Ideer rundt selvets eksistens

[arralou]

Jeg har skrevet en liten tekst, som jeg håper vil starte en videre diskusjon for felles opplysthet.

 

 

Selvet smelter ned / til krig mot egoets illusjon

 

Alt rundt oss oppfattes på bakgrunn av det vi har opplevd og lært tidligere. Til og med følelser blir beskrevet på grunnlag av hvordan vi har følt og tenkt rundt disse ordene. Og det er tross alt det de er, ord. Ingen sannheter, kun ord. Og ord kan tolkes og feiltolkes på alle mulige måter. Det er derfor umulig å vite sikkert om to personer beskriver samme tilstand når de bruker ord for å beskrive følelser eller tanker. Disse tanker er bygd opp rundt tidligere erfaringer, og dette danner basis for det vi kaller selvet. Det vi "er". Det vi tror vi er, og som vi fastholder så kjært, selv om det skulle inneholde negative elementer. Jeg stiller spørsmålet: er vi virkelig noe fast og isolert, slik selvet beskrives? Hvis alt er bygget opp på fortid og ens tolkning av den, med ord av misforståelser og tanker som bedrar, er det da virkelig noe som kan kalles selvet? For å beholde selvet må vi holde fast på våre gamle illusjoner rundt det vi kaller virkelighet, både positive og negative. Slipper vi taket på disse og lar en ny tolkning stige fram, vil selvet gå i oppløsning. Det er ingenting, der selvet en gang var.

 

Ord bedrar, sanser bedrar. Hvordan vet du at det du holder for sant, og gjerne som det sanne selvet av deg, egentlig har mer sannhet enn en hvilken som helst tolkning av deg? Det mener jeg er umulig, siden selve egoet er bygget opp av løgner og bedrag i ulike former. En hvilken som helst annen mening du gir de samme gamle opplevelsene vil være like sann og usann på samme tid. Så hva er vi, du, jeg, han? Vi kan tro vi er, og andre kan tro det samme eller noe helt annet. Hvem bestemmer da hva vi er?

 

Vårt fysiske legeme gir en illusjon av separasjon, og vi regner derfor med at vårt selv er like separat som vår kropp er fra andres. En ny tro vil stige fram, hvor vi ikke lenger er basert på illusjoner og løgner fra fortiden. En tro hvor vi er alt og ingenting på samme tid. Vi er alt hva vår vilje vil, ikke hva våre illusjoner tillater. Det kalde og urørlige selvet erstattes av en uendelig og altomfattende sjel styrt med vilje og lyst. Grenser forflyttes ikke, de slutter å eksistere og gir muligheter som før var utenkelige for det såkalte selvet.

 

Jon

[Jalla]

Du har hatt en skikkelig runde med fundering ser jeg

Anbefaler en kikk på denne videoen. Mye av det du beskriver blir belyst på en meget underholdende måte.

Anbefaler også å sjekke ut hva bl.a Steven Pinker har å si om emnet.

[Te'om]

Velkommen til forumet arralou! Jeg synes din lille tekst er meget godt formulert, og det er tydelig at du har reflektert grundig over temaet. Jeg er enig i mye av det du sier, men jeg vil gjerne forsøke å kommentere litt likevel.

 

Jeg er enig i at alle ens definisjoner i bunn og grunn er ugyldige i det vi kun kan oppleve verden rundt oss gjennom begrensede sanser, også ens definisjon av sitt selv. Problemet er at disse sansene så vidt jeg har forstått er de eneste verktøyene vi har til disposisjon, de utgjør vårt eneste vindu mot verden. Hvis man skal forkaste den lærdom, de dogmer man har bygget opp gjennom dem, hva skal man så basere seg på istedenfor?

 

Mitt standpunkt i dette er vel at man skal ta til seg den kunnskap og de erfaringer man kan og definere ting slik man føler for det, men hele tiden være bevisst på at alt i siste instans er relativt. Dermed vil man i teorien kunne bruke kunnskapen man har tatt til seg til fulle, og samtidig alltid være i stand til å omstille seg den dagen man finner ut at oj, det jeg har basert livet mitt på stemte visst ikke likevel. På en måte akseptere at man er feilbarlig og at man aldri vil kunne finne noen ultimat sannhet, og heller gjøre det beste av det man har.

 

Jeg liker forresten paradokset at vi bruker ord for å beskrive hvor unøyaktige ord egentlig er.

 

Vårt fysiske legeme gir en illusjon av separasjon, og vi regner derfor med at vårt selv er like separat som vår kropp er fra andres. En ny tro vil stige fram, hvor vi ikke lenger er basert på illusjoner og løgner fra fortiden. En tro hvor vi er alt og ingenting på samme tid. Vi er alt hva vår vilje vil, ikke hva våre illusjoner tillater. Det kalde og urørlige selvet erstattes av en uendelig og altomfattende sjel styrt med vilje og lyst. Grenser forflyttes ikke, de slutter å eksistere og gir muligheter som før var utenkelige for det såkalte selvet.

Har du lyst til å beskrive litt nærmere hva du mener med dette? Ut i fra det du skriver tror jeg hovedforskjellen mellom våre overbevisninger er at du tror at det vi kaller sjelen er uavhengig av kroppen, mens jeg tror at den ligger uløselig forankret i den. Men kanskje misforstår jeg helt, og i så fall er dette et godt eksempel på hvordan ordene kan komme til kort

[kjetil02]

Artige poenger du fremmer, Jon. Jeg synes noen av dem var så interessante at jeg valgte å plukke dem ut for å kommentere litt nærmere.

 

Alt rundt oss oppfattes på bakgrunn av det vi har opplevd og lært tidligere.

 

Her er jeg både enig og uenig. Jeg, som Jalla, må nevne Stephen Pinkers bøker, hvor et svært interessant konsept fremmes: Hjernen som en samling høyt spesialiserte problemløsermaskiner. Eksempelvis er det grunn til å tro at det finnes et relativt tydelig og avgrenset område i hjernen som mer eller mindre utelukkende arbeider med språk; det er få som tviler på at vi har et synssenter, cortex (hjernebarken) gir oss en følelse av tid og rom, den prefrontale cortex (del av pannelappen) gir oss muligheten til å resonnere i tid, og samtidig sletter den dårlige minner og får deg til å tro at du er noe helt spesielt (bl.a. tror nærmest alle at de er over gjennomsnittet flinke til å kjøre bil). Hjernen er med andre ord ikke fullstendig plastisk — det er noen ting vi alle har felles, og som skal løse forskjellige oppgaver. Slik sett er det ikke helt korrekt å si at "alt rundt oss oppfattes på bakgrunn av det vi har opplevd og lært tidligere".

 

Tenk blant annet på det at vi alle ser verden på samme måte. Vi blir i godt humør av gode dufter, så godt som alle mennesker (faktisk også de aller fleste psykisk utviklingshemmede) har et språk som består av de samme bestanddelene (ord som beskriver aksjoner, plasseringer, levende vesener, døde ting, abstrakte konsepter, følelser og så videre; en grammatikk som dypest sett er felles for alle språk ...). Vi er redd for høyder, vi liker ikke å tale i forsamlinger, vi unnskylder nederlag med ytre årsaker el.l. og så videre, og så videre — det er åpenbart at vi ikke oppfatter verden helt forskjellig. (Selv om det er grunn til å tro at to hjerner som genetisk sett var helt like ville kunne blitt svært forskjellige på grunn av ørsmå variasjoner i miljømessige forhold.)

Jeg stiller spørsmålet: er vi virkelig noe fast og isolert, slik selvet beskrives?

Du går ikke helt inn på hva du mener "selvet" er, så jeg velger å ikke kommentere det noe videre.

 

Vårt fysiske legeme gir en illusjon av separasjon, og vi regner derfor med at vårt selv er like separat som vår kropp er fra andres. En ny tro vil stige fram, hvor vi ikke lenger er basert på illusjoner og løgner fra fortiden. En tro hvor vi er alt og ingenting på samme tid. Vi er alt hva vår vilje vil, ikke hva våre illusjoner tillater. Det kalde og urørlige selvet erstattes av en uendelig og altomfattende sjel styrt med vilje og lyst. Grenser forflyttes ikke, de slutter å eksistere og gir muligheter som før var utenkelige for det såkalte selvet.

 

Er du her inne på en tankegang av sorten jungiansk kollektiv bevissthet? Dette avsnittet så ut som noe Gert Nygårdshaug kunne skrevet, og det er kanskje et kompliment.

[Jalla]

Jeg vil også nevne at mennesker, uavhengig av bosted og opprinnelse, signaliserer med samme basale gramatikk om vi må bruke tegn for å gjøre oss forstått.

 

Det er nok en indikasjon på at vi har en iboende tendens til å utikle språk basert på egenskaper som vi har erhvervet gjennom vår arts evolusjon.

[arralou]

Artige poenger du fremmer, Jon. Jeg synes noen av dem var så interessante at jeg valgte å plukke dem ut for å kommentere litt nærmere.

 

Alt rundt oss oppfattes på bakgrunn av det vi har opplevd og lært tidligere.

 

Her er jeg både enig og uenig. Jeg, som Jalla, må nevne Stephen Pinkers bøker, hvor et svært interessant konsept fremmes: Hjernen som en samling høyt spesialiserte problemløsermaskiner. Eksempelvis er det grunn til å tro at det finnes et relativt tydelig og avgrenset område i hjernen som mer eller mindre utelukkende arbeider med språk; det er få som tviler på at vi har et synssenter, cortex (hjernebarken) gir oss en følelse av tid og rom, den prefrontale cortex (del av pannelappen) gir oss muligheten til å resonnere i tid, og samtidig sletter den dårlige minner og får deg til å tro at du er noe helt spesielt (bl.a. tror nærmest alle at de er over gjennomsnittet flinke til å kjøre bil). Hjernen er med andre ord ikke fullstendig plastisk — det er noen ting vi alle har felles, og som skal løse forskjellige oppgaver. Slik sett er det ikke helt korrekt å si at "alt rundt oss oppfattes på bakgrunn av det vi har opplevd og lært tidligere".

 

Tenk blant annet på det at vi alle ser verden på samme måte. Vi blir i godt humør av gode dufter, så godt som alle mennesker (faktisk også de aller fleste psykisk utviklingshemmede) har et språk som består av de samme bestanddelene (ord som beskriver aksjoner, plasseringer, levende vesener, døde ting, abstrakte konsepter, følelser og så videre; en grammatikk som dypest sett er felles for alle språk ...). Vi er redd for høyder, vi liker ikke å tale i forsamlinger, vi unnskylder nederlag med ytre årsaker el.l. og så videre, og så videre — det er åpenbart at vi ikke oppfatter verden helt forskjellig. (Selv om det er grunn til å tro at to hjerner som genetisk sett var helt like ville kunne blitt svært forskjellige på grunn av ørsmå variasjoner i miljømessige forhold.)

Jeg stiller spørsmålet: er vi virkelig noe fast og isolert, slik selvet beskrives?

Du går ikke helt inn på hva du mener "selvet" er, så jeg velger å ikke kommentere det noe videre.

 

Vårt fysiske legeme gir en illusjon av separasjon, og vi regner derfor med at vårt selv er like separat som vår kropp er fra andres. En ny tro vil stige fram, hvor vi ikke lenger er basert på illusjoner og løgner fra fortiden. En tro hvor vi er alt og ingenting på samme tid. Vi er alt hva vår vilje vil, ikke hva våre illusjoner tillater. Det kalde og urørlige selvet erstattes av en uendelig og altomfattende sjel styrt med vilje og lyst. Grenser forflyttes ikke, de slutter å eksistere og gir muligheter som før var utenkelige for det såkalte selvet.

 

Er du her inne på en tankegang av sorten jungiansk kollektiv bevissthet? Dette avsnittet så ut som noe Gert Nygårdshaug kunne skrevet, og det er kanskje et kompliment.

 

Har ikke lest noe Nygårdshaug, men takk! Siden det hørtes positivt ut. Kanskje dette betyr at jeg burde finne meg en bok av henne? Kollektiv bevissthet er jeg nokså uvitende om også, selv om jeg kanskje uten å vite det selv har adoptert en del av de samme måtene å se verden på.

 

Når det gjelder resten av teksten er jeg glad for at dere velger å kommentere og belyse uenigheter. Jeg kan ikke heller si at jeg er uenige i deres uenigheter, fordi jeg vet heller ikke hva som menes med "selvet", eller hva som burde menes om det.

 

Lukt og blomster er interessant. Jeg klarer ikke forstå om det faktisk er en naturlig reaksjon, eller noe vi har blitt lært til å synes. At negative assosiasjoner til det som alt annet, er det vel ikke tvil om, gitt rett situasjon. Om det likevel fra grunnen av er positivt er mer interessant. Kan det være et bevis for at livet er "godt", og ikke bare en verdi-illusjon?

 

Når jeg sier at alt oppfattes på grunnlag av tidligere erfaringer sikter jeg vel heller til hvilke meninger og fordommer vi har rundt det, ikke hvordan hjernen oppfatter det fysisk.

 

Selvet har sikkert like mange forklaringer rundt seg som Gud har, og jeg vil ikke påstå at jeg kan noe som er sant om det heller. Likevel, de fleste har en tanke rundt selvet som jeg "tror" vil gi samme resultat brukt i en tekst. Og nå lyver jeg, fordi jeg vet det er umulig for meg å forutsi andres assosisjoner til begrepet.

 

Hyggelig med felles tenkende på en lørdagskveld

[arralou]

Velkommen til forumet arralou! Jeg synes din lille tekst er meget godt formulert, og det er tydelig at du har reflektert grundig over temaet. Jeg er enig i mye av det du sier, men jeg vil gjerne forsøke å kommentere litt likevel.

 

Jeg er enig i at alle ens definisjoner i bunn og grunn er ugyldige i det vi kun kan oppleve verden rundt oss gjennom begrensede sanser, også ens definisjon av sitt selv. Problemet er at disse sansene så vidt jeg har forstått er de eneste verktøyene vi har til disposisjon, de utgjør vårt eneste vindu mot verden. Hvis man skal forkaste den lærdom, de dogmer man har bygget opp gjennom dem, hva skal man så basere seg på istedenfor?

 

Mitt standpunkt i dette er vel at man skal ta til seg den kunnskap og de erfaringer man kan og definere ting slik man føler for det, men hele tiden være bevisst på at alt i siste instans er relativt. Dermed vil man i teorien kunne bruke kunnskapen man har tatt til seg til fulle, og samtidig alltid være i stand til å omstille seg den dagen man finner ut at oj, det jeg har basert livet mitt på stemte visst ikke likevel. På en måte akseptere at man er feilbarlig og at man aldri vil kunne finne noen ultimat sannhet, og heller gjøre det beste av det man har.

 

Jeg liker forresten paradokset at vi bruker ord for å beskrive hvor unøyaktige ord egentlig er.

 

Vårt fysiske legeme gir en illusjon av separasjon, og vi regner derfor med at vårt selv er like separat som vår kropp er fra andres. En ny tro vil stige fram, hvor vi ikke lenger er basert på illusjoner og løgner fra fortiden. En tro hvor vi er alt og ingenting på samme tid. Vi er alt hva vår vilje vil, ikke hva våre illusjoner tillater. Det kalde og urørlige selvet erstattes av en uendelig og altomfattende sjel styrt med vilje og lyst. Grenser forflyttes ikke, de slutter å eksistere og gir muligheter som før var utenkelige for det såkalte selvet.

Har du lyst til å beskrive litt nærmere hva du mener med dette? Ut i fra det du skriver tror jeg hovedforskjellen mellom våre overbevisninger er at du tror at det vi kaller sjelen er uavhengig av kroppen, mens jeg tror at den ligger uløselig forankret i den. Men kanskje misforstår jeg helt, og i så fall er dette et godt eksempel på hvordan ordene kan komme til kort

 

Jeg liker ditt relative syn på sannhet og verdier! Med en slik innstilling kan ikke livet gi annet enn lærdom og utvikling.

Uansett om selvet er avhengig eller uavhengig av kroppen, handler det siste avsnittet om hvordan vi kan endre "det" med vår vilje, til vår fordel. Jeg har ingen overbevisning angående om det er uavhengig eller avhengig, men kanskje måten jeg skrev det på ga en illusjon av at jeg hadde det. Ja, nok en gang kan man se hvor vanskelig det er å få skrevet ned sin "mening".

[Mr. Waldo]

Jeg har en del jeg må lese gjennom og komentere i morgen ser jeg ^^ Jeg vil gjærne høre hva dere har å si om universet, livet, "Alt og ingenting", "tid og rom". Snakkes senere

[Imsvale]

Det er liten tvil om at hudfarge er mer enn tillært iallfall. Det er videre all grunn til å tro at svært, svært mye er innprentet i genene våre, slik at vi slipper å starte på nytt med hvert eneste individ.

 

En utdyping av hva du mener selvet er for noe hadde nok vært på sin plass, så vi unngår å snakke om helt forskjellige ting.

 

Videre, hvilken evolusjonær forklaring kan gis dette selvet, mon tro? Hvilken funksjon kan det ha?

 

Jeg er helt enig (tror jeg ) i det du sier om ord, men som Te'om påpeker kan man vanskelig unngå paradokset. Dette er noe jeg har tenkt mye på selv, og har kommet frem til at vi oversetter mening til ord og så tilbake til mening igjen når noen leser ordene. Det går nok svært mye tapt i løpet av denne prosessen, hvilket fører ofte til misforståelser. Idiomet lost in translation er nærliggende. Vår oppfatning av ords betydning og definisjon avhenger nok mye av tidligere erfaringer, og jeg har vanskelig for å se for meg at definisjonen av ordet iskrem skal ligge i genene mine. Likevel er det svært mye som tyder på at grammatikk er noe som strekker seg godt og vel utover artsgrensene.

 

Jeg er i senere tid blitt oppmerksom på hvor avhengige vi er her på forumet av å forholde oss til samme definisjon av et ord som diskuteres, og svært mange tråder har kokt ned til et spørsmål om nettopp definisjoner. Følgelig er jeg blitt mer opptatt av at vi definerer ordet før vi setter igang diskusjonen, jamfør forespørselen om din definisjon av selvet.

 

Lukt og blomster er interessant. Jeg klarer ikke forstå om det faktisk er en naturlig reaksjon, eller noe vi har blitt lært til å synes. At negative assosiasjoner til det som alt annet, er det vel ikke tvil om, gitt rett situasjon. Om det likevel fra grunnen av er positivt er mer interessant. Kan det være et bevis for at livet er "godt", og ikke bare en verdi-illusjon?

Det er kanskje et godt argument for at enkelte livsformer begunstiggjøres av at andre livsformer oppfatter dem som positive. Effektivt sett vil det jo medføre at vi oppfatter dem som positivt, og dét er jo positivt for oss alle. Det er lettere for oss å se på livet som noe godt når vi oppfatter hverandre som noe positivt, da ikke bare oss mennesker imellom, men alle former for liv seg imellom.

 

Gert Nygårdshaug er for øvrig en han.

[arralou]

Det er liten tvil om at hudfarge er mer enn tillært iallfall. Det er videre all grunn til å tro at svært, svært mye er innprentet i genene våre, slik at vi slipper å starte på nytt med hvert eneste individ.

 

En utdyping av hva du mener selvet er for noe hadde nok vært på sin plass, så vi unngår å snakke om helt forskjellige ting.

 

Videre, hvilken evolusjonær forklaring kan gis dette selvet, mon tro? Hvilken funksjon kan det ha?

 

Jeg er helt enig (tror jeg ) i det du sier om ord, men som Te'om påpeker kan man vanskelig unngå paradokset. Dette er noe jeg har tenkt mye på selv, og har kommet frem til at vi oversetter mening til ord og så tilbake til mening igjen når noen leser ordene. Det går nok svært mye tapt i løpet av denne prosessen, hvilket fører ofte til misforståelser. Idiomet lost in translation er nærliggende. Vår oppfatning av ords betydning og definisjon avhenger nok mye av tidligere erfaringer, og jeg har vanskelig for å se for meg at definisjonen av ordet iskrem skal ligge i genene mine. Likevel er det svært mye som tyder på at grammatikk er noe som strekker seg godt og vel utover artsgrensene.

 

Jeg er i senere tid blitt oppmerksom på hvor avhengige vi er her på forumet av å forholde oss til samme definisjon av et ord som diskuteres, og svært mange tråder har kokt ned til et spørsmål om nettopp definisjoner. Følgelig er jeg blitt mer opptatt av at vi definerer ordet før vi setter igang diskusjonen, jamfør forespørselen om din definisjon av selvet.

 

Lukt og blomster er interessant. Jeg klarer ikke forstå om det faktisk er en naturlig reaksjon, eller noe vi har blitt lært til å synes. At negative assosiasjoner til det som alt annet, er det vel ikke tvil om, gitt rett situasjon. Om det likevel fra grunnen av er positivt er mer interessant. Kan det være et bevis for at livet er "godt", og ikke bare en verdi-illusjon?

Det er kanskje et godt argument for at enkelte livsformer begunstiggjøres av at andre livsformer oppfatter dem som positive. Effektivt sett vil det jo medføre at vi oppfatter dem som positivt, og dét er jo positivt for oss alle. Det er lettere for oss å se på livet som noe godt når vi oppfatter hverandre som noe positivt, da ikke bare oss mennesker imellom, men alle former for liv seg imellom.

 

Gert Nygårdshaug er for øvrig en han.

 

Hehe, ja det er så paradoksalt som man får det, når det gjelder ord. Derfor vil også min definisjon på selv gi mange rare misforståelser. La oss bare anta at selvet er alt det vi tror er eget for oss som person. Det som vi antar er oss selv gjennom hele livet. Det som ikke kan endres. Det er selvet. I denne definisjonen

[arralou]

Gert Nygårdshaug er for øvrig en han.

 

Hehe, og jeg som var på tur å skape en ny tro om at jeg skrev på en utpreget kvinnelig måte!

[Imsvale]

Jeg tror jeg vet hva du vil frem til. Jeg sitter også med en oppfatning av at det er et element av oss som tilsynelatende står bak det hele, observatøren, men samtidig en som styrer — eller som tror den styrer. Dan Dennett foreslår at bevissthet (meget nært knyttet til selvet i enhver sammenheng) «is a bag of tricks». Freud hadde jo også et forslag, dette med id, ego og superego, uten at jeg har satt meg grundig inn i hva som er hva.

 

Det er utvilsomt noe som styrer hver våre handlinger, atskilt (om enn kunstig) fra luften vi omgir oss med, og andre individer (våre nevroner er ikke tilkoblet andre levende vesener, og luft er som kjent en ganske dårlig elektrisk leder). Det er noe som prosesserer informasjonen som mates inn i oss og kommer frem til at sånn og sånn er lurt å gjøre. Prosessoren er kompleks og har mange interne nivåer. Så er det en bit som observerer dette og oppfatter det som den er generalen som sitter på toppen, eller bak om du vil, og dirigerer.

 

Et problem for min del oppstår når man forsøker å forklare hvorfor jeg sanser visuelt med akkurat disse øynene, og du med et annet par øyne, og likeledes for alle øvrige sanser og kognitive funksjoner. Hvorfor er det ikke omvendt (noe det sikkert like gjerne kunne ha vært). Hva vil det si å være en observatør i så henseende? Hva og hvor er observatørens kontrollsenter? Hva er jeg?

[arralou]

Hva hvis vi antar at selvet, det vi "er", vil skinne gjennom i alle våre handlinger, uansett hvor preget de er av opplæring og fordommer og tidligere opplevelser. Vil dette selvet da kunne nåes til ulike grader hver gang vi skaper noe? Og betyr dette at vi kan finne måter som gjør at selvet kommer enda klarere fram. Kunne man for eksempel skrevet en tekst i denne tilstanden, og deretter fulgt ens egne ord som om de var selvets egen vilje?

 

Du stiller gode spørsmål Trond. Vi er separerte, eller det virker hvertfall slik, om det ikke er en eter eller lignende som knytter alt sammen. Og hvis alt er knyttet sammen blir det vanskelig å bestemme om en har en egen vilje, eller om alt skjer i forhold til andres såkalte vilje. Hvis vi går ut fra at vi kan forandre, blir ting mer spennende hvertfall.

[ColdMiner]

En tanke: tv-signalet er deg og det sendes overalt (går man langt nok ned i materien er tid og rom ikke noen problemstilling),

antennen (bevisstheten/sinnet ditt) er spesialkodet til å fange opp signalene fra deg,

og tv-en er kroppen din som alle kan oppleve.

 

Antennen og eller TV vil til slutt slites ut, men du vil alltid være der.

Kanskje vil det komme en ny antenne, et annet tv etc.

 

Spørsmålet er hvem/hva er det som sender deg, og hvorfor?

Og kan du endre signalene, eller bare ta i mot (observere)?

 

Ja du er programmert (dna), og alle cellene i kroppen viser deg.

[Imsvale]

Hvorfor oppfattes da denne bevisstheten som noe som befinner seg i hodet/hjernen? Er det bare den karakteristiske sammensetningen av molekyler vi finner i hjernen som klarer å fokusere signalet (billedlig talt)?

 

Edit: Se http://en.wikipedia.org/wiki/Defense_mecha...2C_and_superego

 

Vi snakker altså om ego. Moderator er ordet som er brukt i artikkelen. Vi er enige om det?

Endret 20. juli 2008 av TrondH86

[kjetil02]

Jon: Sjekk ut Nygårdshaug, og også Jung i samme slengen. Der finner du sikkert mange tanker du synes er interessante.

 

Lukt og blomster er interessant. Jeg klarer ikke forstå om det faktisk er en naturlig reaksjon, eller noe vi har blitt lært til å synes.

 

Som med alle andre hjernefunksjoner er det (så vidt vi vet) en medfødt del som må læres opp til å fungere via input. Et fengsel i Nederland har eksperimentert med dufter i lufteanlegget, i en så lav konsentrasjon at man ikke merker det. Fangene hadde blitt merkbart roligere etter at eksperimentet hadde begynt; og den samme funksjonen kan man også måle i hjernen. Etter hvert som vi lever, kobler vi minner til denne funksjonen, og visse lukter kan begynne å trigge følelser knyttet til disse minnene. (Musikk fungerer, så vidt vi vet, på samme måte.)

 

Likevel er det svært mye som tyder på at grammatikk er noe som strekker seg godt og vel utover artsgrensene.

 

Hva er det som tyder på dette? Jeg kjenner ikke til annet enn en noe suspekt delfinforsker og Susan Savage-Rumbaugh som hevder dette. Førstnevnte har jeg intuitivt lite tiltro til, og sistnevnte har blitt grundig kritisert for metodefeil av bl.a. Pinker (1995), og hennes resultater har heller aldri blitt gjentatt, så vidt jeg vet.

 

 

[Te'om]

Ah nå ble alt mye klarere Arralou, takk for oppklaring! Jeg ser at jeg misforsto mye av den første posten din (dersom jeg hadde lagt mer vekt på tekstens tittel Selvet smelter ned / til krig mot egoets illusjon hadde det kanskje gått bedre hehe).

 

Slik jeg forstår deg (denne gangen) så sier du at vi mennesker har altfor lett for å la oss fange i en dogmatisk oppfattelse av oss selv; hvem, hva og hvordan vi er. På en måte bygger vi en vegg av illusjoner rundt oss, som vi deretter filtrerer verden gjennom. Dermed har vi liten frihet til å oppleve og takle verden på en objektiv måte, men henger oss altfor mye opp i hvordan vi forestiller oss at vi skal være i forhold til den, og den i forhold til oss. Nøkkelen til en friere og mer uavhengig tilværelse ligger dermed i å frigjøre seg fra disse dogmene.

 

Hmm en meget forenklet og ikke akkurat nøyaktig fremstilling, men føler du at jeg er nærmere poenget denne gangen?

[Mr. Waldo]

En tanke: tv-signalet er deg og det sendes overalt (går man langt nok ned i materien er tid og rom ikke noen problemstilling),

antennen (bevisstheten/sinnet ditt) er spesialkodet til å fange opp signalene fra deg,

og tv-en er kroppen din som alle kan oppleve.

 

Antennen og eller TV vil til slutt slites ut, men du vil alltid være der.

Kanskje vil det komme en ny antenne, et annet tv etc.

 

Spørsmålet er hvem/hva er det som sender deg, og hvorfor?

Og kan du endre signalene, eller bare ta i mot (observere)?

 

Ja du er programmert (dna), og alle cellene i kroppen viser deg.

 

Kunne du ha utdypet deg innen for dette? Jeg kjenner en som fortalte meg dette for ikke så lenge siden. Du ser ut til at vi bruker samme basis for å komme frem til svarene våre.

 

Jeg er mer interresert i hvordan disse "antennene" kan komunisere og lurte på om du kansje har tenkt den tanken før?

 

Jeg skal gå dypere inn på det senere =)

[Mr. Waldo]

Ah nå ble alt mye klarere Arralou, takk for oppklaring! Jeg ser at jeg misforsto mye av den første posten din (dersom jeg hadde lagt mer vekt på tekstens tittel Selvet smelter ned / til krig mot egoets illusjon hadde det kanskje gått bedre hehe).

 

Slik jeg forstår deg (denne gangen) så sier du at vi mennesker har altfor lett for å la oss fange i en dogmatisk oppfattelse av oss selv; hvem, hva og hvordan vi er. På en måte bygger vi en vegg av illusjoner rundt oss, som vi deretter filtrerer verden gjennom. Dermed har vi liten frihet til å oppleve og takle verden på en objektiv måte, men henger oss altfor mye opp i hvordan vi forestiller oss at vi skal være i forhold til den, og den i forhold til oss. Nøkkelen til en friere og mer uavhengig tilværelse ligger dermed i å frigjøre seg fra disse dogmene.

 

Hmm en meget forenklet og ikke akkurat nøyaktig fremstilling, men føler du at jeg er nærmere poenget denne gangen?

Jeg håper du finner svaret du søker her:

 

Everything is the answer to nothing...

 

You are in an empty space, where neither you or anything else exist.

A senter appear regardless of time or space.

Within this senter you are born with a consciousness.

No matter where you stand in the senter, you will allways be the senter of yourselfe.

As colours appear in the senter, you adapt the colour around your own space.

You have become one with the colour, and you are now a part of the senter.

When you move around, you discover that your senter grows, but the colour change.

After absorbing all the colours, you become pure white, and one with the space.

At this point, there is nothing around you, and everything lies within you.

You understand that size doesn't matter, but that power is everything.

To gain more power, you compress your space which makes you brighter than ever before.

The consentrated energy desolve the molyecular bindings, and become a pure material.

This material have the same effect as a spring: It expand until it colapses on it self.

But since it expand in an empty space, there is nothing left to slow it down.

So the material desolves into particles which is desolved into nothing.

The particles attract eachother and form bindings, to us known as atoms.

From this point, the colours will form again, and the prosess will start over.

 

Denne teksten begynte jeg på i går før jeg kom inn på denne diskusjonen. Hadde først tenkt å legge den ut på et engelsk forum, men kom på at jeg hadde en bruker her =)

 

Teksten er ikke ferdig enda, siden jeg skal utdype mer om mine teorier om sorte hull osv...

 

Dette jeg har skrevet er veldig rotete, så vil gjerne at dere kommer med innspill som kan rette det opp. Jeg bruker farge begrepet siden det burde være enklere å forstå for de fleste.

[Imsvale]

Hva er det som tyder på dette? Jeg kjenner ikke til annet enn en noe suspekt delfinforsker og Susan Savage-Rumbaugh som hevder dette. Førstnevnte har jeg intuitivt lite tiltro til, og sistnevnte har blitt grundig kritisert for metodefeil av bl.a. Pinker (1995), og hennes resultater har heller aldri blitt gjentatt, så vidt jeg vet.

 

 

Det er klart metoden blir kritisert, den er ikke særlig vitenskapelig, tross alt: Kanzi plukket opp språket slik menneskebarn plukker opp språk, mer eller mindre, og det ble oppdaget nærmest tilfeldig (men det var nok uunngåelig). Jeg synes det i seg selv er et meget sterkt tegn på at evnen til å tilegne seg språk med svært enkel grammatikk er noe som ikke er forbeholdt mennesker. Jeg bør vel være forsiktig med å uttale meg om hva som forårsaker dette, men jeg velger å tro at grammatikk stikker lengre ned i livets tre enn akkurat vår gren. At hennes resultater ikke er blitt gjentatt er ikke så rart; slike studier er krevende. Man er avhengig av å kartlegge utvikling over tid. Men jeg har ikke lest kritikken og får vel holde meg selv i tøylene hva denne påstanden angår.