Forholdet mellom meg foreldra

[Gjest Guest_Noen_*]

Jeg har lest litt om dette gjeste-posting-greiene men har ikke skjønt helt når det er lov å ikke lov, men jeg antar at dette er "personlig nok" til å poste som gjest.. Unnskyld hvis det ikke er.

 

Til saken..

Jeg sliter med forholdet mellom meg og foreldra mine. Alle er jo glade i foreldra sine, men jeg bare hater dem. Jeg føler ikke at jeg er noe som helst glade i dem i heletatt. Jeg har spurt litt rundt, men de sier jeg innerst inne er glade i dem uansett, også smiler de stort. Problemet er at jeg ikke kan føle det. Det er akkurat det samme for meg om jeg er det innerst inne, når jeg bare går rundt og føler meg kjempesint på dem hele tiden! Mest lyst av alt har jeg bare lyst til å stikke av på kvelden plutselig og slike ting som påvirker dem.. På grunnlaget av at jeg bare har lyst til å være slem, og ikke føler meg hjemme her.

 

Et annet problem er at jeg såklart ikke klarer å fortelle dem ting jeg er deprimert for. Jeg sliter med å fortelle dem ting i det hele tatt. Jeg liker å være for meg selv, på en måte.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke bli glad i foreldra mine, men jeg vil heller ikke være redd for å gjøre dritt mot dem. Hvordan blir man "slemmere" mot foreldra sine? Føler meg som en idiot når jeg spør som dette, men jeg føler hvertfall problemet slik. Så kan de som vil le og si at det bare er å gi foreldra en klem og leke at man er glade i dem, si det. Men jeg bare klarer ikke å være falsk på den måten. Føler meg ikke spesielt oppmerksomhets-avhengi, men jeg føler jeg må være meg. Lei av å ikke være meg, og "meg" er at jeg avskyr foreldra mine. Kommer dette til å gå over? Er 15-16 år nå.. Og det har egentlig holdt på i et par år.

 

(Nå har jeg sikkert skrevet det samme mange ganger og sånn, men jeg bare måtte skrive akkurat det jeg tenkte og følte. Det irriterer meg også at jeg søker hjelp på denne måten, for jeg liker ikke tanken på å få hjelp i heletatt, men nå sprakk det.) (Slett om idiotisk post, er ikke så flink til det her..)

[Demantios]

Gjort noen tanker om hvorfor du ikke liker dem?

[Gjest Guest_Noen_*]

Nei, jeg aner ikke hvorfor..! Er egentlig litt rart. Var derfor jeg tenkte i førsten at det sikkert bare var normalt, og at det sikkert gikk over snart, men det gjorde det visst ikke. Jeg føler ikke de spesielt hater meg, men jeg føler heller ikke at de setter noen stor pris på meg, selv om de er helt vanlig hyggelige. Jeg er liksom den som er litt utenfor i familien. Har søsken som er evig perfekte, mens jeg er den som ikke hører til her. Er anderledes enn resten av dem. Tror jeg føler meg mest utafor.. Kanskje. Har tenkt på om de kanskje baksnakker meg om hvor fæl og elendig jeg er, og hvor lyst de har til å kaste meg ut. Men jeg vet ikke om det er hva jeg tror eller hva jeg ønsker.

Skriver visst litt mye når jeg først skriver jeg.. Sorry..

[NikkaYoichi]

Du er tenåring, foreldrene dine er dinosaurer - dette er helt normalt.

[Gjest Guest_Noen_*]

Men.. Om det er så normalt, når gir det seg? Når er det vanlig at det tar slutt? Og.. Kan noe jeg gjør, gjøre at det aldri tar slutt?

[Notatblokk]

Jeg syns du bør være bevisst på det selv også. Hadde veldig dårlig forhold til min mor tidligere, men det gikk over litt av seg selv + jeg måtte gå noen runder med meg selv for å innse hvordan jeg reagerte i forskjellige situasjoner og faktisk oppførte meg.

 

Legger du 100% på foreldrene dine, at de ikke bryr seg "nok"/på riktig måte osv, eller føler du at du har mulighet til å påvirke situasjonen?

[NikkaYoichi]

Nope. Vel, det vanlige er at det tar slutt når du blir voksen eller kommer deg ut av redet. Det er helt normalt for ungdom å føle seg utilpass, "alle" ungdom hater foreldrene sine på ett eller annet tidspunkt under oppveksten. Selv om du føler at du er "voksen" så er kroppen din under utvikling, hormonene raser og hele verden er i mot deg av og til - foreldrene dine er bestandig i mot deg. Du får bare streve deg igjennom det, men det er høyst sannsynlig ikke noe galt med deg eller foreldrene dine og dette går mest sannsynlig over. Hvis det blir for ille så vil jeg anbefale deg å prate med noen, helsesøster eller rådgiver ved skolen er en flott plass å starte. Det er ingen her som kan vurdere din situasjon godt nok til å avgjøre om du har behov for hjelp, men du skal vite at det er mange ungdom som har hatt god nytte av å ha en "proff" voksen å prate med. Jeg kjenner flere som fikk livet sitt snudd på hodet i positiv retning etter å ha pratet med psykolog. Spesielt i ungdomstida så er vi sårbare og lette å "knekke", hvis man ikke får hjelp så kan man slite med dette resten av livet, får man hjelp så kan det være løst på kort tid.

 

Du får selv vurdere hva du ønsker å gjøre, men jeg vil anbefale deg å ta en prat med helsesøster eller rådgiver som sagt - om du føler at det er så ille at du ikke takler situasjonen på egen hånd.

 

Lykke til!

[Gjest Guest_Noen_*]

"Legger du 100% på foreldrene dine, at de ikke bryr seg "nok"/på riktig måte osv, eller føler du at du har mulighet til å påvirke situasjonen?" Skylda mener du?

Hvis det er skylda du mener, har jeg veldig mye av skylden selv. Jeg lar dem ikke ta del i livet mitt, og vil helst bare ha dem vekk, men vet ikke helt hvorfor. Jeg merker de prøver å bry seg og slikt, men ikke klarer helt fordi jeg er en ganske anderledes person enn de er "vandt med"..

(Det er litt vanskelig å forklare o.O!)

 

Quayle:

Så plutselig posten rett før jeg skulle svare.. Mye klokt i det du sier der, og jeg føler det egentlig ikke spesielt unormalt, tror jeg, men det er fryktelig irriterende. Faktisk.. Har jeg snakket med psykolog.. Jeg klarte å presse fram etter mange måneder at jeg faktisk hata å snakke med henne. Det gjorde livet mitt bare enda verre. Jeg liker ikke tanken på at folk vet om problemene mine. (Derfor er det jo kjeempelurt å poste dem på nettet!!! ) Og helsesøstera kommer ikke på tale engang..! Psykofolk er ikke noe for meg tror jeg..

[srbz]

Dette er, i motsetning til her, snakk om kvalifisert helsepersonell som har taushetsplikt, altså burde det være like trygt å brette seg opp for helsesøster og/eller psykolog på samme måte som du gjør her.

 

Men det er sant som det sies, at "foreldre-hat" er ganske vanlig i ungdomstiden. Når det dabber av har vel ingen noe fasitsvar på, men jeg vil tippe når du nærmer deg slutten av tenårene eller når du flytter ut (avhengig av hva slags kontakt dere har etter dette).

 

Hvis de renner inn døren din annenhver dag og stadig ringer for å minne deg på å rydde, så kan jeg forestille meg at det kan ta enda litt lenger tid.

[Gjest Guest_Noen_*]

"Som har taushetsplikt".. Du har ikke møtt helsesøstera som jeg hadde vært nødt til å snakke med.. Det bare skjer ikke..

Det litt merkelige er at de ikke renner inn døra mi heller. De bare lar meg være for meg selv, og alt er egentlig helt perfekt. Kan det være meg som ikke setter pris på dem eller noe slikt? Ikke det at jeg gjør det, men kan det være hele problemet?

Jeg vet ikke hvordan hjelp jeg vil ha herfra engang.. Jeg ble bare litt desperat.. Tror jeg..

[pi.]

Når du f.eks. sitter med dem og spiser middag, prater du med dem? Eller er det bare slafs-slafs-takkformaten?

Slår du naturlig av en prat med dem innimellom, eller er det bare om det mest nødvendige?

 

Det handler også om naturlig kjemi mellom mennesker. Noen mennesker går man jævlig bra overens med, andre ikke. Hvis det er foreldrene dine du ikke går så bra overens med så er man bare nødt til å finne en løsning sånn at det fungerer.

[Gjest Guest_Noen_*]

Ja, jeg snakker med dem.. Det er litt ettersom også da. Noen ganger snakkes det litt, mens de fleste gangene bare sitter jeg der og vil helst bare få gå igjen.

Om det nødvendige? Tror egentlig ikke jeg snakker så mye mer med dem enn det, nei. Det interesserer meg lissom ikke å snakke med dem. Jeg tror jeg vil de skal bry seg mindre, men allikevel blir det på en måte kjedelig om de ikke bryr seg og bekymrer seg heller.. Jeg er merkelig..

[Gjest Slettet+5132]

Føler jeg har/har hatt det litt på samme måte som deg. Jeg var og drittlei foreldrene mine, orket ikke å være hjemme med de osv. Det er vel "normalt" når man er i tenårene. Jeg var enten på skolen, ute, på dataen eller så sov jeg, alt for å slippe de. Jeg orket ikke å sitte der med de, det føltes bare tragisk. Så en dag gikk alt til helvete og mamma stakk. Og siden har jeg bare hatt et falskt forhold til henne, for jeg kjenner henne ikke igjen. Nå har jeg bestemt meg for å kutte henne fullstendig ut, nettopp fordi jeg er drittlei det falske pisset. Så, hvis du mister en av de, så finner du sikkert ut at du kanskje var litt glad i dem likevel.