Sykeste angstanfallet EVER!

[Paxinox]

Okey, for de av dere som har lest min "Tidligere religiøs post" må jeg bare si følgende til:

Løsningen jeg fant viste seg å være steg i den riktige retningen, men ingenting er så quick fix som man skulle ønske det var.. Men jeg bekymrer meg ikke, jeg vet at jeg går på den riktige veien, og jeg vil aldri gi opp

 

Til poenget med denne posten:

Denne helgen hadde jeg vært på familie sammenkomst og hatt det regelmessig ganske chill, igår dro jeg på kino med familien og kom hjem i 22:30 tiden hvor jeg var meget trøtt..

 

Innvendig var jeg i meget god mental form, motivasjonen på topp og følte meg egentlig generelt ganske herlig.. Så legger jeg meg..

 

1,5 time senere..

 

Jeg må skikkelig på do, jeg går på do, i halveis søvne.. så sitter jeg på do og bare PLUTSELIG kommer ett helvette av tanker strømende inn i hodet mitt.. som om jeg var en hub for all frustrasjon i norge i 10 sekunder.. har aldri følt meg så utmattet av tanker, men med engang jeg merket det reagerte min indre faste identitet og brukte motangrep for å kontrollere denne frustrasjonen..

 

sidenotis: Som sikkert mange av dere allerede vet, har alle mennesker ett indre ego og flere indre automatiserte selvforsvar setninger vi benytter oss av for å avfeie virrvarr av forvirrende tanker eller usanne negative tanker ifra vår indre kritiske stemme.. Det er denne jeg henviser til, som jeg forsøkte å benytte meg av..

 

Da jeg skulle benytte meg av denne, noe som forøvrig alltid går automatisk til en viss grad, spesielt når jeg akuratt har stått opp så skjedde følgende:

Istedenfor å høre "Løsningen er Orden!" hørte jeg "Løsningen er UORDEN!"..

Istedenfor å høre "Alt kommer til å ordne seg" hørte jeg "Ingenting kommer til å ordne seg"

 

Jeg klarer ikke å beskrive dette på en annen måte, det var noe av det sykeste jeg hadde opplevd, og tro meg, jeg har opplevd ekstrem deppresjon før.. Dette var ulikt noe.. Jeg merket at mitt mentale jeg ble sugd inn i ett svart hull av helvette i mitt sinn.. Jeg reiste meg opp og begynte å gå i ring mens jeg sa høyt "NEI NEI NEI NEI NEI NEI!!! DETTE SKJER IKKE!" .. hele min verden gikk i spinn.. jeg har aldri i noensituasjon i hele mitt liv vært så redd..

 

Det var som på en måte følgende, som om min indre identitet er en person som lever i ett hus (mitt mentale jeg) innerst i min psyke, og at denne personen vanligvis tar kontroll når jeg blir forvirret eller tankene vandrer i retninger jeg ikke vil.. Men idette tilfelle var det som om jeg lukket opp døra i dette huset (mitt mentale jeg) og så en ANNEN person der.. som gjorde noe HELT annet enn hva jeg ville.. var som om jeg tappet inn i noe jeg alldeles ikke skulle tappe inn i.. som om dette var straffen.. jeg vet sannelig ikke..

 

Jeg var SYKT redd.. helt sinnsvakt redd.. jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.. jeg ringte min mor.. jess, jeg er 24 år og jeg ringte min mor, big deal.. og jeg begynte å forklare hva som foregikk for henne ( hun er meget spirituell av seg og kjenner til mine tidligere problemer) og jeg begynte å hulkegråte.. jeg har ikke gråti sånn siden mine besteforeldre døde.. jeg var helt ødelagt.. kl var 00:35 og jeg var helt knust.. 1time og 35 minutter før var jeg i toppform, hvem vet hva som skjedde mens jeg sov..

 

Jeg var redd mitt eget sinn.. mitt eget mentale jeg.. jeg var livredd..

 

Jeg prøvde med all min kraft å fokusere på andre ting, for jeg merket at det svekket jo mindre jeg gav det oppmerksomhet.. men så bommet jeg og kom tilbake til det.. og det var helt forjævli.. jeg ville bare dø.. og jeg mener ikke nå løsslupne ttanker om at "åå jeg skulle ønske jeg var død!" jeg mener JEG VILLE DØ!

 

Og jeg er en sånn person som vanligvis elsker livet, og har aldri uansett hvor depprimert jeg har vært, havnet i nærheten av å gjøre det.. men dette var close.. alt spant rundt, jeg ville bare få det til å slutte.. jeg skjønte ingenting..

 

Etter litt prat med min mor, så ba hun for meg, og ting begynte å roe seg.. jeg sier ikke at Gud ordnet dette for meg, at Gud fikset opp for meg, men jeg er åpen for det.. uansett så tenkte jeg "det kan ikke skade", og jeg er fult åpen for at det rett og slett var en ytre trigger for meg mentalt som gjorde at ting roet seg..

 

Uansett, det som skremmer meg så sinnsykt er hvorfor dette skjedde? Hvordan det skjedde og hva i all verden er grunnen til at dette skjedde?

 

Jeg har aldri fått angst anfall før, bare vært sinnsykt depprimert, aldri så ekstremt ødelagt som det jeg opplevde i natt..

 

 

 

Nå, før jeg la meg hadde jeg en samtale med en ganske så over gjennomsnittelig søt jente på msn om religion, livssyn og diverse.. og vi pratet omhelvette.. nå, jeg er åpen for at ette underbevist kan ha trigget noe, som førte til at jeg kanskje drømte om helvette? Vet ikke..

 

Det jeg også teoriserer om er at jeg nesten gikk i søvne til badet, da jeg ikke husker å ha gått dit, og må ha vært mellom to verdener (drøm og ekte) mens helvette startet.. Men vet sannelig ikke hvorfor jeg ble så sinnsykt redd..

 

Jeg er ikke en svak fyr når det kommer til frykt, da jeg har herdet meg selv i flere år og det skal MYE til for å skremme meg, men det er vell kanskje logisk at ens eget sinn er ens største og værste potensielle trussel..

 

Har noen peil på dette?

 

Kan noen forklare for meg hvorfor dette skjedde? Jeg kan også ta med at jeg har kommet fra en ekstrem kristen oppvekst og kom meg vekk ifra det i en alder av 19.. har skrevet en post om dette separat i samme tråd under Helse.. "Tidligere ekstremt religiøs"

Endret 21. juli 2008 av sliten

[Fin Skjorte]

heisann!

 

Håper det går bedre med deg nå etter noen timer!

Bare vit at et angstanfall er ikke farlig og kan ikke skade deg.

Det er bare så veldig ubehagelig.

[Paxinox]

heisann!

 

Håper det går bedre med deg nå etter noen timer!

Bare vit at et angstanfall er ikke farlig og kan ikke skade deg.

Det er bare så veldig ubehagelig.

 

Det gjør det, takk for at du bryr deg..

 

Så dette var ett helt vanlig angstanfall?

 

Shit, jeg kan ikke ha hatt det særlig ille de siste årene om dette er vanlig kost for de med heavy deppresjon..

Endret 21. juli 2008 av sliten

[Joker8]

Hei.

 

Panikkangst er en veldig ubehagelig opplevelse ja, sleit en del med det da jeg var mindre.

og det er en helt ubeskrivelig følelse, første gangen jeg fikk det trodde jeg at jeg holdt på og bli gal

føltes nesten ut som jeg skulle dø eller noe.

 

panikkangst har en tendens til og komme når du minst venter det, og dukker opp som lyn fra klar himmel.

og kan komme når man blir redd, veldig stresset. eller har opplevd mye "dritt" i en lengere periode.

er et slags beskyttelses mekanisme kroppen setter i gang når det blir for mye.

men du skal vite d at det er ikke er farlig, men er utrolig ubehagelig for den som opplever det.

 

har lest din andre post (Tidligere religiøs ekstremist)

og må si det var ganske sterk lesning, men samtidig virker du som en sterk person

og håper det vil gå bedre med deg, og at du får orden på ting.

[Manfred]

Det er heller ike veldig unaturlig at dette kommer når du er på vei til å sovne heller. Akkurat ved innsovning og oppvåkning er vi mest "ustabile". Man har jo f.eks også nattskrekk (nei, ikke mareritt) som ofte kommer i den tiden på natten hvor man er på vei til dyp søvn.

 

Man har også andre opplevelser mtp søvn hvor man kan oppleve angst. Bl.a. har man noe endel opplever i løpet av livet at man våkner men klarer ikke bevege noe av kroppen, at det kjennes ut som om noen sitter oppå brøstet og man ikke klarer å bevege seg. Dette skjer fordi kroppen våkner i "feil rekkefølge".

 

Det jeg skal frem til er at det er mye som skjer ved innsovning og oppvåkning, og derfor at tidspunktet ikke var så rart. Men ja, det høres ut som et "vanlig" panikkangst-anfall.

[Mademoiselle]

Det er heller ike veldig unaturlig at dette kommer når du er på vei til å sovne heller. Akkurat ved innsovning og oppvåkning er vi mest "ustabile". Man har jo f.eks også nattskrekk (nei, ikke mareritt) som ofte kommer i den tiden på natten hvor man er på vei til dyp søvn.

 

Man har også andre opplevelser mtp søvn hvor man kan oppleve angst. Bl.a. har man noe endel opplever i løpet av livet at man våkner men klarer ikke bevege noe av kroppen, at det kjennes ut som om noen sitter oppå brøstet og man ikke klarer å bevege seg. Dette skjer fordi kroppen våkner i "feil rekkefølge".

 

Det jeg skal frem til er at det er mye som skjer ved innsovning og oppvåkning, og derfor at tidspunktet ikke var så rart. Men ja, det høres ut som et "vanlig" panikkangst-anfall.

Hva mener du med "nattskrekk"? Du snakker vel om søvnparalyse, ikke sant?

[Manfred]

nei, jeg mente nattskrekk. Dette er noe som rammer barn, men poenget mitt var at det er slike ting som kommer når man går over mot tyngre søvn, bare for å illustrere at det kan skje mye rart i hodet om natta.

[Mademoiselle]

nei, jeg mente nattskrekk. Dette er noe som rammer barn, men poenget mitt var at det er slike ting som kommer når man går over mot tyngre søvn, bare for å illustrere at det kan skje mye rart i hodet om natta.

Okey, skjønner. Men det siste du nevnte, om at man ikke kan bevege seg selv om man er i våken tilstand mentalt, DET er søvnparalyse. Lest masse om det!

 

edit: åh, nattskrekk, ja. Det tror jeg med ganske stor sikkerhet at jeg hadde minst én gang da jeg var veldig liten. Foreldrene mine fortalte meg at de hadde vært inne hos meg, men fikk ikke kontakt med meg. Jeg bare lå og skrek og var kjemperedd. Jeg husker ikke noe fra det i det hele tatt selv. Det skal visstnok være en veldig skremmende opplevelse, også for dem som på en måte står utenfor og forsøker å trøste og hjelpe.

Endret 21. juli 2008 av Mademoiselle

[Paxinox]

nei, jeg mente nattskrekk. Dette er noe som rammer barn, men poenget mitt var at det er slike ting som kommer når man går over mot tyngre søvn, bare for å illustrere at det kan skje mye rart i hodet om natta.

Okey, skjønner. Men det siste du nevnte, om at man ikke kan bevege seg selv om man er i våken tilstand mentalt, DET er søvnparalyse. Lest masse om det!

 

edit: åh, nattskrekk, ja. Det tror jeg med ganske stor sikkerhet at jeg hadde minst én gang da jeg var veldig liten. Foreldrene mine fortalte meg at de hadde vært inne hos meg, men fikk ikke kontakt med meg. Jeg bare lå og skrek og var kjemperedd. Jeg husker ikke noe fra det i det hele tatt selv. Det skal visstnok være en veldig skremmende opplevelse, også for dem som på en måte står utenfor og forsøker å trøste og hjelpe.

 

Er ikke søvnparalyse og nattskrekk også linket til at folk mener de har blitt bortførte av aliens? Er jo mange som mener dem ble det som små..

 

Jeg kan ikke huske å ha opplevd at jeg ikke kan røre på kroppen min, annet enn at armen min sover eller lignende, og at det går tregt.. Men utrolig interessant..

 

Det menneskelige sinn er ekstremt spennende..

 

Og btw, går utrolig mye bedre med meg nå.. fortsetter på veien i livet og lot ikke mitt panikk-angst anfall påvirke min dag idag Ble nesten litt flau da jeg skjønte at det var en naturlig greie, men jeg var ikke klar over det da og reagerte kun på den måten jeg så naturlig.. så ingenting å være flau over I guess

 

thæhæh!

[Mademoiselle]

Er ikke søvnparalyse og nattskrekk også linket til at folk mener de har blitt bortførte av aliens? Er jo mange som mener dem ble det som små..

Jo, det stemmer! Hvis du leser om søvnparalyse på wikipedia, vil du nok se i et av avsnittene at aliens blir nevnt.

 

Det menneskelige sinn er ekstremt spennende..

Helt enig! Noe av det mest interessante som finnes.

 

Og btw, går utrolig mye bedre med meg nå.. fortsetter på veien i livet og lot ikke mitt panikk-angst anfall påvirke min dag idag Ble nesten litt flau da jeg skjønte at det var en naturlig greie, men jeg var ikke klar over det da og reagerte kun på den måten jeg så naturlig.. så ingenting å være flau over I guess

Så fint at det går bedre! Alle har det vanskelig fra tid til annen - og som oftest går det over også!

[Manfred]

nei, jeg mente nattskrekk. Dette er noe som rammer barn, men poenget mitt var at det er slike ting som kommer når man går over mot tyngre søvn, bare for å illustrere at det kan skje mye rart i hodet om natta.

Okey, skjønner. Men det siste du nevnte, om at man ikke kan bevege seg selv om man er i våken tilstand mentalt, DET er søvnparalyse. Lest masse om det!

 

edit: åh, nattskrekk, ja. Det tror jeg med ganske stor sikkerhet at jeg hadde minst én gang da jeg var veldig liten. Foreldrene mine fortalte meg at de hadde vært inne hos meg, men fikk ikke kontakt med meg. Jeg bare lå og skrek og var kjemperedd. Jeg husker ikke noe fra det i det hele tatt selv. Det skal visstnok være en veldig skremmende opplevelse, også for dem som på en måte står utenfor og forsøker å trøste og hjelpe.

Innlegget mitt ble litt rotete, ja Tok med litt mye forskjellig. Husket ikke hva søvnparalyse het i farta

 

Under nattskrekk skal man helst ikke vekke den som har det. Man husker det ikke dagen etter, men det kan være en dårlig opplevelse å våkne midt i det.

[Mademoiselle]

Husker forresten mange mareritt jeg har hatt når jeg kan ha vært så liten som 3-6 år. Det er et par mareritt som ennå sitter i meg, og som jeg husker så detaljert. Det er akkurat som om jeg hadde disse marerittene i går. Merkelige greier. Jeg husker nesten bare mareritt fra jeg var liten, selv om jeg sikkert drømte mye fint også.

 

I dag har jeg svært sjeldent mareritt. Vel, jeg hadde ett i dag, og det fikk meg til å våkne, for deretter å stå opp. Men det er vel kanskje på tide kl. 12 ?!