Hva har jeg rota meg borti..?

[Gjest dumsnill?!?!?!]

Dette er en sak jeg rett å slett ikke våger å snakke med noen om. Derfor anonym.

 

For et halvt års tid siden møtte jeg en jente, hvor og hvordan er uvesentlig. Jeg falt hodestups og det gjorde også tydeligvis hun, ting utviklet seg og vi var uadskillelige. Innenfor sex ble det meste prøvd ut i rekordfart. Men så kom den store nedturen, jeg måtte reise bort i 14 dager i forbindelse med jobb, vi holdt kontakten flere ganger til dagen men etter en uke fikk jeg ikke svar hverken når jeg ringte eller sendte meldinger. Jeg kom hjem og vi snakket sammen men gnisten var ikke på plass, etter hvert fant jeg ut at hun hadde funnet en annen, greitt nok. Jeg gjorde det slutt. Men historien slutter heller ikke der, vi hadde ikke kontakt på ca 3 måneder. da jeg får en telefon fra moren hennes. Hun er gravid. Og er sikker på at det er jeg som er faren. Moren sier samtidig at hvis jeg prøver å kontakte henne blir jeg politianmeldt. Okei, jeg prøver å spør om abort er aktuelt, men blir bryskt avvist. Dette er nå 3 mnd siden. etter mine beregninger er hun nå ca 7-8 mnd på vei. Jeg har ikke sett eller hørt noe fra henne, jeg har heller ikke prøvd å kontakte henne. Helt til i dag tidlig, da moren, faren og to brødre kom på døren og skulle hente tingene hennes, et par sekker med div klær og sånn. prøvde å få et svar på hvordan det gikk med henne, og fikk beskjed om at jeg kom til å få høre fra de når bidraget skal betales. Greitt sa jeg, men da skal jeg ha en DNA test for å være sikker på at barnet er mitt. Fikk ikke noe svar på dette.

 

Jeg har nå vært sykemeldt i 2 mnd grunnet søvnproblemer, mageproblemer, konsentrasjonsvansker og kraftig depresjon. jeg har vel egentlig isolert meg, og er omtrent sluttet å spise. dette er andre gang jeg er på nett siden jeg fikk beskjeden. Leiligheten min ser ut som et dass, jeg er totalt tiltaksløs. Var hos legen på fredag og han fant ut at jeg var blitt underernært. Bruker nå medisiner for å sove, medisiner for det meste, og jeg som alltid har vært mot medisiner.

 

Kort sagt livet mitt ar gått i dass... Tirsdag går sykemeldingen min ut, og jeg har fått beskjed av legen å gå på jobb.. har ikke lyst, har egentlig ikke lyst til noe for tiden... Jeg sitter faktisk å synes synd på med selv. enda så patetisk det er.

 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er deprimert. det å få et barn burde gjort meg glad, og 99% sikkert så får jeg samværsrett med barnet, annenhver helg og en dag i uken, men jeg klarer ikke glede meg over det.

 

Har noen tips til hva jeg kan gjøre, vil så gjerne kvitte meg med medisiner, og komme meg opp å gå igjen, men jeg orker ikke.

 

Jeg lurer også på hva jeg må rekne med å betale, har en årsinntekt på ca 500000 det er vel en viss prosent av lønna jeg må betale.

 

Ex'en å familien har vel ikke gjort noe galt, så der kommer jeg ingen vei, de beskytter vel bare datteren sin.

 

Jeg føler at alt går imot meg og ser ingen vei ut.

 

NB! Jeg har faktisk ikke vurdert å ta livet av meg... Så langt synker jeg ikke... Dette skal jeg komme meg ut av, trenger bare et spark bak.

 

Nå har jeg faktisk brukt over 3 timer på å skrive dette, og det er jo et stort fremskritt å bare klare det, det er mer enn jeg har gjort tidligere dager.

 

Tusen takk på forhånd viss noe kan hjelpe meg med et spark bak...

[theDurkan]

Hvorfor skulle du bli politianmeldt for å ta kontakt med henne? Regner ikke med at du har besøksforbud eller noe, og du utgjør vel heller ingen fare for henne og barnet? Hadde jeg vært i den situasjonen hadde jeg gjort meg litt mer vrang og krevd å få enkelte ting i klarhet før jeg gikk med på noe som helst. Du skulle krevd en DNA test, krevd å få møte henne for å snakke og krevd å få vite litt om hva planene for foreldrene og henne var fremover før jeg i det hele tatt hadde snakka med dem eller levert tilbake tingene hennes. Hvis hun nå er i sin 8. måned har du rundt en måned på det til å "omstille" deg, og det er altfor liten tid synes jeg, spesielt med tanke på din psykiske tilstand nå. Så blir det noe rettskonflikter med tanke på rettigheter til barnet og barnebidrag bør du få lagt frem din situasjon, og ikke ta det som det kommer (virker litt som det er det du har gjort hittil).

 

En kvinne kan ikke bli gravid, dukke opp når barnet blir født og kreve masse fra deg (i prinsipp kan hun, men umoralsk forferdelig og forkastelig).

[oldboy]

Huff da, dette var en ekkel situasjon.

Skulle det komme noe pengekrav, skal du selvfølgelig kreve en farskapstest.

Når det gjelder samvær med barnet, så er det jo litt annerledes. Så og si alltid er det jo moren som får ha barnet mest, men du har så klart krav på din tid også.

 

Det hele virker en smule merkelig på meg, morens oppførsel og familien hennes virker jo litt rar. Det er ikke noe som du unnlater å fortelle her?

[y-kastoph]

Hmm. Dette var en vanskelig situasjon. Hvor gamle er dere? Siden du tjener 500K i året, velger jeg å tro at du er litt opp i årene. Du må egentlig bare gjøre det beste ut av det, betal barnebidraget hvis det er ditt barn (ville krevd en farsskapstest). Du kan jo prøve deg på omsorgsretten (eller hva det nå enn heter), om du vil ha barnet ditt hos deg.

Ellers må du bare venne deg til å møte barnet ditt i helgene og sikkert noen hverdager.

 

Alt ordner seg nok skal du se.

[Gjest dumsnill?!?!?!]

Svar på endel spørsmål:

 

Hun er 23 år

 

Jeg er 26 år, og ja jeg har en god jobb

 

Jeg har ikke gjort noe galt som jeg vet om, jeg er kansje litt dumsnill bare

 

Jeg og synes dette er veldig merkelig, jeg forstår ikke oppførselen, det er kansje derfor jeg har reagert så kraftig, jeg vet ikke hva jeg har gjort galt. Men det å gjøre henne gravid er vel kansje galt nok.

 

Men jeg har bestemt meg, på tirsdag går jeg på jobb og kommer meg ut i et normalt liv igjen, bare det at jeg skrev på forumet her fikk meg over en kneik, jeg har fortalt hva som er på gang til en veldig god venninne som jeg kan stole på. og dette skal gå bra.

[y-kastoph]

Jeg ville kontaktet jenta uansett jeg da. Du må jo få sjansen til å prate ut med hun om hva som skjer fremover. Greit, dere er ikke sammen, men hvis dere skal ha barn sammen da må dere jo snakke sammen. Ta kontakt med hun. Du gjør ikke noe ulovlig ved å kontakte henne, tiltross for at foreldrene sier så.

[knetrom]

Det høres enten ut som om du holder noe igjen for oss, eller at hun holder noe igjen for foreldrene. Eller at hun har løyet for deg, f.eks at hun ikke er 23, men 17, eller sterkt religiøs. For det er da en veldig rar måte å reagere på med politianmeldelse av faren når 2 voksne folk skal ha barn.. Og gratulerer med å komme over kneiken, ting har det med å ordne seg =)

[Notatblokk]

Hva i all verden skal grunnlaget for å anmelde deg være?

Enten er det hun som har bedt familien si dette fordi hun er for feig til å si til deg at hun ikke ønsker kontakt, eller så er det dem som av en eller anne grunn ikke ønsker kontakt dere imellom (med mindre de vet at "alt innen sex ble prøvd ut i rekordfart"?).

 

Jeg ville uansett prøvd å få kontakt med henne, på hvilken som helst måte egentlig.

Krev en DNA-test! Som du sier selv også. Du skal vite at det er ditt barn før du begynner å betale for noe som helst.

[cyclo]

Krev en DNA-test! Som du sier selv også. Du skal vite at det er ditt barn før du begynner å betale for noe som helst.

Støtter den. Samtidig bør du vell også kreve din andel av tid sammen med barnet dersom det faktisk er ditt.

[CAT0]

Bruk litt penger, og snakk med en advokat slik at du fortstår hvilke muligheter du har. Det vil også sansynligvis lette på samvittigheten og gjøre livet mye enklere fremover.

[marlboro!]

Hvordan kan hun være 7-8 måneder på vei med ditt barn hvis du traff henne for et halvt år siden?

[krizkriz]

Du kan kreve en DNA test så vidt jeg vet. Om du betaler selv, eller om du setter opp en stevning.

 

Du kan lese litt her.

Endret 11. august 2008 av krizkriz

[Left Blank]

Hvordan kan hun være 7-8 måneder på vei med ditt barn hvis du traff henne for et halvt år siden?

Heh der har du svaret.. Tror du kan puste ut na..

[embark]

Hvordan kan hun være 7-8 måneder på vei med ditt barn hvis du traff henne for et halvt år siden?

Skulle til å spørre om det samme...

[TheNarsissist]

Skulle til å spørre om det samme selv.

[Miss_Pepsi]

Syns det er bra at du har snakka med ei venninne om dette, håper hun kan støtte deg og at du etterhvert orker å fortelle flere du stoler på. Dette med å stå imot en hel familie kan bli lettere hvis du også har fler i ryggen.. Masse lykke til uansett hva som skjer!

[cyclo]

Hvordan kan hun være 7-8 måneder på vei med ditt barn hvis du traff henne for et halvt år siden?

Dette er nå 3 mnd siden. etter mine beregninger er hun nå ca 7-8 mnd på vei.

For et halvt års tid siden møtte jeg en jente

vi hadde ikke kontakt på ca 3 måneder

3+5=8

Regner med at trådstarter har bare bommet litt på første setningen. Slik jeg leser det var det et halvt års tid siden ikke inkludert de siste 3 månedene hvor de ikke hadde kontakt.

Rett og slett en kommunikasjonssvikt tipper jeg.

 

Edit: 3+5 er selvsagt 8 og ikke 7

Endret 11. august 2008 av cyclo

[marlboro!]

-

Endret 22. august 2008 av marlboro!

[panzerwolf]

Denne historien er meget lik en annen jeg kjenner... Mitt tips til deg: Ta kontakt med advokat med en gang.

 

At du begynner i jobb igjen er bra, det er viktig å ha et mest mulig normalt liv når tragiske ting skjer. Du har rett til samværsrett med barnet og hvis hun oppfører seg såpass "psyko" som du skriver her, kan det faktisk være at du kan vinne omsorgsretten etterhvert også. Du må også ta en stilling til om/ hvordan du vil ha kontakt med barnet dersom det er ditt. Krev uansett farskapstest.

[Gjest dumsnill?!?!?!]

Kan være at jeg har rota med tid og sted og lignende, saken er vel at jeg traff henne for første gang rett etter nyttår...

 

Nå har det faktisk begynt å gå fremover, har en mistanke om at det hjalp å "lette på trykket".

 

Takker for gode tips, jeg skal virkelig følge opp enkelte tips her, og skal også prøve å holde dere oppdatert, men ingen garanti. Håper dette ordner seg.

 

Jeg har i dag ikke kommet noe nærmere en løsning eller fått oppklart oppførselen til min ex, elller hennes familie, egentlig så står jeg akkurat der jeg var når jeg skrev første innlegget, men jeg har fått skrevet og snakket om mitt lille "problem". Jeg har fortsatt ikke peiling på hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal begynne. Men av en eller annen merkelig grunn så ser jeg faktisk fremover.

 

Takker for all "medfølelse" og alle råd og tips.