Konstant uro-følelse, får ikke fred. Tips?

[Gjest urolig]

Trøtt.

 

I morgen begynner jeg i ny jobb, og den siste uken har vært helt forferdelig. Jeg våkner om morgenen, og magen snurrer/strammer seg sammen til et ball, som jeg går rundt med mer eller mindre hele dagen. Selv om den dempes med ujevne mellomrom, er den der gjennom majoriteten av dagen. Det tar veldig på, og energien "zappes" liksom ut av meg. Kan være verdt å nevne at jeg jeg sliter med OCD og (sosial) angst. Går på medikamenter for førstnevnte, men det hjelper ikke mot uro.

 

Tar vanligvis 3t+ før jeg sovner om kvelden, fordi jeg ikke klarer å få tankene ut av hode. (Selv om jeg legger meg til samme tid, og står opp samme tid hver kveld/dag). Nå har jeg imidlertid fått tak i noen innsovningstabletter som hjelper meg med å sovne, slik at jeg får litt flere timer søvn i døgnet. Allikevel er og blir jeg veldig trøtt, av å gå rundt hele dagen å engste meg for alt mulig (nå, spesielt ny jobb). På den måten føler jeg liksom at det aldri er noen stund jeg bare kan slappe av og hente meg inn igjen. Om morgenen er jeg engstelig som f***, og dette varer utover dagen (litt i bølgevis), og om kvelden når jeg legger meg er det på sitt aller verste. Prosessen gjentas når jeg står opp dagen etter, i en "endeløs" sirkel.

 

Hadde akkurat samme problem med jobben jeg hadde forrige sommer, og man skulle nesten tro at dette er sånt som går seg til når man har jobbet en uke eller to. Jeg jobbet imidlertid hele sommeren, hver fuckings dag, og siste uka var (nesten) like ille som den første. Er bare så oppgitt over å tenke at nå ser det ut som at denne sommeren vil bli tilsvarende.

 

På slutten av forrige sommer var jeg helt "kjørt" og "vraka". Sliten.

 

 

Er det noen her som har tips til hva dere gjør når nervene står i som verst? Noe dere pleier å gjøre for å roe ned litt?

 

Mvh, og takk for svar!

[Mademoiselle]

Hvor gammel er du?

 

Så trist å lese at du plages av alle katastrofetankene dine! Jeg vet hvordan det er å grue seg til ting og være stressa før man skal møte mange nye og ut "i en ny verden". Man føler liksom at man ikke kan glede seg fordi man bare tenker på alt det som kan skje. Man krisemaksimerer alt, og er redd for hva andre skal synes om en. Husk bare at du ikke må få lov å la krisetankene overta deg. Vel, du får la tankene komme og så vidt kjenne på dem. Deretter sier du til deg selv at du nå skal skyve dem bort fra deg. Med en gang de vonde tankene kommer, bytter du dem ut med noen gode tanker, tanker som gjør deg glad!

 

Jeg er ingen psykolog (kanskje du skulle oppsøkt en?), men skal prøve å hjelpe deg så godt jeg kan! Du sliter altså med sosial angst, men har klart å jobbe tidligere. Det er kjempebra! Flott at du har trosset denne angsten og kommet deg ut. Forhåpentligvis var ikke din forrige jobb bare en negativ opplevelse, for de aller fleste er hyggelige og vil deg vel på arbeidsplassen.

 

Det at du uroer deg veldig nå, skyldes kanskje det du selv sier: at du snart skal i ny jobb og kanskje er redd for hvordan sjefen behandler deg samt kollegene dine. Men jeg er sikker på at du kommer til å trives. Tenk så positivt å ha en jobb. Du trosser den sosiale angsten, slik at den ikke får vokse seg større, men kanskje krymper etter hvert, du tjener penger, som kommer godt med, og du får brukt av deg selv. Du gjør noe nyttig. Egen erfaring tilsier at urotanker forsvinner når du får noe å gjøre. Når du jobber, fokuserer du nettopp på jobbingen og dermed glemmer du sorger og bekymringer i øyeblikket.

 

Jeg vil veldig gjerne også legge til at fysisk aktivitet hjelper mot uro. Hvis du føler at uroen og nervene tar knekken på deg en ettermiddag, kom deg ut med bikkja eller løpeskoene eller hva det måtte være. Finn på noe! Dersom du utsetter deg for nokså hard fysisk aktivitet, vil du frigjøre endorfin, som gir deg en slags lykkefølelse. Da skal jeg love deg at uroen forsvinner. For eksempel løp jeg mange turer i oppoverbakke ved skolestart ifjor. Det verste jeg vet om, er skolestart. Dermed utsatte jeg kroppen for fysisk aktivitet og holdt følelser og uro i sjakk.

 

Håper virkelig det ordner seg for deg, og at du får kontroll over angsten din! Det er svært lett for oss andre å si at du ikke trenger å ha sosial angst, at det ikke er noe farlig å være ute blant folk, men jeg håper du kan innse at du så fint har greid å ta deg jobb før, med litt uro riktignok, men at det stort sett gikk greit, og at det mest sannsynlig vil gå greit denne gangen også! Og husk alle de gode grunnene du har for å jobbe.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for fint svar!

 

"Endorfin-avhengig" har jeg vært de siste 3 årene. Trener styrke 4 dager i uka, hvor jeg setter opp program, planlegger progresjonsmodeller, bruker myye tid på å lese om kosthold, noterer fremgang, logger ditt og logger datt. Dette gir meg masse glede! Jeg pleier å kjøre på trening, og er nervøs under hele turen bort. Så setter jeg igang, og alle bekymringer jeg har forsvinner, jeg blir veldig fornøyd Men så er plutselig treningen over, og fra det øyeblikket jeg setter meg i bilen igjen "faller" jeg gradvis ned på jorden igjen. Innen jeg er hjemme har magen snørt seg til igjen. Dette er kjempeflott, problemet er bare at jeg tilbringer 4t i uka på senter, og resten av tiden går med til bekymring.

 

Det siste året har jeg tenkt ganske mye på å få bikkje, og for noen dager siden rignte jeg rudnt til diverse opptrettere og har nå snakket med en jeg skal kjøre til sandefjord for å besøke, samt treffe en nydelig golden retriever valp, som jeg skal endelig skal få hente i begynnelsen av august. Planlegger å bygge gjerde i hagen, og gjøre resten av huset klart til valp osv, noe som roer meg ned og gleder meg, men man får bare gjort så mye om gangen.

 

Angående jobben i fjor, husker jeg bare hvordan jeg tilbrakte lunsjpausene nede i garderoben helt alene, mens resten satt oppe i kantina og lo og prata med sitt. Husker at jeg prøvde å sitte i kantina hele den første uka, men gav rett og slett opp etter det fordi jeg ikke klarte å spise så mye som en halv brødskive. Det eneste jeg satt å tenkte på er hvordan skal jeg takle neste problem etter pausen. Så gikk jeg gjennom alle tenkelige scenarior om hvordan jeg kunne gjøre en eller annen feil, noe som bare førte til enda mer uro. Det dummeste er at dette var en truck-jobb, som gikk ut på å samle inn og stable varer som skulle på utkjøring til butikk.

 

Dessuten vet jeg at jeg måler meg selv etter en helt annen standard enn hva jeg gjør andre. Hvis noen spør meg om hjelp til noe (f.eks på jobb ifjor), og jeg blir med dem og viser hvordan man skal gjøre "sånn og sånn", blir jeg veldig fornøyd. Jeg blir litt "stolt" over at jeg faktisk hjalp noen andre. Å tenke at personen som spurte meg om hjelp er dum, er noe som aldri faller meg inn! Men i det øyeblikket jeg står fast, og ønsker å spørre noe andre om hjelp, tenker jeg med en gang at de vil tro at jeg er en komplett idiot. På tross av at jeg er klar over dette "fenomenet", klarer jeg ikke gjøre noe med det.

 

Jeg er forresten 19 år. Har slitt med dette de siste 6-7 årene, men har forverret seg betydelig de siste 3 (gjennom videregående). Har vært hos 3 forskjellige psykologer og 1 psykiater. Til høsten skal jeg delta på et kurs som strekker seg over flere uker, hvor man får kognetiv- og eksponeringsterapi for OCD. Gruer meg som bare svarte.

[Mademoiselle]

Hva slags bakgrunn har du ellers? Har du mange, ingen eller noen venner? Og er du gutt eller jente? Kommer du fra et lite tettsted eller en stor by? Har du gått på videregående, i så fall hvilken linje? Hvordan taklet du tilværelsen som grunnskoleelev? (Unnskyld alle disse spørsmålene, men føler det kanskje blit litt lettere å hjelpe når jeg har et litt klarere oversiktsbilde av situasjonen din)

 

Jeg fikk etter å ha lest det andre innlegget ditt inntrykk av at du også sliter mye med selvtilliten din. Kan det stemme? Du skal ikke føle deg som en idiot om du spør andre om hjelp. Det er helt naturlig å spørre om hjelp. Ofte er det faktisk de som vil noe her i livet og som er ressurssterke som spør om hjelp, i håp om å bli enda klokere. Den kunnskapen du tilegner deg av å spørre andre, kan du igjen bruke til å hjelpe andre. Du skal forresten være stolt når du hjelper andre. Det viser at du vil andre vel og at du faktisk bærer på kunnskaper uten å ha et egoistisk forhold til disse kunnskapene, evnene og ressursene! Det gir en god følelse å hjelpe, både fordi det viser at du faktisk får til tingene og fordi du gleder og hjelper andre!

 

Så fint å høre at du driver med trening. Glemte å skrive det, men det stemmer nok at denne endorfinrusen kun varer en liten stund etter trening. Ergo er det ingen varig eller god langsiktig løsning. Er du en kreativ sjel? Hvis du for eksempel liker å tegne, male, skrive dikt/noveller eller redigere filmer, kan du jo spandere litt tid på det når du ikke har annet å gjøre? Hvis du føler deg frustrert eller deppa, kan du jo skrive et dikt om nettopp disse følelsene? Hvordan kjenner du det når du er på vei et sted og bare har lyst til å stikke av? Brukt fantasien, ikke vær redd for å skrive ting rett ut, kanskje du til og med kan latterliggjøre ting du er redd for? Jeg er meget klar over at dette høres ut som en spøk fra min side, men selv opplever jeg at det jeg er redd for, ofte kan elimineres eller gjøres mye mildere om jeg gjør noe komisk ut av det. Hvis du tar for eksempel sensorer til eksamen: tenk deg en naken, hjelpeløs sensor som sitter der og egentlig synes det er flaut at du kommer inn? Alle barna-vitsene har jo på en måte samme formål: å latterliggjøre tabuemner og ting man kan være redd for.

 

Dersom du tar i bruk dine kreative evner, (alle har evne til å være kreative, men noen er likevel mer aktive innenfor denne verdenen) kan du lære deg å kjenne deg selv på en annen og kanskje bedre måte. Dessuten krever prosjektene du setter i gang, mye tid og tenkning av deg, noe som gjør at du blir nødt til å legge katastrofetankene til side. Hvis du drømmer om å lage en fortelling og skape nye karakterer, så krever det at du konsentrerer deg foran skjermen eller foran papiret. Det kan være veldig vanskelig å komme i gang med et nytt kreativt prosjekt, men jeg skal love deg at med en gang du har en idé du vil realisere i form av f.eks. et dikt, vil du bli så ivrig at du gleder deg til å komme hjem for å jobbe videre på prosjektet. Slik er det med meg. Jeg sitter noen ganger til laaangt på natt fordi jeg sitter i denne verdenen jeg selv skaper i Word-dokumentet mitt. Da kommer de eventuelle bekymringstankene på avstand, og jeg blir etter hvert så trøtt at jeg går og legger meg kun fordi jeg bør få en grei mengde søvn før dagen derpå. Kanskje kan dette hjelpe mot søvnvanskene dine? Om du får problemer med å sove om kvelden, er det kanskje lurt å gjøre noe så morsomt at du etter hvert legger deg på tvang? Men husk: søvn er viktig, og noen trenger mer søvn enn andre! Dette må du selv vurdere.

 

Men husk: du må jobbe med selvtilliten din! Jeg er sikker på at du er et skikkelig snilt og hyggelig menneske som mange er kjempeglad i!

Endret 22. juni 2008 av Mademoiselle

[Gjest urolig]

Er gutt, glemte å skrive det.

 

Kommer fra et relativt lite sted, utenfor storby. På fritiden har jeg så godt som aldri noen å være sammen med, og tilbringer tiden min alene. Dog prøver jeg å invitere noen av de få vennene jeg har med på kino en gang i blant, noe de av og til blir med på. Disse vennene består vel egentlig av 4-5stk, noen bedre enn andre, men jeg tilbrakte egentlig all tid sammen med dem på skolen, og nå som jeg ikke går på skole lenger (og selvsagt fordi det er sommerferie ) detter jeg ganske langt utenfor. Er ingen av disse som vet noe om hvordan jeg egentlig har det.

 

Lav selvtillit et klart problem. På tross av "alt" jeg har fått til her i livet, har jeg liten/ingen tro på meg selv.

 

 

Men dette er taktikker jeg har prøvd å bruke lenge, spesielt siden jeg begynte på vgs for 3 år siden. Situasjonen er imidlertid lite forandret, hvis noe har den faktisk blitt enda verre når det gjelder noen ting. Føler at jeg er mer isolert enn noensinne, og at urofølelsen er oftere og oftere til stede. Bare ting som at noen i familien kommer på middagsbesøk e.l. gjør meg svært engstelig, og fører til at jeg kan grue meg flere dager i forveien. Da hjelper det svært lite at jeg sliter med OCD også, hvilket betyr at når jeg først har satt med ved kjøkkenetbordet og gjennomført måltidet, kan jeg ikke gå tilbake på rommet mitt igjen uten å dusje, pga alle tvangshandlingene. Og for å dusje, må døren være ulåst og åpen, slik at jeg kan bruke foten til å åpne den. Hvis jeg tar i dørhåndtaket må jeg dusje om igjen. Dette er vanskelig når det er andre folk på besøk i huset. Dessuten må jeg krysse stuen for å komme til rommet mitt, og jeg kan ikke ha med meg noe annet enn et håndklede. Å kle på seg klær på badet, fører bare til at jeg mister kontrollen og må dusje igjen. Så da blir det vanligvis til at de som er på besøk blir sittende i stuen og drikke kaffe noen timer, mens de småprater - og jeg setter meg på en stol ute i gangen og ser i taket mens jeg venter på at de skal gå. De få gangene jeg klarer å dusje, må jeg snike meg rundt UTENFOR huset, og ta bakveien inn slik at jeg slipper å krysse stuen. Jeg må også "dukke" under vinduskarmen til stuen, slik at ingen ser meg passere fra innsiden. Det er helt sprøtt!

 

Når det gjelder kreativitet, liker jeg webutvikling. Tenker da på design og kode. Hvor vidt det kan kalles en kreativ aktivitet vet jeg ikke, men det får ihvertfall tankene over på noe annet mens jeg driver med det, så det er jo kjekt.

 

Argh, føler at jeg bare sitter her og syter om problemene mine nå. Føler meg ikke særlig høy i hatten når jeg gjør det, tenk bare på andre som "virkelig" sliter her i livet. Sammenlignet med mye annet er jo dette barnemat.

[Gjest urolig]

(Starten på 4 avsnitt laget visst ikke så mye mening.)

[Mademoiselle]

Nei, du klager ikke! Det er fint å være ærlig med seg selv og erkjenne at man trenger å ta tak i det man sliter med og gjerne også da få en annen person til å komme med innspill og aspekter man selv kanskje ikke hadde tenkt over. Det virker jo som om mange av disse tankene dine faktisk hindrer deg i hverdagen din.

 

Når det gjelder den ensomheten du føler, er det klart at skolelivet og skolehverdagen på sett og vis kan dekke til og pynte litt på den ensomheten man føler hver dag. For på skolen hadde du jo noen å snakke med og være med frivillig som ufrivillig, nå er det mer opp til oss avgangselever(begge er vel det i år? ) å ta kontakt om vi ønsker å være sammen med noen på fritiden.

 

Tvangstanker er noe dritt! Det er jo ikke noe du kan noe for, og du vet selv at du har en helt irrasjonell tankegang. Du vet at det ikke er farlig eller uhygiensk å ta i det dørhåndtaket, men du dusjer på nytt for det. Du vet at det ikke er farlig å lukke døren hjemme, men likevel tør du ikke lukke den når du dusjer. Jeg har ikke så mange erfaringer med tvangstanker selv at jeg kan gi deg noen gode tips på området. Det jeg isåfall har hatt av tvangstanker har forsvunnet av seg selv. Tvangstankene dine vil kanskje etter hvert forsvinne av seg selv, uten at du trenger å gjøre noe spesielt med det. Men hvis du likevel har lyst til å utfordre deg selv litt: en gang etter du har dusjet, kan du jo bare for moro skyld prøve å ta i håndtaket. Så spør du deg selv hva som skjer med deg nå? Hva skjer med foreldrene dine når de tar i håndtaket? Har det noen gang skadet dem å gjøre det? Andre tips kan være å lese om tvangstanker på nettet. Bare søk på google.no, og du finner masse!

 

Fortsett å jobbe med selvtilliten din! Du virker som en ressurssterk gutt med litt for liten selvtillit. Men som et generelt tips til alle krisetankene som måtte komme: spør deg hva som er det verste som kan skje. Om du hele tiden gir etter for tvangstankene ved at du for eksempel dusjer om du tar i håndtaket, vil denne tanken komme neste gang du dusjer også. Om du heller velger å ta kontroll over tankene og viser at du er sjefen, så vil disse tvangstankene forsvinne som en konsekvens av det.

 

Det virker lettere sagt enn gjort... men du kan klare det! 100 % sikkert! Enten i dag, i morgen, neste uke, neste måned, neste år eller innen et par år. Forresten: lykke til med den nye jobben i morgen! Og i den forbindelse: lær deg å gi litt f! De andre tenker ikke om deg slik du selv tenker om deg selv. Komplekser du måtte ha er det ingen andre som finner ut av med mindre du forteller dem om det. Man tenker ofte over egne svakheter uten at andre i det hele tatt legger merke til dem.

Endret 22. juni 2008 av Mademoiselle

[Gjest Gjest]

Takk igjen for gode innlegg!

 

Nå går jeg bare rundt å hyperventilerer. Skal ta en sovetablett og legge meg, forhåpentligvis sovne, og komme meg gjennom dagen imorgen.

 

Snakkes.

[Mademoiselle]

Ja, skriv inn her i morgen hvordan din første dag på jobb var! Om du gruer deg veldig nå og vil ha noe annet å tenke på, kan du jo se ekstraomgangene i kvartfinalen mellom Spania og Italia direkte nå. Nok en gang: lykke til med morgendagen! Når du gruer deg så fælt som nå, så kan den jo bare bli bedre enn du tror.

Endret 22. juni 2008 av Mademoiselle

[WarpX]

Prøv å ikke ha jobb samt at stønad kuttes helt snart. Da skal du virkelig få noe å uroe deg over...

 

Generelt sett er det bare å tenke: "Hva er det verste som kan skje?" Da blir det ikke så ille lengre...

Endret 23. juni 2008 av WarpX

[Isbilen]

Jeg er for trøtt til annet enn skumlesing, men "konstant uro" og "endorfin-avhengighet" lukter AD/HD lang vei. Har du blitt utredet for det?