Mangel på interesse for å leve: ingen mening med livet

[Dark Fire]

hmm, du mener at folk flest går på autopilot som kveg og at du er litt mer avansert/kompleks enn folk flest?

[sarcasm]Ja, fordi jeg er jo verken et menneske, eller har et liv, dermed kan man eksludere disse symptomene, som er følger av å ha et liv, og å være et menneske.[/sarcasm]

 

Jeg har aldri (til nå; ved bruk av sarkasme), "state" (hail English, Norwegian sucks) at mitt liv er noe særegent, noe magisk..

Derimot har jeg hatt en tidligere oppfatning av livet, som mektigere og av større verdi enn jeg anser livet som nå.

[Dark Fire]

Det er mulig jeg missforstod førstepost, men hva var spørsmålet?

Mulig jeg missforstår, men hvordan kan du mene at alle tråder; alle temaer er fulgt opp med et spørsmål?

 

"Hei" sier jeg.

Sier du da: "Hei?"?

 

På tross av hvordan temaet/titellen o.l kan virke missvisende, er poenget/det egentlige temaet om det er noe jeg har hoppet over, en verdi av livet jeg ikke har tenkt over, noe som kan gi meg inspirasjon/mening nok til å fortsette i det minste en liten stund til..

En ting er en grå, tom hverdag hvor man sliter seg igjennom.

Men når man ikke engang har noe positivt å filosofere om lengre, noe man kan stusle med, men alikevel være avslappet; små-filosofering f eks, brytes livsmotet mitt ned.

 

Double post =D

Endret 11. juli 2008 av Dark Fire

[Z]

Vet du, jeg holdt faktisk på å skrive et seriøst svar, inntil jeg så på din profil og at du er 17 år gammel.

Da slettet jeg alt jeg skrev, med tanken i bakhodet fra den gang jeg var 17 år og funderte og filosoferte over de nøyaktig samme tingene, gratulerer, du er i ferd med å bli voksen.

 

- ingen mening med livet?

Er det noe mening med døden da?

[BlueEAGLE]

Mulig jeg missforstår, men hvordan kan du mene at alle tråder; alle temaer er fulgt opp med et spørsmål?

Neida, det er fullt mulig å skrive noveller og anekdoter. Det er bare uvanlig å se dem på diskusjonsforum.

 

"Hei" sier jeg.

Sier du da: "Hei?"?

Veldig ofte så gjør jeg det. Men det er kanskje en uvane jeg har å gå ut i fra at alle vil ha noe fra meg.

 

På tross av hvordan temaet/titellen o.l kan virke missvisende, er poenget/det egentlige temaet om det er noe jeg har hoppet over, en verdi av livet jeg ikke har tenkt over, noe som kan gi meg inspirasjon/mening nok til å fortsette i det minste en liten stund til..

En ting er en grå, tom hverdag hvor man sliter seg igjennom.

Men når man ikke engang har noe positivt å filosofere om lengre, noe man kan stusle med, men alikevel være avslappet; små-filosofering f eks, brytes livsmotet mitt ned.

Livet er ikke for amatører. Livet fyller ikke seg selv med mening og det er opp til deg å finne en mening med livet ditt.

 

Verden kommer til å gå under og alle mennesker vil bli utryddet. Det er ialfall status pr. i dag. Selvfølgelig så kan det være at noen kommer til å finne en måte å bygge en romflåte på og finne en annen rasteplass hvor man kan bo en stund, men før eller senere så vil alt liv i universet dø hen. Enten så vil alt bli kaldt og mørkt eller så vil alt koke ihop til en eneste stor klump. Men liv, slik vi kjenner det, har ingen sjanse til å overleve.

 

Så hva er da poenget med å leve??

 

Vel, det som har holdt meg i livet de gangene jeg seriøst har vurdert alternativet har vært forskjellig igjennom livet mitt.

 

Første gang så satt jeg med kniven i hånden. Da gikk jeg på barneskolen. Jeg hadde blitt mobbet helt siden vi flyttet sørover på grunn av dialekten min og at jeg så anneledes ut. Da var det fandenivolskhet som holdt meg ilivet. Jeg skulle vise dem at jeg ikke var dårligere enn dem. Jeg skulle vise at jeg kunne like godt som dem.

 

Andre gang jeg stod på kanten av et stup var da jeg gikk på ungdomsskolen. Da var det trass som holdt meg i live. Jeg skulle ikke la dem få den gleden av å vite at de hadde knekt meg. Jeg skulle ikke la dem feste og rope at endelig var de kvitt meg.

 

Tredje gangen var etter at jeg hadde blitt dumpet av mitt livs kjærlighet. Da var det en merkelig form for optimisme som holdt meg i live. Jeg sa til meg selv at verre enn dette kan det ikke bli så hvis jeg overlever dette så vil jeg overleve alt.

 

I dag er det datteren min som jeg lever for. Det er ikke enkelt da mammaen hennes ikke er heeelt på plass og det er en kamp. Men når jeg først har gitt henne liv så vil jeg gjøre det jeg kan for at hun skal få det bedre enn det jeg hadde det.

 

Men det svarer ikke spørsmålet. Hva er poenget? Man spør ikke. DET er poenget. Hvis man sitter og grubler på hvorfor man skal leve for lenge så blir man sprø i hodet. Kanskje meningen med livet er å holde seg opptatt slik at man ikke blir sittende å gruble på meningen?

[Te'om]

Hei. Jeg skal prøve å svare deg så godt og åpent jeg kan, selv om tingene jeg skriver kanskje vil støte noen. Jeg vurderte å svare gjennom PM, men så tenkte jeg at kanskje er det like greit at alle ser hva jeg mener. Vi får se. Jeg må bare advare om at absolutt alt jeg skriver i denne tråden er mine egne meninger og funderinger, som ikke skal tas som bastante påstander. Det kan også godt være at jeg bommer helt på hva du mener Dark Fire, men dette er bare mitt forsøk på forklare tingene i meg som speiles i det du skriver.

 

Jeg vil også gjerne si at de holdningene jeg viser i denne posten er oppriktige, men at det ikke er de holdningene jeg møter mennesker med. Dette kan virke hyklersk, men det er fordi jeg føler at nesten hvert eneste menneske jeg møter har potensiale for noe godt, og av en eller annen grunn er det veldig lett for meg å fokusere på dette. Det er jeg veldig glad for. Det er først når jeg ser på handlingsmønstrene til mennesker generelt at mine mer nihilistiske holdninger kommer frem.

 

Jeg mener at vi er smålige: lever hovedsaklig for stimulans av positive følelser (og ifølge Ying-Yang-prinsippet: negative følelser, for å gi balanse): med små menneskelige atraksjoner opplever vi kortvarige stunder med glede, for å igjen leve i håpet om å oppleve noe godt igjen senere, ved å sitte lunefult å vente~

Tråden startet med at jeg nettopp hadde vært en tur ute igjen (woohooo), men så kun åpenbare, enkle, primitive attferder, og innså nok en gang hvor kjipt dette livet er =)

På mange måter kjenner jeg igjen det du skriver her i de tingene jeg følte om verden da jeg var yngre (jeg er nå 26). Som du sier virker handlingsmønstrene til brorparten av menneskene der ute ekstremt enkle og primitive. Det verste for meg var at de fleste ikke ser ut til å tenke over sine egne impulser og handlinger i det hele tatt, det virker som om de bare handler slik de har blitt lært opp til, av foreldre, media, religion, samfunnet generelt. Dette fikk meg til å føle meg ganske ensom. Jeg så at andre hadde det tilsynelatende bra med sine liv, men følte sterkt at de levde i en verden jeg ikke hørte til i, en verden jeg ikke syntes var bra nok. Jeg kunne ikke snakke med menneskene rundt meg om dette, dels fordi tingene jeg følte på en måte var nedlatende mot dem, dels fordi de ikke var interessert eller ikke ville forstå, og dels fordi jeg ikke visste helt hva det var jeg følte og hvordan jeg skulle formidle det. Det kommer vel ikke som noen stor overraskelse at jeg ble mobbet opp igjennom hele barneskolen. Det som antageligvis reddet meg var at jeg flyttet hjemmefra da jeg var 15 og begynte på en Steinerskole, en skole hvor det faktisk var greit (nesten påkrevd hehe) å være rar og annerledes. Der møtte jeg noen få mennesker som jeg kunne snakke med og som tok meg alvorlig, og for første gang følte jeg en mening med livet mitt utenom meg selv. Man kan vel si at jeg for første gang ble glad i noen. Derfra har det bare gått oppover.

 

Jeg har en teori om hvorfor mennesker i dag ser ut til å la seg styre av så enkle impulser. Antageligvis har vi mennesker en del primitive instinkter igjen fra den tiden hvor vi faktisk var avhengig av å jobbe knallhardt for å overleve. Nå når vi barn av den industrielle verden ikke trenger det lenger fordi vi har et ekstremt høyt nivå av materiell rikdom, har vi plutselig mistet mye av den meningen vi hadde før; for eksempel å unngå sult og kulde. Man har ikke like sterk kontakt med sin egen menneskelighet lenger, siden man aldri har opplevd seriøs smerte og håpløshet. To av de tydeligste symptomene på dette er 1: At mange faller for fristelsen for å tilfredsstille disse instinktene til tross for at de ikke lenger trenger å arbeide for dem, noe som fører til latskap, overvekt og diverse sykdommer, og 2: At mange føler at de ikke har noe som driver dem lenger, ingen virkelige mål å jobbe mot, da man likevel kan få så mye kake man orker å spise bare man har en hvilken som helst jobb, uavhengig av om jobben er givende eller ikke. I tillegg er samfunnet vårt sterkt bygget opp rundt komfort og enkel underholdning, etter min mening et resultat av det jeg skrev over, at folk ikke tenker langt nok. Siden etterspørselen styrer tilbudet, iallefall til en viss grad, er det sukker og sit-com som gjelder, for ikke å snakke om porno. Alt dette kan vel egentlig beskrives i ett ord; dekadens.

 

Min eneste grunn til å fortsette å leve er at jeg enten har missoppfattet styrken til det å oppleve noe godt, at jeg eventuelt har opplevd for mye negativt: at min evne til å oppleve godt har blitt sterkt svekket.

Eller at jeg/vi (menneskeheten) vil komme frem til noe som gir større glede og mening med det vi gjør her på jorden.

Jeg mener med andre ord at det jeg har opplevd av liv/å leve hittil, er ikke bare primitivt, men ikke verdt å bruke "tid" på; jeg setter større minimale grenser for livet enn alkohol, mat, og fint vær.

Dette er en vanskelig problemstilling. Etter min erfaring er det slik at hver enkel er nødt til å finne sin egen lykke, sin egen mening med livet, noe som ikke er en enkel jobb (klisje, jeg vet), og noe mange ser ut til å ikke forstå. På en måte handler det for meg om å bli kjent med og forstå seg selv. Før man har gjort det er det vanskelig å takle verden rundt seg. Men det jeg ser i deg, kun basert på det du har skrevet her, er lovende, selv om du kanskje føler deg fortapt nå. I det du forkaster det samfunnet rundt deg presenterer som det gode liv tar du samtidig livet ditt i egne hender, og med det potensialet til å finne/skape din egen "ekte" lykke. Istedenfor å godta at skole, karriere, hus, bil, gjeld, kone, barn, hunder, posegryterett, taco og dagsrevyen er meningen med livet, er du fri.

 

Angående det å være ensom så er jeg rimelig sikker på at det er mennesker der ute du kan bli lykkelig sammen med, men jeg tror det krever at du er ærlig mot deg selv. Ikke spill en rolle for å passe inn. Fortsett å reflektere, utfordre og utforske. Og vær streng mot deg selv! En quote fra en plakat jeg så et sted: "Bare døde fisker følger strømmen."

 

Kanskje er det bare jeg som har misforstått alt og det er meningen at man skal følge majoriteten, kanskje har alle andre virkelig tenkt grundig over livene sine og jeg er bare teit som betviler det, kanskje er alt jeg har skrevet her ravende tullete gale. Det er viktig at alle som leser dette forstår at dette kun er mitt forsøk på å beskrive en bitteliten bit av verden sett fra mine øyne, ikke på å forfekte noen som helst sannhet. Det er også viktig at folk forstår at dette er ekstremt personlige ting for meg, som jeg tidligere kun har fortalt mennesker jeg kjenner meget godt og som jeg vet kan forstå hva jeg mener, så vær så snill og ikke angrip meg personlig dersom dere er uenig. Egentlig er det litt sinnsykt å plutselig uten videre legge det ut i offentligheten under anonymitetens dekke, men kanskje er det på tide at jeg får det ut. Jeg håper også det gir deg noen slags mening Dark Fire, selv om det kanskje er litt mye "blabla da jeg var ung" over det.

 

Videre mener jeg at det ikke er galt å ta sitt eget liv: naturen tar det i den nærmeste fremtid, uansett; spørsmålet er bare om du prioriterer å leve ut den tiden du har blitt gitt eller ikke.

Vel, dersom man bare har ett forsøk på et liv i den evigheten man er en ubønnhørlig del av, er det ikke litt synd å gi det fra seg før man har sett hvor mye man kan få ut av det? Kanskje er det bare 70 år til med smerte og frustrasjon, men vil det ikke uansett være verdt det? Stillheten kommer som du sier i nærmeste fremtid uansett.

 

EDIT: En liten omformulering.

Endret 11. juli 2008 av Longboard

[Jalla]

17, ingen, men vandret før i ghetto-miljøer, nettopp fordi jeg bodde i en ghetto-by, hvor man da ikke har så mange miljøer å velge imellom, alt annet som påvirker meg gjennom hverdagen, er vel først og fremst apatisme/anti-ambiøsitet pga en lang periode med mangel for eksterne ressurser til å oppnå noe som helst av egen interesse.

 

Jeg forstår og er fult enig i at tankegangen jeg har hatt/har er destruktiv, men alikevel en reell realitet.

Det faktum, som RWS la til: livet er det man putter inn i det; hva man selv setter som mål, beviser hvilken svak form for vesen vi er, som har null mening med livet annet enn denne "stimulansen" av ambisjoner: sette seg langsiktige mål, for å sakte men sikkert oppleve en manipulert, "falsk" følelse av 'accomplishment', som igjen kun er en primitiv dyrisk/menneskelig følelse..

 

Som en annen sa her, alderen forklarer mye her, du er nok offer for kroppskjemi og psykologiske fiffigheter som inntrer idet en blir gammel nok til å evne å reflektere over livet og hva det inbefatter

 

Eksterne ressurser? Tenker du da på penger?

Til det er det kun ett svar, jeg velger å si det med Hans Rotmo; "Det e ittjnå som kjæm tå sæ sjøl"

En kan ikke forvente at en får ting levert i fanget, en må jobbe for å oppnå noe og når du gjør det og virkelig oppnår en ting som medfører store forandringer vil du nok endre syn på det du anser som svakelig higen etter ambisjonsstimulans.

Slik jeg opplever deg så er du rimelig oppegående, men du mangler litt erfaringsgrunnlag av den typen jeg beskriver over

 

Og du har helt rett, det er mange primitive ting inne i bildet av den enkle ting at vi er dyr, vi er kun en gjeng med noe mer avanserte primater enn våre evolusjonære søsken, apene, og ser en på uvtviklingen av vår art sidestilt med den teknologiske utviklingen aner en fort at vår natur ikke har rukket å endre seg i takt med sistnevnte.

 

En ting du kan gjøre er, i tillegg til denne tråden, å skrive ned dine tanker, lag en artikkelserie i en avis, opprett en egen blogg eller hva som måtte passe deg. Slik vil du iallefall få ut dine tanker og meget sannsynlig vil du også få mye og variert respons, samtidig som, om du finner det interessant, har fått noe å interessere deg for.

[freerun]

Du har nok rett og slett fått en depresjon. Og når man ser verden igjennom øynene til en som er deprimert, virker det som om det ikke er noen som helst mening. Det eneste som eksisterer som verdifylt er positive følelser. Og når ikke de eksisterer, eksisterer det ingen ting som gjør livet verdt og holde ut. rent filosofisk er det kanskje sant også. Men gi det noen år. Jeg har selv en mild depresjon som gjør at livet virker litt blast, men tror DA jeg kommer ut av det, vi livet igjen være verdt og leve.

 

Litt interessant hvordan "den kjemiske balansen i hjernen" oppfatter den "kjemiske balansen".

Når jeg er trist synes jeg det er forferdelig at lykke kun er en fysiologisk balanse i hjernen.

 

Når jeg er glad; "Så fantastisk det er at alt som skal til for at jeg føler livet så bra er en fysiologisk tilstand i hjernen".

[Dark Fire]

~~~~~~

Jeg var nesten ferdig med å svare, før alt ble plutselig merket, og med et tastetrykk var alt borte.

Jeg kjenner meg selv igjen i alt untatt steinerskolen - den steinerskolen jeg gikk på i 6mnder, var fylt med bortskjemte drittunger som løp rundt i klasserommet og lekte sisten, selv et par minutter etter at læreren hadde kommet inn og bedt alle om å sette seg.

Moren min mener at jeg møtte en jeg likte godt der, men som var 3 år eldre, og som jeg husker lite av.

 

Problemet ligger i at jeg ikke har følt meg fortapt i noen uker, men at det har vart; i forskjellige grader, i flere år, og at jeg en dag beggynte å bli lei, samlet meg, men hadde ikke noe sted å oppsøke hjelp; å bli hjulpet.

Det nærmeste jeg kom en plan, var å bo i skogen.

 

"Bare døde fisker følger strømmen" satte jeg som 1 av 3 favoritt-sitater på en eller annen internetside.

Endret 12. juli 2008 av Dark Fire

[Gjest member-60584]

Meningen med livet er å overleve så du kan reprodusere.

 

Ta å se rundt deg litt. Alt liv gjør stortsett det. Eneste de gjør. Overleve + reprodusere.

 

Er bare mennesket som er så syra at de krever mer.

 

Kan ikke si jeg gjør det så ufattelig bra i livet, men har tenkt å leve det ut. Eneste livet jeg har.

[Dark Fire]

Meningen med livet er å overleve så du kan reprodusere.

Og reproduseringen igjen, er ikke annet enn et økende tall av vesener hvor sin mening er å reprodusere.

Jeg kan med andre ord komme med opp med konklusjonen, at uten vår stimulans av følelser; som gir abstrakt mening, men ikke logisk, er våres liv totalt meningsløst.

Så om alle vesener på jorden var lobotomert, og vi kunne med sikkerhet si at jorden har ingen annen større mening for universet - kunne vi like gjerne ha bombet hele planeten vår.

Er bare mennesket som er så syra at de krever mer.

Greater mind, greater perspective.

Eller i dine øyne: More drugged, more demanding.

 

The meaning of life!

Endret 13. juli 2008 av Dark Fire

[Gjest]

Advarsel: mine meninger som kommer frem her er muligens sterke, og kan bli ansett som svært negative og deprimerende.

 

 

 

Jeg mener at vi er smålige: lever hovedsaklig for stimulans av positive følelser (og ifølge Ying-Yang-prinsippet: negative følelser, for å gi balanse): med små menneskelige atraksjoner opplever vi kortvarige stunder med glede, for å igjen leve i håpet om å oppleve noe godt igjen senere, ved å sitte lunefult å vente~

Min eneste grunn til å fortsette å leve er at jeg enten har missoppfattet styrken til det å oppleve noe godt, at jeg eventuelt har opplevd for mye negativt: at min evne til å oppleve godt har blitt sterkt svekket.

Eller at jeg/vi (menneskeheten) vil komme frem til noe som gir større glede og mening med det vi gjør her på jorden.

Jeg mener med andre ord at det jeg har opplevd av liv/å leve hittil, er ikke bare primitivt, men ikke verdt å bruke "tid" på; jeg setter større minimale grenser for livet enn alkohol, mat, og fint vær.

 

Videre mener jeg at det ikke er galt å ta sitt eget liv: naturen tar det i den nærmeste fremtid, uansett; spørsmålet er bare om du prioriterer å leve ut den tiden du har blitt gitt eller ikke.

jeg har tenkt veldig mye på akkurat dette i det siste. jeg pleier å tenke at det ikke er noe mening med livet som er nærme. at vi bare lever og dør. men jeg innerst inne, og det tror jeg alle gjør, er at vi håper å få vite noe mer eller få en større mening en gang. eller som du beskrev det "at vi vil komme frem til noe som gir større glede og mening med det vi gjør her på jorden". det tror jeg alle gjør, og derfor innstiller de fleste på at vi får det når vi dør.

 

det har vi gjort alltid og i alle religioner. alle vet/håper/tror at alt blir bra når man dør. men når jeg tenker over det så, nei, egentlig ikke. men når man er død så kan man ikke bry seg ihvertfall, så det er det samme. og det er det samme hva man har brukt livet sitt til også. og om man har brukt det, eller bare ikke gidder å leve. når man er død, spiller det ingen rolle, og det er deilig å tenke på. men vet ikke om en som har vært nær dødenopplevelse hadde tenkt sånn da.

Endret 13. juli 2008 av Gjest

[Te'om]

Dark Fire: Jeg vil gjerne skrive mer her, men jeg sitter på jobb på en båt med elendig internett så det kan ta litt tid. Et par ting jeg vil si mens jeg har sjansen:

 

Jeg så at du skrev at du er ganske stolt over å være den du er. Dette tror jeg er ufattelig viktig, og et meget godt utgangspunkt å møte verden med. Etter min mening er den beste holdningen man kan ha den hvor man er sikker på seg selv og sin styrke, men samtidig ydmyk overfor verden. Da har man styrke til å gjøre det man mener er riktig til tross for at det kanskje ikke er akseptert som en norm, men man aksepterer samtidig at andre har andre meninger, og man er i stand til å høre på dem og innrømme at man har tatt feil og ta følgene av dette hvis det er tilfellet.

 

Jeg ser at flere mener at du rett og slett holder på å bli voksen, med alt det medfører av både fysiologiske og mentale omveltninger og påfølgende usikkerhet. Det stemmer nok, og kan godt være en stor del av roten til det du føler. Likevel har jeg inntrykk av at det stikker litt dypere i deg, i det du skriver at det er noe du har vært bevisst på lenge. Det virker som om mange mener, eller iallefall lever etter, at det å bli voksen handler om å finne sin plass i det moderne samfunnet. Selve begrepet voksen ser for meg ut til å i vårt vestlige samfunn bety jobb, hus, gjeld, mann/kone, barn, bil osv, med andre ord økonomisk stabilitet til å forsørge en familie i materialistisk trygge omgivelser. Se for deg en standard norsk familie, med Volvo stasjonsvogn og greier. Jeg kan iallefall si at min erfaring er at det er dette samfunnet vi vokser opp i forventer av en. Nå kan man diskutere grundig og lenge om dette er et moralsk og intellektuelt forsvarlig liv eller ikke, men det er ikke det som er poenget mitt, poenget mitt er nemlig at dersom du av en eller annen grunn ikke vil følge den veien samfunnet peker ut for deg, så kan det være veldig vanskelig å faktisk klare å gå sin egen vei, for ikke å snakke om å finne den. Det var dette jeg tenkte på da jeg skrev at du skulle være streng mot deg selv. Ikke gjør noe bare fordi det er forventet og fordi det er enkelt. Tenk over hva du gjør og hvorfor du gjør det, slik at du alltid vil være i stand til å forsvare det, både overfor deg selv og andre. Dersom det typiske norske livet er det du finner ut at er riktig for deg, så er det helt supert, så lenge du kan forsvare overfor deg selv hvorfor du gjorde det valget.

 

Som jeg har sagt flere ganger allerede, det er godt mulig at jeg er helt på jordet her. Meningen med denne posten var ikke å kritisere samfunnet i seg selv, men å forsøke å beskrive samfunnets gruppepress på unge mennesker, og det at det kan være vanskelig å skulle finne sin egen vei, sitt eget verdigrunnlag. Dersom noen føler seg truffet av mine beskrivelser av "typisk norsk" så ber jeg dere om å overse dette, den diskusjonen kan vi ta i en annen tråd.

 

Dark Fire, jeg tror det jeg prøver å komme frem til er at selv om du kanskje føler deg ensom og fortapt i vår tullete verden, så må du ikke gi opp. Dersom du jobber hardt nok for det så tror jeg helt oppriktig at du vil kunne finne din egen ekte lykke, gjennom å leve ditt eget liv bygget på egne gjennomtenkte verdier, et liv du kan være stolt over. Selvfølgelig koster det, og det kan være ufattelig frustrerende å ikke føle seg forstått og akseptert som den man er av de rundt seg. Men om du viser klart og tydelig hvem du er og hva du står for tror jeg du fort vil tiltrekke deg andre mennesker med, hva skal jeg si, "tilsvarende interesseområder" om du skjønner hva jeg mener. Mennesker du kan kommunisere med og utvikle deg sammen med.

 

Bruk din styrke og vær stolt over den, vær streng og ærlig mot deg selv, og vær ydmyk mot verden. Og husk at kunnskap virkelig er makt, undervurder aldri det. Slutt aldri å lære, undersøke og spørre, og vær kritisk! Et par forslag fra en "gammel mann" haha. Det er ikke sikkert de er relevante for deg, og for alt jeg vet kan de være hakkende gale, men så er de også bare forslag. Hvordan det hele egentlig fungerer, det må du finne ut av selv. Og det har jeg definitivt inntrykk av at du er i stand til.

[Dark Fire]

@Longboard

 

Jeg har selvfølgelig lest alt du har skrevet, men siden jeg ikke har noe spesielt på hjertet (spesielt siden du har lite på-kanten, overfladiske, black&white-meninger, men derimot godt formulerte og logiske meninger), blir dette alt du får av et svar; men det er vel like greit, siden målet ditt ikke var å oppnå feedback?

Det blir vel litt klisjè å si at dette gav meg noe motivasjon, men med et åpent sinn forstår du sikkert hva jeg mener.

Sola stod ikke opp, men jeg tar det alikevel inn til meg, og leser sikkert igjennom det et par ganger til senere, når er jeg mere avslappet og mindre trøtt.

Kritisk har jeg alltids vært.

Siden jeg var 4-5, ihvertfall; hvem vet om jeg var kritisk til legene på operasjonsbordet, og

Takk for at du tar deg tid

Endret 14. juli 2008 av Dark Fire

[Te'om]

Takk selv, for at du gidder å høre på mine evig lange rants

 

EDIT: Forresten, dersom du blir inspirert til å skrive mer om tingene du tenker på så kjør på. Jeg leser gjerne.

Endret 14. juli 2008 av Longboard

[WarpX]

Jeg synes det er ganske patetisk å se alle menneskene rundt omkring meg som faktisk går rundt og tror at livet har en mening. Det er som å se indoktrinerte galninger. Og ganske mange har aldri hatt en filosofisk tanke i hodet sitt ett millisekund. Men det er vel slik det skal være - ha 100% fokus i dette livet for å få fullt utbytte.

 

Det er ganske fasinerende, å si til slike mennesker at livet egentlig ikke har noe mening er som å fortelle en person i en drøm at han faktisk bare eksisterer i din drøm. Levende spørsmålstegn