Skammer meg etter utroskap - Fortelle det til kjæresten?

[Gjest Guest_person_*]

Hater å snakke om dette, for jeg hater meg selv for det, og skammer meg, og prøver å fortrenga det. Men nå går det ikke lenger.

 

For en stund tilbake var jeg utro mot kjæresten min. Vi hadde det vanskelig, og jeg ble forelsket og fikk etterhvert følelser for den andre jenta. Hadde prøvd å gjøre det slutt med hun jeg var sammen med, men hun nektet å gi slipp på meg, og jeg og hun andre jenta begynte å få mer og mer kontakt, også fysisk.

 

I senere tid fikk vi det bra igjen, og jeg gikk fra hun jeg hadde fått følelser til i denne perioden. Når jeg tenker på tilbake på det jeg har gjort, føler jeg meg som et monster, jeg har såret mange, og vil aldri kunne tilgi meg selv for dette.

 

Meg og kjæresten min har hatt det bra nå, og vanskelighetene våre har gått over. Føler likevel et enormt ubehag og skam over det jeg har gjort. Men vil ikke miste henne.

 

Hva skal jeg gjøre? Hun har fått en anelse over at noe skjedde, og jeg vet at om jeg innrømmer det, går hun fra meg. Angrer så forferdelig. Hadde gjort hva som helst for å gjøre om på alt.

 

 

Takk for seriøse svar,

 

hilsen en ulykkelig person.

[Rescue me]

Hvor langt gikk du og denne andre jenta? Hadde dere sex?

[TheInfamous]

Slik jeg ser det vet utroskap er du enten mann nok og sier det, for så å ta det derfra. Er åpen og ærlig og forteller historien og hvordan landet ligger..

 

Klarer du ikke det, lyv og kom deg ut av livet hennes. Finn på en eller annen dårlig unnskyldning; "Det er ikke deg, det er meg etc." og stikk..

 

Ingen fortjener å være utro og fortsette og være sammen med personen de var utro mot uten å være ærlig.

[Gavekort]

Jeg beklager.. Men er litt trøtt.. Hvem endte du opp med?

 

Første dama eller forhold nr.2?

[Rescue me]

Jeg beklager.. Men er litt trøtt.. Hvem endte du opp med?

 

Første dama eller forhold nr.2?

Første dama. Tror du skal legge deg siden det var veldig lett å forstå utifra teksten .

[Gavekort]

Jepp..

[sharpspear]

vær kar og stå for det du har gjort, kjæresten din fortjener å få vite sannheten. og kanskje du er så heldig at hun gir deg en ny sjanse.

jeg syns iallefall ikke at du skal fortsette livet uten å si noe

[LOOM]

Problemet som oppstår når du sier det er jo at hun mest sansynligvis kommer til å gå fra deg. Det er lite trolig at hun bare vil si ok og gå videre, selv om hun egentlig har latt det gå den første gangen hun måtte ta stilling til det. Selv om hun kanskje innså hva som var på ferde, så føler hun kanskje at hun må ta afere likevel nå som du tar det opp. En reaksjon må hun hvertfall vise nå som du bringer alt på banen igjen. Hvorfor ta det opp på nytt når det faktisk ordnet seg og hun mer eller mindre tilga deg? Fint at du angrer, men kan du ikke bare la det være med det? Du vet jo nå hvordan det er og hvilken følelse du får etterpå. Derfor vet du jo også at du aldri kommer til å gjøre det samme igjen. Nyt kjæresten din og sett pris på henne. Du hadde utrolig flaks med at hun faktisk ville fortsette, så ikke tenk mer på fortiden. Move on!

 

 

 

Slik jeg ser det vet utroskap er du enten mann nok og sier det, for så å ta det derfra.

 

vær kar og stå for det du har gjort, kjæresten din fortjener å få vite sannheten. og kanskje du er så heldig at hun gir deg en ny sjanse.

jeg syns iallefall ikke at du skal fortsette livet uten å si noe

 

Enig i begge uttalelsene, men nå er det jo litt sent å bringe frem gamle negative minner da. Dette skulle blitt gjort i den tiden det var en issue. Med mindre han faktisk ikke har noe i mot at hun slår opp med han, men da hadde jo dette aldri vært noen sak i førsteomgang.

[kanonkent]

Jeg mener du har 2 valg. Enten forteller du det, og lar det stå til, eller så går du fra henne. Jeg synes ikke at en person skal leve i et forhold, uviss om at den andre faktisk har vært utro mot en!

 

Mitt syn på utroskap er ihvertfall at det er vel omtrent det verste du kan gjøre mot kjæresten din, jeg vet ikke hva andre tenker om utroskap. Hun fortjener bedre. Og hvis du forteller henne det, så bør du være sjeleglad om hun ikke klapper til deg og vil aldri se deg igjen.

[Raijin]

Legg "æreskodeksen" litt til side nå. Sier du det til henne, vil du såre henne dypt og det vil bare skape problemer i forholdet deres. Hun vil ikke føle at hun kan stole på deg lengre og du må vise deg tilliten verdig når du er ute med andre jenter. Selvsagt, det vil såre henne dypere hvis hun får vite det fra noen andre.

 

Er det en stor sannsynlighet for at hun kan finne ut av det? Hvis ja, så forteller du henne det. Hvis ikke holder du det for deg selv. Det vil bare skape unødvendige problemer og lidelser, bare for at du skal få ren samvittighet.

 

Du har vel lært leksa med å være utro, har du ikke?

[Stinkey]

Legg "æreskodeksen" litt til side nå. Sier du det til henne, vil du såre henne dypt og det vil bare skape problemer i forholdet deres. Hun vil ikke føle at hun kan stole på deg lengre og du må vise deg tilliten verdig når du er ute med andre jenter. Selvsagt, det vil såre henne dypere hvis hun får vite det fra noen andre.

 

Er det en stor sannsynlighet for at hun kan finne ut av det? Hvis ja, så forteller du henne det. Hvis ikke holder du det for deg selv. Det vil bare skape unødvendige problemer og lidelser, bare for at du skal få ren samvittighet.

 

Du har vel lært leksa med å være utro, har du ikke?

Slenger meg på den. Ingen vits i å rippe opp i en sak som er "gammel". Kommer det på banen så skal du være helt ærlig. Men ingen vits i å såre hu noe utover det. Hadde jeg vært kjempelykkelig med ei jente så ville jeg heller fortsatt å være det enn at hu skulle sagt at hu var utro en gang for en stund sia. Har det vært nylig så burde du sagt det. Og hvis du angrer så mye som du gjøre så ødelegger du bare mer ved å såre hu enda mer.

 

Personlig syns jeg utroskap er noe av det verste man kan gjøre mot en person, men det har skapt nok skade og trenger ikke å skade flere. Gjør du det igjen så får du være ærlig og håpe på at jenta er glup nok til å slå opp med deg!

[Ballus]

Du bør si det.

 

Men jeg synes også at du tar det opp litt sent, du kunne gjort det mens det var et problem. Om du sier det nå er hun nok mest sur for at du ikke fortalte det tidligere, samtidig som hun vil bli sur for handlingene dine. Med å vente har du bare gjort det værre for deg selv. For ofte er det ikke det du har gjort som er problemet, problemet er at du løy/ikke sa det tidligere. Even though det du har gjort er ganske alvorlig. Personlig tror ikke jeg at jeg kunne tilgitt utroskap, det er et enormt tillitsbrudd, og tanken på at min evt. kjæreste hadde hatt seg med en annen vil jeg tro hadde vært grusom.

Du er på en måte hennes "eiendom". Akkurat som man ikke liker at noen kommer og gjør hærverk på huset ditt, liker du ikke at noen kommer å gjør "hærverk" med kjæresten din.

[Gjest Happy_again]

Trådstarter: Jeg har vært i samme situasjon som deg.. bare at jeg er jente, og var utro med en annen gutt som var kompisen til kjæresten min.. Alt var kjempegøy, jeg var stupforelska i han samtidig som at jeg elsket kjæresten min over alt på jord.

 

Jeg og han andre snek oss rundt og lurte alle bekjente og venner trill rundt. Det var spennende, rebelsk og et dobbeltliv som kun jeg og han visste om. Det gikk et par år, kompisen og kjæresten min var fortsatt gode venner og vi hang sammen hele tiden.. Utroskapen fortsatte og vi var like forelska selvom det hadde gått lang tid.. Vi var i 20 åra alle sammen.

 

Men skyldfølelsen var bak i hodet mitt og gnagde mer og mer(selvom jeg også klarte å fortenge det litt for å klare og fortsette).. men hver dag tenkte jeg "den lykken vi har nå er falsk, dette livet vi lever sammen nå er falskt, jeg har lurt deg og ført deg bak lyset" - type ting.. Jeg var full av angst og skyldfølelse, det ødela meg helt.. Men en annen del av meg tenkte "jeg klarer å leve med dette resten av livet, jeg må bare holde meg sterk nok til å ikke knekke sammen" men det var paranoian og angsten som snakket... Det ble for vanskelig.

 

Så en dag klarte jeg ikke holde på det lenger.. han lå fortsatt og sov, og jeg krøp oppi senga og holdt rundt han så hardt jeg bare kunne for en siste gang, for jeg viste at det jeg kom til å si nå skulle ødelegge alt vi hadde jobbet for og det 5 år lange forholdet vi hadde hatt.

 

Jeg begynte og gråte, han snudde seg og spurte "hva er det?" Så sa jeg det jeg hadde ventet så lenge på å si men aldri trodde jeg skulle tørre å si "jeg har vært utro mot deg".. Han fikk et helt iskaldt blikk, og det neste som skjedde var at han slo til meg i ansiktet.. jeg kjente ikke noe smerte fysisk, og jeg ønsket bare at han skulle gi meg så mye juling at jeg ikke kunne stå på beina igjen.. men det gjorde han ikke.. Han visste allerede hvem det var for det var så åpenlyst. Så stakk han etter en stor krangel, og jeg ble sittende igjen med en følelse av at hele livet mitt var over. Han var jo hele livet mitt! Hvordan kunne jeg fortsette og leve? puste?

 

 

Det er en kort versjon av det jeg har gjort, kanskje du kjenner deg igjen litt, jeg vet ikke. Men det jeg vil si er at det ikke er verdt å ødelegge ditt og hennes liv pga. dette her.. mitt råd er å si det, ellers ender du opp som jeg gjorde og gå hver dag og tenke på at "dette er falskt" på en måte.. Vet at konfrontasjonen er jævlig skremmende, jeg måtte manne meg opp i 2 år.. Men jeg kunne ikke fortsette og kaste vekk livet hans på at jeg hadde vært utro.. Han fortjente noe bedre. Og det gjorde jeg også, ikke leve et liv med skam og skyldfølelse som tok over hele eksistensen min hver dag jeg var sammen med han..

 

Om du mister henne, det vet jeg ikke.. Men et liv fylt av en slik hemmelighet kommer til å ta mer og mer knekken på deg etterhvert, og du går glipp av et liv fylt av ekte glede og et åpen ærlig forhold til den du er sammen med.

 

Tro meg, du blir glad igjen! Livet er ikke over etter innrømmelsen, alle kan gjøre feil, og om man skal ha det bra så må man stå til ansvar for det man har gjort. Du kommer til å takke deg selv for at du tok det skrittet og sa det etterhvert som smerten blir mindre.. ja for den blir mindre etterhvert som tiden går!

 

Du gjør henne en stor tjeneste ved å slippe henne fri, og deg selv fra denne vonde hemmeligheten.

 

Håper dette "hjalp" deg litt, eller at du vet at du ikke er alene i den båten.. Jeg håper at du kan klare å tenke at du ikke tillater deg og leve med dette lenger, men at du biter tenna sammen og rydder opp i livet ditt. Og jeg lover deg at du kommer til å smile på ny etter stormen har gått over..

[Raijin]

Haha, først var du så egoistisk at du tenkte mest på deg selv og dine behov. Og for å sette prikken over i'en følte du virkelig at det var nødvendig å såre ham enda mer bare fordi at du skulle slippe å gå rundt med dårlig samvittighet?

 

[Erasus]

Jeg og han andre snek oss rundt og lurte alle bekjente og venner trill rundt. Det var spennende, rebelsk og et dobbeltliv som kun jeg og han visste om. Det gikk et par år, kompisen og kjæresten min var fortsatt gode venner og vi hang sammen hele tiden.. Utroskapen fortsatte og vi var like forelska selvom det hadde gått lang tid.. Vi var i 20 åra alle sammen.

 

Du burde vært skutt i huet. Folk som deg er noe av det mest patetiske som fins.

 

"Uuu se på meij, jeg er så rebelsk og lever et dobbeltliv". Jeg sitter her å ler av deg.

Endret 21. juni 2008 av Erasus

[Stinkey]

Ler faktisk av andre menneskers lidelse

 

Ja, hu gjorde noe veldig dumt og hadde noen forferdelige valg. Men hu retta det iallefall opp og fikk sagt det som det var. Selv om det var slemt så var det det beste for de begge. Ingen vits i å le av sånt. Det er sterkt å innrømme egne feil og stå for det. Er ikke alle i hele verden som gjør det akkurat.

[Erasus]

Her skal jeg fortelle deg noe, gjør deg klar.

 

Det finnes ingen unnskyldning for at man _GJENNOM FLERE ÅR_ driver å puler bestekompisen til kjæresten sin, fordi det gir en eller annen "tilfredsstillende følelse" i form av å være rebelsk og alt annen mulig crap.

 

Jeg gjentar, det finnes ingen unnskyldning for slikt. Dette her kommer jeg ikke til å diskutere videre engang.

 

Og ja jeg ler av hvor patetisk det går ann å være når hun finner på å gjøre slikt. Jeg er ikke sikker på at du vet engang hva du snakker om her Stinkey, tenk deg i posisjon som typen hennes, da får pipa en annen lyd. Er lett å sitte hjemme på rompa og vurdere ting og tang.

Endret 21. juni 2008 av Erasus

[LasH]

Enig med Erasus

[Gjest happy_again]

Haha, først var du så egoistisk at du tenkte mest på deg selv og dine behov. Og for å sette prikken over i'en følte du virkelig at det var nødvendig å såre ham enda mer bare fordi at du skulle slippe å gå rundt med dårlig samvittighet?

 

 

 

vel, jeg kan si såpass at først så ble vel jeg og kjæresten min mer som bror/søster eller bestevenner om du vil.. det var ikke noen form for gnist der, men jeg hadde glatt gitt livet mitt uten og blunke for han. For det andre så var jeg ung og hadde ikke erfaringer med andre gutter, var nok litt for nysgjerring på hvordan det var og kjenne seg forelska i noen andre.

 

Man gjør feil her i livet, og det var for begges beste at jeg sa det til slutt. For at han skulle få sjansen til å leve i et ærlig forhold og for at jeg skulle slippe og møte hver dag med tanker om jeg hadde gjort noe forferdelig dumt mot den jeg elsket.

 

Det er da bedre at jeg sa det enn at jeg ikke sa det!? Skaden hadde jo allerede skjedd.. Skulle jeg bygget en familie med han på falsk grunnlag? nei, det hadde jeg ikke klart.. livet hadde vært uutholdelig.

 

Utroskap er forferdelig dumt, men når man er ung og ikke har annen erfaring, så er det lett og trå feil. Synes det viser uerfarenhet og le av slikt.. Jeg har vært der, og jeg vet at den som har vært utro også har det jævlig om man angrer.. Ikke bare den som har blitt utsatt for utroskapen.

[Erijk]

Her er jeg enig med Erasus, hadde jeg vært deg "Guest_happy_again" hadde jeg vært flau over meg selv, hvor dum er egentlig du? pule kameraten til kjæresten din og gå bak hans rygg i løpet av flere år? fy faen for en følelse det må ha vært for typen din...