Er Gud, Jesus og Den Hellige Ånd tre forskjellige eller ett og det samme?

[Timeo]

Er Gud, Jesus og Den Hellige Ånd tre forskjellige eller ett og det samme? Hva sier bibelen om dette? Såvidt jeg vet finnes det ikke ordet treenighet i bibelen.

Endret 18. juni 2008 av Bellicus

[TheaLinnea]

Er Gud, Jesus og Den Hellige Ånd tre forskjellige eller ett og det samme? Hva sier bibelen om dette? Såvidt jeg vet finnes det ikke ordet treenighet i bibelen.

Det har du helt rett i, treenighet finnes ikke i Bibelen. Utifra min forståelse av Bibelen er ikke Gud, Jesus og Den hellige Ånd ett. Gud er Faderen, sønnen er Jesus og Den hellige Ånd er Guds virksomme kraft (som han bl.annet brukte under skapelsen). Jeg har skrevet flere innlegg under en annen tråd hvor jeg begrunner mine påstander.

Her er noen skriftsteder:

 

Jesus sa i en bønn: «Far, . . . dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 1—3) (Her brukes uttrykket «den eneste sanne Gud» om Faderen. Han kan ikke være «den eneste sanne Gud» hvis to andre er Gud i samme grad som han, kan han vel? Hvis en annen blir omtalt som en «gud», må han derfor enten være en falsk gud eller bare en avglans av den sanne Gud.)

 

1. Kor. 8: 5, 6: «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden; det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’. Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» (Her omtales Faderen som de kristnes ’ene Gud’, og det blir vist at han er av en annen rang enn Jesus Kristus.)

 

1. Pet. 1: 3: «Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far!» (Bibelen omtaler Faderen gjentatte ganger som Jesu Kristi «Gud», også etter at Jesus steg opp til himmelen. I Johannes 20: 17 omtalte Jesus selv Faderen som «min Gud», og dette var etter hans oppstandelse. Senere, da han var i himmelen, brukte han det samme uttrykket igjen, slik det er nedskrevet i Åpenbaringen 3: 12. Men det står ingen steder i Bibelen at Faderen omtaler Sønnen

som «min Gud», og verken Faderen eller Sønnen omtaler den hellige ånd som «min Gud».)

 

Matt. 26: 39: «Han [Jesus Kristus] gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og bad: ’Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.’» (Hvis Faderen og Sønnen ikke var forskjellige enkeltvesener, ville en slik bønn ha vært uten mening. Jesus ville da ha bedt til seg selv, og hans vilje ville nødvendigvis ha vært Faderens vilje.)

 

Joh. 8: 17, 18: «[Jesus svarte de jødiske fariseerne:] I deres egen lov står det skrevet at et vitnesbyrd fra to mennesker skal gjelde som sant. Jeg vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner også om meg.» (Jesus omtalte altså tydelig seg selv som et enkeltvesen som er atskilt fra og forskjellig fra Faderen.)

[Timeo]

Det virker jo fornuftig det du sier, det eneste jeg kan sette fingeren på er begrepene Far og Sønn. Gud er jo ikke noe fysisk, som kan ha en sønn, slik som f.eks. jeg har en sønn. Og kan det da sies at Gud og Jesus er noe forskjellig?

[Essem]

Jesus og Gud er da forskjellige, uansett er det ingen som vet helt hva Gud er, så problemstillingen blir en smule vrien.

[kjetil02]

Er det Den hellige ånd, Gud eller Jesus som er Jesu far?

[Essem]

Gud, og den hellige ånd er kraften. Ehm... Jeg som trodde Gud var en kraft, eller?

[Turgon]

Det virker jo fornuftig det du sier, det eneste jeg kan sette fingeren på er begrepene Far og Sønn. Gud er jo ikke noe fysisk, som kan ha en sønn, slik som f.eks. jeg har en sønn. Og kan det da sies at Gud og Jesus er noe forskjellig?

 

Hvis gud er almektig an han vel både være fysisk og ha en sønn?

[Red Frostraven]

Jeg tror kristendommen synes det var fint med tre aspekter -- Som i the Three Sisters og hinduismens Brahma, Vishnu og Shiva.

 

Gud: Skaperen

Den hellige ånd: Kunnskapen

Jesus: Kompasset

[nostrum82]

du er jo ganske kul når du skaper mennesker, befrukter en av disse og føder seg selv igjennom denne personen for så å bli drept slik at du kan gjenopplive deg selv så du kan tilgi de og alle deres etterkommere hvis de godtar at det har skjedd.

[TheaLinnea]

Det virker jo fornuftig det du sier, det eneste jeg kan sette fingeren på er begrepene Far og Sønn. Gud er jo ikke noe fysisk, som kan ha en sønn, slik som f.eks. jeg har en sønn. Og kan det da sies at Gud og Jesus er noe forskjellig?

Jesus førmenneskelige tilværelse.

Den personen som ble kjent som Jesus Kristus, begynte ikke sitt liv her på jorden. Han talte selv om sitt førmenneskelige liv i himmelen. (Joh 3: 13; 6: 38, 62; 8: 23, 42, 58) Johannes 1: 1, 2 viser hvilket navn den personen som ble Jesus, hadde i himmelen: «I begynnelsen var Ordet [gr. Lọgos], og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud [«var guddommelig», AT, Mo; «var av guddomsart», LB]. Denne var i begynnelsen hos Gud.» Ettersom Gud er evig og ikke har noen begynnelse (Sl 90: 2; Åp 15: 3), må det at Ordet var hos Gud fra «begynnelsen», her referere til det tidspunkt da Gud begynte sin skapergjerning. Dette blir bekreftet av andre skriftsteder, hvor Jesus blir omtalt som «all skapnings førstefødte» og som «Guds skapnings begynnelse». (Kol 1: 15; Åp 1: 1; 3: 14) Bibelen identifiserer således Ordet (Jesus i hans førmenneskelige tilværelse) som Guds første skapning, Guds førstefødte Sønn.

 

At Gud virkelig var denne førstefødte Sønnens Far og Livgiver, og at denne Sønnen således ble skapt av Gud, framgår tydelig av det Jesus selv sa. Han viste at det var Gud som hadde gitt ham livet, da han sa: «Jeg lever på grunn av Faderen.» Som det framgår av sammenhengen, mente han at hans liv var blitt forårsaket av hans Far, akkurat som døende mennesker skulle få liv som følge av sin tro på Jesu gjenløsningsoffer. – Joh 6: 56, 57.

 

Hvis de anslag som vår tids vitenskapsfolk har gjort over universets alder, er noenlunde korrekte, startet Jesu eksistens som åndeskapning flere milliarder år før det første menneske ble skapt. (Jf. Mi 5: 2.) Guds førstefødte Sønn i åndeverdenen ble av sin Far brukt ved skapelsen av alt annet. (Joh 1: 3; Kol 1: 16, 17) Dette må ha innbefattet de millioner av andre åndesønner som utgjør Guds himmelske familie (Da 7: 9, 10; Åp 5: 11), og også det fysiske univers og de skapninger som opprinnelig ble frambrakt i det. Det er logisk at det var til sin førstefødte Sønn Gud sa: «La oss danne mennesker i vårt bilde, i vår likhet.» (1Mo 1: 26) Alle disse andre ting som er skapt, ble ikke bare dannet «ved ham», men også «for ham», ettersom han er Guds førstefødte Sønn og «arving til alle ting». – Kol 1: 16; He 1: 2.

[TheaLinnea]

Er det Den hellige ånd, Gud eller Jesus som er Jesu far?

Det er Gud.

[Mastema]

[Imsvale]

Gud = Faderen ≠ Sønnen = Gud

Gud = Sønnen ≠ Den hellige ånd = Gud

Gud = Den hellige ånd ≠ Faderen = Gud

 

Gud ≠ Gud

[Timeo]

Fin tegning Mastema, men slik jeg har forstått det så er jo Gud og Faderen det samme, dette er f.eks. ikke tilfelle når det gjelder Jesus. Jesus blir ikke beskrevet som Gud noen steder.

[Red Frostraven]

Vel.

 

Det kan se ut som om også bibelforfatterene var meget usikre på dette området

[TheaLinnea]

Samvittighetsfull avskrivning

 

Hvordan kan vi være sikker på at de gamle bibelhåndskrifter som forskerne studerer, er forholdsvis nøyaktige, ettersom disse håndskriftene ikke er de som bibelskribentene selv skrev?’

 

Det er sant at det lett sniker seg inn feil når et manuskript blir skrevet av gjentatte ganger. I den forbindelse er det imidlertid viktig å merke seg den samvittighetsfulle måten avskriverne kontrollerte og rettet avskrifter av de bibelske håndskrifter på.

 

De hebraiske avskriverne var særlig påpasselige. De behandlet teksten på en ytterst samvittighetsfull måte. De hadde forskjellige måter å kontrollere avskriftene på. De telte for eksempel antallet av bokstaver i hvert avsnitt, ja, de telte til og med hvor mange ganger hver bokstav forekom. Ingen ord ble skrevet ned etter hukommelsen. Avskriveren skulle til og med ignorere en konge som snakket til ham mens han skrev Guds navn. Når et håndskrift var ferdigskrevet, ble det kontrollert eller gransket av andre.

 

Håndskrifter som ble skrevet av på gresk, viser at det ble foretatt en slik kontroll. Dette framgår for eksempel av det berømte greske Septuaginta-håndskriftet fra det fjerde århundre, Codex Sinaiticus. Kontrolløren har øverst i margen føyd til et avsnitt som ved en feiltagelse var blitt utelatt i 1 Korintierne, kapittel 13. Ved hjelp av piler viser han hvor avsnittet skulle ha stått i teksten.

 

Angående virkningen av en slik samvittighetsfull avskrivning sier dr. Hort: «De fleste ordene i Det nye testamente er hevet over alle former for kritikk, for de er ikke blitt forandret og skal bare skrives av. Hvis en ser bort fra forholdsvis ubetydelige ting, . . . kan de ord som en etter vår oppfatning fortsatt kan dra i tvil, neppe utgjøre mer enn en tusendel av hele Det nye testamente.»

 

Den nå avdøde bibelforskeren Sir Frederic Kenyon kommer med følgende forsikring i innledningen til sine sju bind om Chester-Beatty-papyrene: «Den første og viktigste konklusjon en kommer til når en har gransket dem [de papyrer fra det annet til det fjerde århundre som en da nettopp hadde funnet], er den tilfredsstillende konklusjon at de bekrefter påliteligheten av de tekster som allerede eksisterer. Det blir ikke vist noen påfallende eller grunnleggende forandringer hverken i Det gamle eller Det nye testamente. Det finnes ingen viktige utelatelser eller tilføyelser av avsnitt, og det er ingen forandringer som har noen innvirkning på viktige kjensgjeringer eller læresetninger. Forandringene i teksten berører bare mindre ting, for eksempel ordstillingen eller de bestemte ord som er blitt brukt.»

 

Dødehavsrullen «A», av Esaias’ bok, som ble funnet for ikke så mange år siden, og som skriver seg fra omkring år 100 f. Kr., viser også at den omhu som ble vist under avskrivningen av bibelhåndskrifter, nesten fullstendig utelukket at det ble gjort feil. Denne skriftrullen er omkring 1000 år eldre enn den tidligere eldste kjente avskrift på hebraisk av Esaias’ bok. Og likevel er det få uoverensstemmelser mellom disse to avskriftene. Professor Millar Burrows sier angående dette i sin bok The Dead Sea Scrolls: «Det er et under at teksten i løpet av noe slikt som 1000 år har gjennomgått så liten forandring.»

[cs_]

Er vel litt av dette samme prinsippet som hinduisme, selv om den blir market som polyteistisk. I hinduisme er brahman gud, og de andre avatarene er gud i forskjellige versjoner. Forskjellen mellom kristne og hinduister er at hinduister driter ganske langt i hva religionen deres regnes som, de bryr seg ikke. Hvorfor skal de? Hvis en hinduist blir spurt vil han mest sannsynlig svare "Hinduisme er å tilbe flere guder i form av en gud". Høres fryktelig likt ut som treenigheten?

Endret 21. juni 2008 av Syvertsen

[TheaLinnea]

Er vel litt av dette samme prinsippet som hinduisme, selv om den blir market som polyteistisk. I hinduisme er brahman gud, og de andre avatarene er gud i forskjellige versjoner. Forskjellen mellom kristne og hinduister er at hinduister driter ganske langt i hva religionen deres regnes som, de bryr seg ikke. Hvorfor skal de? Hvis en hinduist blir spurt vil han mest sannsynlig svare "Hinduisme er å tilbe flere guder i form av en gud". Høres fryktelig likt ut som treenigheten?

Selv om hinduismen har mange millioner guder, har de forskjellige sektene innen hinduismen visse guder som de foretrekker, og som i praksis kommer i forgrunnen hos dem. Tre av de mest fremtredende gudene finner vi i det hinduene kaller Trimurti, deres treenighet eller triade av guder

Triaden består av Brahma, skaperen, Vishnu, opprettholderen, og Shiva, ødeleggeren. Hver av dem har minst én hustru eller gemalinne. Brahma er gift med Sarasvati, lærdommens gudinne. Vishnus hustru er Lakshmi. Shivas første hustru var Sati, som begikk selvmord. Hun var den første kvinne som besteg offerbålet, og hun ble dermed den første suttee, en kvinne som lar seg brenne levende. Tusener av hinduiske enker har i århundrenes løp fulgt dette eksemplet fra mytologien og ofret seg selv på sin manns likbål. Denne skikken er nå forbudt. Shiva har også en annen hustru, som er kjent under en rekke navn og titler. Som en vennlig og god gudinne heter hun Parvati og Uma og dessuten Gauri, den gylne. Som Durga eller Kali er hun vill og blodtørstig.

Selv om Brahma har en sentral rolle i hinduisk mytologi, har han ikke noen fremtredende plass i tilbedelsen hos den vanlige hindu. Han blir kalt Brahma, skaperen, men det er likevel bare noen svært få templer som er viet til ham. Ifølge hinduisk mytologi er det imidlertid en høyeste væren eller et høyeste opphav eller vesen — brahman eller brahm, som benevnes med den hellige stavelsen OM eller AUM — som har skapt det materielle univers. Alle de tre medlemmene av triaden blir regnet som en del av denne «væren», og alle andre guder blir betraktet som forskjellige manifestasjoner. Den guden som så blir tilbedt som den høyeste, blir ansett for å være altomfattende. Så selv om hinduene åpent ærer millioner av guder, anerkjenner de fleste bare én sann Gud, som kan anta mange skikkelser: som menn, kvinner eller dyr. Lærde hinduer er derfor snare til å gjøre oppmerksom på at hinduismen i virkeligheten er monoteistisk, ikke polyteistisk. Senere vedisk tenkning avviser imidlertid tanken om et høyeste vesen og erstatter den med et upersonlig guddommelig prinsipp eller en upersonlig guddommelig virkelighet.