Angst eller panikk - Normalt av og til, eller begynner jeg å bli gal?

[Gjest Guest_Bekymret_*]

Jeg er så redd for øyeblikket. I skrivende stund har jeg panikk, nærmest angst for mørket, og for det lille opplyste rommer jeg er i. Jeg har hatt dette før, da jeg gikk i 8.klasse. Nå skal jeg begynne på 3. trinn av Videregående skole.

 

Det begynner egentlig som en helt vanlig dag. Alt er ok. Jeg føler meg normal. Så skal jeg legge meg. Tenker ikke stort over det. Det er da så normalt. Men når jeg legger meg ned, kommer en svært ubehagelig følelse av angst, eller panikk, som ikke slipper taket. Jeg er redd for mørket. Får panikk for ingenting.

 

Litt om min livsstil:

 

Jeg spiser ganske usunt (det inrømmer jeg)

Jeg spiser masse frukt, men ingenting grønt

Jeg spiser masse "dårlig mat"

 

Jeg mosjonerer lite

 

Jeg legger meg sent, og står opp sent

 

Jeg er 17 år

 

Jeg spiller ofte på Xbox 360, og sitter en del med PC og internett

 

- Min mor har sagt til meg at jeg kan få psykiske problemer av min livsstil. Men dette har hjernen min oppfattet som "skremselspropaganda", selv om jeg innerst inne vet at det er sant.

 

Nå lurer jeg på: Er dette normalt, eller begynner jeg å bli gal?

 

Jeg er så redd at jeg gråter (noe jeg sjeldent gjør)

 

I sommer har mitt søvnmønster vært så og si totalt unormalt. Har hendt at jeg ikke har sovna før 5 om morgenen, og våkna langt på dag. Alt er snudd om. Men jeg har ikke opplevd dette før. Kan det ha noe med å gjøre at jeg ikke har sett mye til dagslyset i dag?

 

Jeg har forhørt meg om dette før, da det sto på sist gang. Da sa folk at det var normalt å ha slike hendelser som ung, og at det er svært ubehagelig, men ikke farlig. Hva sier dere?

 

Jeg vet at jeg fører en dårlig livsstil, og den skal det gjøres noe med til høsten. Har kjøpt ny sykkel som skal brukes flittig, og matvanene mine skal skjerpes fullstendig. Så på dette området trenger jeg ingen råd eller belæringer.

 

Har tidligere identifisert problemet som "seperasjonsangst", altså at man føler at man er helt alene i mørket, mens verden sover, og er som i en annen "dimensjon", om man kan kalle det det. Man føler seg altså helt alene.

[Joker8]

Heisann

 

dette er noe jeg vil si er normalt , og er noe jeg også føler i blant.

min søvnrytme har og hvert dårlig i sommer, legger meg ikke til og sove før 5-6 på morgenen

og våkner ikke før langt på dag. og ha et slikt søvnmønster der man ikke våkner for langt ut på ettermidagen

er ikke bra, det som da skjer er at man nesten blir helt isolert fra omverdenen som igjen kan føre til psykiske lidelser.

 

dette med tvspilling pc osv rett før du skal legge deg, er også noe jeg ville ha latt være. Prøv

heller og slappe av med en god bok og en kopp te slik at hjernen får litt ro før du går til sengs.

 

om det er mørke som er en del av at du ligger og uroer deg, kan du jo prøve og ha litt lys på ?.

 

Håper at noe av dette kan hjelpe =)