Hvorfor er det slik at noen kutter seg selv når de har det vondt?

[Keylar]

Jeg hadde noen rimelige "store" depresjoner når jeg var 14-15. Brukte å slå neven i veggen til jeg blødde. Følte det var en slags måte å få ut aggresjonen og frustrasjonen på.

[Nie]

For å sitere en artikkel fra helsenytt:

 

Folk selvskader fordi de føler at det hjelper dem. Noen bruker den fysiske smerten som avledning fra den følelsesmessige smerten. Noen selvskader fordi et sår eller arr synliggjør den følelsesmessige smerten og gjør den virkelig for dem. Andre vil se den fysiske skaden leges og dermed oppleve et håp om følelsesmessig leging. For noen kan det være en måte å straffe seg selv på. For noen er det en nonverbal måte å fortelle om overgrep på. For noen er det en måte å bli fjern på - forsvinne fra den vonde opplevelsen, eller en måte å unngå å forsvinne fra den vonde opplevelsen på. Og hos noen virker det spenningsutløsende.

 

Det finnes så mange grunner, og de er individuelle. Og selvsagt, problemene forsvinner ikke ved selvskading. Men man får dem på avstand. Selvskading fungerer slik lykkepiller gjør (ikke på samme vis, selvsagt). De er der ikke for å fikse problemet, men for å hjelpe en i prosessen mens man fikser det selv. Det er som en trapp der det første trinnet er utrolig høyt. Selvskadingen/pillene blir ett slags hjelpetrinn for å komme seg i gang.

 

Angående arrene. Selvsagt er det ikke noe man er stolt over, men de blekner. Og om de er der, så blir de minner. Kanskje noen klarer å se på dem som bautasteiner også. "Jeg hadde det jævlig vanskelig, men helvete, JEG VANT!". De må ikke være en påminnelse om det vonde, de kan også ses på som en påminnelse om seieren når man vant over problemet/problemene.

[Eryk]

Når jeg var skikkelig deprimert gadd jeg ingenting, og minst av alt å kutte meg selv.

Antar det kan virke som en fornuftig løsning for noen, når man har det ille og ikke tenker helt rasjonelt.

[mortania]

Det er et videre spekter av selvskadere enn hva vi tror. Det er mange måter det gjøres på, graden av det varierer, og typen person varierer. De fleste sier alle som kutter seg er emo og visa versa.

 

Selvskading er en metode for å overskygge en psykisk smerte. Det er avhengighetsskapende. Oppmerksomhetssøkende.

 

Jeg husker sjelden at jeg har skadet meg selv. Jeg blacker ut og våkner opp med blod overalt. Men jeg holder på å bli frisk nå. Jeg skader meg ikke lenger. Jeg føler ikke noe behov for det lenger.

 

Ingen kan definere hvorfor en person skader seg basert på en annens erfaring. Man kan kun fortelle en sin egen historie. Din historie er ikke hvorfor alle andre selvskader seg.

[Nie]

Når jeg var skikkelig deprimert gadd jeg ingenting, og minst av alt å kutte meg selv.

Antar det kan virke som en fornuftig løsning for noen, når man har det ille og ikke tenker helt rasjonelt.

Her er ett glimrende eksempel på hvor forskjellige mennesker er, og hvor individuelt selvskading er.

Det er når jeg er skikkelig deprimert, ikke orker noe, og helt apatisk jeg tyr til selvskadingen. Når jeg trenger å føle noe. Noe annet enn bare apati.

[Mademoiselle]

Merkelig de greiene der. Selv hadde jeg aldri tenkt tanken på å hente frem en kniv og begynne å skjære meg opp da jeg til tider hadde litt problemer før i tiden(noe nesten alle har hatt). Selvskading var ikke et begrep som "lå inne" og som kunne være en konsekvens av at jeg kanskje slet litt til tider. Jeg hørte jo om selvskading først for et par år siden, men før det var metoden helt ukjent for meg. Altså visste jeg vel ikke at noen skar seg for å bli kvitt smerte. Selv har jeg aldri kuttet meg, og jeg er stolt over å ha funnet andre metoder å bli kvitt indre tanker på.

[Mademoiselle]

Uansett: jeg vet ikke hvorfor det er sunt å gråte. Har bare hørt det ja. Kanskje er det fordi du ikke undertrykker følelsene, men får dem ut. Dessuten frigjør også gråting endorfin. Til dere som har grått: har dere ikke kjent dere litt gladere etter å ha grått? Altså skyldes det iallfall at man får utløp for frustrasjonen på en eller annen måte. Jeg har ikke noen dypere teorier, dessverre...Noen andre som har?

Endret 14. juni 2008 av Jarmo

[Atatar]

Jeg mener det å drive med selvskading er omtrent det samme som å slå i veggen. Om man blir frustrert nok, altså får en overload av følelser/intrykk, så kan man slå i veggen (har i ekstreme tilfeller av frustrasjon opplevd å slå på megselv, og antar derfor at det går under det samme) for å få ut aggresjonen/ følelsene.

[LøperFraVevelstad]

Jogging / skikkelig hard fysisk aktivitet hjelper faktisk. Bare slit deg helt totalt ut.

 

Og det der med at gråting er sunt, hva faen er det sunt for?? Jeg har ikke grått siden jeg var seks år gammel. Seriøst. Det går bare ikke.

hehe..jeg er gutt, 15, jeg gråt for første gang på 2 år, for 3 uker siden^^

det er sunt å gråte. da blir følelsene stabilisert^^

[Mademoiselle]

Atatar: Ja, det er mye som går under betegnelsen selvskading. Det du påfører deg med vilje som gir fysisk smerte med den hensikt å få problemer på avstand en bitteliten stund eller straffe deg selv fordi du kanskje gjorde noe dumt, er jo en form for selvskading, hvertfall i de fleste tilfeller. Om jeg tramper så hardt i gulvet at jeg får vondt, er det jo en form for selvskading dersom jeg gjør det for å kjenne smerte og få utløp for indre vanskelige tanker. Faktisk leste jeg at neglbiting også er en form for selvskading.

Endret 14. juni 2008 av Mademoiselle

[LøperFraVevelstad]

Uansett: jeg vet ikke hvorfor det er sunt å gråte. Har bare hørt det ja. Kanskje er det fordi du ikke undertrykker følelsene, men får dem ut. Dessuten frigjør også gråting endorfin. Til dere som har grått: har dere ikke kjent dere litt gladere etter å ha grått? Altså skyldes det iallfall at man får utløp for frustrasjonen på en eller annen måte. Jeg har ikke noen dypere teorier, dessverre...Noen andre som har?

 

jeg følte meg HELT KLART bedre og gladere og mer positiv etter å ha grått for 3 uker siden.

det var som om jeg gikk med en STOR last av følelser, bekymringer for at jeg ikke hadde skikkelige venner, osv..alt dette ble tatt av skuldrene mine med engang. det var HERLIG! det åpnet mine øyne, og jeg la merke til at venner var venner og...ja, alt var bra;)

Endret 14. juni 2008 av Jarmo

[Mademoiselle]

Ja, også blir man på en måte fortere ferdig med noe når man gråter. Hvis man er deppa for noe, men absolutt ikke vil gråte, kan det kanskje føre til fysiske plager. Kjenner til flere slike tilfeller. Da jeg følte et stort savn for noen år siden, greide jeg ikke gråte og endte opp med feber og hodepine m.m. Kanskje tilfeldig. Jaja.

 

Uansett kjenner jeg selv en slags lettelse når jeg har grått over noe trist, for eksempel etter å ha mistet et kjæledyr. Mange sier at de som gråter, er de som virkelig var glade i det eller den de mistet, men akkurat den påstanden der er jeg ikke enig i. Fordi folk reagerer forskjellig, og sorg er svært individuelt. Selv er jeg en som gråter noen ganger, mens jeg er helt sjokkert og stille andre ganger. Likevel kjenner jeg en slags lettelse etter å ha grått, så det er absolutt noe med den kroppslige reaksjonen ved gråting som stimulerer kroppen og hjernen til raskere å komme over problemene, hvertfall gi dem en støtte til å komme videre og fungere.

[Gjest Slettet+5132]

Damn. Kjenner jeg blir frustrert av å lese her. Noen ganger holder det ikke å gråte, om man får til å gråte i det hele tatt. Det høres nok jævlig teit ut men av og til er det bare mye bedre å bare se blodet sitt renne. Og ang. arrene så er det ikke noe jeg bryr meg om akkurat når det klikker helt, selv om jeg skammer meg jævlig over det etterpå. Men det er ikke nok til at jeg klarer å slutte.

[Eplefe]

Damn. Kjenner jeg blir frustrert av å lese her. Noen ganger holder det ikke å gråte, om man får til å gråte i det hele tatt. Det høres nok jævlig teit ut men av og til er det bare mye bedre å bare se blodet sitt renne. Og ang. arrene så er det ikke noe jeg bryr meg om akkurat når det klikker helt, selv om jeg skammer meg jævlig over det etterpå. Men det er ikke nok til at jeg klarer å slutte.

Skamfølelsen er noe alle selvskadere burde slippe, da det faktisk ikke er vår feil.

[Mademoiselle]

Damn. Kjenner jeg blir frustrert av å lese her. Noen ganger holder det ikke å gråte, om man får til å gråte i det hele tatt. Det høres nok jævlig teit ut men av og til er det bare mye bedre å bare se blodet sitt renne. Og ang. arrene så er det ikke noe jeg bryr meg om akkurat når det klikker helt, selv om jeg skammer meg jævlig over det etterpå. Men det er ikke nok til at jeg klarer å slutte.

Skamfølelsen er noe alle selvskadere burde slippe, da det faktisk ikke er vår feil.

 

Mange kjenner sikkert skamfølelsen fordi det ennå er tabubelagt å skade seg selv. I tillegg etterlater man jo sår og kutt og arr som kan synes.

[Melisma]

Skamfølelsen er noe alle selvskadere burde slippe, da det faktisk ikke er vår feil.

 

 

vel, det er ingen som tvinger dere til å kutte dere da.. akkurat som at det er ingen som tvinger en alkoholiker til å ty til flaska.. man velger selv hvordan man vil takle ting, selvom man har det helt jævlig så er det en selv som bestemmer over sin egen kropp og sjel.. sinnet kan overta, men allikevel så "er man jo tilstede" om man snakker generelt.. hvis ikke man flyr helt på bærtur da selvsagt..

 

edit: eller misforsto jeg noe? hvis ja, så må du forklare nærmere hva du mener..

Endret 15. juni 2008 av Melisma

[lain]

Tror nok du har misforstått noe ja. Kan sikkert linke til 5-10 andre tråder som omhandler samme tema her på forumet. Er mer eller mindre gjennomdiskutert, og de som ikke ønsker å forstå, forstår fortsatt like lite. Men det er alltids et par som kommer ut med et åpnere sinn og en større forståelse etter disse diskusjonene, så kan kanskje være at det er greit at det blir tatt opp igjen titt og ofte.

[Melisma]

Mulig jeg er på bærtur sjøl men,, da må noen gi meg et vettug svar! For nå tenker jeg kun "de kutter seg for de har det vondt noen ganger, vel.. join the club!"

 

Man må jo kunne holde seg unna å lemleste seg selv for det..! Etter et par ganger så skjønner man vel at "dette var dumt" og heller gjør noe annet en annen gang vel? Repeterende selvskadere er noe jeg ikke skjønner meg på som sagt..

[lain]

Hva om det er det eneste som hjelper? Hva om det er det eneste som gjør at du klarer å sove? Hva om det er det eneste som gjør hverdagen levbar?

 

Selvskading oppstår i en sammenheng. Den er ikke tatt ut av løse luften i et ellers harmonisk og godt fungerende liv. Det ligger en historie bak det å begynne å skade seg selv. Selvskading er ofte et fysisk uttrykk for en indre smerte.

 

Mange selvskadere beskriver handlingen som impulsiv og umiddelbar; Jeg har det dårlig, jeg orker ikke å ha det slik mer, og i neste øyeblikk har jeg skadet meg selv. Kanskje det er noe av grunnen til at selvskadingen ofte er vanskelig for selvskadere å relatere til behovet for oppmerksomhet. For mange handler dette om deres relasjon til egen indre verden, det er ikke en måte å forholde seg til omverdenen på. Derfor er heller ikke behovet for oppmerksomhet det som ligger øverst i bevisstheten

 

Denne impulsiviteten i handlingen kan kanskje også forklare hvorfor selvskadingen er så vanskelig slutte med. Når selvskaderen har vanskelig for å identifisere resonnementet i forkant av selvskadingen er det også vanskelig å klare å stoppe handlingen før den er gjennomført.

 

En annen bruker har tatt en overdose medisiner og forteller fra hun var innlagt på sykehuset: ”De spurte på sykehuset om jeg hadde begynt å skade meg selv. Når jeg sa ja var det som om de ble glad for det. De sa det var bra, at det kunne lette litt på trykket inni meg. Det virket som om de ble glad for at jeg kunne bruke det istedenfor å prøve å ta livet av meg med piller. Det var litt rart at de ble glad for det. Men det er jo sant – at det er noe jeg kan bruke når jeg trenger det. Nå pleier jeg å kutte meg når jeg har det veldig dårlig. Det tar bort litt av smerten inni meg. Det flytter fokuset bort fra alle tankene og det vonde inni meg. Det blir som et pusterom.”

 

For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket

selvmordforsøk. I dag er det motsatt. En som selvskader gjør det for å mestre og overleve sterk følelsemessig smerte.

Men også for en person som påfører seg selv skader, kan det være

vanskelig å forstå hvorfor en gjør det. Noen sier til og med at de ikke føler smerten, selv om man kutter seg selv til blods.

 

Står også greit forklart på lommelegen

 

Vet ikke helt hva du er ute etter, selvskading og dens årsaker varierer veldig fra person til person. Noen sulter seg, noen kutter seg, andre slår hodet i veggen, noen klorer seg, andre brenner seg eller skjolder seg. Hvorfor noen velger å gjøre dette er minst like variert som metodene som brukes. Gjerne er dette folk som ikke føler de har et valg lengre, at de har prøvd "alt" som kan prøves, og har nå funnet noe som fungerer, men som gjerne er sett ned på av andre.

 

For å svare på "dette var dumt" kommentaren din, så er det gjerne motsatt, etter et par ganger finner man ut at det fungerer, så da går man gjerne tilbake til det, om man ikke får utslipp/roet seg/følelser/med mer på andre måter.

 

Til slutt, hva gjør et par arr på kroppen i det store og hele, vi havner alle i jorda og råtner bort til slutt uansett.

[Mademoiselle]

Mange handler svært uklokt når de er deppa og frustrerte, og dermed er det kanskje lett å ty til kutting og selvskading. Og selv om man vet det er tabubelagt, så gjør folk det. Mye av dette skyldes jo nettopp fordi de er blitt avhengige, det er en ond sirkel, og man sliter med å komme ut av den.

 

Håper likevel at dere som en gang får det vanskelig, velger å gjøre som meg: løper dere en tur - alt dere klarer - til dere puster og peser og nesten ikke har mer å gi, kjenner blodsmak i kjeften og griner som følge av overanstrengelse. Tenk heller den tanken neste gang dere tenkte at å kutte dere var en grei og lettvint løsning. Selvskading er som dop! Jeg bare sier det. Dere blir avhengige, og etter hvert styggere på armer og ben. Forsøk å gjøre noe annet enn å kutte dere! Dette er mine råd! Men det er deres valg like fullt og helt!