Har du funnet deg selv?

[excusemoi]

Jeg fant meg selv i en alder av 21 som jeg er nå. De siste 2 årene har jeg tenkt mye på dette og har fått et tydeligere og tydeligere bilde på hva JEG vil i livet MITT. Det er som et puslespill, brikkene ligger rundt om kring i hverdagen og i samfunnet, man må bare sette dem sammen rett og velge de rette brikkene.

 

Dette er et viktig tema som mange ikke tenker på i det daglige. Jeg tror at det å finne seg selv har litt med hvor smart man er, altså IQ. For å finne seg selv må man komme til det stadiet hvor man kan tenke og nyansere på hva man vil i livet.

 

"Dumme" folk gjør mer ting på instinkter som dyr. Et dyr tenker neppe på hva jeg skal gjøre imorgen osv. Det tenker kun her og nå, altså "nå er jeg ute i naturen, må passe meg for andre større dyr, er sulten nå, må finne noe mat". Der stopper tankegangen.

Det samme er det med dumme mennesker, de står opp om morgenen, spiser mat og deretter gjør de alt på kommando resten av dagen uten å tenke noe spesielt hvorfor de gjør det. Slik kan de holde på fra de blir født til de går i graven.

 

Er det noe store tenkere og vitenskapsfolk har gjort opp gjennom tidene er det å finne seg selv. Det er ikke mye instinkter og tilfeldigheter som har styrt Aristoteles, Platon, Einstein og andre store personer i deres arbeid.

 

Jeg tror ikke mange finner seg selv før en alder av rundt 20 år. Dette er mye pga man har gått på skole nå fra man var 6 år til 19 år med mange av de samme klassekameratene osv. Etter man er ferdig som russ som 19 åring kommer man over i et nytt veiskille. Folk som man før møtte hver dag på skolen studerer og bor nå i alle slags byer i Norge og i utlandet. Man står mye friere nå til hva man kan gjøre. Ut ifra dette begynner de fleste å tenke på hva man vil videre i livet sitt.

 

Når man finner seg selv, føler man lykke og trygghet. Det er jo det vi alle egtentlig søker? Husker før på ungdomskolen, det kunne til tider være kjedelig og frustrerende å gå der å vimse uten mål og mening, tenkte ofte da hva som var meningen med livet. Man hadde selvsagt allerede da funnet noen brikker til hva man ville i livet, men man hadde langt ifra satt sammen hele puslespillet. Nå derimot er 99% av puslespillet satt sammen og man kan se hele bildet, det er selvsagt alltid noe nytt man kan lære seg og nye ting man opplever, men det er bare 1% av puslespillet og man ser allerede det store bildet så det vil ikke gjøre noen stor forskjell.

 

Er det andre som har funnet seg selv?

 

For de som ikke har funnet seg selv vil jeg anbefale dere å finne fram et blankt ark og en penn og skrive ned hva dere vil mest i livet. Når dere har gjort det prøver dere å gjøre alt for å nå disse målene.

 

Man må også legge vekk tanker om hvordan andre mennesker forventer eller vil du skal leve. Ikke bry deg om hva andre sier, det er kun du som kan bestemme og leve ditt liv.

[fjeddiu]

Jeg har tenkt å bli dataingeniør først og fremst, men har en reserve løsning. Hvis jeg blir lei av data, skal jeg gå på handelshøyskole, og bli gründer eller noe lignende.

Når jeg er dataingeniør skal jeg jobbe mye, og hardt for å kunne ha en fin ny bil, hus og ha en million på kontoen. Ettervært så får jeg se om jeg treffer en dame jeg kan dele livet mitt med, og få noen barn med.

Jeg skal satse på å jobbe meg opp til en høy stilling, og tjene penger.

 

Jeg skal ikke la barna mine vokse opp som noen bortsjemte drittunger. De må skjønne at ting ikke kommer gratis, man må jobbe for dem.

 

Her har dere livet mitt.

 

(Er 16år atm)

[saivert]

Til fjeddiu: Veldig voksent virker det som ifølge det du skriver. Men dette er jo egentlig ikke noe nytt. Er mange andre som har samme planer. Og det med å måtte jobbe for ting har jo foreldrene våre sagt mye også. Selvsagt er det fortsatt gode verdier.

 

Jeg er nå 24 år og føler langt ifra at brikkene er på plass. Jeg har interesse for tekniske ting, men har problemer med konsentrasjon og fokusering. Tror dette er joe jeg vil måtte plages med resten av livet og noe jeg må jobbe hardt for å omgå. Dette er vel også medvirkende årsak til at jeg ikke har klart å få alle brikkene på plass enda.

 

Det å entre voksenlivet er vel på mange måter det samme som å finne seg selv. Man blir mer moden og klar over sin rolle her i livet. Men det kan også være veldig tøft. Selv var det veldig tøft for meg da jeg fikk litt angst en periode da jeg innså at jeg ikke gjorde stort enn å bare vimse dag etter dag uten mål og mening. Det var vel da jeg modnet på sett og vis når jeg skjønte at jeg ikke kunne holde på slik lenger.

 

Det å komme seg i arbeid er et viktig steg for å få litt struktur i livet. Men man må ikke bruke dette som substitutt for sin livsplan. Sett deg nye mål hele tiden og husk på å nyt livet.

 

Det er skrevet mange tekster om dette som du kan finne på nettet. Selvrealisering, filosofi, og livsviten er stikkord.

[Kalinken]

Jeg tror ikke mange finner seg selv før en alder av rundt 20 år. Dette er mye pga man har gått på skole nå fra man var 6 år til 19 år med mange av de samme klassekameratene osv. Etter man er ferdig som russ som 19 åring kommer man over i et nytt veiskille. Folk som man før møtte hver dag på skolen studerer og bor nå i alle slags byer i Norge og i utlandet. Man står mye friere nå til hva man kan gjøre. Ut ifra dette begynner de fleste å tenke på hva man vil videre i livet sitt.

Her tror jeg du er inne på noe. Livet fram til man er ferdig på videregående er for det fleste et ganske fastsatt løp hvor man ikke har store muligheter til å påvirke hverdagen. Man "må" gå på videregående (det er et valg, men for de fleste ikke et reellt valg pga alle mulighetene man mister hvis man ikke gjør det). Man bor som oftest hjemme hos foreldrene, med alle de føringene dette legger på en.

 

Når man finner seg selv, føler man lykke og trygghet. Det er jo det vi alle egtentlig søker? Husker før på ungdomskolen, det kunne til tider være kjedelig og frustrerende å gå der å vimse uten mål og mening, tenkte ofte da hva som var meningen med livet. Man hadde selvsagt allerede da funnet noen brikker til hva man ville i livet, men man hadde langt ifra satt sammen hele puslespillet. Nå derimot er 99% av puslespillet satt sammen og man kan se hele bildet, det er selvsagt alltid noe nytt man kan lære seg og nye ting man opplever, men det er bare 1% av puslespillet og man ser allerede det store bildet så det vil ikke gjøre noen stor forskjell.

For å fortsette puslespill-metaforen: Jeg tror egentlig aldri jeg vil finne 99% av puslespillet mitt, siden jeg tror det forandrer seg gjennom livet og det ikke er sikkert jeg vil klare å holde oversikt til enhver tid. Men jeg vil vel få mer oversikt ettersom jeg blir eldre håper jeg på. Per idag er oversikten heller fraværende, men det er noe jeg bruker litt tid til å tenke på, så det kommer seg vel med tiden.

 

Man må også legge vekk tanker om hvordan andre mennesker forventer eller vil du skal leve. Ikke bry deg om hva andre sier, det er kun du som kan bestemme og leve ditt liv.

Dette tror jeg også er veldig viktig. Hvis man ikke lar seg styre av egne verdier og overbevisninger vil man kanskje kunne finne seg selv, men aldri bli seg selv fullt og helt, og da forsvinner jo litt av meningen med å finne seg selv. Men å styres av egne verdier og overbevisninger er ikke alltid like enkelt når man er ung, lettpåvirkelig og ikke egentlig kjenner seg selv.

[Zeph]

Denne tråden var feilpostet og er blitt flyttet til riktig kategori.

[marlboro!]

Nei! Jeg er et eneste kaos. Vrak. Ustabil. Strålende selvmordskandidat.

 

Har jeg lav IQ?

Endret 19. juni 2008 av marlboro!

[Ballus]

Jeg vet hva jeg vil. Mener ikke at jeg har funnet meg selv enda, men jeg har iallefall kommet godt i gang med puslespillet.

[L4r5]

Nei! Jeg er et eneste kaos. Vrak. Ustabil. Strålende selvmordskandidat.

 

Har jeg lav IQ?

Håper ikke det. Er nemlig like ille selv.

Endret 19. juni 2008 av L4r5

[marlboro!]

*danne klubb med Lars*

[Coa]

De fleste over 20 lever et såkalt a4 liv. Sove, spise, jobbe osv... Jeg ville ikke kalt dette å tenke fremover, jeg ville heller si at dette er folk som ikke har "funnet seg selv". Jeg tror det er ytters få som har "funnet" seg selv!

[Imsvale]

Har du funnet deg selv?

Hvordan vet man?

[Timeo]

Slik jeg ser det, så finner man ikke seg selv, men man mister seg selv etterhvert som man blir eldre. Barn er seg selv, men de vet ikke om noe annet, så tar de til seg fra omgivelsene alt mulig som ikke er dem selv, men som det blir forventet at de skal være.

[mkon]

Har du funnet deg selv?

Hvordan vet man?

 

Har funnet meg selv for lenge sia, jeg er den jeg er og trives med det. Hva det anngår jobb og skole er det forsatt usikkert da jeg interesserer meg for alt for mye. Men om det å finne seg selv vil si at man skal ha alt linet opp til man dør, så nei

[RWS]

Slik jeg ser det, så finner man ikke seg selv, men man mister seg selv etterhvert som man blir eldre * . Barn er seg selv, men de vet ikke om noe annet, så tar de til seg fra omgivelsene alt mulig som ikke er dem selv, men som det blir forventet at de skal være # .

 

* Mister seg selv nei! En blir mer sikker på hvem man er når en blir eldre, men man blir også mer sikker på hvordan en kan manipulere hvem man er, i gitte situasjoner. Flinkere til å forestille seg noen man ikke er om du vil. Selv trives jeg med den jeg er og at jeg rakryget kan se meg i speilet uten å skjemmes av det på noen måte.

 

# Dette heter jo faktisk å tilpasse seg andre i ungdoms tiden. At de tar til seg ting som ikke er dem selv er jo også en form for utprøving. Og hvordan vet de hva som forventes av dem? Jo, de får seg venner DE liker å omgåes og setter på det viset standaren.

 

 

Selv kjenner jeg meg selv igjen i mange unge i dag. Jeg også gikk egne veier, veier der fælt få hadde gått før.... og gjett om jeg fikk mye pepper på grunn av det, men jeg har egentlig aldri brydd meg veldig om hva andre tror og tenker om meg men satt mine egne krav og er glad for det i dag. Jeg er sta, men ikke dumsta og vet hva jeg vil... og ikke vil. Og det beste av alt, jeg har en kone som deler de fleste av mine interesser, eller sagt på en annen måte, hun lar meg holde på med dem så ofte jeg vil.... Vi har mange ting sammen og noen ting vi liker å holde på med alene. Jeg er også så utrolig heldig at jeg får jobbe med test, utprøvning og kvalifisering av diverse utstyr (som jeg ikke kan navngi) og trives enormt i mitt daglige virke og tro meg når jeg sier at det LØNNER seg å gå på skole og gjøre så godt en kan på skolen mens en har sjansen.....

 

Så jo, jeg har funnet meg selv og har, når alt kommer til alt, ikke tenkt å gi meg med det ...

[Timeo]

Så jo, jeg har funnet meg selv og har, når alt kommer til alt, ikke tenkt å gi meg med det ...

 

Det kan jo være at du bare har funnet en rolle du trives med og som andre aksepterer? En litt sånn jordnær mannen-i-gata personlighet som kommer overrens med de fleste.

 

Jeg selv føler ikke at andre aksepterer meg selv, slik jeg er, siden jeg liker å snakke rett fra hjertet og bak maskene. Jeg merker at folk synes det blir ukomfortabelt når ting ikke er overfladisk. Og hvis jeg skal prøve å spille en rolle som folk aksepterer, så føler jeg ikke at jeg klarer å leve meg inn i denne rollen, så da merker folk at det bare er skuespill uansett.

[flammekaster]

Jeg tror at det å finne seg selv har litt med hvor smart man er, altså IQ. For å finne seg selv må man komme til det stadiet hvor man kan tenke og nyansere på hva man vil i livet.

 

"Dumme" folk gjør mer ting på instinkter som dyr. Et dyr tenker neppe på hva jeg skal gjøre imorgen osv. Det tenker kun her og nå, altså "nå er jeg ute i naturen, må passe meg for andre større dyr, er sulten nå, må finne noe mat". Der stopper tankegangen.

Det samme er det med dumme mennesker, de står opp om morgenen, spiser mat og deretter gjør de alt på kommando resten av dagen uten å tenke noe spesielt hvorfor de gjør det. Slik kan de holde på fra de blir født til de går i graven.

 

Jeg er ikke helt sikker på at det er noen relevant sammenheng mellom å "finne seg selv" og IQ. Men det kommer jo litt an på hvordan man definere "å finne seg selv". Dersom man måler IQ, og deretter spør en gruppe mennesker om de har funnet seg selv, er jeg slett ikke sikker på at de med høy IQ kommer spesielt "godt" ut. Jeg kan ihvertfall ikke se noen spesielt gode grunner for at det skulle være slik.

[RWS]

Så jo, jeg har funnet meg selv og har, når alt kommer til alt, ikke tenkt å gi meg med det ...

 

Det kan jo være at du bare har funnet en rolle du trives med og som andre aksepterer? En litt sånn jordnær mannen-i-gata personlighet som kommer overrens med de fleste.

 

Jeg selv føler ikke at andre aksepterer meg selv, slik jeg er, siden jeg liker å snakke rett fra hjertet og bak maskene. Jeg merker at folk synes det blir ukomfortabelt når ting ikke er overfladisk. Og hvis jeg skal prøve å spille en rolle som folk aksepterer, så føler jeg ikke at jeg klarer å leve meg inn i denne rollen, så da merker folk at det bare er skuespill uansett.

 

Skal være enig med deg i at det er mange som liker å snakke rundt grøten og ikke klarer å kalle en spade for en spade men bare må si agronomisk grave redskap.... ...

 

 

...og nei, jeg har aldri vært noen fan av å spille roller og selv om jeg sier at jeg vet at jeg KAN spille en rolle, noe de fleste voksne klarer, er og blir jeg meg selv i det meste, da slipper jeg å forestille meg. I en alder av snart femti er forestillingen liksom forbi.... og godtar ikke folk meg som jeg er er det værst for dem, for da gidder ikke jeg å være sammen med dem heller!

 

Alt for mange tror veldig godt om seg selv og klarer ikke å smile litt av seg selv, dessverre! Men jeg ser også at flere og flere slutter å spille roller og er seg selv, noe jeg liker utviklingen av. Tror folk i dag i langt større grad kan være seg selv da A4 modellen fra før i tiden er på vei ut og har vært det i noen år.... og godt er det!

 

Jeg liker foreksempel å omgåes folk som er litt "røffe" i kantene, da disse i langt mindre grad spiller roller.... De er ofte også mer rett frem og ærlige og det liker jeg, for jeg er det selv. Jeg er litt for ærlig har jeg hørt, men så var det det å forestille seg da... sukk

Endret 19. juni 2008 av RWS

[Timeo]

Tror folk i dag i langt større grad kan være seg selv da A4 modellen fra før i tiden er på vei ut og har vært det i noen år.... og godt er det!

 

Det er ikke jeg så sikker på. A4-modellen lever i beste velgående den, og dersom noen tilfeldigvis er A5, så får de svi.

[Imsvale]

Janteloven er et faktum. Ikke som en lov man skal følge, men som beskrivelse av folks reaksjon når noen forsøker å stikke seg ut. De fleste tør ikke å trosse dette. De som tør å trosse det, gjør det nettopp fordi de ikke bryr seg så hardt om hva andre mener. Altså er det et problem kun for dem som ikke tør.

 

Så er spørsmålet: Får «A5-personer» egentlig svi, eller er det bare det at de er mottakelige for folks synsing? Hvem er det som tillater svien?

[Timeo]

TrondH84: Det blir vel litt sånn som i en ulveflokk. Dersom ikke en ulv passer på sin plass i flokken og følger det regelsettet som flokken ellers følger, blir støtt ut og ender opp som en ensom ulv. Og det svir nok å være en ensom ulv. Hos menneskene er det mer komplisert. Det er enkelte karaktertrekk som er mer verdifulle enn andre, og dersom man vil bli mektig i flokken bør man kunne alle reglene på rams og følge dem fanatisk. Men dersom man gir blaffen og oppfatter dette som noe primitivt, så blir man dårligere behandlet enn de som følger menneske-kodeksen. Du ser jo f.eks. mennesker i makt-posisjoner, disse har gjerne fokusert enormt på å bygge opp en viss fasade, og så blir det også skandaler og avisoppslag om fasaden sprekker.

 

Tror vi trenger en antropolog for å forklare dette på en god måte.

Endret 19. juni 2008 av Bellicus