Usikker på et bra forhold.

[Gjest Gjestefyr]

Hei!

 

Jeg har vært i et forhold med ei perfekt jente i snart 2 år. Vi har det kjempebra, men i vår begynte litt småproblemer (for meg bare tydeligvis). Hu er 20 og jeg er 22, jeg er ferdig med skolegangen min og hu har 3år igjen. I vinter fant hu ut at hu skulle begynne på en skole 1 time unna der jeg bor, nei, ikke så veldig langt. Jeg ville flytte inn med henne, men turte ikke ta initiativet til det siden jeg ikke visste hvor jeg kom til å få jobb etter utdannelsen var ferdig, så hu skaffet seg en leilighet med ei klassevenninne fra videregående.

 

Nå kommer problemet, som egentlig er ganske latterlig i seg selv at er et problem; Jeg har på en måte forhåndsdømt at dette går straight down siden hu nå bor 1 time unna, samtidig som hu blir student igjen på en VELDIG krevende skole, å gå fra å være dedikerte til hverandre og treffes flere ganger i uka til å ikke gjøre det føles rart ut for meg. Jeg har på ingen måte krav om at hu skal droppe sånt for å føye meg og mine "krav", men jeg tenker hele tiden at jeg burde kanskje slå opp for å gi henne space og la meg puste ut, for da behøver jeg ikke grue meg til at det blir slutt.

 

Jeg høres nok skikkelig feig ut nå, men jeg klarer ikke slå disse tankene fra meg. Jeg tenker på det HELE tiden, og det som irriterer meg litt er at hu er superpositiv og tror vi kommer til å takle det kjempefint. Hehe, luksusproblemer kanskje, vet ikke?

 

Noen tips om hvordan jeg kan slutte å tenke sånne tanker? Jeg har gjort meg mine egne tanker, at jeg kanskje har kommet til et punkt i livet hvor jeg vil ha mer ut av forhold enn vanlige tenåringsforhold der man sees litt nå og da, osv, men vet ikke jeg altså. Ser bare på folk som treffes en gang annenhver måned og ikke har problemer med det at all, da føler jeg meg dum.

 

HATER at jeg ikke kan styre mine egne følelser så jeg slutter å bekymre meg..

[marterenee]

Heisann du.

 

Skjønner deg jo litt i tanken om at du tror det kommer til å gå rett vest.

Har hatt samme tanker selv, spesiellt nå i sommer. Da jeg har nesten hatt samme problemet selv, der jeg og typen bor en time unna hverandre. Og begge har jobbet hele tiden.

 

Det som er; Vi har kommet oss igjennom det, vi var sammen i helgene og trivdes fint med det. Men dette har da vært gjennom sommerferien.

 

Tankegangen din med at du ville flytte sammen med henne, var god. Hvorfor tok du ikke initiativet til det ? Hva kunne du tapt på det ? / Det eneste om ville vært, var at du kanskje måtte ha pendlet et stykke for å komme på jobb, eller hun pendlet et stykke til skolen. Ville ikke det alikevell vært verdt det?

 

Du må ikke sende forholdet down under før du har prøvd det, en time er ikke mye. Det er mange som har forhold flere timer fra hverandre og de har det veldig bra. Du må bare kaste tankene bort, stole på kjæresten din og leve. For det som er, det høres ut som om dere har det ganske bra sammen (?). Så da er hun kanskje ei du ville satse mer på, og ikke bare et vanlig kjæresteforhold? Du burde tenke gjennom det, kanskje snakke litt mer med henne om at det plager deg en god del, selv om hun er positiv, så må du komme med dine tanker.

 

Håper du finner ut at av det, for du vet; Man innser ikke hva man har, før man har mistet det.

[Gjest Gjestefyr]

Grunnen var at jeg rett og slett kunne ha endt opp i Narvik, Dubai, Lillestrøm eller Dublin etter utdannelsen. Endte selvsagt opp på Lillestrøm, brant meg litt på den. Jeg er litt feig som sagt, jeg hadde aldri klart å leve med et forhold der vi hadde bodd mange mange timer unna hverandre, derfor jeg ikke turte å flytte inn med a, og det angrer jeg jo på nå. Men ja, er enig med deg, vet egentlig alle svarene selv. Vet ikke helt hvorfor jeg poster her sånn egentlig, er ikke så flink til å dele med folk, hverken jeg eller kompiser kunne noensinne ha pratet om dette her på denne måter, kanskje derfor.

 

Når jeg har tatt det opp med henne, på forskjellige måter tror hu bare at jeg vil slå opp og hu blir superleiseg. Jeg har prøvd å ta det opp på smarte måter, men funker dårlig :o. Hu har gjort det klart at det er meg hu vil og skal være med, men er bare jeg og mine tanker, jeg tenker altfor mye på godt og vondt. Jeg har klart å tenke i hjel forhold før, og nå vil jeg så gjerne unngå det igjen.

 

Høres nesten ut som jeg burde ha personlig rådgiver eller psykolog når jeg leser dette sjæl

[Gordion]

Forskjellen mellom deg og dama de er at hun faktisk greier å tenke med hodet selv om hun sikkert er hodestups forelska i deg. At hun går på skole er viktig!

 

Den situasjonen du er i nå minner seg veldig om kompisen min sin situasjon. Han har kommet inn på skole som ligger ca. en time herfra, mens dama hans har kommet inn på skole like i nærområdet. Etter min mening så burde han starte på den skolen, men han har ikke lyst til å bo "langt" unna dama si, og velger derfor å utsette skolegangen. Ikke spesielt smart å gå ut i jobb uten utdanning...

 

Så der ser du hva alternativet er til å starte på den skolen. 1 time er ingenting, du kan jo kjøre dit over akkurat når du vil. Tror nok egentlig hun også gjerne ville tilbringt masse tid sammen med deg, men greier allikevel å være smart og velge skole

[pOOf]

Er det for sent og flytte sammen med henne enda da? Siden du nå vet hvor du skal jobbe, så kan du jo rett og slett høre om veninnen hennes har mulighet til å finne seg noen andre og bo sammen med. Hvis dette går, er det vell bare og hoppe i det?

 

Da kan dere være sammen hver dag, selv om kanskje mye av fritiden går til skole. Du får iallefall se henne hver dag, sove med henne, og snakke litt med henne hver dag.

 

Lykke til!

[Gjest Gjestefyr]

Å flytte inn sammen nå går ikke. Skolestart neste uke, og det å be venninna hennes finne en ny roomie nå på så kort tid er litt drøyt. Og Gordion, jeg tror du misforsto meg, jeg vil ikke blande meg inn med utdannelsen hennes, men jeg vet av personlig erfaring at utdannelse, jobb, venner, div fritidsaktiviteter og kjæreste kan fint kombineres, eneste jeg sier er at jeg ikke er på det stadiet i livet lenger der det er "ok" å treffe kjæresten en gang i blandt. Da blir det som tenåringsromanser der man såkalt "driver" med hverandre, jeg er langt forbi det der.

Det er greit i perioder at man treffes lite, det er greit om det er et mål med hele greia, men når det blir usikkerhet over lengre tid blir det idiotisk for min del, selv om andre klarer det fint.

 

Jeg vet ikke hva jeg ville frem til ved å poste her i første omgang, kanskje litt råd fra noen som har samme tanker som meg, aner ikke. Jeg er ikke redd for å bli dumpa, jeg er ikke redd for å bli oversett, jeg er redd for at jeg og mine tanker skal klare å slå opp med ei jente jeg er veldig glad i.

 

Aner ikke hvordan skal jeg kan slutte å tenke sånne tanker, at det er forhåndsdømt når situasjonen er som den er. Helt teit, før var jeg stikk motsatt, synes det var godt til tider å være ukesvis unna kjæresten om det ble for mye, og dreit litt mer i sånt, nå er det annerledes uten at jeg vet hvorfor.

 

Uansett, skal slutte å plage dere her med sånne uviktige ting, ser at det er folk som er i mye verre situasjoner enn meg, håper det ordner seg for dere alle

[marterenee]

Duu, kjære vene.

Du plager oss da ikke.

 

Det er greit å få ut litt usikkerhet, og få snakket om det.

 

Men jeg skjønner ikke hvordan du og dine tanker skal klare å slå opp med denn jenta!

Du må jo fortelle litt mer hva tankene dine går i, for det virker ikke som hun kommer til å skyve deg til side eller prioritere deg mindre enn hun gjør nå, for hun virker ganske sikker i sin situasjon.

[Notatblokk]

Hmmm... Er det en umulighet at DU kan flytte litt nærmere hennes skole, og så pendle til jobben? En time er faktisk ikke dødelig avstand, selv om jeg forstår det er en vanskelig overgang om man er vant til å bare ta turen på få minutter akkurat når man har lyst

 

..bedre å få det ut, enn å tenke masse masse alene, hvertfall på sånne ting syns jeg det er vanskelig å sitte med alt selv.

[mortania]

Jeg var sammen med en som bodde en fire timers flytur unna og det fungerte utmerket i ni måneder. Da kom det frem at han ikke hadde vært så snill med meg, og jeg kvittet meg med ham.

 

Er du redd for at du ikke kan stole på henne?

Eller værre; er du redd for at du ikke kan stole på deg selv?

 

Mindre samvær fører vel bare til at dere savner hverandre enda mer, og møtene blir mer intense. 1 time er ingenting, det er er turen fra huset mitt til mamma sitt hus, og jeg hadde gladelig tatt den hver eneste dag om jeg hadde hatt tid. Du kan dessuten få gjort unna nyttige ting på bussen. Lese bok, hør musikk, se på rare mennesker, studer noe som interesserer deg (nå tenker jeg ikke skolemessig, men kanskje noe dere begge kan ha glede av) skriv, tegn whatever.

 

Det er ingen grunn til at alt skal gå nedenunder bare for noe så lite

[toth]

1 time er faktisk ikke noe. Du har bil(?) og hun har eget soverom? I tillegg til helgene er det vel ingenting i veien for at du overnatter der noen dager i uka, og bare står opp litt tidligere?

Eller om du drar der etter jobb, er du der kl 17 og kan spise middag sammen, og du kan være der til 23 og fortsatt være i seng før midnatt..

 

Ingen grunn til å se mørkt på dette om forholdet ellers er fint!

Tenk enklere: Vi har det fint sammen, og har faktisk ingen problemer. La oss fortsette med det!

[Gjest Gjestefyr]

Takk for alle svar

 

Vel, jeg stoler på henne, vi har det kjempebra. Jeg bare..vet ikke, tenker på det hele tiden. Er vel kanskje en smule pessimist, hu er kjempesnill hele tiden og kjærlig, men på en måte er jeg redd for at det skal endre seg nå som livssituasjonen hennes endrer seg. Og DET er en kjempeteit tanke, for om det endrer seg så er det jo ikke et forhold som var ment for å vare lenge uansett. Men her kommer det punktet der jeg kanskje ikke stoler på meg selv, jeg har en tendens til å tenke for mye på ting, til og med på de små negative sidene og i mitt mørke jeg er jeg redd for å overbevise meg selv om at dette er en situasjon som ikke kommer til å funke.

 

I dag har hu hatt sin første skoledag på nye skolen, hu snakker om at hu tror hu ikke kommer til å trives der og gleder seg til å komme hjem til helgen og være "hos trygge meg". Sånt er godt å høre, men jeg prøver like vel å være oppmuntrene ang hennes skolegang og nye bosted selv om jeg helst vil si det motsatte og argumentere for å gå på en nærmere skole, det er litt hardt

 

Uansett synes jeg folk er på forumet er kjempe forståelsefulle og hjelpsomme,

 

igjen

 

Tusen takk