Human VS Computer - lagring av bilder~

[Dark Fire]

Hvordan har det seg at datamaskinen har "lettere" for å lagre bilder, og at bildene er (så og si?) uforanderlige?

Jeg forstår at menneskehjernen er mer åpen for at gammel fakta kan være feil, mens datamaskiner sluker alt (dette er vel det beryktede prinsippet om selvtenkende datamaskiner?), men hvorfor bilder..?

Menneskehjernen kan vel føle en hvis sikkerhet når det kommer til øyeblikksbilder?

Er det heller det at hjernen velger vanligvis selv når den vil ta disse "bildene"; at den ikke kan lagre alt, og dermed - når den lagrer nye bilder, senker den kvaliteten på gamle bilder? xD

Rett-ut-fra-levra før jeg skal gå.

[Thorsen]

Enkelt og greit:

 

Datamaskinen er en "maskin" som gjør akkurat hva den får beskjed om og ikke noe mer eller mindre.

 

Hjernen er en levende organisme som kjører sitt eget løp.

 

 

Den populære måten å kalle hode for harddisk og sammenligne med en pc har egentlig veldig lite for seg.

[Jalla]

Er det noe hjernen er god på er det å lure seg selv, fylle inn der ting "mangler", se etter mønstre og inbille oss at disse mønstrene eksisterer.

Sjekk Daniel C Dennett, Steven Pinker og Jill Bolte Taylor på TED. Der er det forøvrig mye snadder

[GeirGrusom]

Etter det jeg har forstått, så lagrer hjernen ganske lite informasjon av gangen om et bilde, og det som mangler blir laget på nytt av hjernen når det blir fremkalt igjen. Dette fører også igjen til at en kan lage falske minner (fordi informasjon må bygges opp igjen)

 

En datamaskin forkaster også ganske mye informasjon, spesielt fargeoppløsning har en tendens til å forsvinne. Vi har en del triks for å omgå slike ting, som Radiance formatet (Hiugh Dynamic Range, hdr) som bruker et ekstra byte for å legge til eksponering, og PNG som har støtte for opp til 48-bit farger + 16-bit alpha kanal. JPG forkaster mer en bare fargeoppløsning, og er basert på at i et fotografi er det ikke nødvendig å lagre ting som mennesker ikke klarer å se allikevel.

[isbit]

TED

[Dark Fire]

@Geir & Jalla

 

Tnx ;'>

[GeirGrusom]

Legger også til at det finnes andre bildelagringsmåter som kanskje kan minne mer om hvordan hjernen gjør det på en datamaskin.

Spesielt da vektorgrafikk, som ikke lagrer et bilde pixel for pixel, men kun en beskrivelse av hvordan bildet skal tegnes opp igjen.

Det som etterhvert er blitt mest utbredt nå er SVG - Scalable Vector Graphics, som er et XML tekst format.

WMF og EMF, som står for Windows Meta File (og Enhanced Windows Meta File) er også ganske utbredt i bruk, enda dette formatet har noen bruksområder utover bare vektorgrafikk (selv om jeg ikke har sett det brukt til noe annet i nyere tid)

 

Det finnes også 3D formater, som også kun beskriver en 3 dimensjonal verden ved å lage beskrivelser av hvordan den skal bygges opp.

Ofte lages disse ved at et objekt består av en rekke med punkter, og deretter en rekke som lager en slags "punkt-til-punkt" oppsett av disse trekantene. Andre formater kan inneholde mer generelle beskrivelser som f.eks. .max formatet til 3dsmax som lar hele scenen være slik den var da den var under arbeid i programmet.

Triangler må derimot lages av modellene før de kan tegnes på skjermen.

Dermed har du et bilde som er generell beskrivelse->polygon beskrivelse->ferdig bilde

For hvert steg må datamaskinen lage informasjon som ikke direkte ligger i filen, men som kan lages utifra informasjonen som ligger i fila.

[Imsvale]

En datamaskin er konstruert spesifikt for å «huske» x antall punkter med lyssignaler, for så å reprodusere disse så nøyaktig (dvs. helst så nært vår egen visuelle oppfatning) som teknologisk mulig. Den prioriterer ikke bilder av visse ting fremfor bilder av andre ting (iallfall er de som oftest ikke programmert for det). Det gjør hjernen vår. Logiske mønstre (hvis vi kan gjøre sånn med denne tingen, kan vi kanskje gjøre det samme med denne lignende tingen, jf. fremstilling og bruk av primitive verktøy->økt overlevelsesevne), ansikter (f.eks. vurdere partnere uten å måtte starte på nytt hver gang du møter dem ), lukter og smaker (og knytte dem sammen) m.v.

Endret 19. juli 2008 av TrondH86

[Emomilol]

Etter det jeg har forstått, så lagrer hjernen ganske lite informasjon av gangen om et bilde, og det som mangler blir laget på nytt av hjernen når det blir fremkalt igjen. Dette fører også igjen til at en kan lage falske minner (fordi informasjon må bygges opp igjen)

 

Er det derfor vitner i rettsaker ofte er skråsikre på at de så person x i en mørk bakgate? Dvs. de har forklart seg mange ganger og derfor _lager_ de minner av det de forteller?

[GeirGrusom]

Ja, derfor også hypnose ikke er godkjent metode for å få folk til å huske ting.

[SeaLion]

Synsinntrykk tolkes hele tiden av hjernen, det som hjernen oppfatter som uviktige detaljer utelates og kun unike detaljer huskes. Hjernen er altså svært selektiv og husker kun et nødvendig minimum av detaljer. Disse minnene kobles sammen med andre minner i en slags grid av detaljer. Vi husker hytta som ett sett med minner, fargene husker vi én gang, fortinnsvis slik den er nå, mens hendelser som et annet sett minner. Menneskene som deltok i hendelsene huskes i liten grad slik de var, men slik de er nå. Når vi gjenkaller minner settes disse minimumsdetaljene sammen til et hele. Hjernen er altså en slags umiddelbart skapende ressigør. Den husker ikke bare bilder, men også lukter og lyder.

 

Påska på hytta huskes som et generelt minne "påska på hytta" og deretter som unike hendelser som har skjedd i rammen "påska på hytta". Dess mer unike og spesielle disse hendelsene var, dess lettere er det å huske dem. Hvis ei spesiell påske var full av spesielle hendelser og opplevelser husker vi denne påska spesielt godt. Andre påsker med lignende innhold er omtrent umulig å holde fra hverandre, med mindre vi har skrevet ned referater i ei hyttebok eller lignende. Å huske f.eks hvor mange ganger vi fyrte i peisen i påska 2002 er umulig å huske for det å fyre i peisen er en rutinehendelse som derfor kun huskes én gang som "å fyre opp i peisen".

 

Fordi hjernen kun husker bruddstykker, og kun de unike og spesielle opplevelsene, vil vi ha store problemer med å huske f.eks hva som skjedde 12. februar 2003, hvis vi ikke selv opplevde noe spesielt den datoen. Selv ikke når vi blir fortalt hva som skjedde er det sikkert at hjernen har noen minner om den datoen, fordi hjernen vår den dagen ikke fant noe unikt som skulle legges i minnebanken.

 

Fordi hjernen tolker opplevelsene ut fra sine egne erfaringer kan samme hendelse huskes forskjellig av de personene som deltar. Hvis du var med noen andre på deres hytte i 1998, så ble svært mange av de hendelsene som skjedde der opplevd som unike av din hjerne. Hytteeierne vil nok huske at du var der ett eller annet år, men de klarer neppe å huske hvilket år det var eller nøyaktig hva som skjedde fordi alt som skjedde der lignet på de hendelsene som skjer der vanligvis.

 

Og fordi hjernen filtrerer bort "uviktige" detaljer før minnene lagres, så kan øyenvitner til samme hendelse huske ulike bruddstykker av hendelsen. Kanskje oppfattet de ikke hele hendelsen som unik og spesiell nok til å huskes, da fyller ressigøren i hjerne inn manglende detaljer som den selv tror må til for å komplettere bildet. Derfor kan øyenvitner faktisk "huske feil".

 

At det virkelig er sånn ble slått fast i en undersøkelse der folk som kom ut av Disneyland etter et besøk der ble spurt om de kunne huske om de hadde sett Snurre Sprett og i tilfelle hvor de hadde sett ham. Over halvparten var helt sikre på at de hadde sett Snurre Sprett inne i Disneyland og var også helt sikre på nøyaktig hvor de hadde sett ham, selv om Snurre Sprett slett ikke er en Disney-figur ...

 

Derfor er det sjelden at det ett enkelt øyenvitne forteller gis avgjørende bevisbyrde i en rettsak. Men hvis derimot det finnes flere øyenvitner, og det de fleste forteller sammenfaller sånn noenlunde, så gis det større betydning.

[Emomilol]

Interessant. Hvor har du lært dette?

Endret 25. juli 2008 av Emomilol

[SeaLion]

Interessant. Hvor har du lært dette?

I Verdt å vite på NRK P2. http://www.nrk.no/programmer/sider/verdt_aa_vite/

[klilleng]

Hvordan har det seg at datamaskinen har "lettere" for å lagre bilder, og at bildene er (så og si?) uforanderlige?

Jeg forstår at menneskehjernen er mer åpen for at gammel fakta kan være feil, mens datamaskiner sluker alt (dette er vel det beryktede prinsippet om selvtenkende datamaskiner?), men hvorfor bilder..?

Hva mener du med "lettere" for å lagre bilder..?

 

En datamaskin vet (i bunn og grunn) ikke forskjell på om den lagrer bilder eller hva som helst annet. Ingen datamaskin vet at "hey, dette er jo et bilde!". Det er programmene som tolker den lagrede informasjonen som finner ut det. For en datamaskin er alt den har av informasjon enten 0 eller 1, som forblir uforandret uansett hvor mange ganger man kopierer informasjonen.

 

En hjerne fungerer ikke slik i det hele tatt, som det påpekes ovenfor.

[SeaLion]

At bilder ikke lagres som bilder på en datamaskin kan man få et inntrykk av ved å bruke et enkelt triks. Visse teksteditorer (bl.a Notepad i Windows og Tex-Edit på Mac) kan åpne alle slags filer, også bilder. Da tolkes bildefilen som en (kaudervelsk) tekst. Helt i starten av fila står gjerne filtypen i klartekst. Selv bruker jeg dette trikset hvis jeg mottar filer uten filending eller filer som tydeligvis har fått feil filending. Ved å åpne de i Tex-Edit eller Notepad først kan jeg gi de riktig filending og dermed få åpnet de i korrekt program.

 

Mange tror at kun å endre filending på en datafil gjør den til en annen type fil, men det er feil. Ulike bildefiler kodes og pakkes helt ulikt og å endre filending gjør bare at de lagrede dataene blir tolket feil når bildet skal åpnes. Resultatet kan bli uleselige bilder.

 

Hjernen bryr seg ikke om filendinger, den blander aldri sammen luktminner med bildeminner. Hvis den hadde gjort det ville vår verden blitt et sant kaos. Faktisk har det eksistert et OS som på samme måte ga blaffen i filendingene, enten de manglet eller var feil, og det var Mac OS opp til og med versjon 9. Det klassiske Mac OS analyserte de første linjene i filene (de man kan se med enkle teksteditorer) og gjenkjente hva slags filtyper det egentlig var snakk om. Da 10-eren (OSX) ble lansert i 2001 var den basert på en helt ny kjerne, en unix-kjerne, omtrent som Linux og Sun OS. Mac-brukerne mistet funksjonen som gjenkjente filtyper uavhengig av filendingene, men vant på andre områder.