Personlig utvikling - veiledning i hverdagen

[Lychelig]

Hei godtfolk!

 

Jeg er en person som interesserer meg for personlig utvikling. Hva ligger man i det begrepet? Min oppfatning er at mange ikke tenker på hvordan de lever livet sitt. Ting hoper seg opp, uønskete faktorer blir dratt inn i livet deres. Mange legger i vei nedover elva i båten sin, uten å tenke på å styre den. Med de riktige verktøy kan man ta tak i roret og velge den ruten som passer en best. Personlig utvikling for meg er nettopp dette, man utvikler seg i en positiv retning ved hjelp av økt bevissthet rundt sin egen tilværelse.

 

Jeg ser det er mange som også interesserer seg for dette samt livstilsendring og veiledning. Hvorfor ikke samle alt i en tråd, slik at andre også kan bli mer bevisst, oppleve inspirasjon og motivasjon?

 

Da kan jeg begynne med en enkel teknikk for å mestre bekymringer.

 

 

Bekymringer er det mange som sliter med, og de fleste bekymringer tjener ingen hensikt. Dersom en du er glad i befinner seg på en sykkeltur, kan det være lett å tenke på alle slags mulige uheldige situasjoner vedkommende kan havne i. Kanskje man ser for seg den personen bli påkjørt, eller at han faller av sykkelen i stor fart. Slike tanker er helt normale i forhold til folk man er glad i.

 

Men en ting som er viktig å vite, de fleste slike bekymringer tjener ingen hensikt. Det gjør hverken fra eller til at du skal gå rundt å gruble over en slik situasjon som egentlig er ganske usannsynlig. Alt de negative tankene gjør er å ødelegge humøret ditt. Så, for å få bukt med disse finnes det en utrolig enkel og effektiv metode; Skriv ned tankene dine. Finn frem fjærpennen og blekk og skrible i vei. Skildre bekymringene, beskriv situasjonen(e) du bekymrer deg over.

 

Hvorfor hjelper dette? Når man kun går rundt og grubler og bekymrer seg bruker man den emosjonelle delen av hjernen, på denne måten kommer man ikke fram til noen løsning, og tankene går i loop. Men når man først har skrevet ned bekymringene og leser de om igjen, bruker man den logiske delen. Da har man plutselig funnet en løsning på tankene - man får de bokstavelig talt ut av hodet. Dette er et godt råd jeg fikk vite av en psykolog.

 

 

 

Interessant? I denne tråden skal terskelen være lav for de som er nysgjerrige, og for de som ønsker å bidra med noe innen emnet personlig utvikling. Lykke til.

[nomore]

Kan vel egentlig bare anbefale Eckhart Tolle med The Power of Now.

 

God bok som (kan) gi selvinnsikt

[Lychelig]

Så absolutt. Har gått til innkjøp av boken, så den står og venter på å bli lest.

Forøvrig holder jeg å å lese Anthony Robbins ubegrenset kraft.

[Axl91]

-Lychelig: Det der om å skrive ned tankene hørtes ut som en veldig god idet Dadde en tendens å tenke der verste når dama var og festa på kos, men innerst inne vet jeg at det ikke ville skje noe. Må prøves ut når andre situasjoner dukker opp.

[nomore]

Eg kan nok tenke meg at å skrive ned tankene vil hjelpe ja. Tror det handler mest om å identifisere de negative tankene før de påvirker.

 

Dette med personlig utvikling er spennende. Eg føler nesten det er som å lære å lese, og så sitte 10 år etterpå og tenke tilbake og lure på hvordan det var før man lærte å lese?

Dvs, etter at eg har lært meg å lytte på min indre dialog så klarer eg ikke å huske "hva var det før det?".

 

En litt morsom situasjon eg tok meg selv i for noen uker siden: i et rolig øyeblikk på kontoret spurte eg en kollega brått "hører du deg selv prate noen gang? inni deg altså?". Han ble mildt sagt overrasket over spørsmålet, og eg merket også at han var skeptisk. Etter å ha forklart poenget og hvordan det er i praksis så kunne han konstantere at det hadde ikke han merket. Tenkte eg skulle ta en oppfølging om noen uker igjen for å se om han har oppdaget det i ettertid...

[Lychelig]

Indre dialog ja. Av og til er det vanskelig å skille mellom hva som er "flytende" tanker og hva som er dialog. Enkelte ganger er jo det man sier til seg selv negativt og kritisk, og den kan gå på en selv som person. Siden man selv skaper denne, kan man også manipulere den. Et lite triks hentet fra NLP kan være å legge til en latterlig, eller kanskje flørtende stemme på det man "hører", budskapet vil da miste sin betydning. Man kan også simpelthen skru ned volumet på det som blir "sagt". Tenk deg en volumbryter og merk at dialogen mister virkning.

[Erasus]

Flott tråd, dette her var interessant.

[Lychelig]

Takktakk. Javisst er det interessant.

 

Det som også er interessant er at de fleste som setter seg et mål, når det. Les litt om hvordan man setter seg et mål, og hva en målplan er:

 

 

Noe av det viktigste man kan gjøre er å sette klare mål. Alle mektige personer har satt seg store, klare mål. Arnold Schwarzenegger visste allerede i sin tidlige ungdom hva han ville gjøre med livet sitt, og hvor langt han ville nå. I dag er han tidenes mest respekterte bodybuilder, han er guvernør, og har vært innom mange store roller i hollywood. Tror du dette var tilfeldig? Absolutt ikke. Dette har vært nøye planlagt. Arnold har arbeidet hardt opp mot spesifikke mål, han har visst akkurat hva han ville, og gjort det.

 

En undersøkelse av kandidatene ved Yale-universitetet i 1953 ble spurt om de hadde formulert bestemte målsettinger og en plan for å realisere målene. Bare tre prosent av dem hadde gjort dette. Tyve år senere, i 1973, vendte forskerne tilbake og invervjuet de som fremdeles levde fra avgangsklassene i '53. De fant ut at de tre prosentene som hadde formulert sine mål, hadde større formuer enn de øvrige 97% tilsammen. Dette er et eksempel til på styrken av en målsetting. (A. Robbins, ubegrenset kraft)

 

Du har sikkert gjort det selv, satt et mål og senere oppnådd det? Det har alle, uansett om du har lagt merke til det eller ei. Et mål kan føre til et annet større mål. Når vi snakker om Arnold, bodybuilder karrieren hans hjalp selvfølgelig på de senere skuespillerjobbene. Det er ikke sikkert han bare tilfeldigvis ville blitt skuespiller dersom han ikke allerede var verdenskjent. Det er som å gå opp en trapp, når et trinn er nådd når du deretter det neste. Man kan ikke plutselig hoppe opp til toppen. Videre er det noe som heter "sikt mot stjernene og end opp i skyene, sikt mot fjerde etasje og end opp i kjelleren". Derfor skal vi nå finne en fin balansegang mellom realistiske mål, og det som nå ser ut som urealistiske mål.

 

Okey, la oss nå begynne med å definere et mål. Finn frem fjærpenn og blekk for her skal det skrives! Et mål kan handle om å legge av/på seg, bli flinkere på skolen, få større sosialt nettverk, etc. For å hjelpe litt på vei har jeg definert et mål: Jeg skal bli i bedre fysisk form. For mange stopper det her. Man får nyttårsforsett-effekten ved at man ikke gjør noe for å nå målet. Det blir heller et ønske som igjen blir en drøm. Mange mål blir totalt tilintetgjort av "tar det i morra-mentaliteten". Så for å komme noe videre må vi spørre oss selv det avgjørende spørsmålet: Er det noe jeg trenger å vite, gjøre, få eller bli, eller noen person jeg bør relatere meg til – for å oppnå dette?

Man stiller seg dette spørsmålet for å "rote" litt i hjernen slik at man skal ha tenkt nøye gjennom planen man skal utforme. De fleste mål handler nemlig som regel om en eller flere av disse elementene:

 

* å vite

* å gjøre

* å bli/

* å forholde seg til

* å få/ha

 

Skriv nå litt i hver kategori om hva som må skje for at du skal nå målet du har satt deg:

 

Å vite: Jeg må vite hvordan man skal trene seg opp til å bli i god form. Jeg må kunne mye om trening, og ulike treningsmetoder.

 

å gjøre: Jeg må trene et visst antall dager i uken. Jeg må kjøpe nye joggesko og melde meg inn i et treningssenter/svømmebasseng/spinningklasse/fotballag, etc. Jeg må følge treningsprogrammet og en eventuell kostholdsplan.

 

å bli: Jeg må bli disiplinert og litt streng mot meg selv.

å forholde seg til: Jeg bør ta opp igjen kontakten med en kamerat som er treningsekspert. Jeg vil også melde meg inn i diverse treningsforum på nettet for gode tips og råd. Jeg må også forholde meg til treningsglade mennesker.

 

Å få/ha: Jeg må ha en positiv innstilling gjennom hele prosessen. Jeg må få en vinner-attitude der jeg ikke lar meg bli satt for mye tilbake av eventuelle nedturer som dukker opp.

 

Da har vi fått svar på dette avgjørende spørsmålet, samtidig som vi har utarbeidet en plan. Meningen med dette spørsmålet er nemlig å sette deg i gang, slik at du ser du må gjøre en innsats. Det som er moro er at man kan bli enda mer spesifikk. For eksempel, jeg må vite hvordan man skal trene for å komme i bedre form. Hva må jeg gjøre? Lese bok nr. X, snakke med mr. Y osv. Hvert slikt å vite/gjøre/bli/forholde/å ha punkt kan bli et mål i seg selv. Ser du nå hvordan et mål består av flere mindre mål?

 

Nå skal vi gjøre noe moro. Nå skal vi legge til en Hva så? Ikke en likegyldig en, men en som forteller deg om hva som har skjedd når du har nådd målet ditt.

 

Hva så? Jeg vil ha økt energi, få bedre selvtillitt, se bedre ut, bli tryggere i krevende situasjoner, få mer kunnskaper om trening, gjøre meg en erfaring rikere, oppleve kroppslig forandring til det bedre, få flere venner med samme interesse, jeg vil ha en hobby, jeg vil bli sunnere.

 

Dette blir gevinsten, dette er gulroten som skal få deg til å kjøre på i tider du virkelig ikke har så lyst. Og husk, dette er ikke ljug eller dagdrømming, dette er det faktiske resultatet dersom du arbeider hardt mot målet - og når det.

 

 

Har du tenkt på om målet er kortsiktig eller langsiktig? "Å bli i bedre form" er ikke gjort på en uke akkurat, så derfor kan vi nå definere et kortsiktig mål og et langsiktig mål du skal nå innenfor hovedmålet.

 

Kortsiktig: Jeg skal komme meg på trening minst tre ganger i uken. MINST. Dette er målet vi begynner med. Selve essensen av hva man må gjøre for å komme i bedre form. Alt det andre som å vite/ha/forholde seg til, kommer utenom og fungerer som en bonus for å hjelpe deg til det langsiktige målet: Jeg skal løpe 3000m på x antall minutter. Eller, jeg skal løfte x antall kilo i benken. Dette er lyset i tunnellen, selve manifestet på at du nå har nådd målet ditt, nemlig om å komme i bedre form.

 

Vi har nå utformet en komplett målplan som ser slik ut:

Mål: Jeg skal bli i bedre fysisk form.

 

kortsiktig: Jeg skal komme meg på trening minst tre ganger i uken. MINST. Langsiktig: Jeg skal løpe 3000m på x antall minutter.

 

Er det noe jeg trenger å vite, gjøre, få eller bli, eller noen person jeg bør relatere meg til – for å oppnå dette?

 

Å vite: Jeg må vite hvordan man skal trene seg opp til å bli i god form. Jeg må kunne mye om trening, og ulike treningsmetoder.

 

å gjøre: Jeg må trene et visst antall dager i uken. Jeg må kjøpe nye joggesko og melde meg inn i et treningssenter/svømmebasseng/spinningklasse/fotballag, etc. Jeg må følge treningsprogrammet og en eventuell kostholdsplan.

 

å bli: Jeg må bli disiplinert og litt streng mot meg selv.

 

å forholde seg til: Jeg bør ta opp igjen kontakten med en kamerat som er treningsekspert. Jeg vil også melde meg inn i diverse treningsforum på nettet for gode tips og råd. Jeg må også forholde meg til treningsglade mennesker.

 

Å få/ha: Jeg må ha en positiv innstilling gjennom hele prosessen. Jeg må få en vinner-attitude der jeg ikke lar meg bli satt for mye tilbake av eventuelle nedturer som dukker opp.

 

Hva så? Jeg vil ha økt energi, få bedre selvtillitt, se bedre ut, bli tryggere i krevende situasjoner, få mer kunnskaper om trening, gjøre meg en erfaring rikere, oppleve kroppslig forandring til det bedre, få flere venner med samme interesse, jeg vil ha en hobby, jeg vil bli sunnere.

 

 

 

Dette er selvfølgelig kun mitt mål, det er nå opp til deg å utforme din egen målplan, gjør du det - og følger den, vil du nå målet ditt garantert. Masse lykke til! Still meg gjerne spørsmål dersom det skulle dukke opp noen uklarheter.

 

[Gjest Bruker-95147]

Velkommen til forumet Herr Lychlig, eller kanskje det er fr/frk?

 

Skriver dette mest for å få det i "mine innlegg".

 

Men for å starte litt i det små så lurer jeg på om du driver på med dette på profesjonell basis?

 

Så lurer jeg på om ordet "utvikling" av og til blandes sammen med ordet "endring"?

 

Det første går jo ofte av seg selv, man kan ikke slå av og på utviklingen, fordi det ligger utenfor vår styring. Når det gjelder endring så mener jeg det blir en helt annen sak, og gjerne blir det litt vanskeligere, fordi enring krever en form for motstand, og motstand kan gjøre vondt så derfor er det få som virkelig vil endre seg godvillig.

 

[KinG^KaoZ]

Takktakk. Javisst er det interessant.

 

Det som også er interessant er at de fleste som setter seg et mål, når det. Les litt om hvordan man setter seg et mål, og hva en målplan er

 

 

Litt artig, men Arnold sa faktisk i dokumentaren Pumping Iron (1977) at han ville bli president i usa. Lurer på hvor mange som trodde han var en tulling når han sa det hehe.

[Lychelig]

PencilCase:

 

Hr. Lychelig takker for velkomst. Jeg holder på å studere pedagogikk og psykologi, men for øyeblikket jobber jeg i en av Oslo kommunes mange barnehager. På si' har jeg et nettsted om emnet, samt at jeg leser endel. Har ambisjoner om å jobbe som coach/veileder, eller som en slags rådgiver.

 

Når jeg snakker om utvikling, så tenker jeg utvikling til det positive. Klart, man utvikler seg hele tiden, men jeg finner det fascinerende at man til en viss grad kan styre retningen. Og der jeg prater om personlig utvikling, er det sikkert mange som tenker på selvutvikling, selvhjelp, og som du - endring.

[Gjest Bruker-95147]

Lychelig, var navnet ja. 

 

Coaching kan være et godt verktøy når man enten skal utvikle seg selv eller andre. Men det er litt synd at profesjonen har blitt dratt litt ned i søla av useriøse coacher med mangelfull utdannelse. En god "gammel" venn og profesjonell rådgiver formulerte det så smukt når jeg la ut i det vide og brede om coachingens fortreffeligheter, at coaching var omtalt som "skramleorkesteret" innefor yrket rådgivning/veiledning.

 

Dyktige coacher over dammen påstår at skal man lykkes med egen coachingvirke så skal man i hvert fall ikke reklamere åpent for det ...?

 

Personlig har jeg opplevd at bevisstheten for når man skal veksle mellom de ulike rollene fortløpende i behandlingen av deltakere har gitt positive fremskritt, og det kan være at det er tilfeldig at endringene først har kommet etter tildels hard motstand. Motstanden fortonte seg slik at anvendt metodikk måtte tilpasses enda bedre til individet. Kort sagt måtte vi som behandlere endre egne oppfatninger, og det skapte endel tvil før man turde forsøke noe "nytt."

 

Så skal det sies at jeg jobber med barn/unge voksne med spesielle forhistorier. Du starter litt lettere, ved at du nå øver deg opp på smånurkene før de blir større og kanskje litt "fælere."

 

[Lychelig]

Jeg er helt enig. Jeg ser HIO, og sikkert andre høyskoler og, tilbyr to semestere hvor man utdanner seg som veileder. Da kan man jobbe som dette innen det offentlige, og sikkert mye mer og. Men, man må ha 180 studiepoeng, altså en bachelorgrad fra før av. Denne formen for coachutdanning er vel den mest aksepterte her til lands.

 

Er du f. eks NLP coach, må man satse på egenhånd føler jeg. Eller hvorfor ikke kjøre på med begge retninger? ;D

 

Da tror jeg at man med den riktige bredden, vil stille sterkere i den problemstillingen du presenterte. Så, du har erfaring med coaching?

[Gjest Bruker-95147]

Jeg har etter å ha utdannet meg til coach (Ringominstituttet) forstått at mye av den opplæringen og gode kompetansen har jeg fått via 25 års variert ledererfaring. Så da ble selve utdannelsen en bekreftelse på hva som virker bedre for å oppnå resultater som en god leder.

 

Har nå drevet eget coachingfirma i to år, og veien videre frem ser ut til å være ved bruke tålmodighet, og bygge sten på sten. 

 

Har forøvrig ikke særlig peiling på NLP.

 

Spørsmålet jeg lurer på er: Hva er en god coach? Er det den som formelt sett har tilegnet seg kunnskapene, og trent nok? Eller er det den som har skjerpet eget uttrykk slik at den nødvendige graden av tillit er til stede for å bevege deltakeren?

 

Jeg personlig heller til det siste. Og jeg finner masse god kunnskap hos noen av våre mest profilerte idrettstrenere. Og svært få av disse kan kalles "perfekte coacher".

 

Har spesielt sans for Nils Arne Eggen, som kunne få seg til å slenge ut trusler som denne: "Hvis du ittje no spring, Mini, så kutte æ fotan av dæ!", eller "«Jøss, John - med alt det gullet dær begynne du faktisk å ligne på en neger!»

Eggen etter at John Alieu Carew hadde vært på Bahamas og kjøpt smykker i januar 2000.

 

 

 

Ikke de nådigste uttalelsene kanskje men grunnet ei svær personlighet og et vannvittig stort hjerte så fikk han til det utrolige.

 

Vel, nå skal det trenes bort litt kroppslig avfall.

 

Prekæs!

 

Edit: Følte for å dele et av de "verktøyene" som jeg synes er effektive.

 

 

 

Slutten på energikampen

 

 

 

Relasjonspsykologenes store bidrag var at de fant ut og forklarte hvordan mennesker på grunn av dyp eksistensiell utrygghet er tilbøyelige til å konkurrere med og dominere hverandre. Det er imidlertid fra Østen vi har vunnet ytterligere innsikt i hva som ligger under dette fenomenet.

 

La oss se på hva som virkelig hender når to mennesker påvirker hverandre. Det finnes et gammelt mystikerutsagn som sier at dit oppmerksomheten går, flommer energien. Når to mennesker dermed vender oppmerksomheten mot hverandre, blander de bokstavelig talt energifelt, lar energien sin flomme. Spørsmålet melder seg øyeblikkelig: Hvem kommer til å kontrollere den økte energien? Hvis den ene er i stand til å dominere, få den andre til å fravike sitt standpunkt og se på verden gjennom vedkommendes øyne, så vil den denne personen få tilført begges energifelt. Han løftes øyeblikkelig til en følelse av makt, trygghet, egenverd, til og med eufori.

 

Men de positive følelsene er vunnet på bekostning av den andre personen, for det dominerte individet føler seg utilpass, engstelig og tømt for energi. Vi har alle følt det slik fra tid til annen. Når vi blir tvunget til å gi oss overfor noen som har manipulert oss inn i forvirring, fått oss ut av balanse, hevdet seg overfor oss, føler vi oss plutselig utpumpet. Og vår naturlige impuls er å forsøke og få energien tilbake fra den som dominerer, ofte med alle mulige slags midler.

 

Denne prosessen med psykologisk dominans kan observeres overalt, og er den underliggende kilden til alle irrasjonelle konflikter i menneskenes verden, fra individnivå og familier helt til kulturer og nasjoner. Hvis vi derfor ser realistisk på samfunnet, forstår vi at det er en verden som konkurrerer om energi, med mennesker som manipulerer andre mennesker på behendig ( og vanligvis helt ubevisst) vis. I lys av den nye forståelsen av universet, begynner vi også å se at de fleste manipulasjonene som foregår på denne måten, de fleste av menneskenes masker er et resultat av grunnleggende antakelser om livet. Med andre ord former de individets begrepsområde.

 

Når vi forholder oss til et annet menneske, må vi være klar over dette. Enhver person er et energifelt som består av et sett antakelser og overbevisninger som stråler utover og influerer verden. Dette omfatter antakelser om hva et menneske tror om andre, og hvordan det kan dominere en samtale. Enhver har sitt unike sett av antakelser og sin kommunikasjonsmåte hva angår dette, noe som kalles kontrolldramaer. Disse kontrolldramaene kan trolig rangeres på en skala fra svært passiv til svært aggressiv.

 

 

 

 

 

 

Endret 12. august 2008 av Bruker-95147

[Lychelig]

Er absolutt med på tankegangen. Mye varierer av hva man har i sekken fra før av, men desverre er ikke dette alltid nok. Det offentlige skal ha det på papiret for at man skal bli akseptert, føler jeg.

 

"Hvis du ittje no spring, Mini, så kutte æ fotan av dæ!", eller "«Jøss, John - med alt det gullet dær begynne du faktisk å ligne på en neger!»

[Gjest Bruker-95147]

Er absolutt med på tankegangen. Mye varierer av hva man har i sekken fra før av, men desverre er ikke dette alltid nok. Det offentlige skal ha det på papiret for at man skal bli akseptert, føler jeg.

 

"Hvis du ittje no spring, Mini, så kutte æ fotan av dæ!", eller "«Jøss, John - med alt det gullet dær begynne du faktisk å ligne på en neger!»

Beklager at jeg må "mis"bruke tråden din for å fortelle deg at egen PM-funksjon er ikkefungerende (mottar dine poster men mine tilsvar registreres ikke!?), derfor har jeg vært på din hjemmeside og lagt igjen beskjed.

 

 

mvh

 

Ole Henry

 

[Lychelig]

Ah, så det nå! Da kan du bare med all din makt ignorere meldinga jeg akkurat sendte

[Honey Badger]

Kjempebra tiltak!

 

Har skrevet ned et mål etter Lycheligs formel. Det tok en stund å tenke gjennom skikkelige svar til spørsmålene, men det var uten tvil verdt det. Har fått sett ting i litt perspektiv, og fått en bedre idé om hvordan jeg kommer meg dit jeg vil.

 

Her skal jeg uten tvil følge med framover!

[Gjest Bruker-95147]

Den er grei!

 

Når du så har opprettet en tråd som jeg selv burde ha gjort for lenge siden, men kanskje realiteten om at egen latskap slett ikke er å forakte, har gjort at man sitter på gjerdet og koser seg, skal da ikke begrense meg i å delta, i hvert fall.

 

Så derfor poster jeg denne saken som er hentet fra en utmerket bok av Ihlen-søstrene:

 

 

De to samtalene:

 

”Når vi tror at vi fører en samtale, fører vi i virkeligheten to”

 

Vi har en enorm makt over hverandre. Ofte har vi ingen følelse av denne makten – den bare er der uten at vi nødvendigvis er oppmerksomme på den eller klarer å håndtere den.

 

Makten ligger i det faktum at vi kan ikke unngå å kommunisere, selv om vi ikke ytrer et ord, er det faktisk en av de kraftigste kommunikasjonsmetodene vi kan bruke. Hvis tausheten følges opp med et avvisende, såret ansiktsuttrykk, eller andre mindre lekre uttrykk, er man garantert sikret å bli lagt merke til.

 

Vi kommuniserer med to samtaler samtidig. Den første samtalen kaller vi ”saksnivået”. Det er den saken vi jobber med akkurat i øyeblikket. Vi kan kalle denne samtalen som samtalen mellom hodene. Den er på det intellektuelle plan.

 

Den andre samtalen foregår på metanivået eller magenivået. ”Meta” er gresk og betyr ”ved siden av”.

 

 

 

Denne samtalen ”ved siden av” er på det følelsesmessige plan. Det er nemlig slik at mens hodene snakker med hverandre, snakker også magene med hverandre samtidig. Hodene snakker med hverandre med de ordene som brukes – det verbale språket. Magene snakker sammen med tonefall, gestikulasjon og ansiktsuttrykk – det ikke verbale språket. Det betyr at mens den ene snakker, så leter magen etter tegn på aksept fra tilhøreren. På samme tid kjenner magen til lytteren hele tiden om den føler aksept fra taleren. Det sentrale begrepet her er aksept. Magene er på hvileløs søken etter aksept.

 

 

 

I den gode samtalen vil deltakerne hele tiden gi hverandre aksept, som igjen gir indre balanse, og resultatet blir at større mengder energi blir brukt på dialogen, og ikke på å beskytte selvet.

 

For vår del som psykologer betyr det at mens vi som leder gruppen snakker om kommunikasjon, leter vi hele tiden etter aksept fra dem som hører på. Så langt er alt vel. Men vet de som hører på at vi leter etter aksept fra dem? Vil de tro at vi trenger deres aksept dersom de har besluttet at vi klarer oss godt uten fordi vi har fått aksept av så mange tidligere?

 

 

 

Nei, de vet ikke at vi trenger aksept fra dem og de vet slett ikke at de ser skumle ut. Dersom de er en forsamling på flere hundre som vi holder foredrag for, kan de til og med føle seg usynlige fordi de er så mange. Alle som har holdt foredrag for en så stor forsamling vet at man ser forbløffende mange av dem der man står på scenen. De er alt annet enn usynlige alle hundre av dem.

 

Det er en vanlig oppfatning av begrepet profesjonalitet at man skal kunne håndtere en situasjon på fingerspissene uansett hvor uvel (les: Lite akseptert) man føler seg i situasjonen. Uansett hvor dustete man føler seg sammen med de man skal lede eller være gruppeleder eller foredragsholder for. Profesjonalitet tenkes ofte på som uberørthet av negative signaler i situasjonen og en stø kurs i retning av det den profesjonelle oppfatter som riktig – gjerne i dialog med samarbeidspartnere – men ikke nødvendigvis preget av et begjær etter aksept fra den profesjonelles side.

 

 

 

Denne oppfatningen av profesjonalitet har nok ført til at de fleste tenker at det ikke nødvendigvis spiller noen rolle for foreleseren hva de som lytter foretar seg. For selv om mange forelesere gruer seg veldig til å forelese, er det få som i situasjonen gjør tilhørerne oppmerksomme på at de trenger aksept fra dem for å gjøre en optimal jobb. De prøver i stedet å gjøre en så god jobb som de klarer, og håper på å gjøre noe som publikum liker, slik at de etter hvert føler seg mer akseptert og slipper å være så nervøse. Man kaller det å snakke seg varm. Av og til går det bra, av og til ikke. Vanligvis oppdager ikke forsamlingen hvor viktig den er for den som snakker. Eller mer presist: Vanligvis føler forsamlingen seg ansvarlig for den som snakker, men han sier ikke hva han trenger og forsamlingen spør ikke.

 

 

 

Dette fører til at mage-samtalen kan komme til å ta helt over for hode-samtalen. Tenk bare på hvor slitsomt det er med en foredragsholder som er tørr i munnen og skjelver i stemmen – tenk på hvor opptatt en kan bli av hans ikke-verbale nødsignaler. Til slutt hører man ikke et ord av hva han sier, så redd er man at han skal kollapse rett fremfor ens føtter.

 

 

 

Illustrasjon av dynamikken i de to samtalene som foregår parallelt:

 

Her kommer en modell som illustrerer dynamikken i de to samtalene som foregår parallelt. Her kaller vi altså hode-samtalen for saksnivået og mage-samtalen for metanivået.

 

 

 

Hvis vi ser på modellen og ser bare på det nederste nivået, ser vi hva som vanligvis blir lagt vekt på når man setter sammen team som skal utføre noe sammen: De skal ha en bestemt utdanning og erfaring og de skal være ulike. Det at de skal være ulike er viktig siden de skal fylle forskjellige funksjoner i teamet. Denne ulikheten øker teamets repertoar. Så får teamet en eller flere oppgaver de skal løse og likeledes får de definert et eller flere mål de skal nå. Ofte skjer det i team an den dyrebare ulikheten i teamet ikke aktiveres fordi det ikke er nok aksept mellom team-medlemmene.

 

 

 

Ulikheten som skal løfte teamet til de store høyder, har nemlig en hake: Den blir oppfattet som avvisning dersom den ikke presenteres på en plattform av nok aksept.

 

Det å få høre at andre er uenige i den løsningen man selv synes er best og hvorfor, er bare spennende dersom man føler seg tilstrekkelig beundret for det man selv bidrar med.

 

Det er aksepten (les: Likheten) som løfter avvisningen (les: Ulikheten). Medlemmene i teamet har ikke sagt fra hva de trenger for å føle seg akseptert. Ingen har spurt og ingen har svart.

 

 

 

Resultatet blir at gruppen forsøker å opprette aksept på bekostning av ulikheten. De prøver å late som om de er like. Så tyter all ulikheten (les: konfliktene og uenigheten) ut på bakrommene og bak kontordørene og inn i mailene og telefonene og forsvinner ut av møterommene der ulikheten egentlig skulle brukes til å gi teamet bredde og dybde. Dette fører igjen til at møtene blir lite effektive fordi de som sitter der med seg selv vet at de tier med sin uenighet.

 

 

 

Beslutningene som tas på møtene blir derved ikke fulgt og er således ineffektive. Så hvordan skal vi få uenigheten opp å gå?

 

 

 

Ved å koble inn det øverste nivået i modellen. Det øverste nivået aktiverer det nederste nivået eller: Et velfungerende metanivå aktiverer saksnivået. Ulikhetene i teamet tas kun i bruk dersom deltakerne føler seg velkomne og satt pris på. Så her kommer magen inn med sin følsomhet på om den blir akseptert eller avvist. Om vi føler oss vel eller uvel med det som skjer akkurat nå. Vi sier i modellen at prosessen defineres på følgende måte:

 

 

 

Prosessen er håndteringen av balansen mellom aksept og avvisning i din og i den andres mage.

 

 

 

Dersom vi går tilbake til utgangspunktet, sa vi at vi gjerne ber våre grupper om aksept under en samling. Da har vi håndtert vårt eget behov for aksept. Så sier vi fra til gruppen at de er i stand til å avvise oss og ber om lov til å si fra hva vi trenger at de gjør annerledes. Da har vi håndtert vår egen opplevelse av avvisning.

 

 

 

Deretter forhører vi oss fortløpende om hva gruppen liker at vi gjør og prøver å gjøre så mye som mulig av det. Da har vi håndtert gruppens behov for aksept. Deretter spør vi hva vi gjorde som de ikke har likt og prøver å rette på det så godt vi klarer. Da har vi håndtert deres opplevelse av avvisning.

 

 

 

Når vi gjør alt dette – og det gjør vi fortløpende – da håndterer vi prosessen mens vi jobber med gruppen.

 

(”På seg selv kjenner man ingen andre” - Bente Marie og Heidi Ihlen.)