Hvorfor er jeg så deprimert? (Obs: lang post)

[Gjest Forvirret_gutt_18]

Ærlig talt er jeg ikke sikker på hvor jeg skal starte... Helgen har ganske enkelt vært et rent helvete. Hvorfor? Jeg er neimen ikke sikker selv heller, men jeg tror det bare har bygd seg opp over tid og et eller annet fikk det til å renne over. Spesielt i dag har jeg i bunn og grunn kun vært alene og vært skikkelig deprimert og nedfor. Jeg synes det bare er så sinnsykt irriterende at jeg ikke aner hvorfor jeg har det slik og det gjør ikke saken noe bedre akkurat.

 

Jeg kan starte med å si at jeg har en tendens til å være alt for opptatt av hvordan alt jeg gjør/sier oppfattes av folk rundt, spesielt folk på skolen. Gikk nå ut av 2. klasse på videregående og er fortsatt like redd for å sende feil signaler på noen som helst måte som jeg var første dag av VG1. Jeg er slettes ikke den mest populære gutten i klassen, men har mange venner og går godt overens med de fleste. Allikevel begynner pulsen å slå bare av den minste ting, for eksempel bare at noen fniser eller ler litt. Jeg blir skitnervøs for at det er meg de ler av.

 

I dag ga jeg faen i å bli med å treffe familien til faren min, rett og slett fordi jeg har en mistanke om at det er på grunn av dem jeg er såpass nervøs for å drite meg ut på den minste måte. Høres kanskje sprøtt ut, men dere skulle bare visst. Hele livet har jeg måttet tåle å bli ledd av for hver minste ting på alle mulige familiesammenkomster. Er det en ting jeg sier litt rart, kommer onkel og annonserer det for alle de 15 andre tilstede til rungende latter. Har jeg så mye som gått på trynet på sykkel kommer en eller annen onkel, tante eller fetter og må på død og liv gjøre meg til latter igjen. I tillegg omtaler de meg alltid i tredje person og oppfører seg som om jeg ikke er der og at det de snakker om kun er en hvilken som helst vits. Spesielt en onkel og familien hans irriterer meg grenseløst og det hjelper ikke å snakke med dem om det. Det er faktisk sånn at jeg unngår dem bevisst uansett hvor jeg er enn bare så de ikke skal finne enda mer å drite meg ut med. Jeg er overbevist over at denne uvanen i hele familien til faren min er det som har gjort meg så nervøs og har brutt ned selvtilliten min kraftig.

 

Selvtilliten min er merkelig synes jeg. På skolen er den på bånn, og jeg er livredd for å så mye som si et ord feil, men i den rette settingen er den på topp. Jeg har ingenting imot å ringe toppolitikere og ambassadører om det så skal være om jeg er engasjert i noe og har gjort dette gjentatte ganger. Jeg har heller ikke problemer med å strene rett over til fremmede (med mindre det er jenter det er snakk om) og slå av en prat, og her og spiller det liten rolle om det så er USAs president det er snakk om. Jeg blir så forvirret når jeg i det ene øyeblikket kan ha selvtillit på topp og gjøre akkurat det jeg føler for, mens på skolen, spesielt med jenter, synker den til bunns.

 

Som sagt har jeg ikke mangel på venner, og etter å ha tatt meg selv i nakkeskinnet har jeg det siste året vært mye ute på fester og styr. Da kommer jeg lett i kontakt med jenter og er veldig sosial av meg. Til og med all nervøsiteten blir borte og jeg tør faktisk å drite i hva jeg sier og gjør. Men blir likevel så jævla irritert av folk som jeg er sikker på står og baksnakker meg. For mange, mange år siden ble jeg og noen venner mobbet og ble blant annet kalt homo osv. Fortsatt er det noen som ikke gir seg med den faenskapen og rett før helgen var det nummeret før jeg slo en fyr rett ned. Ikke ta det feil, jeg har ingen fordommer, men her brukes det som et skjellsord og når jeg vet så jævlig godt selv at det ikke er sant blir jeg forbanna når folk setter ut slike rykter. Som jeg ikke har nok av ting å stri med fra før.

 

Jeg var inne på det med jenter. Joda, har en del venner som er jenter og flere har det blitt siden jeg startet å feste mer. Allikvel blir det aldri mer enn det, venner. Noen av dem er helt nyydelige både i utseende og i personligheten. Men mang en gang har det endt med at folk jeg først blir kjent med, ender til sengs med en venn. Jeg tror allikevel det som har pågått de siste ukene var det som til slutt fikk begeret til å renne over. Var på fest og endte til slutt opp med å snakke med ei jente som har vært sammen med en god venn av meg lenge. Hadde ikke møtt henne før da, men hun var veldig hyggelig og utrolig fin!!! Jeg visste også at de to har vært mye av og på og ting har skjedd som har satt kjepper i hjulene flere ganger, mest på grunn av kompisen min. Men de ender alltid opp sammen igjen, i det minste for enda en uke eller to. Møtte henne på et par andre fester etter det og jeg liker henne veldig, men vet at det er trøblete med de to som aldri finner ut av ting og det at jeg ikke vil ødelegge vennskapet med noen av dem heller. Holder på å bli gal her når jeg vet det ikke er vits i å satse på henne, men allikevel vil jeg veldig gjerne bli bedre kjent med henne og er redd for at jeg skal utvikle følelser for henne.

 

Så i dag og i går har jeg bare gått rundt og vært gretten og nedfor. Ikke har jeg snakket med noen og har bare vært alene på hybelen selv om jeg burde reise hjem for ferien. Hodet mitt var bare et kaos og jeg aner ikke hvorfor men jeg har bare følt meg elendig hele helgen. Dette er bare noe av det som har irritert meg... Hvorfor skal alt være så jævlig?? Uansett hva jeg gjør virker det som om jeg gjør noe galt, driter meg ut eller sender feil signaler. Familien bruker meg som en slags klovn, og jeg fikk for kort tid siden vite av kusinen min at jeg blir baksnakket av onklene og tantene mine også. På skolen kan jeg ikke så mye som sette et skritt feil uten at folk sender hverandre blikk og ellers får meg til å føle meg som en idiot. Og så med den siste episoden raste hele korthuset sammen. Kan noen si meg hvordan jeg skal få orden på tankene mine og bli i normalt humør igjen? Hvis jeg må gå resten av sommeren og føle meg totalt mislykket vet jeg neimen ikke hva jeg gjør. Flytte? Skifte skole og komme meg vekk fra familien og gamle rykter? Akkurat nå frister det aller helst å gjøre nettopp det. Flytte fra her oppe i nord til lengst ned på Sørlandet eller noe der familiebesøk blir noe jeg slipper å tenke på. Vel, noe gjorde hodet mitt til et totalt kaos. Jeg skulle bare visst hva, og hva jeg kunne gjort med det...

[Jøtul]

1. Du er litt "paranoid", der er nok ikke så ille som du selv tror. Det kan selvfølgelig virke som om folk vil deg vondt, selv om dette ikke stemmer. De du snakker om mener nok ikke så mye vondt med det de sier/gjør, selv om det virker sånn, en mager trøst, men slik er det i de fleste tilfeller.

 

2. Angående selvtillit osv, så sier mange at "det er bare å gjøre ditt og datt". Slik fungerer det ikke, så dette må gå seg til i ditt tempo. Jeg kan trøste deg med at de aller fleste forandrer seg mye når de passerer 18år. Dette gjelder nok også for deg.

 

3. Prøv å "slå tilbake", svar frekt, og heller prøv å snu situasjonen når noen gjør narr av deg. Dette fungerer overraskende ofte. Ellers så må du prøve å være den som er sterk og "sjef" i disse situasjonene.

 

Tilslutt så vil jeg gi deg et tips, og det er at du må ha tro på deg selv, for da vil også andre ha tro på deg.

[InToRv]

Du må da kunne være frekk tilbake mot onkelen din? Drit han ut forran slekten...

 

Skremmende hvor mange som bryr seg om hva andre tenker om dem på skolen, hvorfor skal du bry deg?

[Curiousss]

Kjenner meg igjen der på skolen. Det eneste en gjør, er så være med de du er god venn med. Snakk og hygg deg med dem. En tendens jeg har, er at jeg er aldri med de i klassen min. Fordi jeg ser på dem som mine største rivaler. Ikke det at jeg hater dem, bare en tendens jeg har.

 

Ha selvtillit! Ikke tro at de småpreiker om deg. Ignorer dem. Eller gå bort til dem og spør hva de preiker om. Jeg hørte navnet mitt bli nevnt en gang og gikk direkte bort og kjeftet på dem. Så ble ikke navnet mitt nevnt flere ganger.

 

Enig med at du burde drite onkelen din ut. Svar frekt. Det er jævlig feigt å drite ut sin egen nevø, sin slekt. Skikkelige folk ville aldri drite sine slektninger ut. Bare feiginger gjør det fordi de ikke tør å drite andre folk ut. "Du er en jævla feiging som drite ut din egen nevø" eller noe sånt.

 

Ellers er det lurt å prate med en du ikke kjenner om problemene dine om du er deprimert... f.eks. finne en nettvenn. Jenter er som regel mer åpne for slikt. PM.

[Wubbable]

Angåendes at slektningene ler av deg:

Jeg har det nøyaktig likt, og du aner ikke hvor glad jeg er for at vi bor 3 timer i fra dem...

 

Siste (ALLER siste) gang jeg var med dem var på juleaften 2007... FY FAEN altså, når alle sitter å ler av meg å finner på noe morsomt, vel å merke BARE OM MEG, så blir det ikke så veldig kjekt. Satt der med selvmordstankene mine, på juleaften

 

Endte med at jeg gikk opp på rommet helt til alle var gått, og reiste hjem neste dag, for så å aldri se dem igjen. (Untatt noen jenter søsteren min har på besøk nå og da, dødsplagsomme dem også)

 

 

Så altså, med mindre du må være med på slikt familiekødd, så bare nekt heller, lås deg inne på rommet ditt eller noe

[AzureDragon]

Føler meg litt som deg, og det er en av grunnene til at jeg vil flytte ut.

 

Jeg kjenner igjen klovnerollen, gjennom kroppspråk og tale kommuniserer mine foreldre ganske tydelig at jeg ikke er verdens smarteste, tøffeste.

Jeg klandrer de ikke for det, for jeg skjønner dem. Jeg er liksom i den rollen, og jeg vil være i den helt til jeg flytter og de faktisk innser at jeg er smartere, mer velmenende, mer praktisk enn hva de ville trodd. De hindrer meg på en måte i å vokse skikkelig opp, uten å vite det selv.

 

Uansett, det virker som om selvfølelsen din er veldig lav. Onkelen din osv er kanskje litt over the top, men alle andre: de er ikke ute etter å skade deg. De vil ikke vondt, de kødder med deg. Er du med og kødder tilbake, går det fint.

 

Faren min har køddet med meg hele oppveksten. Ikke minst mine brødre. Og det har nesten bare gjort meg godt. Jeg har blitt mer robust og tåler mye spøk osv. Bare husk: de vil deg ikke noe vondt.

 

Jeg tror du bør ha et annet utgangspunkt. Tenk "Alle mennesker vil meg godt. De liker meg, de smiler hvis jeg smiler til dem." Hvis du greier å putte dette i bakhodet, vil du oppføre deg som om alle vil deg godt. Og da vil faktisk folk behandle deg godt. De ser at du tror på deg selv og da tror de på deg.