Det perfekte parti

[Hrodebert]

Partiet vil ha fokus på å sikre det elementære, som skole, helsevesen, rettsvesen og forsvar.

Fint at du skryter av FrP Dotten, liker deg best da

[V-by]

Ett perfekt parti ville vert et liberalistsisk parti.

Samtidig være for velferdstaten, men også la befolkningen velge om man vil ta i bruk offentlige eller private skoler, sykehus osv...

De skal ikke ta inn mere skatter og avgifter enn nødvendig, slik at de får dekt sine utgifter. dvs ca i null.

Kommunene får et sterkere lokalstyre.

Mitt parti er heller ikke noen fan av en øverste leder, men heller en gruppe folkevalgte personer. Der de må komme frem til en løsning i fellesskap.

Obligatorisk/tvungen førstegangstjeneste skal de være imot.

Innvandringspolitikken må bli strengere. Vi kan ta inn like mange eller flere enn i dag, men integreringsprosessen må forandres. Vi bør også sette en 'midlertidig' statsborgerskap på innvandrere som har fått godkjent sin søknad i 10 år. Gjør de da noe alvorlig galt i løpet av de årene mister de statsborgerskapet og blir sendt hjem til der de kom ifra.

[Dotten]

Partiet vil ha fokus på å sikre det elementære, som skole, helsevesen, rettsvesen og forsvar.

Fint at du skryter av FrP Dotten, liker deg best da

 

 

FRP er ganske langt unna å være mitt perfekte parti. Med sine konservative verdisyn og litt for mye fremmedfrykt når det kommer til innvandring så takk, men nei takk.

 

Jeg er mer enig enn uenig med partiet, men det gjelder vel de fleste parti her til lands. Dagfinn Høybråthen er vel den politiker som utviser mest integritet, men dessverre så er jeg veldig uenig med mannens politiske ståsted.

 

Men jeg føler meg ganske så alene når det kommer til "politisk profil", så jeg får sitte meg ut i min egen sandkasse og leke videre

[Hrodebert]

Partiet vil ha fokus på å sikre det elementære, som skole, helsevesen, rettsvesen og forsvar.

Fint at du skryter av FrP Dotten, liker deg best da

FRP er ganske langt unna å være mitt perfekte parti. Med sine konservative verdisyn og litt for mye fremmedfrykt når det kommer til innvandring så takk, men nei takk.

FrP har ikke fremmedfrykt Dotten, de har bare en annen oppfatning en de fleste andre partier. Om fremmedfrykt ligger i det Norske folk, skal ikke undertegende bedømme, men FrP er til tider det største partiet i Norge, så folket har kanskje talt?!

 

EDIT: Skrivelagg

Endret 20. juni 2008 av roberteh

[Coa]

Det perfekte parti er et sosialistisk parti, som hører på folket og holder det de lover.

[Hrodebert]

Det perfekte parti er et sosialistisk parti, som hører på folket og holder det de lover.

Motsatt av SV altså?

[ATWindsor]

Jeg har nok et utilitaristisk syn på det perfekte parti. Dvs det perfekte parti er (enkelt sagt) det partiet som maksimerer befolkningens lykke. Til det trenger man partier som er mer rasjonelle enn de som er i dag. Partier som prøver å se på konsekvensen av deres meninger, ike bare bestemmer seg for ting de tror hjelper, og avskrier motargumentasjon automatisk. I den forbindelse ønsker jeg meg den perfekte velger også, alt for mange kan ikke engang si hva de ønsker at staten skal oppnå, de bare forholder seg til enkeltsaker. Jeg synes folk burde vært flinkere til å tenke på hva man mener er statens overordnede mål, så hadde det vært lettere å diskutere ting som staten gennomfører også.

 

AtW

[Coa]

Det perfekte parti er et sosialistisk parti, som hører på folket og holder det de lover.

Motsatt av SV altså?

 

Ikke langt unna!

[ATWindsor]

Det perfekte parti er et sosialistisk parti, som hører på folket og holder det de lover.

Motsatt av SV altså?

 

Hva med å prøve å la være å komme med korte, halv-usaklige karakteristikker av partier? Så slipper vi at dette blir en Parti vs Parti-tråd.

 

AtW

[robertaas]

Det perfekte parti er et sosialistisk parti, som hører på folket og holder det de lover.

Sjelden å se så mange selvmotsigelser i en setning.

[Simon Aldra]

Det er ingen selvmotsigelser i den setningen. Ikke begynn å bable om at sosialdemokratiet er naturlig korrupt og maktarrogant. Det blir politisk 'rasisme', i mangel av et bedre ord.

[robertaas]

Det er ingen selvmotsigelser i den setningen. Ikke begynn å bable om at sosialdemokratiet er naturlig korrupt og maktarrogant. Det blir politisk 'rasisme', i mangel av et bedre ord.

Det er ikke "politisk rasisme" om det ikke finnes eksempler på sosialistiske regimer som ikke er korrupte og maktarrogante.

[ATWindsor]

Det er ingen selvmotsigelser i den setningen. Ikke begynn å bable om at sosialdemokratiet er naturlig korrupt og maktarrogant. Det blir politisk 'rasisme', i mangel av et bedre ord.

Det er ikke "politisk rasisme" om det ikke finnes eksempler på sosialistiske regimer som ikke er korrupte og maktarrogante.

 

For det første er det ikke slik at mangel på eksempler gjør noe til en selvmotsigelse, for det andre er det vel ingen "regimer" som er fri for korrupsjon og maktarroganse i verden i dag.

 

AtW

[Dotten]

Jeg har nok et utilitaristisk syn på det perfekte parti. Dvs det perfekte parti er (enkelt sagt) det partiet som maksimerer befolkningens lykke. Til det trenger man partier som er mer rasjonelle enn de som er i dag. Partier som prøver å se på konsekvensen av deres meninger, ike bare bestemmer seg for ting de tror hjelper, og avskrier motargumentasjon automatisk. I den forbindelse ønsker jeg meg den perfekte velger også, alt for mange kan ikke engang si hva de ønsker at staten skal oppnå, de bare forholder seg til enkeltsaker. Jeg synes folk burde vært flinkere til å tenke på hva man mener er statens overordnede mål, så hadde det vært lettere å diskutere ting som staten gennomfører også.

 

AtW

 

Lykke blir jo et merkelig mål. Før i tiden ble folk lykkeligere om hekser brennes, tyskerne ble lykkeligere om de ble kvitt jødene og palestinerne mener de vil bli lykkeligere om de kvitter seg med Israel.

 

Personers lykke er og vil alltid henge sammen med personens ulykke. Uten sorg så vil vi ikke ha glede og uten ulykke så vil vi heller ikke ha lykke. De er like avhengig av hverandre som det gud er av djevelen (for å bruke dem symbolsk, ikke det at jeg tror de faktisk eksisterer). Å øke lykken i en gruppe mennesker har historisk sett vist seg ofte å være avhengig av at man gjør noe ondskapsfullt. Å ha økt lykke som mål vil bli synonymt med å ha irrasjonell og vinglete styring da folk uansett alltid vil være ulykkelig med et eller annet. Får man lavere skatter og blir lykkelig over det blir man fort ulykkelig over at de lavere skattene reduserer helsetilbudet. Øker man helsetilbudet og blir lykkeligere over det, så blir man fort ulykkelig over at skatten økes.

 

Det er "nobelt" å ha økt folkelig lykke som mål, men det er et skremmende mål sett utifra historisk perspektiv og ettersom folks evne til å føle seg lykkelig er avhengig av erfaring med å være ulykkelig (og vice versa) så blir det en stor floskel å ha det som mål. Det er bare slik realitetene er. Det blir et catch-22 mål.

 

En persons lykke er en annen persons ulykke. Og gruppementalitet og gruppepress er selve fundamentet ondskap opererer i, så å ha flertallets lykke som mål kan sammenlignes med å ta hensyn til de ti mobberne fremfor den ene som blir mobbet (fordi han stiller seg opp mot gruppepresset). Dette er rasjonelle grunner til at det er farlig å ha et parti som er opptatt av lykke. For man kan undre seg over hvilken midler man benytter for til enhver tid å prøve å oppnå økt lykke (og økt lykke får man ikke med mindre folk opplever ulykke, da de som nevnt er avhengig av hverandre).

[robertaas]

For det første er det ikke slik at mangel på eksempler gjør noe til en selvmotsigelse, for det andre er det vel ingen "regimer" som er fri for korrupsjon og maktarroganse i verden i dag.

Sosialisme betyr jo å frata folk rettigheter så hvordan skal et sosialistisk parti "høre på folket"?

[ATWindsor]

Jeg har nok et utilitaristisk syn på det perfekte parti. Dvs det perfekte parti er (enkelt sagt) det partiet som maksimerer befolkningens lykke. Til det trenger man partier som er mer rasjonelle enn de som er i dag. Partier som prøver å se på konsekvensen av deres meninger, ike bare bestemmer seg for ting de tror hjelper, og avskrier motargumentasjon automatisk. I den forbindelse ønsker jeg meg den perfekte velger også, alt for mange kan ikke engang si hva de ønsker at staten skal oppnå, de bare forholder seg til enkeltsaker. Jeg synes folk burde vært flinkere til å tenke på hva man mener er statens overordnede mål, så hadde det vært lettere å diskutere ting som staten gennomfører også.

 

AtW

 

Lykke blir jo et merkelig mål. Før i tiden ble folk lykkeligere om hekser brennes, tyskerne ble lykkeligere om de ble kvitt jødene og palestinerne mener de vil bli lykkeligere om de kvitter seg med Israel.

 

Personers lykke er og vil alltid henge sammen med personens ulykke. Uten sorg så vil vi ikke ha glede og uten ulykke så vil vi heller ikke ha lykke. De er like avhengig av hverandre som det gud er av djevelen (for å bruke dem symbolsk, ikke det at jeg tror de faktisk eksisterer). Å øke lykken i en gruppe mennesker har historisk sett vist seg ofte å være avhengig av at man gjør noe ondskapsfullt. Å ha økt lykke som mål vil bli synonymt med å ha irrasjonell og vinglete styring da folk uansett alltid vil være ulykkelig med et eller annet. Får man lavere skatter og blir lykkelig over det blir man fort ulykkelig over at de lavere skattene reduserer helsetilbudet. Øker man helsetilbudet og blir lykkeligere over det, så blir man fort ulykkelig over at skatten økes.

 

Det er "nobelt" å ha økt folkelig lykke som mål, men det er et skremmende mål sett utifra historisk perspektiv og ettersom folks evne til å føle seg lykkelig er avhengig av erfaring med å være ulykkelig (og vice versa) så blir det en stor floskel å ha det som mål. Det er bare slik realitetene er. Det blir et catch-22 mål.

 

En persons lykke er en annen persons ulykke. Og gruppementalitet og gruppepress er selve fundamentet ondskap opererer i, så å ha flertallets lykke som mål kan sammenlignes med å ta hensyn til de ti mobberne fremfor den ene som blir mobbet (fordi han stiller seg opp mot gruppepresset). Dette er rasjonelle grunner til at det er farlig å ha et parti som er opptatt av lykke. For man kan undre seg over hvilken midler man benytter for til enhver tid å prøve å oppnå økt lykke (og økt lykke får man ikke med mindre folk opplever ulykke, da de som nevnt er avhengig av hverandre).

 

Lykke er ikke ett merkelig mkål i det hele tatt, at det er vansklig å maksimalisere lykke kan så være, men det gjør ikke målet merkelig. Det gjør det bare vansklig å oppnå.

 

Personlig tviler jeg på at verdens totale lykke ble noe høyere av tyskerenes framferd rundt andre verdenskrig. Ditto tviler jeg på at folk blir lykkeligere av å ha en irrasjonell og vinglete styring. Å ha lykke som mål gjør ikke at man automatisk må ha en ekstremt kort tidshorisont, som det virker som indikerer. Og argumentet "det er ingen vits å prøve, fordi vi får det aldri 100% perfekt" har aldri vært et godt motargument imot noe som helst. Og hva gjør "en persons lykke er en annen persons ulykke" til noe mer treffende enn et tilfeldig ordtak? Selvsagt stemmer det i enkelte tilfeller, men det motsatte stemmer nok vel så ofte.

 

Og selv om man skulle gå med på den tvilsomme forutsetningen at mobberen får økt lykke av å mobbe, så er det heller ingneting med et slikt styre som tilser at man kun skal gå etter antallet personer. Mikroskopisk økt lykke hos to personer veier ikke opp for massiv minsking i lykke hos en person.

 

For å oppsummere en litt rotete post, det er flere relativt gode motargumenter imot en slik tankegang (det primære motargumentet er nok vanklighetene av å i tilstrekkelig grad kjenne konsekvensen av sine handlinger på befolkningens lykke). Men veldig mange av argumentene du presenterer tilsier at man har en svært uvanlig måte å se på det med økt lykke, og er langt ifra noen automatisk følge av et utilitaristisk syn på ting.

 

AtW

 

For det første er det ikke slik at mangel på eksempler gjør noe til en selvmotsigelse, for det andre er det vel ingen "regimer" som er fri for korrupsjon og maktarroganse i verden i dag.

Sosialisme betyr jo å frata folk rettigheter så hvordan skal et sosialistisk parti "høre på folket"?

 

Isåfall tar alle partier fra folk rettigheter. Og det er å høre på folket, om det er det folket vil.

 

AtW

[Dotten]

Men paradokset med lykke er at om man skal øke den, så er det nødvendig å utsette folk for ulykke. Man blir lykkeligere over noe om man har opplevd ulykke relatert til det samme. Om man har opplevd den ulykke å se sitt barn syk så er det en opplevelse som veldig ofte gjør at man er enda mer lykkelig over å ha barnet (vet å verdsette det). Akkurat som en som har opplevd fattigdom lettere blir lykkelig over å være ute av den. Ulykken lærer oss og forsterker vår lykke. Uten den så blir det bare mer nøytralisert. Det henger såpass sammen, det er hva som anses som livets store ironi/paradoks.

 

Opplever man lykken over å oppnå noe man har drømt om og ønsker, så får man samtidig ulykken ved å være redd for å miste det.

 

Så om økt felles lykke skal være målet så må man paradoksalt nok ha en politikk som medfører at folk opplever ulykke. Catch-22 som jeg nevnte.

 

Men jeg ønsker mer smil i verden og jeg ønsker alle muligheten til å smile. Så jeg forstår dine ønsker i så måte. Alt jeg gjør her i livet er for å gi mine barn mest mulig å smile over. Men det krever en god del sure miner også, for opplevelsen av ulykke gjør at de verdsetter lykken bedre og om de beskyttes for mye så blir det av en eller annen grunn ikke så mye smil å spore. En evig balanse. Lex Luthor sin eksistens gjør Supermann til et enda bedre menneske og alt det der filosofiske miksmakset. Er til å bli sprø av

 

Folk bør forresten se Unbreakable i den sammenheng. Bare for å lekke ut litt filmgeekisme.

[ATWindsor]

Men paradokset med lykke er at om man skal øke den, så er det nødvendig å utsette folk for ulykke. Man blir lykkeligere over noe om man har opplevd ulykke relatert til det samme. Om man har opplevd den ulykke å se sitt barn syk så er det en opplevelse som veldig ofte gjør at man er enda mer lykkelig over å ha barnet (vet å verdsette det). Akkurat som en som har opplevd fattigdom lettere blir lykkelig over å være ute av den. Ulykken lærer oss og forsterker vår lykke. Uten den så blir det bare mer nøytralisert. Det henger såpass sammen, det er hva som anses som livets store ironi/paradoks.

 

Opplever man lykken over å oppnå noe man har drømt om og ønsker, så får man samtidig ulykken ved å være redd for å miste det.

 

Så om økt felles lykke skal være målet så må man paradoksalt nok ha en politikk som medfører at folk opplever ulykke. Catch-22 som jeg nevnte.

 

Men jeg ønsker mer smil i verden og jeg ønsker alle muligheten til å smile. Så jeg forstår dine ønsker i så måte. Alt jeg gjør her i livet er for å gi mine barn mest mulig å smile over. Men det krever en god del sure miner også, for opplevelsen av ulykke gjør at de verdsetter lykken bedre og om de beskyttes for mye så blir det av en eller annen grunn ikke så mye smil å spore. En evig balanse. Lex Luthor sin eksistens gjør Supermann til et enda bedre menneske og alt det der filosofiske miksmakset. Er til å bli sprø av

 

Folk bør forresten se Unbreakable i den sammenheng. Bare for å lekke ut litt filmgeekisme.

 

En sannhet med modifikasjoner, blir folk som har vært i krig, der mange familiemedllememr har dødd ekstra lykkelige over livet etterpå? Eller får de langvarige depresjoner? Det er mange fakotrer som helt genrelt øker befolknigens lykke. Mao er det ingen automatikk i at en persons økte lykke veies opp av en tilsvarende ulykke. Riktinok er det ting som tyder på at enkeltpersoner har en lykke som er relativt lite påvirket av ytre omstendingheter. FOlk overvurderer genrelt hvor mye ytre omstendigheter påvirker vår lykke. Forøvrig er det ei heller noen motsetning mellom dine betraktninger og en politikk som søker å maksimalisere lykke, om folk blir lykkeligere av at livet går litt opp og ned, så er det ingenting i veien for det. Da må man tilpasse seg at det er nettopp det som skaper mest lykke.

 

AtW

[Dotten]

Det blir jo et parti som har som mål å løse en av livets største "gåter". Lykke er ikke en unison ting, det beste blir da å ha et parti som legger til rette for et samfunn som gir alle mulighet til å oppnå det som må til for at de skal bli lykkelige. Men det er jo også en utopi og hva folk trenger for å bli lykkelig er heller ikke statisk, det er det mest dynamiske som er å finne. Folk er forskjellige og partiet må da definere hvem sin lykke som er "viktigst". Og variasjonene er så stor at det blir en uoverkommelig oppgave.

 

Erfaringsmessig er det populære valget veldig ofte det gale valget. Det vil bli et parti som vil følge gruppementaliteten og vil følge gruppepresset. Det kan sammenlignes med grunnen til at mange unge begynner å røyke (de ønsker ikke å bli mislikt da det gjør dem ulykkelige, så da gir man etter for presset). Det vil bli et parti som vil følge flertallet og det vil spesielt gå utover minoritetene.

 

Å ha lykke som "valgløfte" er som å behandle folk som sauer, som alle ønsker det samme. Verden er ikke slik, folk er forskjellige og det viktige med et demokrati er at det ivaretar minoritetene. Om lykke er overordnet alt det andre så vil de bli de første som får lide. Partiet vil også fort bli et som blander seg inn i alt mulig, for å justere "lykken". Alle som lurer på hvorfor "Gud" ikke forhindrer katastrofer, vel det er nettopp ting som dette som er grunnen (jeg er ikke religiøs, men om det hadde vært en gud så anser jeg dette som grunnen til at han/hun ikke griper inn).

 

Mennesker har godt av å oppleve både lykke og ulykke. Det er en del av livet og det er ikke noe man kan gjøre for å fjerne enten det ene eller det andre. Vi er avhengig av død for å verdsette livet. Vi er avhengig av ulykke for å ha lykke. Det bare er slik, det er det som gjør det verdt å leve. Man mister mye mening i livet om det ikke finnes ulykkelighet, om man ikke har historie som kan vise oss hvorfor lykke er viktig. Å prøve å nøytralisere dette er ikke annet enn en bjørnetjeneste om man analyserer det. Det er derfor jeg mener økt lykke som overordnet mål blir feil. Selv om jeg ønsker alle så mye lykke som bare mulig. Men det er nettopp derfor det ikke bør bli noe overordnet mål og derfor det ikke er en del av mitt perfekte parti. Det er ikke dette jeg vil ha "tillitsvalgte" for, de kan ikke omdefinere livets realiteter på den måten der.

 

Nå sier jeg ikke at politikere ikke skal gripe inn, for det må de. Prinsipper må utarbeides og jobbes utifra (jeg ønsker ikke noe pragmatikerparti da de er umulig å stole på og vil bedrive så mye maktmisbruk at det ikke er morsomt engang).

[Simon Aldra]

Det er ingen selvmotsigelser i den setningen. Ikke begynn å bable om at sosialdemokratiet er naturlig korrupt og maktarrogant. Det blir politisk 'rasisme', i mangel av et bedre ord.

Det er ikke "politisk rasisme" om det ikke finnes eksempler på sosialistiske regimer som ikke er korrupte og maktarrogante.

Det er ingen eksempler på regimer som ikke er korrupte og maktarrogante.

 

Om vi tar FRP, fremmet Carl I. Hagen for noen år siden et forslag om skattlegging av redere. Etter valgkampbidrag fra et par redere stemte FRP i mot sitt eget lovforslag. Det blir dog et irrelevant eksempel, siden FRP er et sosialdemokratisk parti.

 

Men, jeg vil gjerne at du finner ett eneste regime som ikke har vært korrupt.