selvskading? trenger jeg hjelp?

[Gjest Guest_Lone_*]

Hei.

Jeg er en jente på 21 år, som har slitt en del med det jeg vil kalle lettere depresjon. Det går opp og ned, kommer og går. Noen perioder er helt jævlige mens det er dager/uker/måneder hvod ting går greit.

 

Nå føles det som det går dårlig igjen. Men nå er det på en annen måte. Før har jeg bare hatt det jævlig, vært lei meg, sint, livredd, hatt lyst til å være alene og bare gråte. Så var jeg full en dag og slo meg selv i ansiktet. Herfra har ting vært rare. Jeg har slått meg selv en del i ansiktet i det siste. Ganske hardt, men spredt, og nok til at det ikke syntes.

 

Men, så rant det helt over for meg en dag, og nå har jeg blått øye. Det ser helt jævlig ut, jeg sier jeg har "møtt" dørstokken i fylla, og alle tror meg fordi jeg aldri har fortalt noen at jeg har problemer. Jeg ville aldri innrømmt det heller, det er bare flaut. Jeg ser ikke på meg selv som noen selvskader, og siden dette ikke har vart lenge, tenkte jeg at det kom til å gå fort over.

 

Men de siste dagene blir jeg overmannet av lysten til å gjøre meg selv vondt. Ingen kniver eller noe sånt, men jeg har tatt meg selv i å tenke på hvor jeg kan gjøre det sånn at ingen ser det. Nå har jeg en del blåmerker og store neggelmerker i området rundt armhulen. Jeg skammer meg fælt, og blir sint på meg selv etterpå. Det er bare det at der og da er det som om jeg ikke kontrollerer meg selv. I tillegg er det så tilfredstillende, og det skremmer meg.

 

Det er bare idiotisk, jeg vet det. Men jeg begynner å bli lei av å ha det jævlig. Har prøvd så mange ganger å ta kontroll over livet mitt, tror jeg har greid det, helt til jeg faller tilbake...... Aner ikke hva jeg skal gjøre nå. Får ikke til å gråte lenger heller og det er noe jeg virkelig trenger for å få ut frustrasjonen.

 

Håper det er greit at jeg er anonym, er livredd for at noen skal merke at dette er meg.

[serrghi]

Kontakt en psykolog. Så får du nok hjelp skal du se.

[Vaio]

Kontakt en psykiat, ikke en psykolog.

 

Vaio

[AlekXP]

Er nok like greit å ta kontakt med en psykolog som kan hjelpe deg.

[Pop]

Hei

Jeg synes du bør ta kontakt med fastlegen din, som så skal henvise deg til sykehuset og rett avdeling.

Dette har lite med psykolog å gjøre.

[marlboro!]

Kontakt en psykiat, ikke en psykolog.

 

Vaio

 

Hva er forskjellen?

[Mirann]

Har du et godt forhold til fastlegen din? Hvis du klarer å snakke med han/hun så kan sikkert vedkommende henvise deg videre.

 

Trist å høre at du har det sånn, forresten. Sender deg en god klem.

[Christian86]

Hei

Jeg synes du bør ta kontakt med fastlegen din, som så skal henvise deg til sykehuset og rett avdeling.

Dette har lite med psykolog å gjøre.

 

Hva får deg til å mene det?

 

Slik jeg leser det så er det nesten som følelsen i deg får deg til å ønske at du ble kvitt den og i følelsesracet så gjør hva som i ettertid kan være mindre rasjonelt.

Jeg ville anbefalt å snakke med fastlegen, få henvisning og så snakke med noen. Ummidelbart virker det som den beste løsningen, på en annen side så er det å snakke med vennene sine så de vet hvordan en har det også viktig, men dette er en balansegang som du må ta selv, for noen greier ikke å forholde seg til det, mens andre kan.

 

Om du vil, så kan du alltids sende meg en pm om du vil ha noen å snakke med

Endret 25. juni 2008 av Christian86

[Vaio]

Kontakt en psykiat, ikke en psykolog.

 

Vaio

 

Hva er forskjellen?

Psykiat er en lege som er spesialisert i mentalhelse og sinslidelser, som f.eks depresjon.

 

Psykolog er først og fremst ikke en lege, det er en oppførsels "lære".

En psykolog kan ikke gi resepter eller å skrive ut tralala piller.

(Men det er i Utlandet, Gud vet hva Norge tillater)

Endret 25. juni 2008 av Vaio

[marlboro!]

Så en psykiat kan gi ut tralala piller?

[Vaio]

Kun en psykiat kan gi antipsykotiske medisiner, og "sterke" antidepresjonsmedikamenter.

[Venerable]

Hold deg unna scientologi i hvert fall.

[Kallileo]

Hold deg unna scientologi i hvert fall.

Word!

De scientologi-greiene bryter deg ned så mye at du til slutt ikke har tro på deg selv lengre! Bare humbug alt sammen..

[marlboro!]

Kun en psykiat kan gi antipsykotiske medisiner, og "sterke" antidepresjonsmedikamenter.

 

 

Og man må få henvisning fra lege til en`?

[Christian86]

Ja, snakk med fastlegen og sørg for at personen sender en skikkelig henvisning.

[Timeo]

Tror dette er noe du bør oppsøke hjelp for ja. Du burde også forsøke å motstå trangen til å skade deg selv slik som du gjør, for som du sier selv: det føles ikke bra etterpå. Det er heller ikke noe so hjelper deg på noen som helst slags måte. Det er bare et negativt mønster som bryter deg selv ned. Når du føler denne trangen, burde du ikke la deg bli dratt med, men heller finne noe annet å fokusere tankene på. Les en bok, gå en tur, finn noe godt å spise. Hva som helst bare det gjør litt for å få tankene over på noe annet. Er kanskje også en ide å holde deg unna alkohol en stund til du føler du er i litt mer psykisk balanse.

[Vaio]

Kun en psykiat kan gi antipsykotiske medisiner, og "sterke" antidepresjonsmedikamenter.

 

 

Og man må få henvisning fra lege til en`?

Både ja og nei.

 

Det finnes akuttmottak for psykiatriske lidelser.

[Gjest Guest_First]

Dette er første gangen jeg har i det hele tatt tenkt på å poste som gjest, fordi jeg som regel er åpen om alt, men dette blir av altfor alvorlig sort, og jeg vil skåne mine kjente som kanskje søker på meg og finner meg her inne. Det er unødvendig for at de skal få greie på fortidens meg. Da vil jeg heller fortelle dem selv om de skulle finne på å spørre

 

Hvis du er som meg, og ikke klarer å snakke med lege/helsesøster/andre personer om slikt uten å være anonym, så kan jeg foreslå at du erstatter skadingen av deg selv med noe annet. Jeg begynte å gå turer, skrive, fortsatte med å tegne, begynte å ta bilder, redigere bildene og lese.

 

Allerede da jeg var 10 år merket jeg at ikke alt var som det skulle. Jeg begynte av meg selv å bli isolert og trekke meg bort fra mennesker, til og med dem i klassen min. Ikke minst var jeg livredd for å gå forbi noen, uansett om de var yngre eller eldre. Dette varte i fem år, så fikk jeg et noenlunde kontrollert liv. Men det kom med en pris, som jeg ikke merket noe av før nesten to år senere. Jeg begynte å sulte meg selv. Da jeg gikk ut av grunnkurs, 17 år gammel, veide jeg 7 kg mindre enn da jeg gikk ut av 7. klasse 13 år gammel. På den tiden hadde jeg også vokst 15 cm. I 15 års alderen dunket jeg ofte hodet i veggen (uten å legge merke til det selv) og rive ut hår av nervøsitet. Dette ga seg etter noen måneder.

Så kom et av de beste og værste og lengste forholdene jeg har vært i, hvor jeg fikk inn daglig rytme. Vekten økte utrolig raskt fordi den ikke var vant med føde. Jeg blacket ut og påførte med selv kuttskader, slo i vegger hvor ingen kunne høre det (for jeg ville ikke være til bry for noen) og kontaktet Røde Kors for hjelp. Jeg hadde nervøse sammenbrudd i timene og på skolen og var ofte borte. Jeg ble sendt til helsesøster da jeg begynte på andre året mitt, men jeg løy så jævlig. Jeg fikk psykologtime som jeg ikke turde møte opp til. Jeg ble hjemme under dynen og satt og stirret i veggen istedet. Katastrofenatten min var når jeg i apati/blackout egentlig burde blitt sendt av gårde. Eksen min var på vei til å ringe etter sykebil. Jeg tryglet ham om å la være. Jeg mente jeg klarte fint å ta meg av mine egne problemer. Forholdet tok slutt, jeg endret hele instillingen til livet mitt, og fikk alt på rett kjøl igjen. Det hendte jeg vendte meg mot "legemidler umulig å få på resept" når jeg ville flykte helt fra virkeligheten, men jeg tok meg selv i å gå rundt og lengte etter virkelighetsflukt fordi jeg hatet tilværelsen min. Men jeg sluttet med det, ved min egen hjelp. Jeg ser ikke med avsky på arrene mine. Jeg ser på dem og tenker "Jeg overlevde..."

 

Jeg har fremdeles mine nedeperioder, som sikkert sliter veldig på kjæresten min fordi jeg nekter å fortelle noen ting som helst, og jeg har det ALLTID bra. Legen min vet ikke en drit, sjefen min vet ingenting, men jeg føler arbeidet mitt er terapi. Jeg venter på den dagen når jeg endelig klarer å åpne meg og skylle ut fortiden min. Den blir ikke forandret, men den blir delt.

 

Poenget med dette er at det fins to veier (egentlig fler, men vi går ikke så lagt...) du kan ta. Du kan kjempe deg gjennom det selv med blod, svette og tårer, eller du kan få hjelp av en profesjonell, og kanskje slippe helvete jeg måtte gå igjennom. Jeg vet uansett at MIN erfaring har vært andre til hjelp. Det har vel skremt dem til å søke hjelp før det er for sent

[Jangi91]

Jeg vet ikke om du fremdeles leser på denne posten, men tenkte jeg skulle prøve likevell.

 

Det er flere folk som har opp og ned turer slik som du beskriver selv,

Noen har det på grunn av en vanskelig barndom eller en opplevelse.

Det som er litt rart er at man ikke alltid husker denne hendelsen selv engang.

Prøv og tenkt tilbake på om noe spesielt skjedde før dette begynte. Det kan henda at bare det å snakke om det kan hjelpe deg. Du kan ringe kirkens SOS (815 33 300) og snakke annonymt der(de har taushets plikt)

Dersom du heller vil snakke med en venn kan du gjøre det.

Du kan eventuelt sende meg en PM om du vil...

 

En annen mulighet kan være at du har en psykisk lidelse. f.eks ADHD(ja uten riktig medisin kan man oppføre seg slik trådstarter beskriver).

 

Men uansett hva som er problemet tror jeg det vil hjelpe deg å snakke med noen.

Dersom du ikke vil at noen skal vite om det så er kirkens-sos, telefon døgnåpen.