Litteratur: Startet på bok for en stund siden. Bør jeg fortsette?

[sennaho]

Legger ut dette innlegget av to grunner egentlig. For å få litt respons på det jeg allerede har skrevet på denne boken og om det er noen vits i å skrive videre på den. Jeg har det ofte med å starte å skrive ting, men har ofte igjen problemer med å gjøre meg ferdig. Kom over dette forumet og tenkte jeg kunne jo legge det ut og se hva dere synes.

Boken er en slags fantasy-komedie/parodi aktig ting. Så her kommer det altså. Vil gjerne ha kommentarer!

 

Prolog

 

Der var den igjen. Lyden. Hvor kom den fra?

Boinx tittet ut av vinduet. Det var ingen der. Det var tomt. Hvis det ikke var noen som helst der ute, hvor i grønneste kunne det da komme en lyd fra. Han bestemte seg for å ikke tenke mer over det, for han visste at hans lille hjerne ikke var smart nok til å forstå det allikevel. Som med mange andre av livets mysterier var de alt for avanserte for at han skulle forstå noe som helst av det. Han hadde levd i snart 50 år, men forstod fortsatt ikke hvordan et barn ble til. Faren hans hadde en gang når han var mindre fortalt han om blomstene og biene, og etter det hadde han gitt opp på det emnet også. Han satte seg tilbake i lenestolen og så ut av vinduet nok en gang.

Han kunne se langt, for landskapet rundt huset var ganske flatt, og skogen som en gang hadde hvert der, hadde forlengst blitt sprengt bort.

Hva skulle han gjøre? Var han helt alene igjen her? Han hadde ikke vært utenfor døren på de siste 25 årene. Den var blitt låst fra utsiden da moren og faren hadde dratt av sted. De hadde ikke kommet tilbake. Derfor var døren fortsatt låst, så han kom seg ikke ut. Hadde planeten blitt utryddet, og han var den eneste overlevende? Han forstod i så fall ikke hvorfor? Hvorfor han? Hvis han skulle være den siste gjenlevende skapningen på denne planeten, så hadde det vel egentlig vært bedre om han bare hadde blitt drept han også. Han satt for seg selv og tenkte over hvorfor han ikke bare kunne ta sitt eget liv…

 

Kapittel 1:

Introduksjon eller Hvordan det hele egentlig begynte.

 

Først vil jeg bare fortelle dere lesere at det som står i prologen også er starten på siste kapittel. Det vil si at dere egentlig bare kan hoppe rett til det siste kapitlet hvis dere bare vil vite hvordan denne historien ender. MEN, og det er et stort men: Hvis dere også vil vite hvordan den begynte, så ville jeg råde dere til å lese resten av boka også.

 

Det var en kald og mørk høstdag og tunge regnskyer fløt sakte forbi, så tunge av regn at de fant ut at de måtte slanke seg litt, og slapp fra seg regnet på de intetanende skapningene under seg. En av disse skapningene var Boinx. Han gikk nedover gata sammen med sin beste venn Gnorf. De hadde kjent hverandre hele livet, og var uadskillelige, selv om de to var ganske forskjellige. (I alle fall når det gjaldt utseende) Boinx var ca 170 cm høy, hadde to armer, to bein, to øyne, en nese, to ører, en munn og en rundt to meter lang tunge.

Hvorfor rasen hans hadde denne lange tungen kan du bare lure på, og hvis du tror du kommer til å få svaret I løpet av boka, så tar du feil. Jeg vet nemlig ikke hvorfor de har den jeg heller. Gnorf derimot var 60cm høy med fire armer og gjeller.

Rasen til Gnorf, Ranglerne, var faktisk blitt høyere med tiden. Den første Rangleren man har funnet spor etter var faktisk bare 5 cm høy. Jeg tror vel det er ganske fint for dem at de har blitt litt høyere, ellers hadde de ikke vært veldig vanskelige å utrydde.

Men tilbake til regnværsdagen. Boinx og Gnorf skulle til butikken. De hadde fått hver sin handleliste av hver sin mor, for å handle inn litt middagsmat. Jeg gidder rett og slett ikke å gå i detaljer på alt de skulle kjøpe. For det første ville det tatt et par sider, og som dere vet er sider dyre å trykke, og sider er laget av trær, altså må de hogges ned og da blir det mindre trær i skogen og tilslutt er det ingen trær igjen, og da dør vi. For det andre, har alle matrettene så innviklete navn at dere ville ikke forstått noe som helst av det. Så i stedet for å bruke tid og plass på unødvendige ting, på dyrebart papir, hopper vi rett og slett over til neste dag.

 

Solen skinte denne dagen. Boinx hadde blitt forkjølet av alt regnet dagen før, og måtte ligge i senga hele dagen. Det mest interessante som skjedde denne dagen var vel at han kunne beordre moren og faren sin til å gi han mat og drikke. Nå tenker dere vel ”Hva i alle dager har dette med historien å gjøre” ”Skal ikke historien snart begynne” og ting som likner på det jeg nettopp skrev. Jeg forstår godt at du tenker det, for det var akkurat det jeg tenkte når jeg skrev det også. Skal ikke snart historien begynne? Jo det er akkurat det den skal. Boinx var syk i nesten to uker, men etter mye oppkast, feber og snørr var han endelig på bena igjen, og klar for at den egentlige historien endelig skulle begynne.

 

 

Historien vår begynte egentlig et annet sted. Langt, langt borte fra den lille landsbyen Frunk hvor Boinx og Gnurf bodde. Den begynte i de mørke Wangafjellene hvor den store Ludvigus Ostepopus Rosinus Drueus Ostesmørbrødus Nachous Dillus Sitronus Kjeksus Aprikosus Pizzaus hadde sitt store herskapshus. Han likte best å bruke initialene sine som helt tilfeldigvis dannet ordene Lord Ondskap. Fordi han hadde et så langt og vanskelig navn, ble han av de som sto opp mot han bare kalt Han-du-veit-du-ikke-kan-huske-navnet-på -fordi-hans-navn-er-alt-for-langt-til-å-huske-for-enhver-normal-person-uten-fritidsproblemer. Lord Ondskap skulle akkurat til å ta sitt daglige ettermiddagsbad, da telefonen hans ringte.

-Hei. Sa Lord Ondskap.

-Hei. Sa en velkjent stemme i den andre enden.

-Det er Jumbrilla som ringer her.

-Ja du, for det første så står det her på displayet mitt, og for det andre så er dette en videotelefon.

-Åja, det hadde jeg glemt at du har. Jumbrilla rødmet I det det gikk opp for henne at hun var naken.

-Ikke tenk på det, jeg har da sett deg naken mange gang… Ondskap avbrøt sin egen setning

-Hva mente du med det? Hun så mistenksomt opp på han.

-Vi tar det en annen gang, ok? En gang det ikke er så mange som leser.

-Da sier vi det sånn. Den egentlige grunnen til at jeg ringte deg, er det at vi her nede på forskningslaben har klart å utvikle avanserte former for magi som gjør at du alene kan overta hele Mumbo (Mumbo er, hvis du ikke forstod det av deg selv, navnet på planeten historien vår utspiller seg på)

-Ypperlig. Ondskap virket storfornøyd. –Jeg kommer så fort jeg er ferdig med ettermiddagsbadet. Han la på, gikk for å kle av seg og la seg i badekaret for å tenke.

Du tror kanskje han tenkte på de nye våpnene sine, men nei. Han lå og tenkte på Jumbrilla. Grunnen til at han hadde ansatt henne var at han var hodestups forelsket.

Da det viste seg at hun også kunne noe, ble alt bare enda bedre. Jumbrilla hadde langt blondt hår, hun var slank, med syv fantastiske tentakler og et stort øye midt i panna. Formene hennes var heller ikke så verst, men de skal vi ikke gå inn i detaljer på nå. Og denne gangen er det ikke bare på grunn av bruken av papir. Han hadde blitt forelsket i henne aller første gang han så henne, og hadde gått bort til henne og spurt om et nummer, og hadde fått sju slag i ansiktet som svar. Dette hadde forblitt en gåte for han. Han trodde jo han var kjekk, så hvorfor kunne han ikke spørre om det? Et telefonnummer er vel ikke så ille å gi ut. Mens han lå og tenkte på dette, så han for seg Jumbrilla og han som et par som danset rundt i blomstene på en grønn eng helt alene. Han kysset henne, og de begynte sakte å... tankene hans ble fort avbrutt av at butleren Butter kom gående inn på badet.

-Er de klare til å dra til laben snart mester?

-Jeg er ferdig nå, så hvis de bare kunne tørke meg nå, så drar vi.

Etter at tørkingen var ferdig, og klærne kommet på igjen, satt de seg inn i den svevende vogna og svevde avsted.

Dette var altså hvordan det hele begynte. Historien er nå såvidt igang, så jeg håper du er fornøyd med meg. Hvis du vil vite hva som skjer videre, anbefaler jeg deg å bla om til neste side for å finne det ut.

 

Kapittel 2:

 

Boinx våknet av et høyt dunk, og han hoppet opp av senga. Tunga hans la utrullet på gulvet, så han samlet den sammen og fortet seg bort til vinduet hvor han syntes lyden hadde kommet fra. Logisk nok så han ingenting, for som vanlig på natten var det helt mørkt.

Han hørte vinden ule utenfor, trodde han, men etter å ha hørt en liten stund forstod han at det kom fra rommet til moren og faren. Han prøvde å tenke på noe annet, og løp ned trappen og ut i mørket. Å, hadde han bare kunnet magi, så kunne han ha sett litt også. Han hadde i løpet av livet sitt lært seg det at å se var en ting som var fryktelig smart. Rasen hans var faktisk fryktelig merkelig når det gjaldt syn. De var blinde fram til de var ti år gamle, og de fikk aldri noe godt syn. Boinx var fornøyd med synet sitt. Han kunne se det som var nødvendig, sånn som jenter. Det var vel egentlig bare det Boinx syntes var nødvendig. Eller, utenom mat, drikke, gå lange turer, være sammen med venner, og noe av det han drømte mest om. Å lære magi.

 

 

Et annet sted, i en by langt unna Frunk, hadde organisasjonen Ned med Han-du-veit-du-ikke-kan-huske-navnet-på -fordi-hans-navn-er-alt-for-langt-til-å-huske-for-enhver-normal-person-uten-fritidsproblemer sitt ukentlige møte. De hadde fått informasjon om at deres fiende ville prøve å overta hele Mumbo. Dere som leser dette vet jo at det var riktig, for det stod jo i det forrige kapitlet. Heldigvis for Ondskap hadde ikke motstanderorganisasjonen lest det kapitlet enda. Det de diskuterte var altså om de kunne stole på denne informasjonen eller ikke. De hadde sittet stille i mange timer før plutselig Trilu brøt stillheten med et rap.

-Unnskyld. Sa han forsiktig.

Alle de andre stirret på han med irriterte blikk.

-Du drar. Sa Yumu (den eldste av dem, som også var sjefen) og pekte bestemt på Trilu.

-Drar, hvor? Trilu var forskrekket og redd, og ansiktet hans bleknet til en svak lyseblå farge fra den egentlig knalle blåfargen han hadde til vanlig.

 

 

Det var det jeg har skrevet på pc. Hadde skrevet en del mer på skolen, men aldri fått lagt det inn, men kan jo finne det fram (hvis det fortsatt eksisterer) om det er noen som liker den første delen her.

[marlboro!]

Kreativt dette her. Vil gjerne lese mer.

 

Men, en del av kapittel 1 hører vel egentlig hjemme i prologen, ettersom introduksjon og prolog er det samme.

[Uin Viel]

Jo, kreativt, men det fungerer ikke helt for meg. Skriv videre på historien uansett.

 

Du øser ut med litt vel mange unødvendige detaljer, kanskje det hadde vært bedre å vise oss disse tingene gjennom handling, eller kanskje dialog? Og det at du bruker din stemme som forfatter drar meg med en gang ut av selve historien, din jobb er å få meg til å glemme at jeg leser. Det er klart at det kan fungere, men jeg tror det krever mye av en forfatter å bruke det effektivt. Dialogene er flate.

 

Liker idéen din.

[Bear^]

Siden du er ute etter kritikk skal du få min ærlig og oppriktige mening.

 

Dette funker kanskje som en stil men i et bokformat er dette for svakt for min del. Det drar alt for i langdraget før det overhode skjer noe samt at det som skjer er på ytterste hyllekant av svada. Er ikke sikker på dette men det ser ut som du forsøker deg på humoristisk fremtoning men dessverre feiler dette totalt fordi du overbruker virkemidlene for humor.

 

Navnene du genererer er og ytters latterlig, på det punktet at jeg nesten bare ga opp hele prosjektet om å lese dette. Jeg klarer heller ikke å fatte hvem som forteller dette, er det en dokumentar, 3dje persons synsvinkel? Jeg klarer bare ikke å se hvor historien blir fortalt fra.

 

Så var det personene, denne Boinx høres nesten ut som et menneske, eneste forskjellen er en 2 meterlang tunge men ellers beskriver du, eller overbeskriver du, et menneske som kanskje har vært utsatt for en atomulykke av et eller annet slag. Mens den andre karen ser neste ut til å bli glemt av, 60 cm med gjeller. Høres ut som ørreten jeg fikk her om dagen.

 

For min del ble dette for tøvete, for kronglente og for uinteresangt til å være lesbart. Du trenger å gjøre noe med karakter beskrivelsene, temaet, personene, synsvinklene. Ja nært sagt alt i mine øyne.

 

Jeg sier ikke dette for å være slem, men envær forfatter trenger å lære av sine feil og du lærer ingen verdens ting ved å kun få ros, det er av kritikk du vokser. Ikke gi opp men fortsett mot målet ditt, dette er bare min mening. Forøvrig klarte jeg ikke for det bære liv å få ut noe protagonist eller antagonist av det du har skrevet så der har du og en jobb foran deg.

[Uin Viel]

Ser ut som om han/hun ga opp forumet for en stund siden uansett. Hvis det der ikke bare er én av flere brukerkontoer.