Opphold på psykriatrisk avdeling

[Gjest Trådstarter]

Hei.

Jeg har sliti i flere år med angst (panikkangst, generell angst og sosial angst)

Har tidligere prøvd flere SSRI-produkter som ikke fungerte som de forventet på meg. Spesielt det ene gav stikk motsatt effekt av hva det skulle på meg.

Har de to siste åreneklart på egenhånd å kontrollere deler av problemet. Vært flere ganger innom DPS. Sliter også tidvis med depresjoner. Jeg har ikke bestandig vært så flink til å følge opp DPS. Nå for litt siden så flyttet jeg til et nytt sted og fikk enbehandler på DPS her ute jeg faktisk klarer å snakke med. Hun foreslo et opphold på psykiatrisk institusjon.

Problemet er at jeg tidligere har vært inne i et rusmiljø og jeg vet at jeg kommer til å komme i kontakt med gamle kjente om jeg skal legges inn på en institusjon her i nærheten. Det vil jeg ikke. Har kostet meg så mye å komme meg ut av dette miljøet.

En annen ting er at jeg ser for meg at et opphold på et slikt sted ikke ville hjulpet meg nevneverdig. For i en slik setting ville ikke mine problemer kommet like mye opp til overflaten. Jeg tror jeg hadde innrettet meg i rutinen på et slikt sted og at det ville holdt det i sjakk mens jeg var inne. Det er først og fremst ikke i slike situasjoner jeg sliter. Det er HVERDAGEN jeg ikke takler. Så jeg tror et slikt opphold ikke hadde gitt meg noe. Jeg hadde sliti like mye etter at jeg slapp ut, selv om jeg ikke viste de store problemene der inne.

 

Troen på SSSRI har jeg mista totalt etter noen skremmende opplevelser der jeg ble ekstremt aggresiv av det ene preparatet og det gjorde angsten min verre. De to andre preparatene fungerte ganske enkelt ikke på meg og det ene førte til at jeg bare sov 16 timer om dagen og fre,mdeles hadde problemer.

I dag går jeg på sobril. Ikke fast. Er fullstendig klar over faren for tilvenning og misbruk. Har sett med egen øyne hva det kan føre til. Så derfor bruker jeg det bare sånn når jeg får et panikk-anfall jeg ikke takler. Det er for meg noe å ha i bakhånd.

 

Hva mener dere? Og da snakker jeg mest til dere som har vært innlagt.

Hva slet/sliter dere med og hjalp det? Hvordan var det å komme ut igjen? Kom problemene opp til overflaten igjen etterpå?

 

Noe mer dere lurer på så bare spør.

[Timeo]

Du sier at det er hverdagen du ikke takler. På hvilken måte? Får du vasket deg selv og laget middag og ryddet om dagene, og komt deg ut for å kjøpe varer o.l.? Hvis du takler dette så er jeg enig i at du sikkert heller kan være hjemme, og hvis ikke noen av medisinene eller andre typer behandling du har fått har hjulpet deg så er vel uføretrygd det som er best for deg. Men det er vel heller ikke til å komme bort fra at det kunne hjulpet å komme seg bort en liten tid og hatt andre til å ta seg av de praktiske tingene for en stund, sånn at du kan fokusere mer på å bli bedre. Alt dette er jo noe som er opp til deg selv å avgjøre.

Endret 30. juli 2008 av Bellicus

[Gjest Gjest]

Du sier at det er hverdagen du ikke takler. På hvilken måte? Får du vasket deg selv og laget middag og ryddet om dagene, og komt deg ut for å kjøpe varer o.l.? Hvis du takler dette så er jeg enig i at du sikkert heller kan være hjemme, og hvis ikke noen av medisinene eller andre typer behandling du har fått har hjulpet deg så er vel uføretrygd det som er best for deg.

Slikt som rydding hjemme og matlaging og sånn takler jeg. Men en tur på butikken kan være et helvete noen ganger. Panikkangsten kommer som lyn fra klar himmel noen ganger. Og da må jeg bare VEKK!

Noe av det at jeg ikke har klart å følge opp DPS tidligere er at da måtte jeg sitte på bussen i en time først og så vente en halvtime på neste buss med masse folk rundt meg. Og angsten kommer da fryktelig lett. Jeg skal liksom også helst ikke ha tatt noe sobril når jeg skal snakke med de på DPS. For de mener at behandlingen da ikke får den vikrningen den skal.

Nå har jeg heldigvis flyttet. Og DPS her er såpass nærme at jeg tilogmed kan gå om jeg vil. Så akkurat det hjelper fryktelig på det at jeg klarer å følge opp hvertfall.

 

Du nenver uføre. Men er ikke det fryktelig vanskelig å få for psykiske problemer? Hvertfall det jeg har hørt. Uansett så... jeg vet ikke. Det ville føles ut som et nederlag.

Og hvordan går man frem for å søke uføre?

Har neste time på DPS den 11. Får prøve å ta opp noe av det jeg har skrevet her da.

[QBab]

Har du prøvd og begynne å trene? Fysisk aktivitet stimulerer endorfin og serotonin balansen din og kan kanskje hjelpe deg. Lover ikke at du blir frisk av den grunn, men kanskje nok til å gå på butikken og lignende.

 

 

Edit: Regner forresten med at du har gått på cipralex, viss ikke så kan det også være noe å prøve.

Endret 30. juli 2008 av QBab

[Timeo]

Det høres jo ut som du funker på sett og vis, så jeg er enig i at det antageligvis ikke vil være til mye hjelp for deg å bli innlagt, men så kjenner jeg jo heller ikke situasjonen din fullt ut.

 

For å få uføretrygd så må det vel dokumenteres at du har vært til behandling, fått medisiner osv men at dette ikke har bedret tilstanden din. Så hvis du får en spesialistuttale på at du er så og så mange % ufør, så er det ingen grunn til at du ikke skal få trygd. Dette er noe du kan ta opp med psykologen din og høre hva han/hun mener. Hvis du ikke klarer å jobbe, så klarer du ikke å jobbe, da er det ikke din feil eller noe nederlag om du får litt mer penger å klare deg på. Bedre økonomi kan jo hjelpe en god del, for da forsvinner hvertfall litt av bekymringene, og det hjelper også på å ikke lenger føle press på seg til å MÅTTE gjøre noe man absolutt ikke klarer å gjøre.

[Gjest trådstarter]

Har du prøvd og begynne å trene? Fysisk aktivitet stimulerer endorfin og serotonin balansen din og kan kanskje hjelpe deg. Lover ikke at du blir frisk av den grunn, men kanskje nok til å gå på butikken og lignende.

 

 

Edit: Regner forresten med at du har gått på cipralex, viss ikke så kan det også være noe å prøve.

Pga. noen somatiske problemer så er det begrenset hvor mye jeg kan trene. Er også til utredning for disse somatiske plagene men ventetiden er lang. Prøver å trene litt men skal innrømme at det er for lite.

Ja, jeg har prøvd cipralex. Det fungerte ikke på meg. Jeg bare sov halv 16 timer i døgnet.

Og det med butikken: Er ikke sånn at jeg bryter sammen HVER gang. Det er bare noen av gangene det skjærer seg.

 

 

Det høres jo ut som du funker på sett og vis, så jeg er enig i at det antageligvis ikke vil være til mye hjelp for deg å bli innlagt, men så kjenner jeg jo heller ikke situasjonen din fullt ut.

 

For å få uføretrygd så må det vel dokumenteres at du har vært til behandling, fått medisiner osv men at dette ikke har bedret tilstanden din. Så hvis du får en spesialistuttale på at du er så og så mange % ufør, så er det ingen grunn til at du ikke skal få trygd. Dette er noe du kan ta opp med psykologen din og høre hva han/hun mener. Hvis du ikke klarer å jobbe, så klarer du ikke å jobbe, da er det ikke din feil eller noe nederlag om du får litt mer penger å klare deg på. Bedre økonomi kan jo hjelpe en god del, for da forsvinner hvertfall litt av bekymringene, og det hjelper også på å ikke lenger føle press på seg til å MÅTTE gjøre noe man absolutt ikke klarer å gjøre.

Skal ta det med uføre opp med behandler neste gang.

Har forresten også godt på rehabiliteringspenger tidligere og så på atføring. Det endte med at jeg ble utplassert i et firma, men det klarte jeg ikke lenger enn et par måneder før jeg fullstendig knakk sammen. Følte jeg ble satt langt tilbake.

Jeg er liksom en sta jævel som VIL klare dette men sånn går det ikke bestandig hehe.

[Timeo]

Har forresten også godt på rehabiliteringspenger tidligere og så på atføring. Det endte med at jeg ble utplassert i et firma, men det klarte jeg ikke lenger enn et par måneder før jeg fullstendig knakk sammen. Følte jeg ble satt langt tilbake.

 

Det du skriver her tror jeg øker sjangsene dine betraktelig for å få uføretrygd.

[Gjest Trådstarter]

Er det noen flere som har noen erfaringer eller tanker?

[Never Can Tell]

Uføretrygd vil sikre deg en (lav) inntekt, ikke noe mer. Det vil ikke hjelpe på problemene du har, på sikt. Og det virker jo som du fortsatt er interessert i å bedre det det du sliter med (angsten?) Å være uføretrygda vil jo ikke gjøre det noe enklere å gå på butikken for å handle mat verken imårra eller om to år.

 

Fortsett å være sta og trassen, fortsett å tenke at du SKAL klare det. Du har allerede gjort forbedringer, møter opp på DPS og er bevisst på hva du må unngå i forhold til rus!

 

Ikke tenk på utplasseringa som et nederlag, det tar ganske lang tid å bygge seg opp til å tåle jobb når man har vært på bunnen, det var kanskje bare for tidlig å prøve rett og slett, gi det tid og ikke stress med det enda hvis du vet at du ikke er klar.

 

Ang en innleggelse, vanskelig for noen andre å mene så mye, kommer jo helt an på type instutisjon, din motivasjon, osv. Kjenn litt på magefølelsen, om behandleren har gode argumenter som kanskje stemmer, kanskje er det egen skepsis og frykt som overstyrer? Eller vet du innerst inne at det ikke er rette veien å gå på nåværende tidspunkt? Kan nok hende at de klarer å bygge deg opp der, så du er bedre rusta når du er ferdig. Eller så kan det hende at du må ha en helt annen innfallsvinkel til problemene du sliter med nå. Psykiatrisk sykepleier som kan komme hjem til deg og jobbe med det som er angst-relatert? Hvis det er angst som skaper mest vanskeligheter da.

 

Må uansett ikke gi opp, verken nå eller senere, men det trenger vel kanskje ingen fortelle deg?

 

Sånn, der har du noen flere tanker..