en relasjon til). Det er sårt å se at barn blir triste og lei seg, men akkurat dette med å bli ledd av tror jeg er en veldig typisk ting for små barn på den alderen. Det er en fase de går igjennom.

[Mephistopheles]

Som sagt, det er ikkje me som tar dette til retten, men far.

Vidare, det er ikkje me som skyt beskyldingar i aust og vest, sjølv om det kan synast slik, sidan denne tråden berre belysar vår side.

Me vil vete kva som foregår hjå far. Om det fins noko som kan forklara dei rare åtferdsvingningane. Men me får ikkje vete noko.

Alt er blomar og blå himmel når me spør. Me har ikkje noko med det, virker det som.

 

Det er no i seinare tid me har bestemt oss for at sidan han tek dette til retten, så skal det verte dom av det, denne gonga. I von om at han roar seg.

 

Me har prøvd så ufatteleg mange gonger å snakka med far. Men det går ikkje. Anten det, eller så må me koma til dei, og ha guten med. Og det er ein smule begrensa kva me kan ta opp med guten tilstades...

 

Vil påpeika angåande oppdraginga, som svar til darkness sitt innlegg: Det er ikkje snakk om at far skal gjera som me gjer til punkt og prikke. Det har aldri vore tale om.

Problemet er berre at det synest å vera så store forskjellar i oppdraginga. Ikkje ei gong grunnverdiane og retningslinene er dei same.

Desse to grunnpilarane synes eg for min del må væra eit minim, for ungen sin del.

Endret 15. august 2008 av Mephistopheles

[Barcarolle]

Kan dere ikke spørre gutten mer om hva han vil? Dersom han føler ubehag ved å være med faren sin er det jo ikke verre enn at han skulle klare å si ifra om han blir spurt.

 

Angående oppdragning. Det ser ut til at dere (ikke far) har en fast form og kanskje til og med litt streng oppdragning. Og det ser også ut til at far kanskje ikke har så strenge linjer. Jeg er ikke ekspert på området, men er av den opfatning at barn har det godt av å få løse tøyler og ikke bli for strengt oppdratt.

 

Selv hadde jeg en streng mor og en veldig avslappet far. Jeg ble aldri usikker, heller sikker. Det så ut til at de rett og slett utfyllet hverandre.

 

Det som riktignok er veldig ille er dersom foreldrene prøver å sette barna opp mot hverandre. Far har vel en tendens til å snakke negativt om mor, og mor har en tendens til å snakke negativt om far. Dette er kun skadende for barnet. At far kanskje er negativt innstilt til mor og sier det til barnet kan kanskje vises ved at barnet blir nesevis og ubehagelig mot mor og ny samboer.

[Deleted__-]

Selvfølgelig vil en liten "rabbagast" heller være hos faren sin hvis han slipper unna med frekk munn og lignende. Det er litt "kulere" å være hos far da. I tillegg skal man ikke se bort fra at faren prøver å ta seg godt ut foran ungen, kanskje skjemmer han bort med litt ekstra godter når han er der og få være oppe en ekstra time enn det han er vandt til hjemme. Dette blir jo satt pris på for ungens del, og da er litt hånlig latter i blandt noe ungen kan leve med fra guttens side, selv om alle andre ser forandringer i atferden.

 

Derfor vil jeg tolke guttens mening som inhabil. Trådstarter sier jo selv at verken grunnprinsipper eller noe annet blir fulgt. Jeg mener at hvis leggetid er klokken (la oss si) ni hjemme, skal den ikke overstige så mye når han er hos far heller. Far må rette seg etter hjemmet til barnet, og ta seg godt ut på andre måter (spille fotball, besøke badeland, kjøpe et nytt spill i ny og ne). Har man en avtale på at gutten skal hjem en onsdag må selvfølgelig dette avklares med moren om han skal være til torsdag eller fredag hvor moren skal samtykke. Mest sannsynlig ville de sagt nei fordi dette er noe som har gjentatt seg (slik jeg har forstått det), men det er mye lettere å bli trygg på en person når det avklares en ny avtale og man sier ifra, istedetfor at man nesten sitter og venter på at barnet skal komme hjem en onsdag (som er avtalen) og barnet aldri dukker opp. Slikt provoserer. I tillegg skal man ikke se bort fra at både mor og stefar savner barnet etter to uker borte og har gledet seg til onsdagen.

 

De fleste har sikkert fattet poenget til det jeg vil frem til, men tenk om faren hadde ringt til moren og sagt: "Vi tenker å reise på badeland i morgen, går det greit at han kommer hjem på morgenen dagen etter?". Det er mye lettere å forholde seg til. Og hvorfor i all verden skal gutten absolutt være hos faren en ekstra dag? Hva var det som var så viktig? Det er klart at faren vil være mest mulig med barnet, men jeg skjønner virkelig ikke poenget med én ekstra dag, når ingenting annet var avtalt, uten å si fra. Det er rett og slett meningsløst. Hva ga den ekstra dagen faren, som han ikke hadde fra før? Kun en ting: Mindre tillit.

[Snorre]

Problemet her, skal vi tro trådsarters side av saken, er absolutt tillitsbrudd fra den biologiske farens side. Når faren avtaler at barnet skal hjem på onsdag, så skal barnet hjem på onsdag. Hvis ikke er det minste han kan gjøre å ringe og spørre om å få ha barnet lenger. Kanskje ville han beholde ham til fredagen så de kunne gå på kino sammen. Men ringes skal det. Hvordan tror dere stefar og mor har det når de sitter og lurer på når faren har tenkt til å komme hjem med sønnen? Jeg har ikke barn selv, enda litt for ung til det, men jeg kan tenke meg at det ikke føles godt. Om vi skal tro trådstarter har de også prøvd å fortelle faren dette, uten resultat.

 

Om biologiske faren ikke er til å stole på, hjelper det aldri så lite hva sønnen vil. Jeg er klar over at man skal ta hensyn til barnets ønsker. Men trygghet for barnet må da komme i første rekke. Barnets beste er på mange måter summen av barnets ønsker, og barnets trygghet. Om man ikke kan stole på at faren leverer ungen til riktig tid, hvordan skal man da kunne stole på at han gjør andre ting? Ifølge trådstarter holder han seg jo ikke til grunnverdiene i oppdragelsen til gutten. Jeg har all tro på at barn er tilpassningsdyktige, det er jo alle mennesker av natur. Men barn har godt av faste rammer som forteller dem hvor grensen går, det kalles oppdragelse.

 

Jeg er absolutt for at den biologiske faren burde få ta del i omsorgen av barnet. Gjerne så mye som halvparten av tiden. Men det forutsetter at far er til å stole på, og bidrar i den oppdragelsen mor og stefar legger opp til. Når et gjelder det å le av barnet så kommer det jo ann på om de ler av barnet, eller med barnet. Om barnet selv ler, er det jo bare litt morro. Men om de ofte ler av barnet er dette noe dere må ta tak i. Noe det virker som om dere har prøvd, og fortsatt prøver på. Nå har jeg kun fått høre denne siden av saken, men om jeg skal dømme fra den har stefar all rett til bekymring. Men hadde vært interessant å høre fars versjon også.

[Mephistopheles]

... Men hadde vært interessant å høre fars versjon også.

 

Det er akkurat dette me gler oss til i retten. "Anklagane" me er konfronterte med har så lite rot i den verkelege verda, at me ser fram til å få vete kva som underbygger teoriane hans.

 

Me er, som sagt interesserte i at guten skal få samvær med far, men me må væra sikre på at han har det godt og stabilt hjå far. Sidan avtalen slår fast at guten har fast bustad hjå oss, er det våre reglar som gjeld. Sjølvsagt er det ikkje det same hjå far, men det skal væra kontinuitet i guten si oppdraging. Akkurat dette har far og, ironisk nok, etterlyst i brevet me fekk hjå hans advokat. Berre at det då skal gå etter hans pipe.

 

Ingen er tente med frekke ungar, aller minst ungane sjølv, den dagen dei skal ut i skule/arbeidsliv.

[MrVilla]

......

Jeg er absolutt for at den biologiske faren burde få ta del i omsorgen av barnet. Gjerne så mye som halvparten av tiden. Men det forutsetter at far er til å stole på, og bidrar i den oppdragelsen mor og stefar legger opp til.

 

......

 

Jeg håper du tilgir at jeg klipper innlegget ditt litt, men jeg så noe jeg ikke klarte å la være å kommentere

 

Jeg er enig i det du sier men det spørs om du selv ser problemet med den erklæringen. Du sier her bidrar, men i realiteten så vil det si å følge den oppdragelsen som mor og stefar legger opp til. Er ikke det litt kult da? Tenk at du er i en situasjon der du blir skilt fra kona di, og når hun drar inn en eller annen drittsekk fra gata (Satt litt på spissen her så ikke ta dette personlig TS )så er det han som skal bestemme hvordan din sønn skal oppdras?

Dersom du er uenig og ikke vil samarbeide så er det du som er vanskelig!

 

Nå er det godt mulig at ekskona di og han nye typen er såpass greie at dem hører på hva du har og si, men etter en uke så får du beskjed om at dem har diskutert det som du foreslo og kom frem til at det ikke var noe bra. Stiligt!

Jeg husker f.eks at eksen syntes det var kjempemoro å lære opp sønnen våres til å kalle typene hennes for pappa. Kjekk dame....ikke sant?

 

Det er veldig enkelt å si at man selfølgelig må gjøre ditt og helt klart må gjøre datt, men det er faktisk ikke det. Det er fordømt vanskelig!

 

Nå er det sikkert mange helgepappaer som er noen forbanna drittsekker også, men for dem så er jo loven grei....ikke sant?

Endret 18. august 2008 av MrVilla

[Gjest Bruker-95147]

Jeg husker f.eks at eksen syntes det var kjempemoro å lære opp sønnen våres til å kalle typene hennes for pappa. Kjekk dame....ikke sant?

 

Hvorfor ikke? Og hvordan vet du at hun syntes det var "kjempemoro"?

[MrVilla]

Jeg husker f.eks at eksen syntes det var kjempemoro å lære opp sønnen våres til å kalle typene hennes for pappa. Kjekk dame....ikke sant?

 

Hvorfor ikke? Og hvordan vet du at hun syntes det var "kjempemoro"?

 

Hvorfor ikke?.....vel.....fordi jeg gjerne ville være pappa.

 

Fordi hun lo og klappet da han sa det og så at jeg ble skikkelig såret av det.

[darkness|]

Høres ut som en skikkelig megge av en eks.. Men jeg synes du skal heve deg over det, og vite at det er voksne som har laget disse ordene og betydningene av dem. Samme hva ungen kaller mors nye kjæreste, så er det du som er "pappa" i den forstand at du er den han er glad i og verdsetter. Så la ord være ord.