Folk klager mer selv om de har det bedre.

[Kalinken]

Jeg mener at det du beskriver er et resultat av hvilke holdninger man har til verden rundt seg. Mener man at man burde være fornøyd med mat hver dag blir man dette, men har man holdningen om at mat på bordet på langt nær ikke er nok vil man sannsynligivis også gi uttrykk for dette gjennom å klage.

Jeg tolker deg som om du sier klager kommer av holdning og at holdninger er noe som oppstår av vakuum. Jeg mener dette er situasjonsbetinget.

 

Når traff du for eksempel sist noen som klagde over at de ikke fikk dra på langhelg til planeten Mars? Selvsagt er det hva det er realistisk å forvente som styrer hva vi klager over. Da er det også naturlig at vi i Norge klager over ting de ikke engang drømmer om i andre land.

Jeg mener ikke at holdninger oppstår i vakum, nei. Det jeg mener med å si at klager kommer fra holdninger er at man i stor grad selv bestemmer hvordan man vil betrakte det livet man har. Velger man å fokusere på de negative aspektene av livet vil man sannsynligvis finne mye og klage over, men hvis man derimot velger å fokusere på de positive aspektene av livet vil man ha mindre å klage over.

 

Selvfølgelig er holdningene til hva man fortjener (materielt sett) til en viss grad bestemt av levestandarden i det samfunnet man lever i. Men man velger også om man vil sitte og klage på et internettforum over all urett som har blitt gjort mot en eller om man vil gjøre en innsats for å forbedre livssituasjonen sin.

 

Men synes du ikke at tanken om at "tid er noe som forbrukes og som ikke kommer tilbake" er en holdning da? Kanskje vi opererer med forskjellige definisjoner av ordet, men ifølge min definisjon er tanken du beskriver absolutt en holdning.

Du kan godt kalle det en holdning, men det er et produkt av situasjonen man er i og ikke noe som oppstår i vakuum. Skulle mange av de som er produktive i Norge plutselig adaptere afrikanske holdninger til tid ville Norge raskt slutte å fungere.

Jepp. Det er ikke nødvendigvis alle holdninger fra mindre stressede land det er heldig å adoptere. Allikevel synes jeg du legger litt mye vekt på at situasjonen rundt en danner dine egne holdninger og ikke du selv. Selvfølgelig påvirkes man av samfunnet man lever i, men man har mulighet både til å påvirke både hvilke påvirkninger man utsetter seg for og hvordan man vil tolke disse. Man er altså ikke helt maktesløs ovenfor samfunnet man lever i.

[robertaas]

Velger man å fokusere på de negative aspektene av livet vil man sannsynligvis finne mye og klage over, men hvis man derimot velger å fokusere på de positive aspektene av livet vil man ha mindre å klage over.

Jeg tror ikke jeg har klart å nå helt frem med mitt poeng:

-å konsentrere seg om det man er mest fornøyd med, glemme problemene og ikke bekymre seg over eller forberede seg for morgendagen henger sammen.

-å konsentrere seg om problemer, bruke tid på behandle problemer og forberede seg på morgendagen henger sammen.

 

Selvsagt er det grader her, men man glemmer at ting henger sammen når man ønsker at vi skal adpotere livssyn fra andre land.

Selvfølgelig er holdningene til hva man fortjener (materielt sett) til en viss grad bestemt av levestandarden i det samfunnet man lever i. Men man velger også om man vil sitte og klage på et internettforum over all urett som har blitt gjort mot en eller om man vil gjøre en innsats for å forbedre livssituasjonen sin.

Det er jeg enig i, men jeg kan ikke huske at noen har klaget over sin materielle situasjon her på forumet. Det jeg derimot har sett er moralsk forargelse ovenfor politikken som blir ført og måten samfunnet endrer seg. For å gjøre noe med det er det naturlig å fokusere på valget 2009 og da er et offentlig forum et naturlig sted.

[Isbilen]

Mer velstand - Mindre tillit til politikerne

 

Færre syns skattene er for høye

 

Jeg har bitt meg merke i at noen folk vil beskrive dagens sittende regjering i relativt sterke ordlag. Katastrofepolitikk, kjøre norge i grøfta, uansvarlig, etc. Allikevel blir det meste bedre for hver dag som går. Hva er grunnen til at så mange velger å se bort fra den rene empirien, og heller velger klagingens vei?

Fordi ren empiri har lite med tilfredshet og lykke å gjøre. FNs levekårsundersøkelse plasserer Norge på førsteplass, men handler altså om levekår. Fysiske, enkelt målbare forhold sier lite om hvor bra det egentlig er å leve i Norge. Forbauselse over klaging må bunne i en forestilling om at det er et enkelt forhold mellom materiell velstand og lykke (eller grunn til å klage). Det er det ikke. Over et visst nivå (og Norge ligger skyhøyt over det nivået) fører ikke rikdom til noe særlig mer lykke.

 

Vi sammenligner oss med hverandre, og det hjelper oss ikke det spøtt at det bor folk i Afrika som har det fælt så lenge vi har det dårligere enn naboen, eller så lenge staten unnlater å gjøre noe vi tror eller vet at den kunne ha gjort hvis den bare hadde prioritert annerledes eller rett og slett brydd seg. Derfor klager vi. Jeg tror også at folk har en tendens til å projisere vanskelige problemer over på ting de har og særlig ting de ikke har.

 

Norge er et land som ikke har kultur for rikdom, og etter at olja kom trodde vi at penger og statlig regulering var svaret på alt. Den altomfattende velferdsstaten syr puter under armene på oss, vi tar alt for gitt og legger bare merke til det vi tror vi mangler. Samtidig er sosialdemokratiet sitt ansvar bevisst og kontrollerer alt den godkjenner. Det gjør at vi har mange rammer som ikke føles naturgitte, og frustrasjon oppstår. Det er visst bedre at alle er litt misfornøyde med alle ordningene enn at noen er fornøyde med det det ene og de andre er fornøyde med det neste.

Samtidig henger det mye smålighet igjen, holdninger vi hadde god bruk for da vi ikke var så rike, men som vi nå egentlig helst burde kastet på dør.Rettferdighet for enhver pris.

Det er viktigere at systemet forhindrer noen få skurker fra å utnytte det enn at flertallet er fornøyd med friheten de tilbys. Det er bedre at stønadsmottakere går på veggene hjemme enn at de får lov til å bidra med frivillig arbeid, da må vi heller kutte utbetalingene.

Saksganger og prosesser baseres ofte utelukkende på tall og nummer, fordi vi ikke stoler på oss selv til å være i stand til å ta fornuftige avgjørelser (samordnet opptak er et strålende eksempel). Retten til hjelp er selvsagt også tallfestet, noe som kanskje ikke er så rart siden systemene flytter enorme summer bare for å fungere. Har du for lite, er du stakkarslig. Jeg kunne fortsatt hele natten, og det er ikke det minste merkelig at nordmenn klager. Det er alt vi kan gjøre. Vi har alt, men vi har faen ikke mye mer.

Endret 6. august 2008 av Isbilen