Takler ikke å bli voksen

[ante-valente]

Jeg er da en gutt/mann på 25 år, som står på terskelen til å skulle finne ut hva jeg vil gjøre med livet mitt. Problemet er at jeg ikke har peiling på hva jeg skal gjøre. Hva slags jobb skal jeg ha? Hvordan kommer økonomien til å bli? Skal nå til høsten begynne på 3.året av en Bachelorgrad, men vet ikke hva jeg skal bruke denne til. Har i tillegg masse dårlige arbeidserfaringer, og har omtrent blitt direkte mobbet ut av flere arbeidsplasser. Alle disse negative erfaringene gjorde sitt til at jeg gikk på Yrkesrettet Attføring i 2 år, før jeg begynte å studere.

 

Disse negative erfaringene gjør sitt til at jeg er skeptisk til å skaffe meg deltidsjobb/sommerjobb som student. I løpet av de 2 årene jeg har studert, har jeg ikke hatt en eneste jobb. Mye av grunnen til at jeg begynte å studere, var for å utsette arbeidslivet i noen år. Når da "alle" studenter jobber utenom studiene, så blir det rett og slett et nederlag for meg ikke å skaffe meg jobb. Kan ikke fortelle folk at jeg sliter med å søke jobb pga dårlige erfaringer. Mener også at studenter har rett på ferie på lik linje med skoleelever og de som har fast jobb. Altså minimum 4 uker på sommeren. Men hvor får man en sommerjobb som vil gi deg 4 ukers ferie?

 

Dette går utover økonomien til meg og min samboer, ved at hun må betale for all maten i slutten av hver måned, og hun blir oppgitt over at jeg ikke skaffer meg jobb.

 

Men jeg er som sagt dødsredd for ikke å mestre en jobb. Alt går til helvete når jeg skal prestere noe som kan "gå utover" andre om jeg ikke gjør det skikkelig. Driver og tar lappen nå, og føler at det bare blir kaos når det oppstår situasjoner med mange biler på samme sted. Stresser meg da opp, og kan bare være evig takknemmelig for at det ikke har skjedd noen ulykker. Slik er det også når jeg har hatt jobb. Jeg stresser meg opp fordi ting skal gå fort og effektivt, og da blir det bare tull, og noen andre må ta over, fordi jeg ikke jobber kjapt nok:(

 

Savner barndommen, og tiden da man var 11-12 år. Det var tider det: Skoledisko i gymsalen på fredagene, Snike seg inn til byen for å se "Ace Ventura 2" og "Aldri mer 13" på Kino. Stjele en øl fra kjøleskapet på hytta og dele den 3-4 stykker. Være hjemme hos hverandre og spille Nintendo og Super Nintendo. Spille fotball på jordet. Bytte basket og fotballkort. 8 ukers sommerferie. Det var tider det. Ikke noe mas om jobb eller fremtiden. Bare være barn og leke og ha det moro. Har mistet alle vennene fra denne tiden, og selvom jeg fikk venner senere, førte konflikter oss i mellom til at jeg ikke har noen venner nå.

 

Hvis noen har sett filmen "Stand by me", så reflekterer han på slutten med setningen: "Ingen venner er like gode som de man hadde da man var 12". Dette er så utrolig sant. Ting som folk på min alder bryr seg om, festing, å ha mye penger, status, og bli bedt på kjendisfester, er ting jeg gir fullstendig blaffen i.

 

Mange kaller ungdommen de vanskeligste årene, men 20-årene byr på like store problemer synes jeg. Det er da man skal etablere seg, men likevel være ung og bekymringsløs. Og denne kombinasjonen takler jeg ikke.

 

Andre som har dette problemet? At de vil være barn for alltid?

[gorber]

Mener også at studenter har rett på ferie på lik linje med skoleelever og de som har fast jobb. Altså minimum 4 uker på sommeren. Men hvor får man en sommerjobb som vil gi deg 4 ukers ferie?

 

Dette går utover økonomien til meg og min samboer, ved at hun må betale for all maten i slutten av hver måned, og hun blir oppgitt over at jeg ikke skaffer meg jobb.

 

Jeg er 28 år,student, gift og alt sånt. Til den holdninga der sier jeg bare "Grow up"- Jeg har vært student i 4 år, og det er 4 år siden jeg hadde ferie. At dama di er sur det skjønner jeg utrolig godt for du drar ikke din del av lasset.

[festen]

Ferie er bra, reise, se ting på avstand. Problemer kan virke mindre da. Planer og løsninger dukker opp.

[pronoob]

Mener også at studenter har rett på ferie på lik linje med skoleelever og de som har fast jobb. Altså minimum 4 uker på sommeren. Men hvor får man en sommerjobb som vil gi deg 4 ukers ferie?

 

Dette går utover økonomien til meg og min samboer, ved at hun må betale for all maten i slutten av hver måned, og hun blir oppgitt over at jeg ikke skaffer meg jobb.

 

Jeg er 28 år,student, gift og alt sånt. Til den holdninga der sier jeg bare "Grow up"- Jeg har vært student i 4 år, og det er 4 år siden jeg hadde ferie. At dama di er sur det skjønner jeg utrolig godt for du drar ikke din del av lasset.

 

Alltid lett å ha denne holdningen, når situasjonen trådstarter opplever, aldri har vært ett problem for deg..

 

Hva med å snakke litt ut med dette om samboeren din? Hva med å prøve å få tid til en deltids/helgejobb som du har hele året rundt istedenfor kun om sommeren? Angående akkurat det med stress i biltrafikken er en tilvenningssak, har vel ingenting å si om du kanskje trenger litt mer øving i trafikken før du blir like full av selvtillit som andre? Akkurat med bil og trafikk bør du ta den tiden du trenger.

Med jobb å sånn tror jeg ikke du skal bekymre deg så mye der heller, jeg har hatt en del forskjellige jobber selv om jeg kun er 18 år, og har kun i ett tilfelle opplevd å ha en sjef som ikke aksepterer litt nybegynner usikkerhet/feil. Den jobben sluttet jeg i, hadde generelt forferdelig arbeidsmiljø, å det kommer ikke bare fra meg men fra av de fleste andre som jobbet der.. Prøv å se litt lysere på ting! Kan jo vurdere å finne en person som IKKE avhenger av deg å snakke med, en venn/venninne eller kanskje en proffesjonell om det skulle vise seg at ting ikke blir bedre.. er ingen skam i det.

[BlueEAGLE]

For meg høres beskrivelsen litt ut som en angst. Men angst opptrer i mange former og fasonger. Det kan være lurt å ta en prat med fastlegen din og forklare hvor ille du føler disse problemene. Forhåpentligvis så kan fastlegen din gi deg god veiledning eller finne noen som kan hjelpe til med å lindre dette.

 

Men under en hvilken som helst angstbehandling så er det to ting som er viktig. At du er ærlig med deg selv og veilederen og at du sier i fra hvis ting ikke virker slik veilederen har forspeilet at de skal virke.

 

Det er min teori at angstlidelser er symptomer på andre problemer. Jeg vet at mange andre lærde strider med meg i det synet og jeg har kommet til at vi er enige om at vi er uenige. Men mange av disse lærde er også enige med meg og derfor kan det være at de graver mye i barndommen og kanskje ber deg huske ting som du kanskje ikke vil huske. Mobbing er en ting som kan gi angst selv flere år eller tiår etter at den har opphørt. Når har ikke jeg opplevd mobbing i voksen alder annet enn litt små-erting, men jeg opplever til stadighet at "harmløse" kommentarer får det til å koke unormalt mye i hodet mitt.

 

Når det gjelder å ikke vite hva man skal gjøre med livet sitt så er ikke det unormalt i det heletatt. De mest interessante 30- og 40-åringene jeg kjenner vet fortsatt ikke hva de skal "gjøre med livet" sitt.

[ante-valente]

Takk for gode svar BlueEagle og proonob. Det er nok angst jeg har ja, har gått til psykolog med disse problemene tidligere, det var derfor jeg havnet på attføring. At jeg nevnte at jeg bare hadde hatt jobber jeg mistrivdes i.

 

Men attføring er ikke veldig aktuelt nå, med tanke på at jeg tar utdannelse, og da må klare å skaffe jobb på egenhånd. Som mange studenter, drar jeg hjem hele sommeren, så en jobb året rundt blir nok litt vanskelig om jeg skal ha mulighet til å dra hjem i det hele tatt.

 

Mobbing har jeg opplevd mye av ja, både på arbeidsplasser og skoler. Pga dette er jeg blitt en person som ikke tør å si i fra om noen hakker på meg. Jeg godtar alt, og har null tro på at jeg kan mestre ting, noe som ofte også stemmer, da ting går til helvete når jeg prøver:(

[BlueEAGLE]

Det beste rådet jeg kan gi er å gå ut og prøve igjen. Slik jeg har forstått det så er det å låse seg inne er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Selv om det er det som føles best og tryggest så bygger det også barieren for å komme seg ut større og vanskeligere å bryte igjennom.

 

Attføring er veldig ofte en måte å lindre symptomene på uten at problemet i seg selv blir behandlet. Desverre så finnes det ikke en magisk sprøyte man kan få hos legen som gjør at angsten går bort. Vedvarende terapi og mot til å prøve og feile er det jeg har lykkes best med som hobby-psykolog. Bare det å prate med noen som er i samme situasjon kan hjelpe.

[festen]

For meg høres beskrivelsen litt ut som en angst. Men angst opptrer i mange former og fasonger. Det kan være lurt å ta en prat med fastlegen din og forklare hvor ille du føler disse problemene. Forhåpentligvis så kan fastlegen din gi deg god veiledning eller finne noen som kan hjelpe til med å lindre dette.

 

Men under en hvilken som helst angstbehandling så er det to ting som er viktig. At du er ærlig med deg selv og veilederen og at du sier i fra hvis ting ikke virker slik veilederen har forspeilet at de skal virke.

 

Det er min teori at angstlidelser er symptomer på andre problemer. Jeg vet at mange andre lærde strider med meg i det synet og jeg har kommet til at vi er enige om at vi er uenige. Men mange av disse lærde er også enige med meg og derfor kan det være at de graver mye i barndommen og kanskje ber deg huske ting som du kanskje ikke vil huske. Mobbing er en ting som kan gi angst selv flere år eller tiår etter at den har opphørt. Når har ikke jeg opplevd mobbing i voksen alder annet enn litt små-erting, men jeg opplever til stadighet at "harmløse" kommentarer får det til å koke unormalt mye i hodet mitt.

 

Jeg er helt uenig med deg. Snakker du med noen som bruker de teknikkene løp og ikke se deg tilbake! Det kan i verste fall føre til PTSD. Kroppen ønsker å fortrenge. La den gjøre jobben sin. Oppskriften på problemer er å prøve å skape forklaringer på problemer i nåtiden med svært gamle hendelser. Den slags teknikker ligner djevelutdrivelse og er nesten det største overgrepet som kan gjøres mot andre. Det er slik at angst kan ha startet en gang med noe konkret. Til å begynne med kanskje gubben begynte å drikke fordi kona hans døde av kreft. Men etterhvert kan det godt hende at drikkingen skyldes angst, og at angsten skylde drikkingen. Løsningen vil være å jobbe med drikkingen, ikke kona, som bare kan bringe den delen av problemene som faktisk var løst tilbake. Ofte er det opprinnelige problemet borte for lenge siden. De nye problemene er bare lært atferd som må vekk. Det er lignende sammenhenger mellom å ha sosial angst og isolasjon. Løsningen er å konfrontere angsten. Det som engang var et problem, det finnes ikke lenger.

Endret 17. juli 2008 av enim2

[ante-valente]

Å ta opp problemene har aldri vært vanskelig, som dere ser her, og har snakket med diverse psykologer om alle problemene, fra de sosiale vanskene je har hatt hele livet, til mobbingen og ensomheten på ungdomsskolen. I tillegg er det null problem for meg å prate med familie og kjæreste om ting jeg sliter med. Det kan sikkert bli for mye av og til:p.

 

Å finne andre i samme situasjon. Ja gjerne, jeg skulle blitt kjent med noen barndomsnostalgikere som sliter med å bli voksne:) Var derfor jeg startet tråden.

 

Har faktisk ringt på en jobb nå, etter mye press fra min samboer:p. Det er en jobb i en kiosk, og er litt småskeptisk, for jeg vet jo at jeg sliter når det blir tempo og effektiviteten blir satt i høysetet. Aldri skjønt hvorfor man skal jobbe så jævla fort? Blir det kø kan man vel bare åpne en kasse til?

 

En annen ting er det sosiale. Sliter veldig med det, var det som var mye av problemet i de andre jobbene. Klarer ikke "køddetonen" som det er på mange arbeidsplasser. Vet ikke hva jeg skal si i sosiale situasjoner. Merkelig egentlig, for er jeg med familien min, som jeg er trygg på, kommer jeg ofte med gullkorn:) Noenm som kan hjelpe meg til hvordan jeg mestrer dette?

[festen]

Jeg tror ikke dette er lett, men du trenger å jobbe med å bli en positiv person med et positivt syn på livet og da tror jeg du kommer til å slite veldig om du skal lete etter andre sytende folk som savner også barndommen. Du burde også slutte å fokusere så mye på problemene og heller se på mulighetene, fordi det er veldig tungt for omgivelsene å forholde seg til noen som er negativ og nevrotisk, da skaper du de situasjonene du ønsker å unngå ved at andre blir negative fordi du er på en viss måte, det var naturligvis det som skapte problemet med mobbing til å starte med. Folk som er negative og nevrotiske ønsker alltid å snakke om problemene sine, og resultatet er at andre blir lei og at problemene vokser for den som snakker om dem. Gjennom og gjenta og gjenta ting vokser det bare. Så omgi deg med positive mennesker som skygger unna om du blir negativ.

Endret 17. juli 2008 av enim2

[nih]

Life Cycle ... The way it should work.

 

I think the life cycle is all backwards.

 

You should die first -- start out dead and get it out of the way.

 

Then you wake up in an old age home feeling better every day. You get kicked

out for being too healthy; you go collect your pension; and then, when you start

work, you get a gold watch on your first day.

 

You work 40 years until you're young enough to enjoy your retirement.

 

You then drink alcohol, you party, you're generally promiscuous, and you get

ready for High School.

 

You go to Primary School, you become a kid, you play, you have no

responsibilities, and you become a baby. Then you spend your last 9 months

floating peacefully with luxuries like central heating, spa, room service on

tap, larger quarters everyday, and finally you finish off ...

 

... as an orgasm.

 

I rest my case.

[-Mr.T-]

Om du vil ha en jobb som passer med studiene så kan du jo prøve deg som telefonintervjuer(ikke telefonselger)... Jobb på kvelden/helgene. Selskaper som driver med markedsanalyse/opinionsundersøkelser er nesten alltid på utkikk etter nye folk. Finnes nok masse andre jobber du kan ta på deltid også, mens du studerer.

 

Når det kommer til det med å ville være barn for alltid så er det nok en fase mange går/har gått igjennom (inkludert meg) men du trenger aldri bli helt voksen. Ta vare på ditt indre barn så lenge du klarer og dra det frem når det passer seg. Dra på kino med venner, feste, ha filmkvelder hjemme med øl/vin og pizza, arranger spillkvelder. Mulighetene er mange. Jeg har vært likedan som deg, og er fortsatt det til en viss grad, men du må bare ta litt tak i deg selv. Start smått. Livet er ikke over

[bizarro_per]

Først å fremst. Hadde jeg kunnet ansatt deg så hadde jag gjort det. Ærlige sjeler som tør sette ord på det som oppleves vanskelig.

Vi har alle en historie, og våre perider der ting går tungt. For noen varer disse periodene lengre å er noe man må jobbe seg ut av. Det handler om å tørre å feile.

Jeg har ikke vært i din situasjon, men har også opplevd perioder der man er usikker og utrygg på hverdagen (som de fleste).

 

Som flere sier så finnes det jobber hvor ansvaret ikke er så stort hvor man kanskje kan få en forsiktig start på et arbeidsliv. Har du venner som du stoler på, som du kan snakke med åpent. Fortell dem om din situasjon (men ikke oversvøm dem med negative ting, de fleste er litt redd for å snakke for mye om følelser). Kanksje du har mulighet å få jobb en plass hvor du har en venn. Evt en plass hvor du kan få backup av en fadder (slik vi har det i min jobb).

 

Så nå at du har søkt jobb i en kiosk. BRA! (leste ikke alt).

Man trenger ikke alltid være den som fleiper hele tiden. Vi er forskjellige. Ikke stress med å finne gode svar på kommentarer. Man må bare innse at noen er klovn og andre er stille.

Hvis man slapper av og ikke tenker på å være lik de andre på jobb hele tiden så vil den ekte deg komme frem til slutt. Sist men ikke minst:

Av egen erfaring har jeg lært at hva andre måtte mene om meg ikke har noen som helst betydning. Den dagen jeg oppdaget det, ble verden en ny plass. Er det noen som ikke liker meg. So what? Har gode venner.

Men som sagt, jeg har ikke din bakgrunn, så det er kanskje mye enklere for meg å si.

Lykke til!

[Keylar]

Det har vel noe med å komme seg ut av komfort sonen man har spikret seg inn i.

Jeg hater å innrømme det selv men jeg sliter egentlig med det å møte nye mennesker å skape relasjone mtp nye jobber osv, blir regelrett sjuk/kvalm bare ved tanken på å måtte gå igjennom hele prossessen ved å få ny jobb igjen. Men jeg kommer meg igjennom det på en måte ved å bli forbannet på meg selv fordi jeg føler det slik. Du må nok bare presse deg og ha litt tro på deg selv og at du kan klare det du vil selv om det ikke virker sånn ved første øyekast.

 

 

For min del er det å være i militæret min "redning". Jeg tenker 0 på regninger, sosialt liv, kjærlighet osv, såklart er ikke det for alle, men jeg føler meg mer hjemme å sitte med 1 fyr i ett høl i 30 minus enn jeg gjør på en familie bursdag eller på ett utested i en by.

Endret 27. juli 2008 av Keylar

[ante-valente]

Takk for mange fine svar. Beklager at jeg ikke har svart før nå, men hadde rett og slett glemt at jeg skrev inn her. Jeg er nå begynt på 3. året på skolen, og har vel mer eller mindre gitt opp det sosiale. Kommer ikke til å få noen nye venner dette året uansett.

 

Mange her skriver at jeg skal prøve å prate med venner om tingene, og få de til å hjelpe meg. Hadde vært fint det, om jeg hadde hatt noen venner... Men jeg klarer som sagt ikke å skape relasjoner.

 

Begynner i jobb på den kiosken i dag, og gruer meg som et helvete. Vet ikke hvordan jeg skal takle stresset som kommer, og hva jeg gjør hvis ting går for fort for meg. Noen som har noen tips?

[panzerwolf]

Begynner i jobb på den kiosken i dag, og gruer meg som et helvete. Vet ikke hvordan jeg skal takle stresset som kommer, og hva jeg gjør hvis ting går for fort for meg. Noen som har noen tips?

Pust rolig. Ikke la deg stresse. Er det kø, så la køen bare være. Du klarer uansett ikke å hjelpe alle på en gang. Alle som har handlet i en kiosk, vet at det kan være venting hvis det er mange folk. Og du klarer bare én kunde av gangen uansett (iallefall i begynnelsen). Hold fokuset på den kunden du betjener og "drit" i de andre. Det vil sikkert være noen som prøver seg, men da får du bare be de pent om å vente fordi du er opptatt med en som var før i køen. Har man ikke tid til å vente, har man heller ikke tid til å gå inn i kiosken. Det viktigste er organisering av innkommende forespørsler. Er du usikker på hvordan du skal takle det at f.eks. maten til én kunde blir varmet opp mens du må betjene en ny en, så spør en kollega hvordan det mest effektiv skal gjøres. Jeg vil tro at det viktigste i såfalle er å holde fokuset på kunden som venter på mat, altså at du kanskje må si "et øyeblikk" til neste kunde hvis du må hente maten til den første kunden.

 

Alle gruer seg nok litt første dagen man skal i ny jobb (eller på ny skole el.). Dette er helt normalt. Mennesker er vanedyr og vi liker ikke forandringer. Det er følelsen av forandring du kjenner, at du må ut av "komfortsonen" som ble nevnt her. Hater den følelsen selv, men det koster litt å komme ut av en ond sirkel også.

 

Ang. venner: Har ikke kjæresten din venner? Kan dere ikke finne på noe sammen med de? Da får du begynt på det sosiale i det små. Ikke vær for pågående når det gjelder å få nye venner, men la ting komme etterhvert.

 

Og tenk på det positive. Du har en kjæreste og samboer. Det er ikke på langt nær alle som føler seg utenfor sosialt som får oppleve det med det første....

[ante-valente]

Begynner i jobb på den kiosken i dag, og gruer meg som et helvete. Vet ikke hvordan jeg skal takle stresset som kommer, og hva jeg gjør hvis ting går for fort for meg. Noen som har noen tips?

Pust rolig. Ikke la deg stresse. Er det kø, så la køen bare være. Du klarer uansett ikke å hjelpe alle på en gang. Alle som har handlet i en kiosk, vet at det kan være venting hvis det er mange folk. Og du klarer bare én kunde av gangen uansett (iallefall i begynnelsen). Hold fokuset på den kunden du betjener og "drit" i de andre. Det vil sikkert være noen som prøver seg, men da får du bare be de pent om å vente fordi du er opptatt med en som var før i køen. Har man ikke tid til å vente, har man heller ikke tid til å gå inn i kiosken. Det viktigste er organisering av innkommende forespørsler. Er du usikker på hvordan du skal takle det at f.eks. maten til én kunde blir varmet opp mens du må betjene en ny en, så spør en kollega hvordan det mest effektiv skal gjøres. Jeg vil tro at det viktigste i såfalle er å holde fokuset på kunden som venter på mat, altså at du kanskje må si "et øyeblikk" til neste kunde hvis du må hente maten til den første kunden.

 

Alle gruer seg nok litt første dagen man skal i ny jobb (eller på ny skole el.). Dette er helt normalt. Mennesker er vanedyr og vi liker ikke forandringer. Det er følelsen av forandring du kjenner, at du må ut av "komfortsonen" som ble nevnt her. Hater den følelsen selv, men det koster litt å komme ut av en ond sirkel også.

 

Ang. venner: Har ikke kjæresten din venner? Kan dere ikke finne på noe sammen med de? Da får du begynt på det sosiale i det små. Ikke vær for pågående når det gjelder å få nye venner, men la ting komme etterhvert.

 

Og tenk på det positive. Du har en kjæreste og samboer. Det er ikke på langt nær alle som føler seg utenfor sosialt som får oppleve det med det første....

 

 

Nei, hun har egentlig ikke noen gode venner hun heller, grunnet mange års kronisk sykdom som startet på barneskolen, som gjorde at vennene hennes dreit i henne:(

 

Jeg er evig takknemmelig for at jeg har fått meg kjæreste. Hadde det ikke vært for henne hadde jeg bodd hjemme uten jobb i en alder av 30 år...

[deer]

Hvordan gikk det på jobb igår? Syns det er kjempetøft gjort av deg.

[MrVilla]

Jeg tror det er viktig at du ikke får en permanent skrekk for å jobbe. At du har dårlige opplevelser i hver eneste jobb synes jeg er litt rart, men hva slags jobber er det du har hatt og hva er de dårlige opplevelsene? Jeg har kun hatt en jobb der jeg har følt meg litt utilpass, og ellers så tror jeg at jeg og andre kollegaer er ganske flinke med å få med oss dem som er usikre og litt nervøse.

Å ha en jobb og gjøre den skikkelig er viktig. Ikke minst for ditt eget selvbilde men også utad for venner og kjente. For din egen del så kan jeg si at dersom du takler en jobb og ikke gir etter for press eller erting så vil du komme ut av det sterkere enn du kom inn. Det ligger en god følelse i det å ha gjort en god jobb (slik føler i hvert fall jeg det) og selvtilliten vil få seg et lite hopp også.

 

Når det gjelder stress så er det noe som kommer av at man er i en situasjon som man føler at man ikke takler. Hvordan du skal takle det har du sikkert fått beskjed om av psykologen din. Personlig så har jeg funnet ut at verden består uansett om jeg blir stresset eller ei. Du spør hvorfor det er så viktig å jobbe så forbaska fort, istedenfor å bare åpne en ny kasse? Etter min erfaring så jobber folk raskere jo mer erfaring dem har. Erfaring og rutine spiller inn her og jeg tror nok at jeg ville forventet at du klarte å jobbe raskere dersom det skulle bli meget travelt i perioder når du hadde fått litt erfaring og rutine inn i jobben din. Men dette er ikke lett i en sommerjobb med 4 uker ferie

 

Jeg ser ingen grunn til å ta seg en sommerjobb med sommerferie!? Hva er det for noe tull? har man sommerjobb så jobber man jo i sommerferien. Du kan sikkert ta deg en uke eller to dersom du skal på ferie, men bortsett fra det så er det å stå på. Det er jo ikke dermed sagt at du trenger å jobbe 12 timer dagen. Finn deg en jobb med annenhver helg og kanskje noen ganger i uka så får du litt fri også.

Egentlig så vil jeg ikke anbefale deg en sommerjobb generelt. Tror det ville være det verste du kan finne på. Finn deg heller en fast deltidsjobb! Da har du en fast jobb året rundt og blir skikkelig kjent med kollegaer, jobben og eventuelt kunder. Sommerjobber er stort sett bare forvirrende og er mer beregnet for yngre (>20) slik jeg ser det.

 

Hva er grunnen til denne mobbingen som du har fått på arbeidsplassene du har vært på? Mobbing er faktisk ikke tillatt på en arbeidsplass og du kan her henvende deg til tillitsvalgt eller sjefen direkte dersom slikt skulle inntreffe. At mobbing foregår på barneskolen er en ting men når man er 25 år så skal folk være voksne nok til å jobbe mot mobbing og ikke for.

 

At du bli stresset ved kø er du vel ikke alene om. Men det har også mye å gjøre med erfaring. Jo bedre du er i en jobb desto lettere takler du slikt. Det samme gjelder bilkjøring. Jeg fikk selv abstinenser når jeg var under opplæring og havnet i rushtrafikken. Dette er helt normalt når man er usikker og vil bli bedre jo mer erfaring man får.

 

Du må bare innse at de andre ikke er noe smartere enn deg og at det ikke er noen grunn til at du ikke skal klare dette.

Å få seg en jobb er et absolutt krav dersom du skal få deg et liv der du har styringen. Å gå på atføringen eller trygd er neppe noe jeg vil anbefale noen.

 

Barndommen din var sikkert helt nydelig, men den er over og finito. Tro meg...jeg er like lei for det som du er, men man kommer ikke langt med å dagdrømme. Det fant jeg også ut etter hvert

 

Jeg ønsker deg virkelig til lykke og håper du finner en god arbeidsplass og at det går bra med studiene.

[Alinoe]

Takk for mange fine svar. Beklager at jeg ikke har svart før nå, men hadde rett og slett glemt at jeg skrev inn her. Jeg er nå begynt på 3. året på skolen, og har vel mer eller mindre gitt opp det sosiale. Kommer ikke til å få noen nye venner dette året uansett.

 

Hvis du gir opp får du får begynt så kan du se langt etter forbedring. På universiteter og høyskoler er det alltid en masse grupper og aktiviteter man kan bli med i. Kor, revy, StudIO, faglige ting, leksehjelp, etc. Har du prøvd å melde deg inn i en linjeforening, kanskje? Engasjere deg i noe som skjer på studiet?