Er det jeg eller hun som er bitcha?

[Gjest memee]

Jeg og moren min krangler ofte for tiden. Jeg er klar over at dere nå bare får et perspektiv av saken, men jeg skal prøve å være så objektiv som mulig. Jeg er 18 år forresten.

 

Problemer hennes med meg:

- jeg er spydig, jeg gjør skjeldent husarbeid og jeg er rotete. Mister både hennes og mine klær/smykker ganske ofte.

- jeg er aldri hjemme, og når jeg er det så isolerer jeg meg selv på rommet.

 

Problemet mitt med henne:

- hun kjefter og syter hele dagen. Er veldig negativ, og hver mulighet hun får bruker hun for å rakke ned på meg. Hver eneste dag får jeg høre at jeg er en idiot, egoistisk, grusom, jeg får henne til å ville brekke seg osv. Alt dette er med på at jeg ikke vil omgås med henne. Jeg holder meg for det meste på rommet mitt fordi jeg ikke orker å høre alt dette. Jeg holder rommet mitt ryddig, og er aldri spydig med mindre hun provoserer meg med sine styggord. Jeg er også veldig opptatt av skolearbeid, derfor vasker jeg skjeldent (ikke aldri) huset. Hun har forresten ALDRI annerkjent hvor flink jeg er, noe di fleste foreldrene hadde vært stolt av.

- når noe mangler i huset, hvis hun ikke finner noe feks, så går hun direkte på å angripe meg, selv om jeg sier at jeg ikke hadde noe med det å gjøre. Når hun finner ut at det er noen andre sin skyld, så sier hun aldri unnskyld. Men hun beskylder meg for noe annet da. Dette skjer hele tiden (jeg er som oftest uskyldig)

 

Jeg tror egentlig hun savner meg, men takler ikke at jeg er blitt voksen og ikke vil se lørdagfilmen sammen med henne lengere. Hun er ikke så veldig sosial av seg, noe jeg syns er veldig synd, men ikke mitt problem. Det går ikke en eneste dag uten at hun kjefter på meg,som oftest for småting... Jeg er ingen dårlig datter. Jeg er ikke bitcha her.

[LOOM]

Her var det litt vanskelig å se en klar feil. Ikke har jeg en fasit på det du spør om heller, men jeg lufter noen forslag for deg slik at du kan komme frem til en konklusjon som du mener passer dere begge:

Du sier hun kjefter, syter, er negativ og rakker ned på deg. Men hvordan er livssituasjonen hennes? Hva er grunnen til at hun gjør dette? Er det kun fordi du er spydig? (Er du isåfall spydig først, eller kun når hun er 'bitch' mot deg?) Eller er det andre ting i hennes livssituasjon som gjør hverdagen hennes tung, noe hun lar gå ut over deg?

Det kan jo være en blanding. Både at hun har det psykisk tungt, og i tillegg føler at hun har mistet kontakten med deg da du alltid er ute eller på rommet når du først er hjemme. Har du spurt vennlig om dere skal finne på noe? Se lørdagsfilmen for eksempel? Det kan jo hjelpe å få litt kvalitetstid med din mor slik at hun ikke føler å ha misstet deg. Det trenger vel heller ikke å være en film, men også en vanlig samtale i stua el.l.

I tillegg hjelper det kanskje også med en diskusjon om hva hun synes du burde bedre deg på (evnt gjøre mer av. Husvask? Matlaging?) samtidig som du tar opp de tingene hun kan gjøre bedre (ikke de som er en reaksjon på det hun mener du ikke gjør men der du føler deg urettferdig behandlet).

Har dere i heletatt pratet sammen om dette temaet, eller ignorerer dere hverandre og blir bare enda mer irritert innvendig?

Endret 22. juni 2008 av LOOM

[Daehli]

Kjære deg,

 

jeg kjenner igjen den situasjonen veldig godt. Det jeg har lyst til å si veldig tydelig er: Det er ingen av deres feil!

 

Det er selvfølgelig veldig lett for å legge skylden på moren, og det er ikke så veldig langt i fra sannheten heller. Hensikten hennes er nok god - hun ønsker deg ditt beste. Ingen mor ønsker å lage et helvete for sine barn.

 

Likevel er hennes måte å kommunisere på helt forferdelig. Ganske så sikkert tenker hun ut i fra sin egen situasjon, og ikke ut i fra hvordan du føler deg, og hva du ønsker. Det betyr ikke nødvendigvis at det er ingenting du kan gjøre for å skape harmoni i huset. Hvor ofte sitter du deg ned og faktisk lytter til hva hun føler, spør hvordan dagen gikk, og hva hun tenker om ditt og datt? Det er ofte veldig greit å høre på hva hun har å si, selv om du ikke nødvendigvis følger det. Gi henne en forklaring på hvorfor du gjør som du gjør, selv om hun kanskje misliker det.

 

Hvis hun ber deg om å gjøre et eller annet. Forklar at du føler deg innesperret og at du ikke har noe reelt valg, og at du mister motivasjonen pga. det (vanskelig for mange å forstå at virkelig motivasjon stammer fra handlingsfrihet, følelse av å meste og av sosial støtte). Helt optimalt burde hun høre på deg - gi deg mulighet til å snakke og for deg å utrykke hva du føler.

 

Å slenge med leppene fører til ingenting - annet en en midlertidig "relief".

 

Såklart savner hun deg, hun er redd for å miste kontrollen på deg.

 

Bare spør om du lurer på noe spesielt. Poenget mitt er uansett at dere burde lære dere å kommunisere bedre, snakke sammen, noe som vil gjøre at "hun blir mer sosial", i allefall vil du føle det. Spørsmålet er om det er verd det. Det er selvfølgelig lettere å bare løpe unnav, og aldri rette på problemet, men et godt forhold til din mor vil du aldri få uten å tørre å snakke om ting. Å holde ting sakelig er nok en forutsetning, selv om det kan bli veldig vanskelig.

 

Ingen av dere er en "bitch", men moren din kunne helt klart hatt nytte av undervisning i kommunikasjon, motivasjon og barneoppdragelse. Hvis du er interessert i hvordan alt dette fungerer, så kan jeg anbefale deg å plukke opp en bok i motivasjonspsykologi og sosialpsykologi. Dra på et psykologifakultet ett sted, og finn deg til rette på biblioteket eller snakk med noen psykologer.

 

Ofte er det beste å bare kontakte en psykolog, så vil du få masse innsikt i hvordan de sosiale båndene fungerer, og hvordan du kan skape en bedre atmosfære.

 

Jeg skal love deg, hvis du klarer å rydde opp i dette (Noe du klarermed litt innsats) - så kommer du til å bli en usedvanlig god person, både sosialt og karrieremessig.

 

Bon chance!

Endret 22. juni 2008 av Daehli

[Gjest Guest_mememe_*]

Hun har det veldig vanskelig psykisk. Hun har et dårlig ekteskap og den yngste sønnen hennes er en veldig.. komplisert unge. Jeg vet hun har det kjempetungt. Men det er ikke en unnskyldning for hvordan hun oppfører seg mot meg.

 

Vi har aldri pratet ut om det, fordi vi rett og slett ikke har et slikt forhold. De gangene hun har vært ekstremt frekk med meg, har jeg bynt å grine, og det vet hun. Hun sier unnskyld og lager noe godt å spise som "plaster på såret", men alikevel gjentas historien. Hun kjefter fordi jeg er spydig, og jeg er spydig fordi hun kjefter. Vanskelig å si hvem det er som begynner, men jeg mener at det er henne.

 

Jeg bruker ofte å sitte sammen med henne i stua og høre på hvordan dagen hennes har vært osv. Jeg vet hun har ingen andre å fortelle slik til. Men alikevel, når familie eller andre folk spør hvordan hun har det, har hun aldri noe positivt å si om meg. "Hun er aldri hjemme, snakker aldri med meg" osv. Derfor har jeg følt at hun ikke setter pris på våre stuesamtaler, fordi hun ikke anerkjenner de heller.

[Gjest Bruker-95147]

 Det går ikke en eneste dag uten at hun kjefter på meg,som oftest for småting... Jeg er ingen dårlig datter. Jeg er ikke bitcha her.

 

Hva med å ta seg en god prat med moren din og forsøke å finne ut hvordan hennes oppvekst var? Kan hende at årsaken til hennes reaksjoner ligger i hvordan hun selv ble oppdratt!? Du er sikkert ikke "bitchen", men det er ikke like sikkert mor mener det samme, eller at hun mener det samme, bare snudd på hodet.

 

 

Ellers liker jeg at du virker å være glad i deg selv, og det skal du ikke slutte med, fordi nøkkelen til å verdsette andre starter med kjærligheten til seg selv.

 

[WakeMe]

Problemer hennes med meg:

- jeg er spydig, jeg gjør skjeldent husarbeid og jeg er rotete. Mister både hennes og mine klær/smykker ganske ofte.

- jeg er aldri hjemme, og når jeg er det så isolerer jeg meg selv på rommet.

 

Begynn å gjør husarbeid. Ikke de aller største oppgavene som å vaske huset, men kun småting som å sette i oppvaskmaskinen, vaske dine egne klær, støvsug et rom og lag en matrett til moren din i ny og ne. Dette har hjulpet meg kraftig her hjemme for jeg var i en liknende situasjon. De sluttet å klage og mase, og de begynte å stole mer på meg. Dette vil jo også før til at du ikke isolerer deg like mye.

 

Det kan nok være vanskelig å plutselig begynne å gjøre det, men da jeg gjorde det ble hjemmesituasjonen min mye lettere. Sett deg som mål å gjøre dette en uke. Hvis moren din da fortsett oppfører seg som hun gjør nå, syns jeg du skal ta en alvorsprat med henne.

[Mirann]

Har du ikke muligheten til å flytte hjemmefra? Det hjelper som oftest veldig på familieforholdene.

[Erijk]

Both?

[medlem-90636]

Når du er 18 er det en selvfølge at du tar i ett godt tak hjemme dersom du fremdeles bor hjemme. Støvsuge og vaske gulv, vaske klær osv. er kjempefint å få hjelp til. Og ikke minst rydde av etter middag, ta oppvasken, ta ut av oppvaskmaskina og ta inn klær fra snora/ut av tørketrommelen. Brett dine egne klær og legg de i skapet ditt.

 

Når mor har en 18 åring som hjelper lite til hjemme, føles det som om man er hushjelpa til vedkommende.

 

Med en gang du har begynt å sette mindre "spor" etter deg i form av arbeid til henne, vil hun ha mindre å sette fingeren på.

 

Det verste som finnes , er å føle at du sliter og vasker for andre, mens de bare sitter på rommet og ser på tv/sitter på dataen/spiller .. osv.

 

Nå er ikke jeg mora til noen, men jeg kan bli rimelig stygg i kjeften når jeg vasker hele leiligheten mens type sitter på dataen - så jeg vet hvordan mora di kanskje har det.

[bortevekk]

Ikke før jeg flytta hjemmefra og begynte og skulle holde orden i min egen leilighet har det gått opp noen lys for meg. Jeg klarte ikke skjønne hva mamma whina så jævlig for bare fordi ingen hadde rydda ut av oppvaskmaskinen. Nå når jeg selv setter så utrolig pris på en ryddig leilighet, kan jeg skjønne hvor kjedelig det var for henne å måtte gjøre alt da jeg og pappa satt og så på tv.

[medlem-90636]

Ja ikkesant!

 

Jeg kan utrolig lett vaske hele leiliheten slik at absolutt alt er strøkent så lenge jeg er hjemme alene. Hvis typen er på jobb for eksempel . Men med en gang noen sitter å glor på tv'n mens jeg går oppå de og rydder så koker det for meg.

 

Det er så hat å rydde etter andre

[Notatblokk]

Totalt enig med dere over. Det er så mye som skal holdes i orden som man ikke tenker over før man står med all dritten selv.

Lett på ræva!

[Erijk]

Min mor sa alltid at det er en egen jobb å holde huset i orden/renslig 7 dager i uka, for å være ærlig tviler jeg ikke..

[Mirann]

Ikke før jeg flytta hjemmefra og begynte og skulle holde orden i min egen leilighet har det gått opp noen lys for meg. Jeg klarte ikke skjønne hva mamma whina så jævlig for bare fordi ingen hadde rydda ut av oppvaskmaskinen. Nå når jeg selv setter så utrolig pris på en ryddig leilighet, kan jeg skjønne hvor kjedelig det var for henne å måtte gjøre alt da jeg og pappa satt og så på tv.

Ja, det er når man flytter hjemmefra man får smaken på det virkelige liv! hehe

Her føler jeg det flyter konstant. Og vi er kun 2 personer!

[Catkin]

Prøv å gjøre småting i huset, men ikke nevn noe om det til henne. Bare for å se om hun legger merke til det og roser deg. Eller hva med å overraske henne med en god middag?

 

 

Dette kan hjelpe deg med å komme ut av "den onde sirkelen". Og tro meg, jeg vet hva jeg snakker om her. =/

[Cashmere]

Garantert deg! Herregud, at du kan oppføre deg slik som det der. Hadde det stått mellom meg å deg hadde jeg gått for å hente hagla. Bitch!

[Gjest Gjestmemememe]

Tusen takk for svar. Jeg flytter ut om en måned, og hun har dratt på ferie og skal være borte hele ferien nesten. Så jeg får egentlig ikke testet ut dette, men jeg skal bli flinkere de siste dagene vi har sammen. Men selv om jeg er enig med dere, og jeg vet jeg kan være vanskelig, så vet jeg også at jeg aldri hadde verbalt mishandla mi datter fordi hun ikke vasker sine klær.

[Jankee]

diverre er det veldig vanskeleg å sette premisser for sin egen oppførsel seinare i livet, er mange omstendigheiter som kjem inn i bildet slik at dei prinsippa ein satte tidlegare i livet anten er gått ut på dato eller er svært vanskelege å oppfylle då kostanden med å følge dei blir stor både fysisk og mentalt.

 

Når spenninga mellom unge og foreldre blir auka av at husarbeid o.l blir liggande på den eine parten, og ein har eksterne forhold som auker både stess og tidsklemma så blir det fort uønska konflikter.

 

Fra mora di sitt ståstad så forstår eg frustrasjonen over å ha to "unger" som ikkje rydder eller bidrar i husarbeidet, når den minste også generere ein del ekstraarbeid, så kan fort frustasjonen over å måtte rydde opp også etter 18åringen i familien dråpen som får det til å renne over.

[Gjest Guest_meme_*]

Nå er det ca en måned siden jeg flyttet hjemmenfra for å studere. Jeg er helt alene i en fremmed by, kjempelangt unna hjemplassen, på et universitet der jeg ikke kjenner en sjel. Her har jeg vært i tre uker. Hun har ikke ring en eneste gang for å høre hvordan det går.

[fargoth]

Turbulente mor-datter forhold er etter mitt inntrykk ganske vanlige, og svært vanskelige å sette i noen bås hva angår den aktuelle årsaken til problemene eller mulige løsninger. Siden du nå har flyttet ut er det liten vits i å foreslå en solid og ærlig dialog dere i mellom, men jeg vil uansett tro at det kanskje vil kunne gi seg positive utslag om det gis et forsøk en gang i fremtiden.

 

Jeg synes forøvrig det faktum at du ikke har hørt fra din mor siden du flyttet hjemmefra er en solid indikator på at noe ikke er helt optimalt i forholdet dere to i mellom. Jeg kan ikke si annet en at jeg er lei meg på deres vegne og jeg håper at dere sammen kan klare å få forholdet mer på gli i gjensidig positiv retning. Jeg mener forøvrig at hovedansvaret i foreldre-barn forhold alltid ligger hos forelderen, men det betyr selvsagt ikke at barnet kan oppføre seg som det vil heller.

 

Jeg foreslår at du møter din mor til dialog med åpne armer og et åpent sinn og ser hvor det fører hen. Jeg tror man kan komme langt med dyp og ærlig kommunikasjon, og uansett utfall kan du ihvertfall vite med deg selv at du i det minste har forsøkt.