Stesonen min kom ikkje heim frå ferie til avtalt tid.

[Mephistopheles]

Min sambuar og eg har 2 born, der yngstemann på 9 mnd. er felles, og eldstemann på 5 er hennar.

Eldstemann har nyleg vore på ferie i 2 samanhengande veker hjå far, og skulle etter rett kome heim i går kveld.

Slik vart det ikkje. Hans biologiske far har ein tendens til å tolka samværsavtalen etter eget velbefinnande, og dette medførte at me ikkje fekk heim gromguten til avtalt tid.

 

Det har vore gnisningar i lang tid, men i går kveld fekk me nok.

Eg ringde politiet, og vart sett i kontakt med barnevernsvakta. Dei ringde barnefaren, og vart opplyste om at ungen hadde lagt seg. Til barnets beste, gjorde me ikkje noko meir utav det, og venta til i dag, for å sjå om han vart levert.

Det vart han.

 

For dei av dykk som ikkje har erfaring frå slikt, kan ei natt virka som ein bagatell. Men det har vorte eindel "bagatellar" av dette slaget, den siste tida.

Me er leie no, me har ei rettsak framfor oss som ventar. Spørsmålet mitt til dykk vert dette:

Kan me begjæra begrensningar i samværet av slike grunnar som dette, til saka er ferdig?

Me vil han skal få væra med far sin, men at det då skal væra stabilt, noko det ikkje er når far ikkje held avtalane.

 

Nokon med erfaringar frå dette? Begge sider er hjarteleg velkomne til å svara.

[theboss22]

nei la nå ungen få lov og bli hos sin far hvis han nå vil det.. ikke tenkt på det med avtaler å sånn.. bare ungen har det bra og kommer seg på skolen og får gjort det som skal gjøres så ser ikke jeg på dette som noe problem... Kan jo godt skjønne at barnefaren gjerne vil ha sønnen sin hos seg.. og slippe å ha en slags "Tidsfrist" på seg.. ja kanskje det er retten som har bestemt denne 2 ukersferien men nå må dere lære.. vil ungen være der så la ungen være der.. har du foresten snakka med han? har han det ikke bra så dra å hent han med engang.. ikke lag noe som helst problem ut av dette..

[kevinedomm]

Kva er det som er so gale med at guten er nokre dagar ekstra med sin biologiske far i året då?

[Bata]

Som skillsmissebarn så må jeg si dere er EGOISTISKE. Jeez, "jeg vet hva som er best for barnet og går til rettsak for å få rettighetene til min gjenstaa-sønn".

 

Det er et menneske, ikke en gjenstand du kan bytte til deg, dette er så dårlig gjort mot barnet.

 

Selv så flyttet jeg til min far for med en gang jeg ble gammel nok for faktisk møte ham nok til å bli skikkelig kjent med han, man blir ikke kjent/nær nok en helgepappa.

 

Blir så provosert. En dag? EN dag ekstra? Unner du ikke sønnen din å kjenne sin far? Hva så om faren også faktisk gjør det i en egoistisk handling, vedder uansett på at du som mor sitter på han mesteparten av tiden?

 

Fun fact:

eneste part som taper på rettsaken er din sønn.

 

Dere burde egentlig være flaue som tror dere kan bruke sønnen deres for å "hevne" seg på hverandre. Håper til syvende og sist at du/dere tar til dere og innrømmer feil og faktisk ender opp med 50-50 ansvar.

 

Dette var en litt skummel post da jeg ikke kjenner alle fakta, MEN i utgangspunktet høres det ut som begge parter er like habile foreldre.

[panzerwolf]

Det tenker jeg også. Selv om moren hans har den juridiske retten på sin side, er det ikke på langt nær sikkert hun har den moralske (les: det barnet ønsker). Synes dere skal få klarhet i om det er dette barnet vil; kanskje han sier til pappaen sin at han ikke vil hjem men være hos ham litt til? Hvordan kan man si nei til noe slikt?

 

Nei, så sant ungen har det bra hos faren sin og ikke blir holdt igjen mot sin vilje, ser jeg ikke noe galt i dette. Tenk på ungen, ikke på jussen! Hvis ungen faktisk vil være hos faren sin og dere får igjennom en sak som fører til det motsatte synes jeg dere skal gå dypt i dere selv og heller tenke på den lille gutten framfor deres egne rettigheter.

 

Så finn først ut hva ungen vil og om han har det bra hos faren.

 

EDIT: "Det tenker jeg også" var egentlig men til de to første svarene, man passa jo ganske greit til det tredje også....

Endret 12. august 2008 av Mad Wolf Magnux

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Nokon med erfaringar frå dette? Begge sider er hjarteleg velkomne til å svara.

 

Gjør det som gavner barnet best, og forsøk å ikke la det bli en kamp mellom de voksnes viljer.

[Mirann]

Det er tillittsbrudd at faren ikke leverer til rett tid. Jeg skjønner godt dere blir slitne hvis dette er noe som til stadighet gjentar seg. Det blir for enkelt å si at, la ungen være der hvis han liker seg. Ved delt samvær så må regler og avtaler holdes.

 

Det er heller ikke bra for barnet og bli en kasteball der han blir lovt å komme/dra til faststemt tid og så skjer noe helt annet. Det skaper usikkerhet og utrygghet.

 

(Jeg har erfaring med dette som fagperson.)

[Mephistopheles]

Det er tillittsbrudd at faren ikke leverer til rett tid. Jeg skjønner godt dere blir slitne hvis dette er noe som til stadighet gjentar seg. Det blir for enkelt å si at, la ungen være der hvis han liker seg. Ved delt samvær så må regler og avtaler holdes.

 

Det er heller ikke bra for barnet og bli en kasteball der han blir lovt å komme/dra til faststemt tid og så skjer noe helt annet. Det skaper usikkerhet og utrygghet.

 

(Jeg har erfaring med dette som fagperson.)

 

Det er tillitsbrotet som var avgjerande for at me kontakta barnevernsvakta. Me har ikkje begrep om kva som vert gjort, sagt osv. når guten er hjå far. Dette gjer at me vert skeptiske, samt at me føler guten er forandra etter "lengre" periodar hjå far.

 

Far er forplikta til å forhalda seg til våre reglar og vår oppdraging, sidan me har hovudomsorgen.

Dette til det beste for barnet, slik at han ikkje vert forvirra av forskjellige reglar osv.

Sjølvsagt er det forskjel på heimane, men hovudlinene i oppdraginga skal vera dei same.

 

For at dei av dykk som hisser dykk opp, skal ha grunnlag for å gjera nettopp dette, kan eg utbrodera litt meir enn i fyrste post:

 

Det er far som har stevna oss for retten. Ikkje omvendt. Han ser for seg at situasjonen skal snus på hovudet, og at han skal ha hovudomsorg. Dette begrunnar han me at me er uegna, noko han ikkje kan gje oss, rettsvesen eller nokon andre ein grunn til. Dette er andre gong han prøver seg med dette. Fyrste gong, ville ikkje dåværande advokaten hans fylge saka lenger enn til eit møte mellom partane, sidan sanninga då kom fram. Difor byta han advokat, bygde litt om på historia si, og stevna oss på ny.

Anklagane er grunnlause useriøsitetar, som er vanskelege å ta stilling til i det heile.

 

Til deg som meinde at me hadde fortent 50/50 ansvar, kan eg sei at det har me. Men hovudomsorga er hjå oss.

50/50-ordninga du tenker på, kan, og skal berre nyttast i tilfeller der foreldra har ein ekstrem evne til å samarbeide. Som du ser, er ikkje det tilfellet her.

 

Me ser sjølvsagt at det er guten som lid under dette, men me stoler ikkje nok på far, til å gje han frie tøyler.

Samarbeidsvilje frå den kanten er fråværande, og det er moglegens ting me og kunne gjort annleis, men reknar med at de forstår at me er sletne no. Eg vil gå så langt som å påstå at eg gler meg til rettsaka, og til denne er overstått.

[Turbotroll]

Hvorfor skal dere begrense samveret med faren? Hadde jeg vert gutten hadde jeg blitt steik forbanna og misslikt deg sterkt.

[kevinedomm]

Trådstarter: Jeg hadde hatet deg som F om jeg var den ungen.

 

Klarer du bare ikke å akseptere at sønnen er litt mer med faren sin? Er du for egoistisk til å la det skje?

[MrVilla]

Er jo alltid to sider i en sak som dette, men dersom jeg skal stole 100% på din side av saken så er det klart at det er slitsomt når ikke far holder sin del av avtalen.

 

Derimot ser jeg ingen grunn til noen begrensning i samværet. Hvorfor skal man innføre det? Er det en straff for at far vil være mer sammen med sin sønn? Har gutten gitt uttrykk for at han ikke vil til far eller at han ikke trives der?

 

Personlig så er jeg helt imot alle former for innskrenkning av samvær med mindre at det fare for at barnet kan bli fysisk eller psykisk skadet av det. En annen ting er at alle mødre annser seg som allvitende og opptrer som jury, dommer og bøddel i saker vedrørende samvær med far. Hva er det som gir mødre dem guddommelige viten om hvordan en far er med barnet? Hvorfor skal faren måtte bevise noe som helst ovenfor moren? Jeg kan ikke huske at moren til min sønn måtte ta noen tester for å få den daglige omsorgen som beviste at hun var best egnet.

 

Hvorfor far går til sak dersom han bryter alle avtalene er jo et mysterium, men det er mulig han faren ikke er så ulik meg....

 

Jeg går til sak mot min eks snart for å overta den daglige samværet for min sønn. Ifølge moren så bryter jeg alle avtaler og bryr meg null og niks om min sønn, og hun vil at jeg skal ha ham en helg i måneden (noe som egentlig er noenlunde det jeg har ham nå).

Min side av saken er en helt annen, men den er det jo ikke alle som hører.

Uansett så ville jeg aldri vurdert å begrense samvær med moren dersom jeg skulle vinne saken bare for min egen skyld. Min sønn har rett på å se sin mor og det ville ikke falt meg inn å begynt å true med noe slikt.

 

Men jeg skal innrømme en ting! Ingenting er så effektivt som å frarøve foreldre samvær med sine barn. Barn er det perfekte våpen. Jeg vet det for min eks har brukt min sønn mot meg i over 10 år og jeg har hatt svært lite jeg skulle ha sagt, og har måtte føyet meg i alt mulig fra pengeutpressing til trusler om alt mulig.

 

Nå er det mulig jeg virker litt krass, men jeg er vel bare litt oppsatt på hele opplegget. Dere mister en natt med deres sønn. Jeg har ikke sett min sønn på en måned og jeg får heller ikke snakke med ham på telefon.

Håper uansett at det ordner seg til barnets beste.

[Mynotir]

Trådstarter: Jeg hadde hatet deg som F om jeg var den ungen.

 

Klarer du bare ikke å akseptere at sønnen er litt mer med faren sin? Er du for egoistisk til å la det skje?

Kanskje han blir litt redd for gutten når faren driter i reglene som er blitt satt, og ikke klager på dem. Det at gutten er forandret når han kommer hjem er også foruroligende.

[Mirann]

Trådstarter: Jeg hadde hatet deg som F om jeg var den ungen.

 

Klarer du bare ikke å akseptere at sønnen er litt mer med faren sin? Er du for egoistisk til å la det skje?

Nå virker det strangt tatt ikke som det er hos den 5 år gamle gutten det ligger.

 

Edit:

Til trådstarter: Jeg vet ikke om noen råd jeg kan gi. Er barnehage involvert....?

Endret 12. august 2008 av Mirann

[Mephistopheles]

Trådstarter: Jeg hadde hatet deg som F om jeg var den ungen.

 

Klarer du bare ikke å akseptere at sønnen er litt mer med faren sin? Er du for egoistisk til å la det skje?

Nå virker det strangt tatt ikke som det er hos den 5 år gamle gutten det ligger.

 

Edit:

Til trådstarter: Jeg vet ikke om noen råd jeg kan gi. Er barnehage involvert....?

 

Barnehagen veit at saka pågår, men er ikkje innblanda i nokon grad. Me vonar å få løyse saka, utan å setje for mange lender i brann.

 

Sist gong me var i meklingar osv. med far, gav me han 2 ekstra netter i månaden. Utan nokon som helst problem. Me gjorde det for guten sin del. Guten er dermed på 8 overnattingar, samt 2 ettermiddagssamvær saman med far.

Konsekvensen av å gje far dette, var at han fekk blod på tann. Han trudde at det var hans (manglande) sak som gjorde at me gav han dette.

 

Etter denne utvidinga av samværet, har me merka endring på gutens åtferd. Dette innsåg me for alvor etter fyrste del av ferien dette året. (2+1 veke.)

Det skal og må vera kontinuitet i bornets liv. Dette får me inntrykk av at det slett ikkje er, med tanke på åtferdsendringane, og manglande informasjon frå far. Det er ikkje lett å tenka at gutens beste er å væra hjå ein "ukjend".

 

At far ikkje har krevd meir samvær før guten var over 2 år, er og urovekkande. Kvifor haldt han seg (mildt sagt) passiv i dei to fyrste åra til guten?

[Mirann]

Barnehagen veit at saka pågår, men er ikkje innblanda i nokon grad. Me vonar å få løyse saka, utan å setje for mange lender i brann.

 

Sist gong me var i meklingar osv. med far, gav me han 2 ekstra netter i månaden. Utan nokon som helst problem. Me gjorde det for guten sin del. Guten er dermed på 8 overnattingar, samt 2 ettermiddagssamvær saman med far.

Konsekvensen av å gje far dette, var at han fekk blod på tann. Han trudde at det var hans (manglande) sak som gjorde at me gav han dette.

 

Etter denne utvidinga av samværet, har me merka endring på gutens åtferd. Dette innsåg me for alvor etter fyrste del av ferien dette året. (2+1 veke.)

Det skal og må vera kontinuitet i bornets liv. Dette får me inntrykk av at det slett ikkje er, med tanke på åtferdsendringane, og manglande informasjon frå far. Det er ikkje lett å tenka at gutens beste er å væra hjå ein "ukjend".

 

At far ikkje har krevd meir samvær før guten var over 2 år, er og urovekkande. Kvifor haldt han seg (mildt sagt) passiv i dei to fyrste åra til guten?

Skjønner det med at dere vil involvere minst mulig parter. Men hvis dette ikke ser ut til å gå deres vei, så kan dere muligens tatt en prat med barnehagen. I forhold til atferdsendring, kan de ha innspill her. De har uansett taushetsplikt.

[Mephistopheles]

Saka går vår veg, nett som sist. Einaste skilnaden på denne, og sist gong, vert at denne gong kjem me ikkje til å gje far noko ekstra. Me kjem til å ta tilbake det me gav han sist, og me kjem til å krevja meir info frå far si side.

 

Sist me var, krov han å få beskjed om legetimar o.l. noko han alltid har fått. Han krov å få delta, noko me heller aldri har nekta han.

Dette har ikkje vorte fulgt opp, han har vore med til legen 1 av 7 gonger. Denne eine gongen nytta han anledninga til å sei til legen at:

"Ingen kjem her og fortel meg korleis eg skal behandla eksemen til min son."

 

Orsakinga for å ikkje stille til legetimar, er somregel at han kan miste jobben. (Læreplass.)

Likevel har min sambuar og guten truffe på faren i same bygg som legekontoret, på same tid som dei var til time.

 

Det er i det store og heile ei kompleks sak, noko barnesaker ofte er. Me kunne som sagt moglegens gjort ting annleis, me og.

Men, noko som er heva over tvil, er at me ikkje kjenner oss trygge når guten er hjå far.

 

Det er vel bornets beste me skal higa etter?

Me har ikkje noko å vurdera ut frå, når det gjeld samværet med far. Det er sannsynlegvis ikkje noko muffens heller, men me må væra sikre. Det einaste me får frå far, er brev med surrealistiske beskyldingar frå hans advokat, noko me har problem med å ta stilling til korleis me skal forhalda oss til. Det einaste me kan gjera, er å bevisa han feil. Noko som er lett, men unødvendig. Det kjennes som ein barnehagekrangel, heile greia.

[Gjest Bruker-95147]

Trådstarter: Jeg hadde hatet deg som F om jeg var den ungen.

 

Klarer du bare ikke å akseptere at sønnen er litt mer med faren sin? Er du for egoistisk til å la det skje?

Det behøver ikke å handle om egoisme.

 

 

Det kan jo handle om kjærlighet!? 

[Gjest Bruker-95147]

Saka går vår veg, nett som sist.

Be en liten bønn om at den personen som det kjempes om virkelig vinner noe på at dere voksne kjemper da.

 

 

Savner liksom en setning som sier: Det går barnets vei!

 

Har forøvrig veldig lang og dårlig erfaring med slike mulige utfall.

[€uropa]

Har barnet atferd fordret seg i en negativ retning?

Uansett hvordan det går bør dere la barnet vite at det er greit for dere hvis han vil være mer saman med sin far. Men faren bør også gi beskjed om gutten blir litt lenger. Hvis han gjør det i en vennlig tone bør dere akseptere det. Hvis ikke er han uansvarlig. Men det blir så mye bedre for barnet hvis dere er venner, for han vil merke det hvis dere ser på hverandre med det onde øyet.

[Mephistopheles]

Guten vert negativt forandra ja. Han vert respektlaus og frekk, noko som er ulikt han. Han er somregel snill som dagen er lang.

Forandringane går ikkje berre utover meg som stefar, om nokon av dykk skulle fyre opp det bålet... Det er mot alle, han svarar frekt, nekter å høyre osv.

 

Dette trur me er fordi far og hans samboer ikkje er konsekvente om guten prøver seg, noko han sjølvsagt gjer.

Faste rammer og grenser gjer tryggleik for ungar, og det er sjølvsagt at uønska handlingar har ein konsekvens. Er det ikkje kontinuitet i dette, vert ungar usikre.

 

Ein annan ting som gjer han usikker, er at dei ler av han om han tek feil, om han ikkje høyrer osv. Dette har me sett med eigne auge. Dette fører til at han tek til å late som han tek feil med vilje, for å ikkje varta ledd av. Om han må ressonnera seg fram til noko, gjer han kjapt opp, og ber heller om svaret med ein gong. Uttrykket i ansiktet hans når han gjer dette, skjer meg i hjarta. Han ser oppriktig lei seg ut.