Jeg har fått avsmak på hele skolesystemet i Norge. La meg utdanne meg selv til det jeg vil!

[Keiseren av Grønland]

Dette er noe som har bygd seg opp i magen i flere år, og jeg begynner nå å bli drittlei. Mulighetene for utdanning i dette landet fungerer ikke rettferidg, og jeg ønsker at regjeringen endrer hele dritten.

 

Jeg har aldri kommet inn på det jeg vil, og er lei av at dårlige mattekarakterer skal hindre meg i å gjøre noe helt annet enn å være mattelærer.

 

Jeg kom omsider inn på Media og Kommunikasjon på VGS, etter å ha gått igjennom en praksisløsning for utstøtte studenter der jeg fikk tatt første året i Media og kommunikasjon. Dette gjorde jeg iløpet av tre måneder, og fikk bedre karakterer enn noen andre i mediefag, og endte opp med sekser på eksamen.

 

Det var den gamle historien. Jeg har måttet kjempe meg inn på faglinjene jeg vil. Men når jeg omsider har kommet inn, har jeg bevist at jeg er blant de aller beste innen faget på skolen.

 

Hva skjer nå?

Nå har jeg nettopp blitt ferdig som praktikant i en lokalavis, som journalist, og har fortsatt som frilanser i ettertid siden de var meget fornøyde med meg. Men jeg kom aldri inn på Journalistikk på Høyskolen, fordi jeg hadde dårlige karakterer i fag som ikke hadde noe med journalistikk å gjøre.

 

Jeg begynte derfor på privatskole der slike ting ikke spiller noen rolle, og beviste nok en gang at mestret faget like bra som alle andre.

 

Hvorfor klager jeg nå da?

Siden jeg med hjelp av masse penger og bortkastet tid har kommet på rett vei så langt, møter jeg fortsatt motstand i utdanningssystemet som etter min mening er helt ULOGISK bygget opp.

 

Jeg husker at jeg kom inn på Elektro på VGS sammen med mange andre som heller ikke ønsket seg det som utdanning. Iløpet av året sluttet to tredjedeler av klassen.

 

Jeg har nå søkt meg inn på fotojournalistikk, første året på Høyskolen. Der kom jeg ikke inn. Etter en samtale med sensor kom det fram at han så stort potensiale i arbeidet mitt, og at han likte flere av bildene i opptaktsprøven som jeg leverte. Han synes faktisk det meste var veldig bra og holdt god kvalitet.

 

Hvis du er i en posisjon til å lære andre et fag, og ser at de har et potensiale for å bli bedre, og allerede skjønner hva faget dreier seg om, hvorfor ikke gi dem sjansen til å lære seg det da? Til og med når de har produsert flere arbeider du allere liker?

 

Det var potensiale for forbedring, som det gjerne er med studenter som VIL HA UTDANNING. Jeg ble til slutt ikke tatt inn fordi arbeidet mitt ikke var like bra som det andre hadde levert. Og jeg ble fortalt at elever som hadde gått der nå konkurrerer i verdensklasse.

 

Og her kommer det jeg misliker. Hvorfor må vi ha konkurranse for å få utdannet seg selv til det en vil?

Her er jeg altså en student som har

1. Bare femmere og seksere fra medie-eskamener på videregående slole. I

2. I tillegg har jeg studert journalistikk i halvannet år,

3. Jobbet i en avis og fått strålende referanser

-Men ikke kommer jeg inn. Fordi andre er bedre enn meg - før de i det hele tatt har begynt på skolen?

 

Ansvarlig for linja på HiO fortalte meg at søkeprosessen i seg selv er som en utdanning. Og etter mye prøving og feiling (som tar flere år) vil du etterhvert komme inn. Da sitter jeg igjen med tre ord "WHAT THE FUCK" ?

 

Jeg blir altså stoppet to ledd på veien før jeg har fått en jobb.

1. Jeg får ikke avslag på en jobbsøknad fordi jeg har for dårlige karakterer eller erfaring.

2. Men jeg blir hindret fra å i det hele tatt lære meg faget først.

 

Jeg er helt for at kunnskap skal være gratis. Vil man lære seg noe så bør man få lov til å lære seg det. Og hvis du fortsatt viser for dårlige resultater, DA er det rettferdig og møte motgang. Men ikke før du i det hele tatt har fått lov til å prøve deg og se hva du er god for.

 

 

Jeg prøvde her å ta med de aller mest nødvendige eksemplene for å illustrere problemet, men jeg har mange fler. Jeg skjønner at noen er kjempeflinke på skolen og får bra karakterer i alt, og aldri møter motgang, men det er ikke sikkert du er en bra kandidat til til alle yrker allikevel. Men allikevel har disse personene da førstegangsrett på all utdanning, framfor andre som kanskje er ti ganger bedre til utvalgte arbeid enn dem selv er.

 

Mitt krav er at yrkesskoler og høyere utdanning lar de som vil lære seg noe få lov til å utdanne seg.

Problemet som står i veien her, er at man har plassmangel på skolene. Derfor, siden vi bor i verdens beste land: Øk ressursene!

 

Hvis det er behov for det, så synes jeg at man skulle tidoblet ressurser innen visse fag, hvis det var det som måtte til for å sikre at Norge får en framtid med flinke arbeidsfolk.

[Awesome X]

La meg forstå deg rett. Du sier her at skolesystemet være slik at det er til ditt beste, og ikke slik at det er tilflertallets eller samfunnets beste?

 

Og hvor hadde du tenkt at disse ektra ressursene skulle komme fra?

[Herr Brun]

Det koster å utdanne folk. Staten (altså vi) kan ikke betale for flere enn vi trenger innenfor en viss fagretning. Dermed blir det konkurranse om å komme inn på det studiet. Vi kan ikke ha en ubegrenset mengde fotojournalister (eller leger, eller lærere, eller what so ever) gående rundt og bruke utdannelsen sin på ingenting, fordi det er så mange andre som kan det samme som de kan og dermed ikke ar nok jobber til alle. Da har de en dyr utdannelse som samfunnet har betalt for, uten at samfunnet får noe igjen.

 

Søknadsprosessen kan selvfølgleig bli bedre, men her trengs det altså ressurser. Alle kan ikke vurderes på skjønn. Systemet, slik det fungerer nå, er det beste kompromisset "rettferdighet vs. ressursbruk" som man har klart å finne på.

 

Skal du være fotojournalist må du ha allmennkunnskaper. Det viser du med dine karakterer at du ikke har, dermed passer du ikke til å være journalist. Fotojournalister er journalister de også, de må altså skrive artikler. Dermed trenger de gode allmennkunnskaper.

 

Og forøvrig, om du har gode karakterer klarer du deg sannsynligvis godt innenfor de aller fleste yrker. Intelligente folk (eller folk som har gode arbeidsvaner) klarer seg stort sett bra i de fleste jobber. Hvis de ikke gjør det, er det på grunn av egenskaper som en ikke kan måle, og som dermed dessverre ikke kan telle på opptaket til høyere utdanning.

Endret 16. juni 2008 av Super8
Fjernet unødvendig kommentar

[WarpX]

Og forøvrig, om du har gode karakterer klarer du deg sannsynligvis godt innenfor de aller fleste yrker.

Så bra karakterer i spynorsk vil bidra til dette også...right.

[cyclo]

Det er den sosialdemokratiske måte. Et annet alternativ har du f. eks. i USA hvor man får plass på grunnlag av en søknad, men også der er det slik at det forventes toppkarakterer på de beste skolene, kanskje i enda større grad enn det gjøres i Norge.

 

Forøvrig er journalist en av de retningene hvor det er mest naturlig at man trenger et bra spekter av gode karakterer. En journalist trenger allmennkunnskap.

 

Dersom myndighetene gjør det de skal og sørger for at det er nok utdanningsplasser innenfor yrkene hvor det trengs folk er systemet vårt glimrende. Tilgang og etterspørsel vil regulere seg selv.

 

Dersom systemet hadde vært til din fordel slik du jamrer deg for, ville det føles like urettferdig for andre som ikke slapp gjennom nåløyet. Man kan ikke regulere utdanning ut fra popularitet, den må reguleres ut fra etterspørsel på jobbmarkedet. Karakterer er en naturlig måte å gjøre det på.

[Herr Brun]

Og forøvrig, om du har gode karakterer klarer du deg sannsynligvis godt innenfor de aller fleste yrker.

Så bra karakterer i spynorsk vil bidra til dette også...right.

Ja. Du viser at du kan lære nye ting.

[blackcurrant]

Og god karakter i "spynorsk" viser evne til å forstå språk og kommunikasjon. Nynorsken finn du ganske bra representert i media, so fremt du ser bort ifrå VG, DB, Aftenposten og enkelte lokalaviser. Ingen kan drive seriøs journalistikk i Norge utan å lese ting som står på sidemålet deira.

 

 

 

 

 

 

 

Men ein kan jo vere heldig å få seg ein journalistisk jobb der ein er sminke-dokke på TV eller hjemme-hos reportar for Se og Hør...

[Awesome X]

Og forøvrig, om du har gode karakterer klarer du deg sannsynligvis godt innenfor de aller fleste yrker.

Så bra karakterer i spynorsk vil bidra til dette også...right.

 

En viser også at en har even til å lære seg ting som en hater om det er nødvendig. En egenskap som en man må ha for å ta en høyere utdanning.

[Keiseren av Grønland]

Dersom myndighetene gjør det de skal og sørger for at det er nok utdanningsplasser innenfor yrkene hvor det trengs folk er systemet vårt glimrende. Tilgang og etterspørsel vil regulere seg selv.

 

Det er det jeg føler at det ikke er.

Jeg synes ikke at 12 studieplasser i året er nok for noen som helst linje som studeres i landets hovedstad.

 

Og som jeg sier, det er ingen som har nevnt noe om dårlige allmenkarakterer her.

Som nevnt i orginal innlegget mitt har jeg strålende referanser fra en avis, noe som gjerne teller mer enn skolekarakterer.

 

Og når du atpå til har gode karakterer i mediefag og alt som er relevant for i det faget du vil studere, så opplever jeg systemet som lite effektivt. Spesielt når læreren sier "du ser ut til å ha et stort potensiale i det du gjør, men vi vil ikke lære deg mer".

[Awesome X]

Dersom myndighetene gjør det de skal og sørger for at det er nok utdanningsplasser innenfor yrkene hvor det trengs folk er systemet vårt glimrende. Tilgang og etterspørsel vil regulere seg selv.

 

Det er det jeg føler at det ikke er.

Jeg synes ikke at 12 studieplasser i året er nok for noen som helst linje som studeres i landets hovedstad.

 

Og som jeg sier, det er ingen som har nevnt noe om dårlige allmenkarakterer her.

Som nevnt i orginal innlegget mitt har jeg strålende referanser fra en avis, noe som gjerne teller mer enn skolekarakterer.

 

Og når du atpå til har gode karakterer i mediefag og alt som er relevant for i det faget du vil studere, så opplever jeg systemet som lite effektivt. Spesielt når læreren sier "du ser ut til å ha et stort potensiale i det du gjør, men vi vil ikke lære deg mer".

 

Faktisk er det alt for mange studieplasser på nesten alle mediefagene. Allerede nå utdanner svært mange av disse seg til arbeidsledighet.

 

Og referanser er å regne som alt annet enn et rettferdig vurderingskriterie. Det er å regne som et stort hindre for landets sosiale mobilitet.

[Herr Brun]

Ramius: Nei, for å ta høyere utdanning teller karakterer mer enn referanser, og slik må det være.

ALT er relevant for høyere utdanning! Det er det du tydeligvis ikke skjønner. Fotojournalistutdanningen er ingen ren fotoutdanning! Dessuten, vi trenger ikke flere enn 12 nye fotojournalister i året. Sannsynligvis trenger vi færre.

[cyclo]

Som nevnt i orginal innlegget mitt har jeg strålende referanser fra en avis, noe som gjerne teller mer enn skolekarakterer.

Referanser sier egentlig ikke annet enn at du kjenner de rette personene, evt. tilfeldigvis kommer godt overens med personen som skrev referansen. Det sier ingenting om dine faktiske kunnskaper og evner. Det kan til og med være at du var så elendig i det du gjorde at vedkommende ville gjøre alt for å bli kvitt deg. Det er tross alt en grunn til at de fleste som driver med karriererådgivning anbefaler å ikke gi referanser i en søknad, men nevne at referanser kan gis ved behov.

[Keiseren av Grønland]

Ramius: Nei, for å ta høyere utdanning teller karakterer mer enn referanser, og slik må det være.

ALT er relevant for høyere utdanning! Det er det du tydeligvis ikke skjønner. Fotojournalistutdanningen er ingen ren fotoutdanning! Dessuten, vi trenger ikke flere enn 12 nye fotojournalister i året. Sannsynligvis trenger vi færre.

 

Her tar du feil.

Jeg kan personlig fortelle deg at praksiserfaring er viktigere enn karakterer innen kreative fag som nettopp journalistikk og fotojournalistikk.

 

Når praksisordningen er en del av samarbeid med skole så er ikke det noe subjektivt som dere skal ha det til.

 

Du viser også en total mangel på det virkelige arbeidsmarkedet for fotojournalister der ute nå. Det er faktisk et stort behov for folk med slik utdanning, og jeg håper du slutter å argumentere for slikt som du ikke har peiling på.

 

Jeg opplever også at dere misforstår budskapet i tråden:

Dette er en personlig opplevelse av hvordan systemet innen utdanning står i veien for noen.

Det handler ikke om hvorvidt du trenger allmenkunskaper i visse fag. Det handler om at flere uheldige elever går på yrkeslinjer de ikke har lyst til.

 

Synes dere virkelig det er rettferdig, at en person som ikke har lyst til å bli elektriker i det hele tatt, må gå på elektro fordi han ikke fikk studere det han vil?

 

La i det minste personen prøve å lære, for selv å finne ut om han er god eller ikke. Skolesystemet forhåndsdømmer disse personene og sier at "siden du ikke har bra karakterer er du for dårlig i dette faget".

 

Snakker du om arbeidsløshet tror jeg du finner mange som har opplevd nøyaktig dette problemet. Jeg har mange venner som har hoppet ut av skolen, siden det ikke er rom for at folk kan utforske sine interesser.

 

Allerede i en alder av 16 år må du finne ut hva du vil bli, og med såpass store barrierer som karakterkonkurranse og fordommer fra andre, kan dette bli en katastrofe for noen. Og i flere sammenhenger har jeg sett at de "noen" blir kjempeflinke hvis de bare får muligheten til å lære.

Endret 16. juni 2008 av Ramius

[Herr Brun]

Ja, det er viktig med praksiserfaring i kreative fag som foto. Derfor får du opp til 12 ekstrapoeng for en god portfolio.

På den andre siden, så MÅ man ha gode allmennkunnskaper for å studere journalistikk. Siden linjen heter FOTOJOURNALISTIKK må du dermed ha begge deler. Studer heller kunstfoto på en skole i utlandet, der trenger du ikke gode karakterer for å komme inn. Eller lær deg ting på egen hånd, det er det mange som har gjort før deg.

[dymoletratag]

.-.

Endret 9. mars 2016 av dymoletratag

[Red Frostraven]

Og forøvrig, om du har gode karakterer klarer du deg sannsynligvis godt innenfor de aller fleste yrker.

Så bra karakterer i spynorsk vil bidra til dette også...right.

 

En viser også at en har even til å lære seg ting som en hater om det er nødvendig. En egenskap som en man må ha for å ta en høyere utdanning.

 

Eller så vise det at man er dum nok til å akseptere unødvendig og urelevant arbeid -- som kan føre til at arbeidet ditt blir av lavere kvalitet og gjort saktere eller ikke gjennomført innen tidsfristen uansett.

 

Jeg studerer ikke nynorsk, av prinsippsak, for å få lov til å til å drive med matte og programering -- da studerer jeg heller ekstra matte og programerer.

 

Jeg forstår det allmenne synspuktet som de fleste har fått indoktrinert gjennom skolesystemet -- men jeg er grunnleggende uenig:

Jeg kjenner mange som har sluttet i skolen fordi de ikke har lært noe som helst om noe de ønsker å arbeide med videre.

De fleste er litt interessert i noen allmennfag.

Noen er totalt uinteressert i alle allmennfag -- men er opptatt av estetiske eller høyskolefag.

Etter ti år i grunnskole sier det seg selv at de som er litt interessert i allmennfag holder bedre stand enn dem som er totalt uinteressert eller bare halvparten så interessert.

Skolen brenner folk fra toppen og ned -- og noen blir faktisk utbrent, fordi de ikke føler de har fått noe som helst ut av skolegangen.

De fleste vil si de har fått noe ut av tiårig grunnskole, men mange vil også være lei av å ikke få lov til å studere noe de er interessert i.

 

Det sier seg selv at Ivar Aasen ville trives bedre i skolen enn Bill Gates -- da den ene er interessert i over halvparten av hva de lærer, men den andre er interessert i ting man ikke lærer i skolen.

 

Urelevante fag burde være irrelevant for opptakskrav til alle skoler.

I media trengs det allmennkunnskaper.

Men ikke matte eller fysikk -- folk med allmennkunnskaper i matte og fysikk har ingen mulighet for å utale seg om fysikk eller matematikk som er viktig nok til å bli nevnt i media, da trenger de eksperthjelp.

 

I dataprogramering trengs det allmennkunnskaper.

Men ikke norsk, nynorsk, biologi, geografi, nyere historie, eldre historie, mer norsk, enda mer norsk, litt norsk til, tysk, samfunnskunnskap, sang og musikk, kristen livssynsundervisning, heimkunnskap, gymnastikk...

Ok -- sang og musikk og kristendom og heimkunnskap er ikke krav.

Alt du (reellt sett) trenger for å være en dataprogramerer er matte, fysikk, engelsk.

Jeg har fem, seks og seks i de tre -- men kan ikke studere data fordi jeg møtte opp på eksamen uten nynorskordbok og lot være å lese tre norske bøker av norske forfattere å gi min falske mening om dem (særoppgave) -- for å protestere mot et fag hvor vi ikke lærer faget, men å bruke en bok som vi aldri kommer til å bruke igjen til å skrive tekster en eneste gang i livet for å tilfredstille kravet om å kunne skrive et minoritetsspråk som er mindre i verden enn samisk, og som protest for at det eneste virkelig viktige vi lærer (analyse av større verk; særoppgave) kun kan gjøres av norske bøker -- da jeg helst vil lese mye bedre engelske bøker og skrive om dem på norsk.

 

Noe som igjen er litt sært: Nynorsken vi lærerer er MED ordbok?!

Dersom jeg får noe nynorsk som jeg ikke helt klarer å lese på løpende hånd -- selv om det egentlig bare er å skrive nynorsk som er vanskelig -- så kjører jeg det gjennom oversettelsesprogrammer på PC-en, og vice versa dersom det er nynorskstriler som ikke forstår bokmål.

[Awesome X]

Innlegget ditt Andre er så fullt med feil at det er vanskelig å finne en god start å begynne.

 

For det første må en ikke tro at det er interessante fag man har på høyskole og universitetsnivå. Alle som har studert vet av minst 50 % av fagene og stoffet er like dødsens kjedelig og interresant som nynorsk, eller hva det måtte være.

 

At man ikke trenger allmennkunnskaper for å bli en programmerer er også feil. Allmennkunnskaper, mellommenneskelige egenskaper, o.l. er i større og strørre etterspurt og krevd i denne bransjen. Bildet av den enslige programmerer som sitter alene foran dataskjermer, er snart blitt historie.

 

Programmer lages i samarbeid med andre for en kunde. Skal produktet bli godt, må man kunne forstå kunden og hva den ønsker; man må også kunne formidle dette videre til de man jobber med. Allmennkunnskaper vil da være helt essensielt i denne forståelsen.

 

Det er også feil å si at du ikke får lov å bli programmerer. Du valgte dette selv ved å sabotere deg selv.

[anonymouse]

Vi kan ikke ha en ubegrenset mengde fotojournalister (eller leger, eller lærere, eller what so ever) gående rundt og bruke utdannelsen sin på ingenting, fordi det er så mange andre som kan det samme som de kan og dermed ikke ar nok jobber til alle

 

Beklager å måtte peke ut realitetene, men slik er det jo allerede. Man kan jo ta seg privat utdanning også å bli hva man vil. Dessuten finnes det mange fler ledige jobber i mange felt enn det finnes nyutdannede. I tillegg har vi flust med folk av mange forskjellige utdanninger som ikke får brukt disse.

 

Og hvorfor kan vi ikke utdanne 4.7 millioner mennesker på universitet? Jeg tipper alle har fått meg seg at høyere utdannelse, uansett form, er gunstig for samfunnet som helhet, og selv om den ikke er 100% relevant for jobben man ender med å utføre.

[Camlon]

Legger ved en nylig skrevet skolestil av undertegnede, ettersom at jeg føler den passer bra i denne sammenhengen.

 

Jeg innså selv i ettertid (etter innlevering) at den er relativt dårlig skrevet og ikke akkurat oversiktlig, men håper jeg får frem argumentene mine på en tydelig måte.

 

 

 

”Verdens beste skole”. Et ganske strekt uttrykk, eller hva? Norge er per dags dato ganske langt unna denne målsettingen. Politikere tror at lengre skoledager (noe som vil ha en negativ innvirkning på studentens motivasjon) og gratis lunsj vil hjelpe på dette. Men for å få verdens beste skole, må vi nok grave dypere enn det. La oss starte med karaktersystemet. I Norge så har vi et karaktersystem som baserer seg på studentens prestasjon i teoretiske og (delvis) praktiske fag. Disse vil så ved et eventuelt opptak regnes sammen til en snittkarakter. Denne faglige snittkarakteren vil så være det viktigste studenten har for å komme inn på drømmestudiene sine. Karaktersystemet sier ingen ting til eventuell institusjon for høyere utdannelse om f.eks. elevens sosiale ferdigheter, samarbeidsevne, eller lidenskap for studiet/faget. Dette er dumt, ettersom at en elev kan ha brennende interesse for et studie, men ikke gode nok karakterer. Studenten vil da ikke ha mulighet til å komme inn på studiet, uansett interessemengde. Dårlige karakterer kan ofte være resultatet av liten innsatsvilje, ikke dårlig faglig prestasjon! Denne tendensen vedgående liten innsatsvilje kan derimot snu, dersom eleven får tilbud om et studie som h*n er interessert i.

 

Mine tanker på hvordan endre dette, er å innføre et karaktersystem med flere karakterer utover de faglige. Karakterene skal heller ikke festes bare med tall, men begrunnes med tekst som beskriver elevens innsatsvilje og faglige kompetanse på likt nivå. For eksempel en karakter for sosial kompetanse, en for samarbeidsevne og så videre. De faglige karakterene burde også prioriteres forskjellig med tanke på stuideretning. Med dette mener jeg at en teoretikers gymnastikk-karakter ikke skal telle like mye som h*ns matematikk-karakter ved opptak til et krevende teoretisk studie (såfremt ikke dette er innen idrett, da). Det at en person som er over gjennomsnittlig god i økonomi ikke skal komme inn på økonomistudiene sine pga. dårlige språkkunnskaper, er bare for dumt.

 

Så klart, dette med samarbeidsevne og sosial kompetanse er jo delvis implementert i karaktersettingen i de forskjellige fagene, men en arbeidsgiver vil først og fremst tenke faglige kunnskaper når h*n ser på en karakterutskrift. Hva hjelper det da at gartneren har en sekser i norsk, når han ikke har noen som helst form for sosiale antenner? Det at matematikk og gymnastikk skal telle på lik linje ved opptak til f.eks. et ingeniørstudie, er også helt absurd.

 

Det å sette en grense for hvor mye fravær en elev kan ha før h*n stryker i det gjeldene fag, burde også fjernes. Så lenge en elev oppfyller kravene i pensum for det skoleåret, burde man ha rett på karakter uansett fraværsmengde.

 

En annen ting er hvordan K06 sier at man skal bedømme en elevtekst. For meg så virker det som om lengde og det å ikke skrive seg bort fra oppgaven går foran grammatiske ferdigheter. Dersom en elev ikke greier å skrive langt nok om Petter og Petrine på blåbærtur, men har så-og-si plettfri grammatikk, så skjønner jeg ikke hvorfor eleven skal få trekk for det. Noen oppgaver er bare for spesifikke til å kunne løses på minimum to sider. Det er studenter der ute som er i stand til dette, men det er ofte med omformuleringer og gjentagelser av samme argument/hendelsesforløp gjennomgående i oppgavebesvarelsen. Det virker som om norsk skole egentlig er et forfatterakademi, fremfor en institusjon der man lærer bruken av språket i forskjellige situasjoner.

 

Eleven skjønner jo ofte hva oppgaven sier, men av personlig erfaring er det visstnok bedre å levere inn en fyldig stil som strekker seg litt utenfor oppgaven (så sensor kan få et grunnlag for å bedømme og tallfeste spåkkunnskapene), fremfor å levere en halvside med tekst som eleven har fått frem ved å skildre oppgaven så godt h*n kan (som nesten ikke gir grunnlag for bedømmelse i det hele tatt). For det er vel språket det skal stå på? Jeg har god forståelse for at man ikke kan tallfeste elevens språkkunnskaper ut fra et halvt avsnitt, men det får da være grenser til hvor kravene skal ligge. Lengde på stilinnleveringer må ikke nødvendigvis øke med årene, samtidig som oppgavene blir mer spesifikke (og ofte ikke interesserer deg en døyt).

 

Dersom lærere vil skaffe seg et grunnlag for å tallfeste en elevs innsats og kunnskap i et fag, tenker jeg at det hadde vært bedre med mer ”åpne” oppgaver. Ofte også valgfrie oppgaver, for eksempel at eleven bare får utdelt en sjanger og så må skrive oppgaven selv. Jeg forstår også godt at vi får slike oppgaver som nevnt ovenfor i studie-sammenheng seinere, men da er det jo også (forhåpentligvis) i et tema som intresserer deg mer enn engelsk poesi.

 

Som sagt, så vil fremtidige arbeidstagere og ansatte innad i skolesystemet se på språkkarakterene (og andre karakterer, for den saks skyld) som et tall som viser hvor god en elev er i det gjeldene språket. Altså hvor velutviklet vokabular eleven har, hvor god eleven er til å skildre hendelser, rettskriving og så videre, ikke om studenten er en forfatterspire som kan skildre et håndtrykk på en halv side. ¨

 

-Skrevet av Mikael Fevang, 1STH.

 

Det du beskriver kan løses på en mye enklere måte. Univertsitetene tar deg opp til intervjuer og bestemer selv hvem som kommer inn. Veldig vanmlig system rundt om i verden, men i Norge må vi absolutt gjøre det annerledes.

Endret 17. juni 2008 av Camlon

[Awesome X]

Det du beskriver kan løses på en mye enklere måte. Univertsitetene tar deg opp til intervjuer og bestemer selv hvem som kommer inn. Veldig vanmlig system rundt om i verden, men i Norge må vi absolutt gjøre det annerledes.

 

Et system som ikke er i tråd med nordiske verdier. Ved et slikt system kan de rike bestandig kjøpe/donnere seg inn på de utdannelsene de ønsker. Dette svekker den sosiale mobiliteten.