Har jeg et skrudd syn på livet?

[y-kastoph]

Har lenge tenkt på dette med hvordan jeg faktisk ser på livet, og jeg kan ikke annet en forstå at jeg er litt annerledes enn alle andre.

 

Jeg er absolutt ikke redd for å dø. Lettere sagt, jeg bryr meg ikke egentlig. Jeg er ikke redd for noe, da værste utfall av situasjonen kan være død, og det er da ikke så ille?

Jeg blir litt redd selv over hvor lite jeg bryr meg faktisk om livet. Selvfølgelig vil jeg ikke ha det smertefult og fælt, men hvis jeg krasjer i trafikken har det ikke noe å si for meg. Jeg tenker på en måte ''hva så?'' Kan være jeg tenker slik fordi jeg ikke har noe spesielt godt i livet mitt? Jeg føler ikke at jeg gjør noe nyttig for meg, så hva er vitsen?

 

Hva er vitsen med å leve? Jeg seiler gjennom livet uten å bry meg om noe som helst. Og det skremmer meg litt. Jeg er ikke spesielt deprimert heller.

 

Noen tanker rundt dette?

[gnrlover]

Jeg er ikke redd for og dø som du sa, men jeg liker ikke tanken på at jeg skal miste alle mine kjære for og si det sånn.

[Wubbable]

Husker jeg satt på med søskenbarnet mitt i bilen hans. Så kom det en mot oss i kjørefeltet vårt (han kjørte forbi en annen) og det endte nesten med et krasj. Søskenbarnet mitt blir litt hysterisk å begynner å banne og spør meg diverse spørsmål, mens jeg bare sitter der helt likegyldig, og kunne ikke brydd meg mindre om vi hadde krasjet eller ikke.

 

Jeg på den andre siden (on the other hand ) er deprimert, og har lyst til å dø, vet bare ikke hvordan ^^

[y-kastoph]

For de som har mange kjære kan jeg forstå det, selv om jeg noen jeg holder kjær, så er jeg ikke redd for å forlate dem. Vet ikke om det er jeg som folater dem, eller om det er de som forlater meg.

 

Husker jeg satt på med søskenbarnet mitt i bilen hans. Så kom det en mot oss i kjørefeltet vårt (han kjørte forbi en annen) og det endte nesten med et krasj. Søskenbarnet mitt blir litt hysterisk å begynner å banne og spør meg diverse spørsmål, mens jeg bare sitter der helt likegyldig, og kunne ikke brydd meg mindre om vi hadde krasjet eller ikke.

 

Jeg på den andre siden (on the other hand ) er deprimert, og har lyst til å dø, vet bare ikke hvordan ^^

 

Hvor gammel er du?

Endret 20. juli 2008 av smirnoff2

[arralou]

Har lenge tenkt på dette med hvordan jeg faktisk ser på livet, og jeg kan ikke annet en forstå at jeg er litt annerledes enn alle andre.

 

Jeg er absolutt ikke redd for å dø. Lettere sagt, jeg bryr meg ikke egentlig. Jeg er ikke redd for noe, da værste utfall av situasjonen kan være død, og det er da ikke så ille?

Jeg blir litt redd selv over hvor lite jeg bryr meg faktisk om livet. Selvfølgelig vil jeg ikke ha det smertefult og fælt, men hvis jeg krasjer i trafikken har det ikke noe å si for meg. Jeg tenker på en måte ''hva så?'' Kan være jeg tenker slik fordi jeg ikke har noe spesielt godt i livet mitt? Jeg føler ikke at jeg gjør noe nyttig for meg, så hva er vitsen?

 

Hva er vitsen med å leve? Jeg seiler gjennom livet uten å bry meg om noe som helst. Og det skremmer meg litt. Jeg er ikke spesielt deprimert heller.

 

Noen tanker rundt dette?

 

Ikke føl at ditt syn på livet er dårligere enn det "normale". Det er like sant og usant som å være redd for døden. Hvis du vil, kan du bruke dette synet til din fordel. Du kan leve fullt og helt på måter som er vanskelig om man frykter døden.

Si meg, hvis det var én ting du kunne ønske deg av livet, hva er det?

[y-kastoph]

Ikke føl at ditt syn på livet er dårligere enn det "normale". Det er like sant og usant som å være redd for døden. Hvis du vil, kan du bruke dette synet til din fordel. Du kan leve fullt og helt på måter som er vanskelig om man frykter døden.

Si meg, hvis det var én ting du kunne ønske deg av livet, hva er det?

 

Du har et godt poeng der.

 

Ekte kjærlighet. Definitivt.

Hadde jeg hatt en dame jeg kunne stole på, som alltid hadde vært der, som jeg kunne fått barn med, fått en ordentlig familie med, ville det overgodt alt av det livet har å tilby for meg.

 

Kanskje mitt syn endres etter jeg finner kjærligheten.

[Vipera]

Synes ikke det er noe i veien med ditt livssyn, så lenge det ikke gjør deg uforsiktig slik at du er en fare for andre.

[y-kastoph]

Kanskje ikke. Men det skremmer meg at jeg er slik. Det skremmer meg at jeg ikke er redd for å miste livet.

[arralou]

Kanskje ikke. Men det skremmer meg at jeg er slik. Det skremmer meg at jeg ikke er redd for å miste livet.

 

Det er veldig interessant. Du er ikke redd for å miste livet, men tanken på at du ikke er redd skremmer deg. Hvordan kan det ha seg? Er det fordi du føler at du burde være redd for det?

[y-kastoph]

Kanskje ikke. Men det skremmer meg at jeg er slik. Det skremmer meg at jeg ikke er redd for å miste livet.

 

Det er veldig interessant. Du er ikke redd for å miste livet, men tanken på at du ikke er redd skremmer deg. Hvordan kan det ha seg? Er det fordi du føler at du burde være redd for det?

 

Stemmer nok det. Jeg føler jeg burde være redd for å dø, eller i det minste ha litt motvilje hvis noen skulle rett en pistol mot meg. Rasjonell tankegang sier meg at jeg burde være redd for å miste livet. Men faktum er at jeg ikke er en smule redd for det. Nå har jeg aldri opplevd at noen har siktet en pistol mot meg, men jeg mener de fleste ville blitt redde for det. Men jeg tror ikke jeg ville blitt det.

[arralou]

Kanskje ikke. Men det skremmer meg at jeg er slik. Det skremmer meg at jeg ikke er redd for å miste livet.

 

Det er veldig interessant. Du er ikke redd for å miste livet, men tanken på at du ikke er redd skremmer deg. Hvordan kan det ha seg? Er det fordi du føler at du burde være redd for det?

 

Stemmer nok det. Jeg føler jeg burde være redd for å dø, eller i det minste ha litt motvilje hvis noen skulle rett en pistol mot meg. Rasjonell tankegang sier meg at jeg burde være redd for å miste livet. Men faktum er at jeg ikke er en smule redd for det. Nå har jeg aldri opplevd at noen har siktet en pistol mot meg, men jeg mener de fleste ville blitt redde for det. Men jeg tror ikke jeg ville blitt det.

 

Rasjonelt på hvilken måte? Du burde være redd for å dø, fordi?

Jeg tolker innlegget ditt som at du ikke oppsøker døden, du er bare ikke redd for den når den kommer. Kan det være grunnet fordommer rundt livets "hellighet" som gjør at du føler deg mindreverdig, siden du ikke gjør ditt ytterste for å beskytte det? Kanskje ikke-frykten for døden er den beste måten å holde seg i live på samtidig?

[y-kastoph]

Rasjonelt på hvilken måte? Du burde være redd for å dø, fordi?

Jeg tolker innlegget ditt som at du ikke oppsøker døden, du er bare ikke redd for den når den kommer. Kan det være grunnet fordommer rundt livets "hellighet" som gjør at du føler deg mindreverdig, siden du ikke gjør ditt ytterste for å beskytte det? Kanskje ikke-frykten for døden er den beste måten å holde seg i live på samtidig?

 

Vel, ut ifra min oppfatning av samfunnet vil enhver person være redd for å miste livet sitt. Er vel fåtall som er likegyldig til hva som skjer neste sekund med enselv. Har inntrykk av at majoriteten av befolkningen i Norge/verden har lyst til å leve / passe på at de ikke dør/mister livet. Blir vanskelig å utrykke seg om akkurat dette syns jeg.

 

Stemmer nok det du sier der. Oppsøker ikke døden, men er heller ikke redd for den. Jeg tror på en høyere makt, og jeg mener at det skjer noe etter det livet vi kjenner til, hva det er vet jeg aldeles ikke. Jeg føler meg ikke mindreverdig eller noe i den duren, men jeg ser meg ikke selv som noe spesiell, og ser ikke helt vitsen med å være redd døden.

 

For dere som ikke deler det samme synet om livet, vil oppføre dere annerledes enn hva jeg gjør i hverdagen. F.eks. Jeg kan ofte komme opp i riskofylte situasjoner i trafikken (involverer ikke andre trafikanter altså) uten at jeg skal nevne spesifikk hva.

 

Spørsmålet er egentlig hvorfor jeg er likegyldig. Men jeg vet at det er kun jeg som har svaret på noe slikt. Jeg er per i dag likegyldig til om jeg dør eller lever i morgen, og jeg grubler litt for meg selv hvorfor.

[ColdMiner]

Den som frykter lyset - gjemmer seg i mørket.

Den som frykter mørket - løper ut i lyset.

Den som frykter ingenting - betrakter alt.

[arralou]

Ikke føl at ditt syn på livet er dårligere enn det "normale". Det er like sant og usant som å være redd for døden. Hvis du vil, kan du bruke dette synet til din fordel. Du kan leve fullt og helt på måter som er vanskelig om man frykter døden.

Si meg, hvis det var én ting du kunne ønske deg av livet, hva er det?

 

Du har et godt poeng der.

 

Ekte kjærlighet. Definitivt.

Hadde jeg hatt en dame jeg kunne stole på, som alltid hadde vært der, som jeg kunne fått barn med, fått en ordentlig familie med, ville det overgodt alt av det livet har å tilby for meg.

 

Kanskje mitt syn endres etter jeg finner kjærligheten.

 

Se. Hvis du ikke er redd døden, er det å ordne seg dame en bagatell i forhold! Du må bare lage en plan. Gjør deg tilgjengelig og vær på steder hvor man treffer damer. Synet ditt har allerede endret seg, fra nå av lever du for å finne ekte kjærlighet!

[y-kastoph]

Hm. Kanskje du har rett.

[Imsvale]

Rasjonell tankegang sier meg at jeg burde være redd for å miste livet.

Jeg er helt med på tankegangen din frem til dette punktet. Mange av oss tilbringer ganske mye tid med å frigi seg fra frykt, men av en eller annen grunn får denne ene store lov til å være i fred. All frykt omtales som irrasjonell, unntatt denne ene store. Mon tro hvordan det kan ha seg. Relativt til livet sier det seg selv at det er gunstig å være redd for døden.

 

Jeg foreslår følgende: Du oppfatter at folk flest er redd for døden, og lurer litt på hvorfor du ikke er det. Vi lærer sosialt, vi tror på det andre gjør, jo flere, jo bedre. Hadde det vært farlig, hadde de ikke vært her, og det de gjorde hadde ikke vært like utbredt.

 

Således er vi programmert til å følge strømmen og gjøre det som andre gjør. Ikke minst bør følelsene få oss til å ta avstand fra noe som er kontroversielt, for det kan være farlig. Ergo er det ikke din rasjonelle tankegang som vil ha det til at du burde være redd for døden, men den delen av deg som oppfatter at du mener noe som går imot andres oppfatning. Du føler at noe ikke helt stemmer når du sier til deg selv at du ikke trenger å være redd for døden.

 

Det er med frykten for døden, eller mangel på denne, som med barnløshet: det er arvelig.

 

[arralou]

Det er som Trond sier, irrasjonelt å frykte døden der du sitter hjemme i stua foran PC og koser deg. En slik frykt er ikke gunstig for å leve et behagelig liv. Hvorvidt instinktet ditt om å beholde livet fungerer i truende situasjoner, er vanskelig å si utfra det du skriver.

Det er to forskjellige ting, de to: å instinktivt ville leve når man er et sekund fra døden, og det å frykte døden i trygge situasjoner. Den ene er gunstig, den andre ikke.

[Imsvale]

Overlevelsesinstinktet stikker nok dypere enn som så, skulle man komme opp i en virkelig livstruende situasjon. Holder du på å kjøre på en elg kan du banne på at du styrer unna før du har muligheten til å tenke over saken rasjonelt.

[KNB]

Eg er heller ikke redd døden, var i en "nær-døden" ulykke med motorsykkel engang, det eneste eg tenkte var "stakkast familien min som må sitte igjen". Så det eg er redd for er hvordan venner/familie føler seg etter at eg er smurt utover en fjellvegg.

[haalo]

Hva er vitsen med å leve? Jeg seiler gjennom livet uten å bry meg om noe som helst. Og det skremmer meg litt. Jeg er ikke spesielt deprimert heller.

Selvmotsigelse. Hvorfor skremmer det deg hvis du ikke bryr deg?