Har jeg et skrudd syn på livet?

[arralou]

Overlevelsesinstinktet stikker nok dypere enn som så, skulle man komme opp i en virkelig livstruende situasjon. Holder du på å kjøre på en elg kan du banne på at du styrer unna før du har muligheten til å tenke over saken rasjonelt.

 

Ja, det er det jeg og mener. For meg virker det som om trådstarter har et veldig fint syn på livet og døden, men som fortsatt dømmer seg selv for å gå utenfor normen.

[KNB]

Holder du på å kjøre på en elg kan du banne på at du styrer unna før du har muligheten til å tenke over saken rasjonelt.

 

Kjenner en som kjørte på en hjort med motorsykkel, han tenkte bare "faen" *pang*.

Heldigvis brakk han bare armen da

[Imsvale]

Ha, det er vel et av de øyeblikkene da alt tilsynelatende går i sakte film før hendelsen inntreffer, så rekker man å banne iallfall.

[fargoth]

Selvoppholdelsesinstinktet er vel i mange tilfeller uavhengig det rasjonelle jeg? Jeg mener, hvis man utsettes for en nestenulykke, eksempelvis i trafikken hvor man er på nippet til å kollidere med en motgående bil, vil man da ikke utsettes for en instinktiv og spontan reaksjon i forbindelse med hendelsen, uavhengig hvilket forhold man rasjonelt sett har til døden? (Selvsagt stiller mennesker med selvmordstanker litt utenfor i dette eksempelet.)

 

Jeg og mange med meg har jo et heller avslappet forhold til døden, i den forstand at vissheten om at livet er endelig ikke skaper et mentalt ubehag. Men de fleste av oss ville allikevel unngått døden så sant det var mulig, det til tross for tilfredsheten med det ovennevnte faktum. Med andre ord vil selvopholdelsesinstinktet slå inn i akutte situasjoner selv om man har forsonet seg med, og er trygg på, konseptet død.

 

Det er også ganske enkelt å påstå at man ikke er redd for å dø hvis man befinner seg i en trygg epoke i livet, gjerne i ung alder. Da sitter man unektelig inne med vissheten om at døden enda er langt unna. Jeg vil tro at for de fleste vil en situasjon med sikkert dødelig utkom slik som lungekreft føre til en psykisk belastning, ettersom man må forsone seg med døden langt tidligere enn planlagt. På samme måte som når eldre mennesker nærmer seg den siste perioden av livet og den påtvungne prosessen med å forsone seg med døden begynner.

[y-kastoph]

Overlevelsesinstinktet tar overhånd når man kommer opp i farlige situasjoner (hvis vi ser bort ifra de som har planer om selvmord), det er helt klart. Men noen gang ser jeg bare ikke helt vitsen med alt. Hva er vitsen? Hvorfor skal jeg leve? Er det noe poeng å ta på seg sikrethetsbelte når man kjører/sitter på bil?

Denne tanken blir jeg litt utslitt av å tenke på hele tiden, så jeg seiler gjennom livet som det ikke skulle bety noen verdens ting. Jeg utsetter ting, jeg hopper over skolearbeid/studier, kjører litt uforsvarlig i trafikken, drikker for mye, røyker for mye.

 

Jeg klarer ikke å se hva som er meningen med livet. De fleste mennesker holder seg gående pga familie, venner, livets goder (? - alt det ''gode'' i livet).

 

Jeg blir frustrert og forvirret over alt som skjer. Jeg føler jeg lever i en illusjon av et liv. Hva er det som foregår? Hva er meningen med at man skal gå på skole i 10-20år for så å dø i en alder av 80? (og dette er en god levealder).

 

Jeg regner med at når jeg blir eldre endrer verdiene i livet mitt seg. Jeg HÅPER det. For akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva som skjer videre. Jeg vil finne en mening med alt. Men på en måte alt for lei av å lete også.

 

Vet ikke om jeg skriver noe av mening her, men syns det er litt vanskelig å uttrykke seg om slikt.

[fargoth]

Meningen med livet er det yndlingsplata til yndlingsbandet/artisten, det første trekket av en etterlengtet røyk, en duggfrisk øl en slapp sommerdag, et stykke pizza når magen romler som verst, et ærlig kyss fra noen som bryr seg om deg, det heftigste øyeblikket i favorittfilmen, å vinne i ludo, lukten av ny bil og de siste dagene av en to ukers ferie etter et år med hard jobbing og mas, har til felles. Meningen med livet er å oppleve lykke, om enn i så alt for korte glimt. Meningen med livet er å leve. Når yndlingaplata slutter å gi frysninger nedover ryggen, maten spises for å ta bort svimmelheten og ferien føles like bortkastet som ukene før og etter med det samme gamle, kan man fortsatt finne et ønske om å leve videre med tanken på at man allikevel vil kunne sanse og oppleve mer av det gode i løpet av livet som vil fortsette å utfolde seg i lang lang tid. Har man opplevd lykke en gang kan man oppleve det igjen, og det er da noe å trakte etter, bare det.

Endret 22. juli 2008 av fargoth