Skiftet eller uskiftet? Arv

[lamial]

Faren min giftet seg på nytt for et par år siden, og nå har han bedt meg og søstra mi om å bestemme om vi skal dele arven med en gang han dør, eller om vi skal vente til kona hans dør (Hvis han dør først da).

 

Greia er at om vi velger skiftet, så vil kona hans ha krav på minst 280 000 kroner når han dør, mens jeg og søstra mi får dele resten. Det innebærer at kona hans må selge huset.

 

Om vi velger uskiftet, får kona hans disponere huset og "verdiene" som hun vil (er ikke snakk om store summer her), og vi deler når hun dør. (Hun har en datter som får halvparten, mens jeg og søstra får dele den andre halvparten).

 

Det som er saken her er at det ikke er stort å dele nå. Så hvis vi velger skiftet, risikerer vi å få veldig lite. Men det er jo snilt mot kona hans som får beholde huset. Om vi venter med å fordele arven til kona dør, kan det hende at mye av gjelda er betalt ned, men vi risikerer å ikke få noe likevel, siden hun kan gjøre hva hun vil med verdiene helt til hun dør. Og hun kommer ikke til å ta noe hensyn til oss, siden vi mildt sagt har et meget dårlig forhold.

 

Så, what to do??

[klilleng]

Så, what to do??

Strengt tatt er vel ikke dette noe dere trenger å bestemme før den aktuelle situasjonen eventuelt inntreffer?

Hvorfor ønsker faren deres å avtale dette allerede nå?

 

Uansett;

 

Det finnes ingen fasit på slike spørsmål, dere må selv gjøre vurderingen. Det er ikke sikkert den løsningen dere velger nå, er den rette når situasjonen inntreffer, muligens om mange år frem i tid.

 

Hvis forholdet til deres far sin nåværende kone er så dårlig som du sier, så kan dere helt riktig risikere at hun "tapper" boet sakte men sikkert ved å f.eks. overføre verdier til sin egen datter. Dette er ikke tillatt, men det kan være problematisk å gjøre noe med hvis det foregår over lang tid med små verdier av gangen. Så gitt at forholdet er dårlig, ville jeg nok helle mot å gjøre skifte med en gang, så er dere helt ferdig med saken, og trenger ikke forholde dere videre til stemor i det hele tatt. Hva som lønner seg økonomisk er vanskelig å gjette, men hva som lønner seg psykologisk for dere, bør også være en faktor her..

[lamial]

Jeg heller selv mot å velge skifte, men vil jo opprettholde et greit forhold til faren min også. (Som helt tydelig vil at vi skal velge til konas fordel). Er nettopp det jeg er redd for, at hun skal tappe boet. Hvorfor han vil at det skal bestemmes nå, aner jeg ikke. Men jeg trenger synspunkter fra noen som er nøytrale, så takker for svar

[Renhetsloven]

Hei arveloven §10, 1.ledd er sentralt her. Denne bestemmer at man ikke kan sitte i uskifte med særkullsbarn (barn fra andre kvinner/ med andre menn enn den man er gift med) med mindre disse særkullsbarna samtykker til at lengstlevende sitter i uskifte.

 

Slik at §10 vil tilsi at hvis din far skulle dø så vil hans ektefelle måtte ha samtykke fra dere for å sitte i uskifte. Gir ikke du samtykke så må boet skiftes. Jeg må også påpeke at hvis din far satt i uskifte etter din mor. Så vil det at han giftet seg på nytt gjøre at dere kan kreve det boet skiftet jfr arveloven §23, 1.ledd.

 

Når det gjelder grunner for at din far ønsker at dere skal ta stilling til dette nå så kan jo dette tenkes at din far vet om at dere har et anstrengt forhold og ønsker å sikre sin kone best mulig, og det vil sikkert være lettere for han å overtale dere nå enn at hun skal gjøre det når din far har gått bort. Om du bør gå med på dette eller ikke må du jo bare ransake deg selv og finne svar på, men hvis dere har et anstrengt forhold så vil du jo risikere at boet blir tappet som Klilleng sier og da risikere du jo at du ikke får noe.

Endret 10. juli 2008 av Renhetsloven

[Gaidaros]

Hei.

Det er arvelovens § 10 som regulerer ditt spørsmål, men det har du allerede fått opplyst om av Renhetsloven. Hvis du gir samtykke i at hun blir sittende i uskifte så er det kapitel tre i arveloven som vil binde henne.

 

 

Du spør om hva du skal gjøre, og eventuelt hva som lønner seg for deg. Klilleng har jo for så vidt oppsatt en kortfattet risikovurdering. Er du i tvil, så gir du ikke ditt samtykke. Det gjelder den juridiske og økonomiske siden forstås. Når det gjelder forholdet til din far, så er vel dette begrunnet i andre forhold enn om hvorvidt du får et bedre forhold til din stemor eller ikke.

 

Du sier ingenting om hvorvidt din mor er død eller ikke. Hvis hun er død, så sitter din far i uskifte etter henne og ønsker altså å videreføre dette uskiftet til sin nye kone. Dersom din stemor blir sittende i uskifte så vil hun forvalte din arv etter både din mor og din far, når din far dør. Dette er jo tross alt arverettigheter som du har etter din mor, og du burde slettes ikke føle deg presset til å dele dem med en fremmed, og det burde din far absolutt skjønne. Han har jo egne arverettigheter etter sin avdøde kone som han jo kan forvalte. At han ønsker å sikre sin nye kone er forståelig, men det bør skje med hans egne midler og ikke med din morsarv. Han har jo mulighet for ytterligere å sikre sin nye kone ved hjelp av testament av den frie tredjedelen av sine egne midler.

 

Hvis din mor ikke er død, så har de skiftet med hverandre, og din far ønsker da at hans nye kone blir sittende i uskifte av hans egne midler med deg og din søster når han dør. Så lenge han lever, disponerer han disse midlene som han vil. Han har ikke noen forpliktelser ovenfor dere. Han kan i prinsippet forfordele dere til fordel for sin nye kone og hennes datter så lenge han lever. Men nå vil han at dere ofrer deres arvedel til fordel for sin nye kone og stedatter, som jo absolutt ikke vil prioritere dere når han er falt fra. Spørsmålet er da om dere skal være snille og ikke arve noen ting for å få et best mulig forhold til deres far, eller om dere skal beholde deres rettigheter og kanskje få et verre forhold til deres far. Forholdet til deres stemor vil jo ikke bli bedre uansett.I grunnen skjønner jeg ikke problemet. Hvis deres far, som jo absolutt burde vite hvordan deres forhold til stemora er, vil at dere skal forbli arveløse og forfordele dere i forhold til sin nye kone, i form av videreføring av uskiftet, så får han jo bare ønske det så mye han vil, rimelig er det ikke. Hvis han ikke får viljen sin, så kan han jo uansett gjøre dere ”arveløse” mens han lever ved å tappe boet til fordel for sin nye kone. Arveløse blir dere i alle fall, uansett. Problemet til deres far er at midlene er bundet opp til fast eiendom som ikke så lett kan realiseres i penger (men det lar seg gjøre) slik at det er eiendommen som han vil at nykona skal arve, og da trenger han deres velvilje.

 

Spørsmålet er da om den nye konas egne, selvstendige midler vil inngå i uskiftet, slik at dere arver hennes midler også, når hun dør. Hun kan jo arve fra sin familie, eller vinne, eller få gaver underveis både i ekteskapet med deres far, men også etter at han er død. Skal dere da få arvedel i disse midlene i tillegg til deres forsinkede farsarv når hun faller fra? Og hva om hun selv har særeiemidler eller sitter i uskifte med en eventuell avdød mann? Får dere del i dette uskiftet? Hvis ikke, så burde dette være avtalt i samband med deres videreføring av uskiftet. Det samme gjelder hennes datter. Hun får jo rettigheter etter deres far som normalt ikke ville tilkomme henne. Jeg går ut fra at hun også vil måtte akseptere og undertegne uskifte på lik linje som dere. Og så er spørsmålet om hennes eventuelle arv etter sin sin far, og mor også for den saks skyld blir gjenstand for samme uskifte som dere aksepterer, hvis dere går inn på den linja. (dette gjelder kun hvis deres mor er død). Det er jo like rimelig at hun deler både sin farsarv og morsarv med dere som at dere gjør det samme med henne hvis dere aksepterer uskifte. For det er jo nettopp det dere gjør. Dere deler deres arv med dattera uten at hun forplikter seg til det samme med dere.

 

For å si det enkelt. Hvis dere altså skal inngå avtale om at nykona skal kunne sitte i uskifte, så må dere også inngå avtale om at dere får eventuelle midler som hun og hennes datter har tatt inn, og tar inn i boet, uansett hvordan det skjer. Men muligheten er jo meget store for at dere ender opp som svarteper uansett hvis dere inngår avtalen, det har jo du selv skissert. Tryggere da å ikke inngå avtale. Lurt kan dere bli uansett, men det er vanskeligere hvis dere ikke går med på viderføring av uskiftet. Så lenge midlene er bundet opp i eiendommen er dere relativt sikre på arven deres.

Endret 10. juli 2008 av Gaidaros

[lamial]

Tusen takk for grundige svar! Nå forstår jeg ting litt bedre, og er rimelig sikker på at jeg vil skifte. Må bare snakke med søstra mi først. Moren vår er ikke død, forresten. Forholdet til far gikk mer eller mindre til helvete etter at han giftet seg med den nye russiske dama. Faren vår er alltid på hennes side, og prøver å manipulere oss nå til å velge til hennes fordel. Takk takk!

[lamial]

Nå har de kommet drassende på papirer som de skulle ha meg til å skrive under på, der jeg skal gå med på at dama får sitte i uskiftet bo hvis faren min skulle finne på å dø først. Jeg skrev såklart ikke under, og kommer aldri til å gjøre det heller. Men nå lurer søstra mi på om hun skal gjøre det...

 

Spørsmålet mitt er da: Vil den kontrakten være gyldig uten min underskrift? Altså, dersom søstra mi og datteren til stemora skriver under, blir det slik at flertallet bestemmer?

 

Jeg er sur! Jeg har sagt klart i fra at jeg aldri vil skrive under, men de får utarbeidet denne kontrakten likevel, og omtrent prøver å lure meg til å skrive under! Og når jeg nå nekter, klarer pappa å si at det er "sikkert fordi jeg nettopp har stått opp og er trøtt og kanskje ikke tenker helt klart"... Nå handler det om prinsipper! Han kan bare gjøre meg "arveløs" så mye han vil (slik det står beskrevet over her), men ikke faen om jeg skal gjøre det lett for dem!

[frevild]

Din far og hans nye kone ønsker åpenbart at sistnevnte skal sitte i uskiftet bo etter førstnevntes død. Slik jeg forstår dere, ønsker dere særkullsbarn - eller iallfall du - å nekte dette idet dere ikke tør risikere at farsarven forbrukes av den nye kona. Og det er, som andre alt har vist, riktig at dere kan nekte.

 

Jeg vil imidlertid bemerke hertil at man ikke behøver å gi et "rent" samtykke. Særkullsbarna kan - iallfall til en viss grad - stille betingelser for uskifte. Men ikke enhver betingelse kan aksepteres. Antagelig kan det dog bestemmes at uskifteretten kun skal gjelde visse eiendeler, eller at den gjenlevendes råderett skal være mindre enn lovens ordning er. Det skulle mao. være mulig å finne et slags kompromiss begge sider kan være tjent med.

 

Dersom dette ikke er aktuelt, blir spørsmålet om din søsters samtykke får virkninger for ditt vedkommende. Jeg vil anta at løsningen her må være at den nye kona kan sitte i uskifte med den delen av boet som ellers skulle tilfalle din søster, mens du har et ubeskåret krav på din del av arven. (Dette erkanskje ikke et klinkende klart svar - men det er iallfall uten salærutgifter )

Endret 20. september 2008 av frevild

[Gaidaros]

Spørsmålet mitt er da: Vil den kontrakten være gyldig uten min underskrift? Altså, dersom søstra mi og datteren til stemora skriver under, blir det slik at flertallet bestemmer?

Slapp av, det er ikke et flertallsdemokrati som gjelder i dette tilfellet. Akkurat som Frevild sier i sitt svar, så sitter du med en selvstednig rett til at din arv gjøres opp når din far dør. De andre får sin arv alt ettersom hvilken avtaler de inngår. Det kreves altså hverken ubetinget flertall eller kvalifisert flertall for å inngå selvstendige avtaler.

 

Frevild sier jo også, ganske riktig at det kan gis et betinget og begrenset samtykke. Det er liksom ikke alt eller ingenting. Og jeg mener å tro at hvert enkelt særkullsbarn kan inngå personlige avtaler om den saken.

 

Spørsmålet blir da om hvordan en slik avtale kan settes opp og gjennomføres. Det er jo flere hensyn å ta her. Først og fremst skal dine ubetingede interesser ivaretas. Det er jo dem loven beskytter. Det er forsåvidt intet problem. Når din far dør, så får du din arv i henhold til loven. Din far kan dog tilgodese sin nye kone i testament med den frie tredjedelen som han disponerer over.

 

Når det gjelder dine søsken, så utsetter de sin arv i henhold til de avtalene som de har inngått. De overlater da sin arv, helt eller delvis i hendene til den nye kona. Hun disponerer da over hele arven, som en eier, frem til hun dør. Dette er jo en stor risiko for at hele arven blir disponert på en slik måte at den forsvinner. Til tross for at loven har enkelte begrensinger mot slike ting, så finnes det smutthull. Og de smutthullene kan man vel formode vil brukes av henne for å forfordele sitt eget barn til fordel for din fars barn, som hun jo i utgangspunktet har et anstrengt forhold til.

 

Så er jo spørsmålet, hvordan en slik avtale skal inngås . Først og fremst for å skaffe rettsvern, men også for å sikre at noen av partene ikke vrir seg unna sine forpliktelser.

Her er en liten artikkel om problemstillingen: http://www.advokat-hoie.no/publikasjoner/f...-ektefelle.html

Hvis vi ser på problemet fra din fars synspunkt så kan vi lese:

En nyklassisk problemstilling er lengstlevendes forhold til førstavdødes særkullsbarn. Etter loven kan særkullsbarna stikke kjepper i hjulene for at lengstlevende kan sitte i uskiftet bo – de har krav på at arven skiftes straks.

 

Tenk deg at du er lengstlevende, og sett deg inn i følgende situasjon: Det eneste av betydelig verdi du og førstavdøde har opparbeidet dere i fellesskap er villaen som i dag er verdt 3 millioner, og hytta som er verdt 1 million. Førstavdøde etterlater seg altså halvparten, 2 millioner kroner. Førstavdødes særkullsbarn akter ikke å sitte på gjerdet til du går bort – de trenger pengene nå. Dersom førstavdøde ikke har opprettet noe testament, har du kun krav på å arve én fjerdepart, dvs. kr. 500.000,-. Det resterende, kr. 1.500.000,- skal førstavdødes arvinger ha. Hvis du ikke har midler av betydning ellers, innebærer dette at du må selge enten villaen eller hytta for å frigjøre midler til gjennomføringen av skiftet.

 

Enda verre blir det hvis villaen og hytta var førstavdødes særeie. Da har du, fremdeles, rett til å arve kr. 500.000,-, men ellers sitter du bokstavelig talt på bar bakke.

Dette er en tilnærmet situasjon, men tanken er den samme; å sikre lengstlevende slik at han/hun slipper å ta opp lån for å bli boende i deres felles hjem. Nå er det jo slettes ikke deres felles hjem dette her. Det er jo din fars hjem, men han kan forholde seg helt fritt til sine verdier så lenge han lever. Dere kan ikke protestere. Han kan faktisk gi bort hele huset til den russiske fristerinnen. Men da risikerer han å bli satt på gata med en bærepose med sokker og truser den dagen hun velger å ta ut skillsmisse (og det kan jo være allerede dagen etter at gaven er mottatt og skjøtet er tinglyst på henne). Men så dum er vel ikke din far. Det er en fryktelig risiko å ta. Det finnes andre metoder for din far å overføre faste verdier slik at de tilkommer akkurat hvem han vil når han dør. Han kan ved enkle grep forbigå både kreditorer såvel som arvinger for å få sin vilje gjennom. Nå skal jeg ikke gå i detaljer om hvordan dette kan gjøres. Først og fremst fordi det ikke angår denne saken, men også for ikke å sette griller i hodet til din far og stemor (hvis de følger med på tråden, da)

 

Her er enda en betraktning fra artikkelen. Den er såpass informativ og knyttet til den aktuelle situasjonen at den taler for seg selv:

 

Samtykke til uskifte

Det er mange som har opplevd at det gode forholdet de hadde til den andre ektefellens særkullsbarn forsvinner som dugg for solen når ektefellen går bort, og særkullsbarna får dollartegn i øynene. Eneste måten å komme ut av dette uføret på er at særkullsbarna gir samtykke til at du kan overta boet uskiftet.

 

Med mindre man er helt overbevist om at de vil gi et slikt samtykke etter at førstavdøde er gått bort, bør ektefeller som ønsker å sikre hverandres rett til å bli boende i hjemmet etter førstavdødes bortgang, innhente særkullsbarns samtykke på forhånd. Et slikt samtykke bør av bevismessige grunner gis skriftlig.

 

Så kan man spørre seg: Hvorfor skulle særkullsbarna samtykke til noe slikt? I utgangspunktet råder lengstlevende over uskifteboet som en eier. Særkullsbarna kan ikke forhindre at lengstlevende forbruker boets midler på Bjerke Travbane eller på jorden rundt-reiser. Arveloven forbyr imidlertid lengstlevende å gi bort fast eiendom, eller andre gaver som står i misforhold til uskifteboets samlede verdier. Hvor misforholdsgrensen går er det imidlertid ikke mulig å gi noe generelt svar på, men 20 % av boets samlede verdier kan tjene som en tommelfingerregel.

 

Særkullsbarna løper i alle tilfelle en risiko – det er ikke sikkert at det er like mye igjen til dem ved lengstlevendes bortgang, som om de ikke hadde samtykket til uskifte, og boet etter førstavdøde derfor hadde blitt skiftet straks.

 

På bakgrunn av slike betraktninger er det flere og flere ektefeller som oppretter et testament, hvor det bestemmes at særkullsbarna, dersom de samtykker, også skal arve noe (eller alt) etter lengstlevende. Hvis den ene av ektefellene selv er barnløs, er dette ofte en praktisk og fornuftig måte å løse et problem på. Ellers kan særkullsbarna også sette betingelser for å gi slikt samtykke. Det kan for eksempel settes som betingelse at boet skal skiftes, dersom lengstlevende inngår et nytt forhold. Testamentet på sin side kan inngås i form av en ugjenkallelig arvepakt, og sikrer således at lengstlevende ikke kan gjøre om på disposisjonen. På denne måte sikrer man alles interesser. Lengstlevende kan bli boende i huset og får beholde hytta, og når lengstlevende går bort arver særkullsbarna mer enn de i utgangspunktet ville ha gjort.

 

Essensen i dette er at din arv er sikret når din far dør, forutsatt at de ikke iverksetter smarte tiltak mens din far ennå lever.

Endret 20. september 2008 av Gaidaros

[Frigata]

Jeg vil imidlertid bemerke hertil at man ikke behøver å gi et "rent" samtykke. Særkullsbarna kan - iallfall til en viss grad - stille betingelser for uskifte.

Fornuftig nok i seg sjølv. Men er dette stadfesta nokon plass? Juridisk teori/Rettspraksis?

[lamial]

Tusen millioner takk for gode svar folkens! Jeg skal gå gjennom dem mer nøye når jeg er edru... Som jeg har sagt tidligere (tror jeg) så er det ikke akkurat snakk om mye penger her. Jeg bryr meg ikke om penger, og vil såklart heller at faren min skal leve evig! Men jeg tåler ikke kona hans... Heh. Jeg holdt en sinna tale i telefonen her om dagen, og det førte til at han innså hvor dustete det er å prøve å få oss til å skrive under på noe slikt. Så han har trukket tilbake hele greia, så får vi heller ta stilling til det når en av dem dør.

[frevild]

Jeg vil imidlertid bemerke hertil at man ikke behøver å gi et "rent" samtykke. Særkullsbarna kan - iallfall til en viss grad - stille betingelser for uskifte.

Fornuftig nok i seg sjølv. Men er dette stadfesta nokon plass? Juridisk teori/Rettspraksis?

 

Altså, nå er det et par år siden jeg hadde arverett. Men etter å ha rotet litt i notatene mine fra den gang, ser jeg at det ble slått fast i Rt. 1992 s. 374 at særkullsbarna kan stille betingelser. Fra førstvoterendes votum:

 

Jeg finner det naturlig innledningsvis - på bakgrunn av partenes anførsler - å knytte et par bemerkninger til spørsmålet om en arving hvis samtykke er nødvendig for at en lengstlevende ektefelle skal få sitte i uskifte, kan stille vilkår for samtykket som lengstlevende må respektere, uten at dette bringer forholdet utenfor uskiftereglene ellers. Spørsmålet er ikke nærmere regulert i loven, som begrenser seg til å gi hjemmel for at uskifte kan etableres med samtykke fra arvingene, hvor en slik rett ikke følger umiddelbart av arveloven, eller av en ektepakt mellom ektefellene.

 

Etter mitt syn kan det ikke være noe i veien for at det settes vilkår her. Disse kan oppstille både begrensninger i rådigheten over uskiftemidlene utover reglene i arveloven § 19, og modifisere eller sette til side bestemmelser i en ektepakt, så lenge ikke tredjemanns rettigheter blir krenket. Vilkåret kan også innebære andre fordelingsbrøker enn de som følger av arveloven § 26, forutsatt at eventuelle livsarvingers pliktdelsrett ikke blir berørt.

 

Så vidt jeg husker, er dette bifalt i Lødrups Arveretten. Det er kanskje ikke så rart, siden det var nettopp han som var førstvoterende i saken...