Bestige K2 - Garantert katastrofe?

[iMono]

Rolf Bae, en norsk klatrer, er bekreftet omkommet sammen med seks andre klatrere på vei ned fra K2. Først vil jeg si at jeg kondolerer til pårørende, men jeg må også stille meg spørrende til hvorfor man velger å gjøre noe slikt. En av årsakene bak ulykken var faktisk at de ikke kunne se raset, med andre ord har alt annet enn to meter foran dem vært ukjent og farlig terreng.

 

Man kan selvfølgelig si at man ikke lever hvis man ikke utforsker livet og lever farlig. Jeg stiller meg spørrende til om klatrere har den kontrollen de selv mener de har. Selvfølgelig må man være topptrent for å klatre verdens nest høyeste, og kanskje verdens vanskeligste, fjell. Kompetansen er nok der, men det sier seg selv at et fjell med kun 200 bestigende på 100 år utgjør en enorm utfordring og risiko for klatrerne.

 

Det jeg lurer på og ønsker en diskusjon rundt er hvordan klatrere forbereder seg fysisk og sikkerhetsmessig til en slik tilsynelatende uoverkommelig oppgave. Kan man være erfaren nok til å bestige K2?

 

Man kan ikke leve hvis man er død.

[Gjest Slettet-p4PIYwb6]

Virker som flaks er en av tingene som spiller inn på vanskelighetsgraden, og det er ikke noe man kan skaffe seg med erfaring.

[MrLee]

De vet at det er risikofyllt. Jeg tror ikke noen kan bli så gode at det blir rutine for noen. Men de kjenner jo risikoen lenge før de begir seg ut på ferden. Det er ett valg de tar selv. Man kan bare være så erfaren at det er tilfeller som gjør turen fatal?

[~ David ~]

Blir sjelden særlig overrasket eller sjokkert av slike hendelser. Ekstremsportutøvere er mennesker som med viten og vilje utsetter seg selv (og i enkelte tilfeller andre mennesker) for fare, og at det av og til går galt er jo intet stort mysterium.

 

Hvor mye kommer denne ene hendelsen til å koste det norske samfunn? Ikke vet jeg, men jeg er ikke villig til å betale for enkeltpersoners fullstendig unyttige egotripper. Det finnes også mange eksempler på folk som skader seg og blir pleietrengende resten av livet, og dermed koster samfunnet millioner av kroner hvert år. Rettferdig?

[IkkjeOleJørgen]

Hvor mye kommer denne ene hendelsen til å koste det norske samfunn? Ikke vet jeg, men jeg er ikke villig til å betale for enkeltpersoners fullstendig unyttige egotripper. Det finnes også mange eksempler på folk som skader seg og blir pleietrengende resten av livet, og dermed koster samfunnet millioner av kroner hvert år. Rettferdig?

 

Dette er jo litt OT men klarer ikke å la være å kommentere,

 

Norge er et velferdssamfunn, det er vanskelig å vurdere hva pengene skal gå til. Men jeg vil heller gi mine skattepenger til trengende Norske enn asylsøkere som lager bråk(mye om det i media nå) feks.

 

Når det gjelder skader via ekstremsporter så er de fleste forsikret gjennom forbund. Landsforbund / lokale klubber, forsikrings selskaper osv.

Akkurat nå så har jeg 3 forsikringer på kroppen min om noe skal skje med meg, er nok ikke de som skatter som betaler den summen vil jeg tro.

 

Sett bortifra uførestrygd, tenkte på oppreisning etc.

[~ David ~]

Da håper jeg ikke noen av de bruker samme forsikringsselskap som meg; det fungerer på akkurat samme måte. Fellesskapet betaler.

[IkkjeOleJørgen]

lol, for å ha forsikring betaler man en fast sum. Den betaler du uansett.

[~ David ~]

LOL, du refererer til premie. Den blir justert jevnlig av forsikringsselskapene, opp eller ned avhengig av hvor mye de har måttet utbetale tidligere perioder.

 

Før sommeren fikk jeg tilbake penger av mitt forsikringsselskap, fordi de hadde hatt en god periode. Hadde de hatt en dårlig periode med mange utbetalinger hadde de lagt på premien i stedet. Det fungerer på mange måter slik skattesystemet gjør.

[IkkjeOleJørgen]

Aok, har alltid betalt en fast sum til forbunds forsikringene iallefall Men om det skjer noe så "straffes" det uansett kollektivt, og det legges ikke så kraftig merke til. Derfor har jeg ikke noe imot å betale en slump til dem som har hatt ulykker.

[~ David ~]

Har ikke problemer med det jeg heller, kun med de ulykkene som nærmest er fremprovosert. Hvis en mann som basehopper fra et hotell i Oslo (noe som er strengt forbudt) deiser i bakken og blir lam fra halsen og ned, hvem skal da betale for hans livsopphold resten av levetiden hans? Vil du?

 

Jeg skjønner hva du mener, og jeg er ikke så ekstrem som jeg kanskje fremstår her, men jeg synes det er noe galt med systemet når ting blir gjort slik de gjør i dag. Jeg tror ikke det vil bli noen endringer i det heller, for den del..

[IkkjeOleJørgen]

Er det også fremprovosert når man havner midt inn i en kjedekollisjon? Er faktisk tryggere å basehoppe enn å kjøre bil, sett om du vet hva du driver med. Men nok OT

 

 

Sålenge menneskeheten lever så vil nok mange av oss utfordre de fysiske kreftene til det ytterste.

Er ikke direkte katastrofe å bestige et fjell, men risikoen for at noe skal gå galt er der.

[Hamsterino]

For en som ikke veit så mye om det kan det virke som at klatrerne kaster seg ned i et hull de ikke ser slutten av og håper flyturen er kort, om og om igjen, fordi de liker risikoen og så videre. Men det store flertallet av ulykker som skjer i fjellene, også i Himalaya, kunne vært forhindret med en teskje sunn fornuft. Såklart er det feil å påstå at "jeg ville aldri gjort den feilen, det er jeg for smart til", man kan ikke vite det om man ikke var der selv, så det er en grad av flaks involvert, og mye av det går på om du er ved dine fulle fem mentalt eller ikke.

 

Jeg kan veldig mye om dette her, og kan komme med et par perspektiver som avisene ikke gjorde, så man kanskje kan lære av det som skjedde på K2, ikke fordi jeg vil vise at jeg "kan bedre" enn de som var der oppe.

 

Okey, det som skjedde var at de gikk ut fra Camp 4 på toppdagen, og deretter fant ut at de faste tauene over skulderen ikke var strukket helt opp dit de skulle, eller noe liknende. Detaljene rundt akkurat det er uviktige, det som er viktig er at de brukte "2-3 timer" på å få fikset tauene. Deretter fortsatte de til toppen.

 

Det var der den store feilen ble begått. I Himalaya, og alle andre store fjell generelt, så blir sjansen for rasfare og stormer akkumulert over dagen. De aller aller fleste fjellklatrere i Himalaya bruker "kl. 2-regelen", som tilsier at hvis man ikke er et steinkast unna toppen kl. 13 så snur man, og kl. 14 snur man uansett. På den måten starter man å klatre om natten, da rasfaren er mindre fordi det er kaldere, og snur omtrent da solen steker som verst og krystallene som binder snø og stein fast til fjellet begynner å smelte. Man får også sol på vei ned, siden det kan være vanskelig å kjenne igjen veien ned når man har gått opp hele tiden er det bedre enn å gå i mørket.

 

Det de gikk under i The Bottleneck er det som er kjent som en hengende isbre, en samling av svære isblokker som kan være så store som biler eller små landsbyer. Å gå under disse er et konstant faremoment, fordi de kan teoretisk sett knekke av og rase ned fjellsiden til hvilket som helst tidspunkt. Måten man reduserer denne faren er ved å bevege seg så fort som mulig når man er truet av dem, og helst klatre gjennom området om morgenen eller sein natt da isen som holder dem sammen er fryst fast.

 

Skog og hennes parti hadde startet med "kl. 14-regelen" i tankene uten tvil, og deretter ble forsinket med 2-3 timer med de faste tauene. De fortsatte til toppen, og endte opp der ca. kl. 18. For enhver person med kjennskap til klatring i Himalaya er det uforsvarlig seint. Står du på toppen av et fjell i 8000-meters høyde på den tiden av kvelden, er sjansen din for å komme helskinnet ned redusert mange ganger.

 

Det som så skjedde var at de fortsatte ned rett etter det. Sikkert fordi de var klare over at det var altfor seint. Det betydde at de ville passere under isblokkene etter solen hadde gått ned. Dette var veldig risikabelt. Det er tryggest å klatre under dem seint om natta eller tidlig på morgenen, men man skal ikke nærme seg dem om ettermiddagen eller tidlig på kvelden. Om ettermiddagen smelter solen bindematerialet og gjør dem ustabile, og tidlig på kvelden sjokkfryser det. Dette var det de gjorde, og da skjedde det som ikke skulle skje.

 

Med tanke på hvor erfarne Skog og hennes folk var i fjellet så visste de garantert om alle risikoene ved det de gjorde og fant ut at det var akseptabelt for dem. Dessverre endte det ikke bra. Man kan diskutere om det å overnatte i 8000-meters høyde og klatre forbi breen neste morgen ville vært mindre risikabelt, men uansett er det mye større risiko enn det vanligvis er når man klatrer i Himalaya på et vanlig tidsskjema. Det er det fjellklatring handler om, å ta sine egne valg og sine egne risikoer. Jeg kritiserer dem ikke for det de gjorde i det hele tatt, jeg bare skrev dette så man kan lære det og vite dynamikkene bak det som skjedde som ikke sto i VG.