Avstandsforhold, dømt til å gå galt?

[Gjest Slettet+19283741]

Er avstandsforhold dømt til å gå galt?

 

Begrunn med hvorfor, hvorfor ikke og hva som trengs for at det skal virke bra.

[Sadfez]

Avstandsforhold er kjent for å gå galt. Vanskelig å si hvorfor det ikke fungerte for meg, for det var ikke jeg som begynte å tvile etterhvert.

 

Når man bor langt borte fra partneren sin blir det et utrolig savn til tider, og den jævlige følelsen når man drar fra hverandre igjen. Dog det er så deilig å endelig møtes etter en god stund fra hverandre.

 

For at et avstandsforhold skal fungere må begge parter stole 100% på hverandre og ha tolmodighet til å holde ut i periodene man ikke får sett hverandre. Gjevnlig kontakt pr. tlf er jo en liten trøst (:

Endret 17. juli 2008 av Sadfez

[Curiousss]

Ikke akkurat dømt til å gå galt. Mange har det fint med avstandsforhold. Ikke mange som liker det, men mange har det.

 

For det første så tenker man på grunnen på hvorfor han har en avstandsforhold, hva er grunnen til å dere ikke kan være nærmere. Flytting? Arbeid? Familie?

 

Hvis man ikke takler det, så kunne man finne ut som det er noen måter å kunne være nærmere hverandre på, eller treffe hverandre oftere.

Mange har jo langdistanseforhold selv om personene befinner seg i andre land, eller til og med på andre siden av kloden. Så lenge det er kjærlighet, så holdes forholdet.

 

Fordeler med slike forholder er at man kan bevise man er lojal og troverdig for partneren, at man kan stoles og partneren er den eneste som er i tankene og ingen andre.

Man får mer frihet og tid til venner.

Man klarer å få unnagjort arbeid uten å bli distrahert av partneren sin i nærheten.

Man kan glede seg enda mer til å møte partneren sin.

 

Ulemper er at man vet ikke hva som skjer hos partneren sin 24/7, fordi man ikke er der. Man kan fort mistenke at partneren driver med noe du ikke liker, hvis du ikke stoler på partneren din helt.

Man må "oppdatere" partneren hva man har gjort per e-post/telefon/sms. Telefon/sms/besøk (reising) kan sluke lommeboken din. Ihvertfall hvis partneren befinner seg ekstremt langt borte.

Sjalusi og savn kan bryte ned en person over en lang tid. Man kan miste lysten.

 

Avstandsforhold går bra dersom du er voksen så er følelsene mer stabile enn hos unge folk hvor de er ustabile.

Man viser at man stoler på partneren. Viser at man selv er lojal.

 

Fint med slike forholder fordi små overaskelser kan skje som f.eks. uventet besøk av partneren sin, små brev og gaver i posten.

 

Ellers kan alle forholder gå galt av andre grunner og ikke nødvendigvis bare avstandsforhold.

 

Det finnes ingen fasitsvar på enkelte ting. Hos noen går det bra, hos andre går det dårlig. De fleste jeg kjenner som har avstandsforhold er voksne folk. Og hos de går det som regel fint.

 

Kan desverre ikke bekrefte at jeg har rett på alt, men det er det jeg mener.

Lykke til.

[marlboro!]

Endret 17. juli 2008 av marlboro!

[Ekko]

Jeg hadde avstandsforhold Bergen-Trondheim i 3 år. Er nå 3 år senere og er samboer/forlovet/vordende foreldre med samme jenten.

 

Var 22 år når forholdet startet.

 

Vi så hverandre:

-Hele sommerferien, dvs 2-3mnd

-Hele juleferien, dvs en knapp mnd

-Minst en langhelg hver måned, på det lengste kan det ha gått 1og1/2-2 mnd uten at vi så hverandre.

 

Det som var viktig:

-Snakket sammen hver dag. Enorme telefonregninger helt til vi fant ut at begge måtte få seg fasttelefon (første mnd var telefonregningen min høyere enn husleien)

-Lys i enden av tunelen. Du må vite at en dag kommer man til å bo samme sted og gjerne sammen. Hadde vi visst at det var 3 år når vi begynte spørs det om vi hadde greid det. I starten trodde vi det var 1-1og1/2 år til vi var i samme by.

-Tillit er viktig, det er klart. Selv om ikke hensikten med telefonsamtalene var å sjekke hverandre var de greie å ha av nettopp den grunn. Du vet hva den andre gjør den kvelden, slipper å tenke på det. Vi ringte alltid/sendte sms når vi kom hjem fra byn/fester eller lignende.

-Vi er ordentlige ærlige personer. Vi er begge den typen som går inn igjen i butikken hvis vi har fått for mye penger igjen. Nå trenger ikke det utelukke at noe faenskap kan skje, men man har som oftest en viss følelse om den andre personen er troende til å gjøre noe dumt eller ikke. Man trenger ikke ha tillit til noe bare fordi det ikke har skjedd noe enda.

Endret 17. juli 2008 av Ekko

[Genuine Genes]

Jeg har lyst aa innlede til et slikt forhold selv, har hatt det tidligere. Forste gangen slo vi opp etter noen uker, vi fikk aldri sett hverandre rett og slett. Men naa som det er sommerferie er det jo helt ok, da kan man besoke hverandre osv, men blir jo stress hvis man ellers har arbeid eller gaar paa skole. Kommer jo ogsaa veldig an paa hvor stor distanse det er mellom dere.

 

Som en 3. person vil jeg si at det smarteste er aa ikke innlede til forhold og/eller danne folelser for personer man vil ha vansker for aa treffe. Men naa har jo jeg som sagt gaatt i samme fellen...

[Kibs]

Det er vanskelig å kontrollere følelser. Jeg mener at det kan fungere så fremt man har noe å se fram til. Se fram til i betydningen flytte til samme by e.l. etter en stund. Ellers er selvsagt kontakt viktig og alt mulig annet rart.

[Skavold]

Jeg har nettop tatt sjansen ... Så ingen grunn til å ikke gjøre det.