Hvilken sang hører du på nå?

[Skogslik]

Elffor - Eldhr

[Åsgårdsreia]

Epica - A Phantasmic Parade

[Skogslik]

Thangorodrim - Angband

[Åsgårdsreia]

Epica - The Holographic Principle

[Skogslik]

Thangorodrim - Ard-galen

[Åsgårdsreia]

[Skogslik]

Thangorodrim - Grond

[Åsgårdsreia]

[Skogslik]

Celestial Crypt - The Night Is Dark...

[Åsgårdsreia]

[Skogslik]

Celestial Crypt - Lightbringer

[Åsgårdsreia]

[Skogslik]

Celestial Crypt - Hymn For A Woodland Path

[Åsgårdsreia]

[Skogslik]

Celestial Crypt - Witch's Cave

[Åsgårdsreia]

[Skogslik]

Wulkanaz - Bunden i Paralys

[Datasmurf]

np: Afrocult Foundation - The Quest [02:44/08:10 (320 Kbps, 44 kHz)]

[Skogslik]

Reverend Bizarre - Sodoma Sunrise

[fokkeslasken]

In Flames har blitt ustyrtelig kjedelig. Da de mistet deres første gitarist (Glenn Ljungström) mistet de lydbildet de var så gode på. Alt etter det har i stor grad vært repetisjon over samme lest.

Deres første famlende forsøk på å finne sin sound resulterte i noen ganske unike skiver som teller alle deres første utgivelser. Det er ytterst få låter, om noen, som ikke er bra fra de første skivene. Så mistet de gitaristen, og sounden begynte å lide under fattige kopiforsøk av det originale, samt en meget merkbar idetørke i materialet.

Jeg kunne nevnt en haug med låter man burde høre fra "den gode tiden", men det ville bare vært en liste av låtene fra alle albumene.

Lunar Strain med sin klassiske death tilnærming samt oppbrudd i temaet med låta "Hårgalåten" skaper en utgivelse uten sidestykke.

Subterranean er ikke en veldig nyskapende utgivelse i det de fortsetter i sitt litt death spor. Deres gitarist bærer mesteparten alene. Uten ham hadde dette vært kun nok et album.

The Jester Race er hvor man begynner å ane at In Flames vet hva de driver med. Lydbildet er fortsatt ganske death, men innholdet begynner å blik "lekent" (i mangel av et bedre ord). Her kan nevnes klassikere som "Lord Hypnos", "Wayfaerer" og "Gyroscope". -om jeg absolutt må velge noen over andre.

Whoracle var siste utgivelse for den originale gitaristen, og vi kan glede oss over store låter som "Gyroscope" (igjen, av en eller annen grunn), og de litt sintere "Food for the gods" og, muligens min favoritt fra skiva, "Morphing into primal".

Denne skiva hadde også låta "Jotun" som i stor grad var et forvarsel på hvor In Flames hadde tenkt seg senere.

 

Deretter fulgte "Colony", "Clayman" og "Reroute to Remain" som alle er gode utgivelser med høvelig kvalitet selv om repetisjonen og idetørken begynte å vise seg.

 

Etter dette kom noen helt greie utgivelser for sin tid, men ettertiden viser at de utgivelsene var alt de hadde å skilte med.

 

Da de mistet sin gitarist gjorde dette et innhugg i deres artistiske kapital som, etter min mening, stoppet all fremdrift.

De ble repetitive og kjedelige selv om de har klart å hoste opp en og annen god låt også i ettertid.

 

Mine 2c (eller mer) om In Flames...