skal flytte til en annen by, men er så redd og har null erfaring rundt det..

[Gjest silly_me]

Håper dette er riktig del av forumet..

 

Nå sitter jeg her hjemme og føler meg så redd og ensom.. For å gjøre en lang historie kort så kommer jeg til å si opp jobben på mandag, flytte til en annen by langt herfra og få meg en ny jobb der og starte livet på nytt. Problemet er at jeg er så nervøs, jeg står jo på bar bakke.. Jeg må vekk fra denne byen og livet mitt her, har rota meg oppi så mye greier at jeg ikke tør og gå ut av døra engang.. Jeg trives overhodet ikke og bo her og et sosialt liv kan jeg bare glemme, men til den byen jeg skal flytte så har jeg et lite nettverk av folk jeg kjenner ihvertfall.. Men her i byen stenger jeg meg bare inne hjemme og sitter her med gardinene trukket for og livredd hver gang det ringer på døra for hvem det kan være..

 

Så kommer noe av de mange spm jeg lurer på.. Når jeg sier opp jobben på mandag, hvor lang tid tar det før jeg får arbeidsledighetstrygd? Klarte ikke finne noe på Nav sine sider om akkurat det..

 

Pluss at mora mi bor her i byen og jeg blir så trist av å tenke på at jeg skal flytte fra henne, for da kan jeg ikke hjelpe henne lenger med ting og tang som hun trenger,, hun har jo ingen andre.. vel, broren min, men han er så opptatt med sitt.. og faren min hadde tenkt å flytte hit til denne byen for dama hans har gått fra han og han er så ensom akkurat som mor mi.. men nå kommer jo ikke jeg til å bo her lenger så da blir de ensomme begge 2..

 

Får så dårlig samvittighet for at jeg vil flytte, for de har på en måte bare meg som de kan stole 100% på er der når det trengs.. men nå skal jeg jo forsvinne fra dem

 

Skal finne meg jobb og er i farta med det, men hvis jeg ikke får jobb med det første, så har jeg nødt til å ha en form for inntekt.. Er så redd for at jeg skal gå på trynet, men jeg har nødt til å snu livet mitt opp ned om jeg skal få til noe annet enn dette tragiske livet jeg har nå..

 

Noen som har vært gjennom det samme? Eller som kan gi meg noen råd.. er så deprimert nå at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre lenger..

 

Er kjemperedd for og gå i ny jobb, ny arbeidplass, nye mennesker.. Virker som at alle andre klarer det så lett, men for meg så er det et stort skritt..

[Timeo]

Hva er det du har rotet deg borti da?

 

Når det gjelder arbeidsledighetstrygd fra NAV, så tar det jo en stund å behandle søknader, tror denne tiden kan variere litt fra distrikt til distrikt. Du må uansett registrere deg som arbeidssøker, og da har du hvertfall rett på stønad fra sosialkontoret mens du venter. Her og er det litt behandlingstid, så det kan være lurt å spare opp litt penger på forhånd. Hvis du har pengemangel og trenger et ganske stort beløp til depositum, så kan også sosialkontoret gi deg en deposiumsgaranti som du kan gi til eventuelle uleiere av bolig, hvis de da aksepterer dette.

[Erasus]

Hvis situasjonen er såpass alvorlig som du beskriver (det med at du er redd for å gå ut osv), da ville jeg heller ha vært kjempeglad og spent til å flytte langt vekk til ett nytt sted for å starte livet på nytt som du selv sier. Don't worry, be happy!

[_atiram_]

har ikke erfaringer fra før med dette, men er i samme situasjon nå selv.

flytter til en ukjent plass som er halve norge fra hvor jeg bor nå, og kjenner ikke en sjel der. det værste er vel egentlig at jeg lar forloveden min bli igjen her o_O og han har ikke noe planer om å komme etter.

 

er livredd for å flytte for å være ærlig, har alltid vært sjenert og hatt vanskelig for å komme i kontakt med andre, så det er vel det som bekymrer meg mest.

 

det viktigste er vel at en finner noe å gjøre- jobb, skole, kurs- da er man i det minste sikret noe sosial omgang, så får man ta det som det kommer fra der.

 

det beste tipset er vel: ikke få panikk ;p ta en dag om gangen. noe mer enn det kan jeg ikke bidra med da jeg er livredd selv;p

[Timeo]

det beste tipset er vel: ikke få panikk ;p ta en dag om gangen. noe mer enn det kan jeg ikke bidra med da jeg er livredd selv;p

 

Et godt råd. Hver dag har nok med sin egen plage.

[Gjest silly_me]

Jeg har gjort mye dumt og vil bare rømme fra folk her.. kutta kontakt med alle barndomsvenner pluss bestevenninna mi.. som egentlig er min verste fiende i og med at jeg alltid skuffer henne og aldri klarer og leve opp til forventningene hennes.. Har ikke snakket med henne på ett år fordi jeg en dag sluttet og ta tlf og lukker ikke opp døra i tilfellet det er hun.. Jeg er redd for henne, ikke for at hun er farlig liksom, men for at jeg ikke tør og se henne i øynene og si til henne at jeg alltid har vært "redd" for henne.. Hun er blid ene øyeblikket, men kritiserer meg mye liksom, mulig hun ikke vet om det selv, men jeg har aldri sagt noe stygt til henne slik hun har til meg,, plutselig blir hun sånn småsur liksom, for noe jeg har gjort eller sagt.. jeg takler ikke sånt.. jeg er veldig redd for på tråkke på tærna til noen og gjør alt for at folk ikke skal bli sur på meg.. Bruker/brukte mye energi på og være snill og god og ikke si noe som skulle gjøre noen sint eller sånn..

 

Uff, jeg høres sikkert unormal ut.. har ikke hørt om andre som kan relatere eller som skjønner hva jeg mener.. men det er ihvertfall min sannhet. Nå har jeg bare rabla ned noe av grunnene som gjør at jeg vil vekk.. pluss folk på jobben osv.. og vonde minner fra denne byen.. og at det har skjedd dødsfall og traumatiske ting med meg her.. skulle ønske jeg kunne si mer, men jeg vil ikke gi for mye info for da kan det hende noen skjønner hvem jeg er..

 

Jeg er redd for å møte folk jeg har kjent ute i byen/på gata/i butikken.. for å si det sånn, jeg henter ikke posten før seint på kvelden.. vil ikke bo her lenger, men det skremmer meg noe helt for jævlig å flytte fra den byen jeg har bodd hele livet. Få nye huseier, gå på intervju.. idet hele tatt bli en del av det sosiale normale livet alle andre rundt meg deltar i hver dag..

 

Vil bare gjemme meg bak gardinene som jeg har gjort i mange år nå, på jobben finner jeg opp historier som hva jeg har gjort og "pynter" på ting så folk skal få inntrykk av at jeg er "en av de".. jeg har fengsla meg selv, det er tryggest. Men nå må jeg vekk, jeg vil vekk og leve livet som jeg ser andre gjør.. Men samtidig vil jeg bare fengsle meg ett annet sted i og med at det er det jeg er vant til..

 

Jeg er ved et veldig stort vendepunkt i livet mitt.. jeg er så redd Nå skriver jeg bare rett ut slik det er.. Veldig rotete og forvirrende for de som leser men.. sorry.

[Raijin]

Hvorfor er du så opptatt av å være så grei og snill mot andre? Hvorfor kan du ikke såre dem litt og trakke dem på tærne?

 

Tro meg, jeg var selv veldig opptatt av å gjøre andre til lags. Det var viktig for meg at alle likte meg. Hva skjedde? Alle tråkket på meg. Alle forventet at jeg var snill og grei -> Ingen satte pris på det lengre. Tross alt, jeg ville fortsette å være snill og grei selv om de ikke satte pris på det. For jeg trodde at hvis man er en grei fyr, så vil det ende godt for en til slutt.

 

Livet kan sammenlignes med et marked. Se for deg en Limited Edition av motorsykkelen Kawasaki Ninja i et begrenset opplag på 16 stykker. Denne vil være mye mer eksklusiv enn den vante gamle traveren av en DBS-sykkel som står ute i boden din.

 

Vi mennesker er laget slik: Vi begjærer hva vi ikke kan få.

 

Det første du må gjøre er å bygge opp selvtilliten. Boka "The Power of Now" skal være sykt god. Jeg har ikke lest den selv, men den anbefales av veldig mange.

 

Skaff deg også "Foundations" fra "Real Social Dynamics". Den vil åpne øynene dine for utrolig mange ting du ikke visste en dritt av.

 

Raijin

[Gjest gjest_trying]

selv om jeg ikke har vært gjennom så mye som deg så kjenner jeg meg igjen. er ikke særlig sosial, og de jeg gikk på skole sammen med før, vet jeg at ikke liker meg. det er en av grunnen til at jeg er mye for meg selv da... kanskje er jeg bare paranoid, men det er helt umulig at de faktisk ønsker å ha meg der de er... jeg skal også flytte om ikke så lenge, og har mange av de samme tankene som deg om det... selv om jeg ikke har opplevd noe nevneverdi tragisk i forhold til min egen situasjon, så tror jeg jeg skjønner hvordan du har det... neida, det var ikke forvirrende det du skrev.

 

jeg ønsker deg lykke til, håper alt går bra... jeg antar at raijin har rett, og at folk som er snille hele tida sånn som oss, blir tråkket på. jeg tror man må finne en grunn til å si til folk at "min tid er verdt like mye som din. jeg gjør ikke jobben din - da skal jeg i alle fall ha betalt" for å kunne være litt egoistisk... jeg bruker nesten all tida mi på å hjelpe andre, men jeg kaster bort masse penger på det, og de gir ikke noe tilbake... jeg vet nå ikke... kanskje psykolog kunne hjelpe oss begge...

[fluxar]

Rajiin har helt rett. Hvorfor er det greit at de kan tråkke deg på tærne, men ikke motsatt? Slutt å bry deg om hva folk synes om deg. Ut i fra hva du skriver virker det som om du lar deg styre av andre mennesker på grunn av det. Går man rundt og skal gjøre alle glad er det man selv som taper på det til slutt.

 

Ikke for å være brysk, men du virker som om du trenger litt "bein i nesa".

 

Boken/DVD`ene er gode tips. Regn med at det vil ta litt tid å "bli bedre" på dette. Det er noe man må jobbe med hele tiden.

 

Lykke til!

Endret 22. juni 2008 av fluxar