Gå til innhold

Kulturo: Opeth - Watershed


Anbefalte innlegg

Jepp.

 

I don't see the point of playing in a band and going just one way when you can do everything. It would be impossible for us to play just death metal; that is our roots, but we are now a mishmash of everything, and not purists to any form of music. It's impossible for us to do that, and quite frankly I would think of it as boring to be in a band that plays just metal music. We're not afraid to experiment, or to be caught with our pants down, so to speak. That's what keeps us going.

 

Men hvis du vil ha Åkerfeldts growling er kanskje Bloodbath noe for deg?

 

De kunne ha spilt noe ala Blackwater Park og Deliverance, der det selvsagt ikke bare er death metal, bare se på A Fair Judgement f.eks. Men Watershed blir overkill.

 

Og ikke vær så jævla generaliserende, ok? Jeg gav faktisk en begrunnelse på hva jeg mente om anmeldelsen, det er noe helt annet enn du gjorde.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Nei, de kunne ikke spillt noe ala Deliverance og Blackwater Park. Watershed stammer fra den samme filosofien som skapte dem, og uten den filosofien ville du heller ikke hatt dine to favorittplater.

 

Jeg er helt enig med anmelder. Hva vil du jeg skal begrunne?

 

Du trenger ikke begrunne noe. Jeg sa hvorfor jeg var uenig i anmeldelsen, og du avfeier dette fordi jeg tydeligvis ikke har forstått meningen med Opeth? Rart jeg reagerer?

Lenke til kommentar

Det er virkelig en fantastisk utgivelse til tross for at det nesten er et nytt band.

Det høres at Martin Lopez ikke er med, plata mangler den litt latinamerikanske fealingen som har vært i de forrige platene

 

Er verdt å tipse om at det kom 3 sanger til med denne plata dog uheldigvis i fra bonus-dvd'en deres.

1. Derelict Herds

2. Bridge Of Sighs

3. Den Standiga Resan

 

Opeth - Bridge Of Sighs er også en coverlåt av Robin Trower.

Liveopptreden av sangen kan dere se her:

Siste sangen, Den Standiga Resan synger Mikael Åkefeldt på svensk faktisk, er helt vanvittig uvant. Sangen er et covret av Marie Fredriksson (Roxette!!).

Lenke til kommentar
Jeg avfeier den ikke. Du får gjerne mene hva du vil, men du har allikevel misforstått dem.

 

Musikk er subjektivt. Det handler ikke om å forstå eller misforstå intensjonene bak et band eller album, det handler om å like eller ikke like musikken. Man har ikke «misforstått» Watershed bare fordi man liker Blackwater Park eller Deliverance bedre.

Lenke til kommentar

Det er vel litt kjedelig som musikker og stå å lage samme greia hele tiden.

Greit nok, er en del band som klarer det (Insert_random_danseband_drit) men Opeth har alltid vært eksperimentelt og det da mene at Watershed er dårlig fordi det ikke er i samme sjangeren som Deliverance og BWP blir litt galt.

Selv om jeg skal være enig med NightKeeper også da, ville gjerne ha hørt mere i den stilen som som BWP og Deliverance :)

Lenke til kommentar
Jeg er enig med phear00. Hadde dette vært et nytt Blackwater Park / Deliverance så hadde det aldri fått karakter 10. Det er nettopp på grunn av at Watershed viser utvikling at jeg løftet det fra 9 til 10.

 

Det du sier, gir ikke mening.

 

Fordi skiva viser utvikling hadde gir du det en 10, mens hadde det vært en ny BWP / Deliverance (Som begge er mye bedre skiver), så hadde det aldri fått 10. Du hadde med andre ord ikke gitt en bedre skive 10, men du gir Watershed, som er en mye dårligere skive 10, pga utvikling?

 

Hvilken utvikling må jeg tør spørre? 70 % Damnation all over again?

Lenke til kommentar

Jeg mener jeg klarer å begrunne karakteren bra i anmeldelsen.

 

Det jeg mener er at 10/10 er reservert eksepsjonelle plater, plater som vil bli husket, plater som vil bli omtalt om 50 år som kanskje ikke bandets beste, men en viktig pillar i bandets eller sjangerens utvikling. Watershed er helt spesiell, og oppfyller disse kravene. :)

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Vil seie meg einig med anmeldelsen, har ingen problem med å gi Watershed 10/10. På samme måte som eg ville gitt BWP og Deliverance 10/10. Eg synest alle tre er fantastiske, men litt på kvar sin måte.

 

Og eg er ueinig i at du kan samanlikne Watershed med Damnation. Ja, den har ein del meir rolige parti enn tidligare plater, men ikkje samme fullstendige rolig-stil som f.eks. Damnation. At Opeth utviklar seg og prøver noko nytt er absolutt eit pluss i boka for min del. Ja, Deliverance var flott, og det er sikkert mulig å lage meir orginal musikk i omtrent samme stil - men Watershed blir ikkje dårligare av den del, strengt tatt. Ta plata for det den er, og ikkje baser kvaliteten på den opp mot andre plater.

 

I mine auge er plata uansett verdt ti av ti. :)

 

Jan-Erik og Goodkat: Platt? Dårlig lydanlegg? Skrudd på feil musikk? :p

Endret av Arve Systad
Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...

Synes skiva var bra og gjennomfört, men skulle gjerne hatt den mer brutal.

 

Skrev en kjapp review av alle låtene i Metal-tråden:

 

1. Coil

 

Skiva starter med denne friske låta. Akustisk gitar og vakker clean vokal av Åkerfeldt og et annet kvinnemenneske jeg ikke kjenner til. Senere dukker det litt synth opp og gjør låta litt mer interessant.

2. Heir Apparent

 

Starter med skikkelig tøff og tung gitar. Et lite stykke rolig, men så i gang med brøling av stilen kakemonster, varierte dødsmetallriff og doble basstrommer. Så komer litt gitarsolo. Det merkes at de har bytta trommis, det er ikke i nærheten av like energisk og kraftfull, noe som er veldig synd. Innimellom får vi akustiske passasjer og gitarsoloer, men dette beviser at Opeth vet at musikken er progressiv, men allikvel brutal. Dette er definitivt det beste og mest brutale sporet på plata.

 

3. The Lotus Eater

 

Åpnes med rolig nynning, men plutselig skvetter det til med riffing og hamring. Annenhver "setning" med growl og clean i begynnelsen, og så en litt kul synth senere. Noen av passasjene er litt malplasserte, men ikke så ille at låta høres dårlig gjennomført ut. Jeg liker slutten på låta veldig godt, som består av litt snakking og pusting. Ellers en veldig sterk låt, men minus for, for lite growling.

 

4. Burden

 

Dette er en roliglåt. Piano, clean vokal og akustisk gitar gjør de første minuttene på denne veldig fin til depping. Den har den rette stemningen. Så bygger den seg veldig opp og kommer med en slags ekstrem synthsolo som fører videre til gitarsolo. Så er det tilbake til slik den startet. Avslutningen er ett akustisk gitarriff som blir mer og mer illelåtende og til slutt en snål latter. Det er en slags merkelig feeling. Låta er ganske fin og koringen som dukker opp i låta er med på å gi den veldig godt særpreg. Allikvel er ikke dette det sterkeste jeg har hørt av Opeth.

 

5. Porcelain Heart

 

Treigt, men kult riff og småkjedelig tromming skyver i gang denne låta. Plutselig blir den avbrutt av akustisk og nok en gang clean vokal. Så går den tilbake dit den startet, med litt vri. Så blir det tungt igjen, men det høres ikke ut som de har helt tenkt over hvor lite det passer inn med den akustiske delen. Denne er helt annerledes og overgangen høres helt feil ut i mine ører. Liten tabbe der, men etter 5 minutter akkurat starter en helt utrolig vakker del med flott tekst, clean vokal, synth og akustisk gitar. Dette er det absolutte høydepunktet på Watershed. Muligens det beste jeg har hørt av Opeth noen gang. Denne delen blir plutselig borte, etter 1 minutt og 20 sekunder, som jeg mener er altfor fort. Hadde låta fortsatt med den delen der resten av låta hadde Porcelain Heart vært høydepunktet på skiva.

 

6. Hussian Peel

 

En veldig rolig begynnelse, med ganske bra akustisk gitarspill, tostemt vokal her og der og noen slags form for fløytelyder? Etter 2-3 minutter kommer tromminga inn, men ikke på en brutal måte. Låta holder seg fortsatt rolig, med en meget velspilt og vakker synth. Låta holder seg ganske interessant, og selv om den er den lengste sangen på skiva med sine 11 minutter og 25 sekunder blir den ikke kjedelig. 5:40! Der spretter det fram megaphete riff , doble basstrommer og brøling hinsides menneskets fatteevne. Etter 2 minutter får vi en liten pause, men spenningen er like rundt hjørnet og holder deg en god stund på pinebenken. Vips, der er det tilbake igjen. Megafeit growl og dødelige riff slik jeg ville hatt mer av på skiva. Dette holder på til låta slutter med kule synthlyder

 

7. Hex Omega

Overgangen fra forrige låt og denne er veldig fin og balansert. Det gjør at man nesten ikke legger merke til at neste låt har begynt, i positiv forstand. Fin blanding av akustisk og tungt, men ingen growl her, det savner jeg. Liker godt synthen på låta, og gitarspillet er veldig stødig og konkret her. Liker måten trommefillsa blir lagt inn i de rolige delene uten å bli forstyrrende for det rolige og vakre. Ett par minutter gjenstår av låta og kommer med en tung del jeg gjerne skulle sett vært überbrutal og ond som faen i stedet for dette halvhjertede, men ikke svake forsøket på lage en god outro.

 

Alt i alt en meget gjennomført, rolig og bra skive av Opeth. Har du vettet i behold skaffer du deg denne asap.

 

edit: Og btw, http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=509122

Endret av Vintermåne
Lenke til kommentar
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...