Listefeber - Tråden for oss som elsker lister

[MKej]

2016

 

1. Lemonade (Beyoncé Knowles, Dikayl Rimmasch, Jonas Åkerlund)

 

2. O.J.: Made in America (Ezra Edelman)

 

3. Toni Erdmann (Maren Ade)

 

4. Elle (Paul Verhoeven)

 

5. The Red Turtle (Michael Dudok de Wit)

 

6. Things to Come (Mia Hansen-Løve)

 

7. Christine (Antonio Campos)

 

8. Hacksaw Ridge (Mel Gibson)

 

9. Arrival (Denis Villeneuve)

 

10. Life, Animated (Roger Ross Williams)

 

11. Jackie (Pablo Larraín)

 

12. Hell or High Water (David Mackenzie)

 

13. American Honey (Andrea Arnold)

 

14. 10 Cloverfield Lane (Dan Trachtenberg)

 

15. Manchester by the Sea (Kenneth Lonergan)

 

16. Midnight Special (Jeff Nichols)

 

17. Zootopia (Byron Howard, Rich Moore, Jared Bush)

 

18. It’s Only the End of the World (Xavier Dolan)

 

19. The Girl with All the Gifts (Colm McCarthy)

 

20. Hunt for the Wilderpeople (Taika Waititi)

 

 

21. Weiner (Josh Kriegman, Elyse Steinberg)

22. Little Men (Ira Sachs)

23. The Neon Demon (Nicolas Winding Refn)

24. Moonlight (Barry Jenkins)

25. Nocturnal Animals (Tom Ford)

26. Bo Burnham: Make Happy (Bo Burnham, Christopher Storer)

27. The Edge of Seventeen (Kelly Fremon Craig)

28. Julieta (Pedro Almodóvar)

29. Pyromanen (Erik Skjoldbjærg)

30. Sensommer (Henrik Martin K. Dahlsbakken)

[Jonas2k]

På tide å få litt liv i denne tråden igjen!

 

Oktober 2018

 

1. The Thing (John Carpenter, 1982)*

 

2. Mandy (Panos Cosmatos, 2018) 

 

3. Bone Tomahawk (S. Craig Zahler, 2015)

 

4. Hereditary (Ari Aster, 2018)

 

5. Nosferatu: Phantom der Nacht (Werner Herzog, 1979)

 

6. Dead Ringers (David Cronenberg, 1988)

 

7. Ghostwatch (Lesley Manning, 1992)

 

8. The Wicker Man (Robin Hardy, 1973) 

 

9. Summer of 84 (François Simard/Anouk Whissell/Yoann-Karl Whissell, 2018) 

 

10. The Day the Earth Stood Still (Robert Wise, 1951) 

 

11. Sleepy Hollow (Tim Burton, 1999) 

12. What We Do in the Shadows (Jemaine Clement/Taika Waititi, 2014) 

13. The VVitch: A New-England Folktale (Robert Eggers, 2015) 

14. Død snø 2 (Tommy Wirkola, 2014) 

15. Død snø (Tommy Wirkola, 2009)*

16. Final Destination (James Wong, 2000) 

17. Final Destination 2 (David R. Ellis, 2003) 

18. I Know What You Did Last Summer (Jim Gillespie, 1997) 

19. Final Destination 3 (James Wong, 2006)

20. Final Destination 5 (Steven Quale, 2011)

 

21. Puppetmaster (David Schmoeller, 1989)

 

November 2018

 

1. Zimna wojna (Pawel Pawlikowski, 2018)

 

2. Nocturnal Animals (Tom Ford, 2016) 

 

3. The Stranger (Orson Welles, 1946) 

 

4. Ascenseur pour l'échafaud (Louis Malle, 1958) 

 

5. Citizen Kane (Orson Welles, 1941)* 

 

6. The Man Who Knew Too Much (Alfred Hitchcock, 1934) 

 

7. The Driver (Walter Hill, 1978) 

 

8. Baby Driver (Edgar Wright, 2017) 

 

9. The Wrong Man (Alfred Hitchcock, 1956)

 

 

10. Spellbound (Alfred Hitchcock, 1945) 

 

11. John Wick: Chapter 2 (Chad Stahelski, 2017)

12. Assassins (Richard Donner, 1995) 

13. The Seventh Victim (Mark Robson, 1943)

14. Vivement dimanche! (François Truffaut, 1983)

 

*gjensyn

Endret 9. desember 2018 av Jonas2k

[MKej]

 

Endret 15. desember 2018 av MKej

[MKej]

[Frank.N.Steen]

49 filmer og 1 stykk miniserie i mai

Månedens skuespiller: Peter Sellers i Revenge of the Pink Panther (1978)

Månedens birolle: Herbert Lom i  The Pink Panther Strikes Again (1976)

Månedens jævligste skuespillerprestasjon: Delt "førsteplass" mellom altfor mange

Månedens regissør: Eli Craig - Tucker and Dale vs. Evil (2010)

Månedens gjensyn: Tucker and Dale vs. Evil (2010)

Månedens soleklare høydepunkt: Tucker and Dale vs. Evil (2010)

Månedens meget hyggelige overraskelse: Summer Camp Massacre (1987)

Månedens skuffelse: Et par for mange

Månedens drittfilm med stoooor D!!!: Jungle Warriors (1984)

Månedens lettglemte middelmådighet: Robocop 2 (1990)

Månedens kultfilm: Showbiz: Eller hvordan bli en kjendis på 1-2-3! (1989)

Månedens beste filmmusikk: Skuffende nok, ingen

Månedens "guilty pleasure": Ingen

Månedens tøffing: Clint Eastwood som Harry Callahan i Sudden Impact (1983)

Månedens skurk: Gene Davis som Warren Stacy i 10 to Midnight (1983)

Månedens filmbabe: Vanity som Sydney Ash i Action Jackson (1988)

Månedens filmsitat: 

"Listen, punk. To me you're nothin' but dogshit, you understand? And a lot of things can happen to dogshit. It can be scraped up with a shovel off the ground. It can dry up and blow away in the wind. Or it can be stepped on and squashed. So take my advice and be careful where the dog shits ya!"  - Harry Callahan 

Topp 10

01. Tucker and Dale vs. Evil (2010) - 9/10

02. Revenge of the Pink Panther (1978) - 8/10

03. Sudden Impact (1983) - 8/10

04. Unlawful Entry (1992) - 7/10

05. House of Sand and Fog (2003) - 7/10

06. The Pink Panther Strikes Again (1976) - 7/10

07. 10 to Midnight (1983) - 6,5/10

08. Hell Comes To Frogtown (1988) - 6,5/10

09. Enemy Territory (1987) - 6,5/10

10. Summer Camp Nightmare (1987) - 6,5/10

 

Ikke fullt så "topp" 10 

01. Jungle Warriors (1984) - 1/10

02. The Nurse (1997) - 3/10

03. Last Assassins (1997) - 3,5/10

04. Fri Oss fra det Onde (2009) - 4/10

05. Body Language (1995) - 4/10

06. Get Crazy (1983) - 4/10

07. Final Exam (1981) - 4/10

08. Deep Space (1988) - 4/10

09. The Skulls III (2004) - 4/10

10. Elvira’s Haunted Hills (2001) - 4/10

Forsøker å forsette med hva en har sett av film fra forrige måned her, enn i den gamle på VGD. 

Ble ei helt okei filmmåned, og starta litt lovende, men så "roa" det seg ned, en del skit og, et par hyggelige overraskelser og perler, men april var nok litt vassere, ja. 

Endret 1. juni 2020 av Frank.N.Steen

[MKej]

Bra!

Kanskje det blir litt mer liv i denne tråden ?

[Roger Gunvaldsen]

48 langfilmer i Mai, nesten likt med Frank..Noen kortfilmer og en miniserie. Jevnt over litt svak kvalitet, men dokumentarene var bra og the sea Hawk og i, Claudius var månedens høydepunkter, da spesielt sistnevnte miniserie. (4.5/5)

Når man snakker om lister.. Startet faktisk ei liste tidligere i dag, men det var på letterboxd.

[Frank.N.Steen]

Har ikke kommet meg forbi side 1, men ser allerede meget positivt potensial for en del interessante lister fremover, særlig godt falt både posten om Tidenes Science Fiction Film Babes og Film Roboter i smak, og der har man jo et mindre lass av verdige kandidater i tankene, men så kommer jo "problemet" da, det å skulle sortere/luke ut og lage topp 10 liste, men skal forsøke å komme tilbake å prøve meg på noe slikt fremover.

I mellomtiden forsøker jeg meg heller på ei noe "enklere" (men dæven, den er jo ikke noe lettere heller, tvert i mot) nemlig å forsøke meg på ei liste over mine favoritt "vanlige" eller mer "ordinære" Next-Door-Girls" i filmverdenen.

Når jeg tenker først og fremst på jenter/kvinner som da går under den kategorien, så er det ikke kun snakk om de pene eller deilige, men de som ofte fremstår litt mer "beskjedne" i det ytre, med mindre bruk av for mye make-up eller andre skjønnhetsmoter, og som jo slettes ikke behøver slikt til å begynne med, for de har andre måter å skaffe oppmerksomheten din på, enten ved å besitte ei livlig og fargerik personlighet, eller et sjarmerende og varmt smil, eller store vakre øyne, etc. 

Sjeldent typen der vil dukke opp for ofte som potensielle hovedrolleinnehavere i filmer, men gjør seg best i de mindre og sjeldnere rollene, og selvsagt meget hyggelig når de eventuelt får bryna seg på noen større, men det holder i grunn med et par minutter og vips, så har de stjålet mitt hjerte, og vel så det.

Alt i alt, ei lita "liste" over de mer "vanlige" men likevel uvanlig søte og veldig likandes film-bertene som først dukker opp når man hører eller leser om såkalte "girl-next-door" skuespillere/navn:

Kort fortalt, søte, morsomme og litt "rare" filmjenter, som man ville gjerne elsket å henge med, om en da var så heldig.

01. Jennifer Jason Leigh

Bildet ovenfor sier vel egentlig det meste som er å si, da om hva jeg ofte forbinder med søte, sjarmerende og mer naturlige jenter, og få kvinnelige skuespillere fra 80-tallet ville såpass jevnt og trutt gjøre nettopp det som da Jennifer Jason Leigh. Bildet over er jo selvfølgelig fra den fantastiske tenårings drama-komedien Fast Times At Ridgemont High (1982), og hvor hun tidlig ut blir fremstilt som den mer vanlige og søte men nokså usikre venninnen til den mer populære jenta på skolen, spilt av Phoebe Cates, og som virker å være ei som (fullt forståelig) stjeler forsidene fra den filmen, men der jeg selv kun hadde øyne for Jason Leigh.

Hun skulle jo seinere vise seg å være nærmest en liten "kameleon" med tanke på det å være ei som stjeler fokus bort fra hovedkarakteren eller karakterene, og hvor spesielt filmene med Rutger Hauer Flesh + Blood (1985) og The Hitcher (1986) viser hvilken dyktig karakterskuespiller hun jo var, allerede i ung alder.

Joa, hun visste det å spille på det å være alt fra søt, sexy, uskyldig, ikke fullt så uskyldig, og samtidig backe det godt opp med et interessant temperament og masse bein i nesa, og selv om jeg ikke har sett så mye film med henne, som jeg gjerne skulle ha gjort, så er hun den som først dukket opp når denne lista ble påtenkt.

Moro å se at hun har greid å gjøre ei såpass langvarig og spennende karriere, og ei jeg definitivt vil forsøke å få sett mye mer av, både eldre og nyere filmer.   

02. Deedee Pfeiffer

Lillesøster Pfeiffer er enda et meget godt eksempel på ei som muligens besitter mye av det samme talentet som Jennifer Jason Leigh, og da en som ikke nødvendigvis kom til å bli ei potensiell hovedrolleinnehaver som sin mer kjente søster. Men der Michelle (vakker, absolutt) ofte virker å inneha et litt sånt, kjøligere "is-dronning" preg over seg, i veldig mange av sine filmer, er Deedee den totale motpol. Hun fremstår som ei varm, fargerike og artig jente, og hvor bare navnet er jo så gjennomført søtt, og husker hun sjarmerte meg i senk i sin lille men utrolig minneverdige jobb som servitrise (Shelly) inne på ei hamburger sjappe i kult-filmen Falling Down (1993), hvor da den godeste Michael Douglas (D-Fens) ankommer og vil ha frokost og ,vel, resten er filmhistorie.

Det flørtende smilet hun gir den forvirrede D-Fens er, ja, vanskelig å glemme. 

Ellers leverte hun ei kanskje en søtere og mer sjarmerende innsats, da gjennom 80-talls skrekk-komedien Vamp (1986), der igjen ei helt vanlig servitrise får en ganske så uvanlig arbeidsdag i fanget.

Har ofte ønsket å få sett mer av denne sjarmbomben, men likevel et nær perfekt eksempel på ei som kun trenger et par minutter på skjermen, og så har jeg fullstendig glemt meg bort.

03. Corrine Bohrer

Enda ei, og som jeg skamfullt holdt på å "glemme". Corrine falt jeg hardt for, gjennom den fjerde Politiskolefilmen, Citizens on Patrol (1987), hvor hun dukker opp som Zeds (Bobcat Goldtwait) drømmejente, og scenen hvor de to forelskede løper stormende (vel, i sakte film) mot hverandre over en plen, med den heftige musikken til The Blow Monkeys gående i bakgrunne, og hun slår ut sitt fyldige hår, nei, det var det, filmen gikk noen runder eller mer i gjensyn, og hun er mye av grunnen til at den er min favoritt i den filmserien.

Av andre roller man husker henne godt i, dukket hun opp som typisk valley girl i et par tidlige 80-talls teen-sex komedier, veldig rølpete og, tja, kanskje ikke direkte imponerende, men så lenge Corrine dukket opp på skjermen, var jeg fornøyd. Joysticks (1983) er en av de som huskes bedre.

I 1988 virket det som denne sjarmerende damen skulle få ei mulighet til å klatre litt i de større filmroller, da som den romantiske kollegaen til Judge Reinhold i komedien Vice Versa, som jo i likhet med utallige andre filmer det året, virket å henge seg på et veldig lignende tema som det Big med Tom Hanks hadde gående, men der dessverre Vice Versa viste seg å være en ganske så tam affære, og det ble tydelig og klart at Reinhold aldri kom til å bli noen potensiell leading man. 

Corrine gjorde nok så godt hun kunne, men veien tilbake til mindre roller, virket å være kort. Men fikk jo et hyggelig gjensyn med henne igjen utover 90-tallet, og igjen er tallet 4 og filmserier åpenbart et pluss med den flotte dama, for i Revenge of the Nerds 4: Nerds in Love (1994) spiller hun drømmedama til Booger (Curtis Armstrong), og selv om filmen i perioder var nesten patetisk i sitt forsøk på å melke de to første og klart beste i serien, så igjen hjalp det godt på at Bohrer bidro med å sjarmere som alltids.

04. Alyson Hannigan

Blir litt "random" de to siste, som sagt, tiden strekker ikke helt til, men skal forsøke meg på noe lignende seinere, for å lage lister er jo alltids moro og interessant, særlig å hente inspirasjon fra andre sine bidrag, og vil gjerne prøve på ei favoritt roboter eller sci-fi babes, men kommer til å bli tøft, for er jo mange verdige kandidater, og bare det å tenke ut ei topp liste gir meg "hodebry".

Alyson er og blir søt og sjarmerende, og foruten Buffy er jo American Pie (likte kun de to første, og hatet de senere, intenst!!!) bidragene gode eksempler på dette med at den mer søte og naturlige jenta, er langt mer tiltrekkende enn de mer kjente og sexy jentene i denne filmserien, og mitt valg har alltid vært Alyson er favoritten her.

Når det gjelder filmer, er det vel knapt 2-3 jeg greier å komme på, og en av dem føles helt feil å bringe opp her, da hun jo var knapt ei lita jente i (My Stepmother is an Alien fra 1988), men i Buffy var hun jo i god form, og forsøkte vel en periode å gi den sitcomen, How I Met Your Mother ei sjanse, men nei, ikke min type "humor", selv ikke Hannigan kunne overtale meg til å se noe særlig mer av den slags. 

05. Kelli Maroney

Vel, det sto mellom Kelli og Linnea Quigley, og føler at sistnevnte er nok den mer kjente og kjære av 80-talls scream queens, og er jo også ei som så fint kan spille på alt fra sexy, vampy, rockete og deilige babes, til de mer sjenerte og uskyldige sådan, men Kelli Maroney har derimot en stor fordel, hun har hovedrollen (mer eller mindre) i en av mine favoritt 80-talls sci-fi grøssere (kanskje mer komedie å si) da i Chopping Mall (1986), hvor hun spiller ei litt Sarah Connor aktig helt vanlig servitrise på et stort kjøpesenter, og der grunnet et lynnedslag, så blir de nye mekaniske vaktene utsatt for litt av et sjokk, ikke like stort som de stakkars festglade og kåte tenåringene som har bestemt seg for å overnatte innendørs på samme område, og ja, filmen oser av 80-talls b-film cheese, men av typen jeg bare elsker.

Maroney har tøff konkurranse her, flotte og deilige babes som Barbara Crampton og Suzee Slater er også med, men det er liksom noe med Maroneys mer naturlige og søte stil og tilstedeværelse som gjør at jeg alltid har likt henne så godt her, samt hennes, kanskje ikke like sympatiske figur, da via ei annen 80-talls sci-fi skrekk perle, i Night of the Comet (1984), hvor hun spiller opp mot, (åh, typisk, først nå kom jeg på den skjønnheten også ja, men det får bli ei annen gang) vakre Catherine Mary Stewart og nei, ei flott og meget sjarmerende blondine som ofte dukket opp i flere av Jim Wynorskis sine filmer, kanskje ikke så rart, da de var vel i hop en del år.

Nei, får heller forsøke meg på en litt lengre liste ved senere tid, da nå er det over og ut for i dag.

Endret 1. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Prøver meg på en til, og der en som blir muligens noe kort men ser liten vits i å dra frem alle de flotte damene som jo spilte mot actionlegenden, da å heller fremheve de som har gitt meg mest glede og føler bidro best, og ikke bare så deilige og pene ut, men hadde noe mer å komme med:

Denne mini-lista er vel noe inspirert fra ei heller skuffende artikkel man kom over for ei stund tilbake, og hvor det dreide seg omkring Arnold Schwarzenegger og de mange flotte damene han spilte mot. Men hvor fokus på skuespill, innsats og kjemi virket å gå raskt i glemmeboken, og de  bare kjørte rett over i de mest kjente og sexy damene (ikke at det er noe galt i det), men er jo så mange som ble totalt ignorert, og der både var vakre, sexy, sterke, som også hadde masser av kjemi gående med actionhelten, og der enkelte faktisk var meget vitale for heltens overlevelse.

01. Sandahl Bergman 

Den første jeg tenker på, som ei der både er flott, sexy, sterk og meget nevedyktig blant de mange flotte kvinnelige Arnold skuespillerne, er jo Sandahl Bergman, og da selvfølelig i rollen som Valeria i Conan the Barbarian (1982). Hun viser tidlig ut at hun er mer enn kapabel til å holde tritt med Conan, og redder jo faktisk livet hans, ikke bare ei gang men dama kommer faktisk 

Spoiler

til unnsetning selv etter sin død, da for å redde sin elskede

og, ja, definitivt min type kvinne. Ei skikkelig krigerske og leste at John Milius sørget for en del bekymrede pengemenn når hans ideer om å bringe inn 3 ikke så altfor kjente eller erfarne skuespillere inn i sin stor budsjetts film, og hvor valget på 3 nokså forskjellige type atletiske mennesker (ei danserinne, en surfer og en, vel Arnold) skulle bli ei kjempesuksess, og hvor særlig Sandahl med sin sterke utstråling og katteaktige reflekser viste seg som en fantastisk talent og var visst helt rå i månedene hvor trioen lå i hardtrening for å forberede seg for sine roller.

Bergman stilte jo dessverre aldri opp i flere roller som Valeria, men var jo skurk i Red Sonja, dessverre en film som, tja, ikke akkurat er i samme grad av kvalitet, men ei viss form for b-film sjarm er det vel å spore. 

Utenom disse, så jeg jo nylig igjen Hell Comes To Frogtown (1988), hvor Sandahl gjør ei fin innsats, men skulle gjerne sett henne i flere action/eventyr filmer, for hun hadde virkelig noe spesielt å komme med på den tiden. 

02. Rae Dawn Chong

Rae Dawn er ei jeg ble fullstendig oppslukt av når man så Commando (1985) for første gang, og hvor hun starter opp som tidlig ut som ei søt flyvertinne, som virker å være et "lett" bytte for den sleske skurken Sully (David P. Kelly), men jo viser seg snart at denne dama er virkelig noe for seg selv. Hun er nevedyktig, smart, og ikke minst kvikk i replikkene og selv om hun mulig forsvinner litt i siste akt, er Cindy likevel en utrolig viktig grunn til at så mange elsker filmen, og ja, hun redder jo faktisk livet til den tilsynelatende "ustoppelige" John Matrix, og nevnte jeg at dama også er en kløpper i det å lese gjennom ei bruksanvisning? 

Nei, Rae fortjener å være med i toppsiktet av mine favoritt Arnold-ladies, og er full av sjarm og liv, og uten hennes bidrag ville filmen aldri blitt like underholdende og minneverdig, det er helt sikkert.

 

03. Maria Conchita Alsono

Joa, sammenlignet med de to tøffe overleverne ovenfor, er muligens Amber litt for "klønete" og "søt" til å matche den type "back-up" som Valeria og Cindy så til de grader leverer, men Maria er nå likevel ei som jeg bare følte måtte bli "klemt inn", da hun har mye av den herlige komiske tilnærmingen i The Running Man (1987), kombinert med at hun jo absolutt spicer opp en film dominert av alle disse over-the-top muskelbuntene, og filmen trengte ei kvinnes hånd i å gjøre den litt mer sexy og frekk, og Amber er definitivt ei som kommer godt med her. 

Hun viser etterhvert også at i likhet med Valeria og Cindy, er hun en talentfull overlever, der også er kvikk i handling og replikker, og har masser av kjemi gående med Arnold.  

Nei, skal forsøke meg på ei favoritt liste også over de heiteste Arnold damene, men det får bli ei annen gang.

Men innser jo straks at det vil nok bli lettere sagt enn gjort, for der har man virkelig mye av å velge blant.

Endret 2. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Jeg satt å vurderte på om man ikke skulle prøve seg på ei større liste over favoritt Sci-fi Film Babes, eller favoritt filmroboter, men innså at igjen, det blir nok litt for "krevende" og er ikke der enda, så da blir det på ny ei mindre men likevel lita liste, basert på et tema som jo man synes alltid har vært interessant, nemlig:

De mest fryktinngytende filmskapningene du har møtt på:

For meg er de få og heller sjeldne (heldigvis), men tenker altså i retning de som selv i voksen alder stadig hjemsøker meg, og hvor selv drømmene mine, eller rettere sagt marerittene mine er fritt vilt for disse grusomme beistene å trenge inn i. Disse skapningene skremte bokstavelig talt skiten ut av meg som guttunge, og selv flere tiår med skrekk og thrillere bakom meg, så er det ytterst få som har noengang kommet i nærheten av å matche deres ondskapsfulle og meget minneverdige bidrag.

01. The Terminator

"Listen, and understand! That Terminator is out there! It can't be bargained with. It can't be reasoned with. It doesn't feel pity, or remorse, or fear. And it absolutely will not stop... ever, until you are dead!"

Få filmskapninger har gjort et såpass uslettelig inntrykk som det den aller første Terminator modellen T-800 eller Cybedyne Systems Model 101 (Arnold Schwarzenegger) gjorde i den aller første og beste Terminator filmen. 

Jeg var fullstendig uforberedt på hva en hadde i vente, og bedre blei det vel ikke av at man hadde jo et par år i forkant kun sett (ved flere anledninger) T2: Judgment Day (1991), og var jo blitt godt vant med å se Arnie som den heroiske og sympatiske Terminatoren, og selv om den filmen også absolutt innehar ei meget guffen og iskald prestasjon av Robert Patrick, da som T-1000, så var det likevel ingenting i forhold til mitt første møte med The Terminator (1984).

Fra å sitte i lag med gode venner og nyte film midt på dagen, var alt nå helt annerledes, jeg satt i stue-mørket midt på natta, alene og husker godt at TV-Norge viste da den første filmen etter midnatt, og hadde skolen dagen etter, men likevel, jeg var villig til å ofre litt nattesøvn for å endelig få med meg denne beryktede filmen, som man aldri hadde sett tidligere, men så gjerne ønsket å se. 

Følelsen av total håpløshet og det å rett og slett føle seg alt annet enn "trygg", var det som godt kunne beskrive hvordan en selv kjente seg rett etter å ha sett The Terminator. Og nei, filmen hang igjen, lenge etter, men på en helt annen måte enn 2ern, og det gikk ei stund før man brynte seg på den igjen, og selv i lag med venner eller å se den midt på lyse dagen, den greide likevel å gi meg den sjeldne gufne og urovekkende følelsen som få andre har kommet i nærheten av.

Det skyldes selvsagt ikke kun ei filmkarakter, men det å møte på en mulig og meget dyster og skrekklignende fremtid, hvor menneskeheten har blitt redusert til å leve som rotter under jorden, i konstant frykt for ei tilsynelatende overlegen og ustoppelig fiende, der kun har som mål å utrydde alt liv på jorden,  og, nei, det var ei ganske tung og skummel greie å få med seg.   

Uansett, Arnold Schwarzenegger gjorde ei mesterlig innsats som Terminator her, og fra måten han beveger seg på, prater og alt er rein og gjennomført horror over hele "fyren", og det å se han nærmest vasse seg gjennom menneskemengder eller ei fullstappet politistasjon, og hvor den stakkars Sarah Connor (Linda Hamilton) kan ikke annet gjøre, enn å ta politiets ord på at dette dreier seg kun om ei dopa gærning som vil ha en heidundrende hodepine dagen derpå. Men hun begynner nok å innse at her er det noe som skurrer, spesielt i det "gærningen" massakrer først ei nattklubb, så en tungt bevæpnet politistyrke, alt mens hun sitter gjemt under et skrivebord og innser at alle disse grufulle historiene til Kyle Reese (Michael Biehn), de er sanne, og dette fremtidsmonsteret som slakter folk for fote over hele byen, gjør det, kun for å få has på henne, og det er ingen som er i stand til å stoppe den fra å gjøre det.

Hvor enn skummel Arnold enn måtte være, føler jeg at filmens absolutte skrekk-øyeblikk skjer når man "puster lettet ut", og tenker at nå må det jo være over og ut, men neida, det er nå "moroa" virkelig begynner. 

For ut av restene av sitt tidligere "menneskelige" dekke, så stiger plutselig dette metalliske beistet opp av flammene, da med de mest ondskapsfulle øynene jeg kan huske å ha sett, og der de øyeblikkelig peiler seg rett inn på de "triumferende" overleverne, og dæven, jeg satt fullstendig fryst fast i sofaen, og følte meg like skrekkslagen som det Sarah må ha vært, der hun jo var bombesikker på at nå var det endelig over og ut, men neida, James Cameron hadde enda ei liten "overraskelse" på lur.

Utseendet, lydene, bevegelsen og nei, alt er bare så totalt umenneskelig, og jeg rister bare bare på hodet når man leser om folk som klager på bruken av stop-motion effekter, eller make-up og spesial effekter, og mener at Cameron burde gå tilbake og gjøre de på ny, men da med CGI i stedet. 

Men det mest latterlige jeg har lest, kom vel gjennom det gamle IMDb forumet, hvor en fyr ga filmen 1/10 fordi Terminatoren i sitt metalliske "jeg" ikke så menneskelig ut, og den beveget seg ikke "troverdig", og, tja, hva forventet vedkommende, at Terminatoren skulle trippe grasiøst rundt i sluttscenen, da som ei smidig ballerina, etter alt den hadde blitt utsatt for? 

For meg er jo nettopp det at den er så lite menneskelig, helt fra første stund av, både i design og bevegelser, nettopp hvorfor den jo fremsto så fryktinngytende og ekkel til å begynne med. Og ingen av de seinere Terminatorene eller filmene for den slags skyld, har kommet i nærheten av den første filmen i det å gjenskape ei så urovekkende og guffen stemning og karakter, og der de fleste nyere er jo mer komiske/patetiske enn "skumle", og hvor selv små barn har få problemer med å overliste disse drapsmaskinene, og den siste har jeg tilgode å se, men alt tyder på at det beste er kanskje bare å la den være usett og spare tid og penger.

En annen meget guffen og liten, men minneverdig scene fra The Terminator som også har gjort et stort inntrykk, kom gjennom Arnolds muskel-buddy Franco Columbo "cameo", og han der spiller en infiltrerings enhet, der spesialiserer seg på å blende inn med mennesker, da for å ta seg inn i deres underjordiske baser, og deretter forsøke å ta livet av så mange som mulig. Og scenen fra en av Kyles mange altfor virkelig mareritt, er rett og slett fantastisk guffen filmskapning.

Her ser man disse glødende onde øynene komme mot deg, med lyden av panikk, kaos og desperate mennesker i bakgrunnen, og hvor en slagen Kyle Reese holder fast ved det eneste som holder ham i live, nemlig et gammelt og slitent bilde av en kvinne som skal komme til å sikre menneskehetens fremtid.

Denne korte biten, er kanskje ikke helt der opp med Arnold eller metallskjelettet, men likevel noe som er som tatt ut av et vaskeekte mareritt, som jo visstnok nettopp deler av filmen og dens kjente tittelkarakter jo var, om en skal tro James Cameron.

For han hadde visst ei feber-drøm under innspillingen av Piranha II: The Spawning (1981), der dette grusomme metalliske monsteret dukket opp av et flammehav og det første han gjorde når han våknet, var å sett i gang med å tegne hva han hadde nettopp drømt og må si at de er jo ikke mindre gufne de heller:

Nei, føler at The Terminator er ei verdig nummer 1, hvert fall av de jeg selv oppfatter som de mest gufne, skremmende og minst "hyggelige" filmskapningene jeg har truffet på i filmverdenene.

02. Tarman 

"Braaains!"

En "kjekk" kar det der ja, og selv om han ved første øyekast er jo ei grotesk skapning, der i motsetning til sine mer kvikke zombie-venner fra The Return of the Living Dead (1985), kanskje ikke var av den aller raskeste, da med tanke på bevegelse og fart, men så er jo hans utseende, kombinert med at han er langt mer kvikk i oppfatning og lære, samt i stand til å ta impulsive valg, langt mer skremmende enn de fleste andre zombier jeg har støtt på i film.

Han er så gjennomført nasty og ekkel, og føler jo at stanken av ham, nærmest siver inn i stua når en ser igjen filmen, og nei, en av disse skapningene som man også var så uheldig å støte på som guttunge, og kom til å henge med i mange, mange år fremover. Alltid se under senga, eller bakom trappen, for med litt for fantasifull tankegang, og vips, så lå han å venta på meg når man skulle på do, midt på natta, og trappen ned til kjelleren ble plutselig, veldig lang og faretruende.

I likhet med T-800 er lydene, bevegelsene osv hva som gjør denne figuren såpass minneverdig. Samt at han jo besitter en imponerende solid tanngard, til å være et råtnende lik, og scenen hvor han tar seg en bit av hodeskallen til punk-lederen nedi kjelleren, da som om han tygger i et stort eple, etterfulgt av smerteskriket og dødskrampene til sitt offer, nei faen, det var meget skummelt og fælt å se første gang. 

Selv ved seinere besøk, kjenner jeg at hjertet begynner å slå litt ekstra fort, når man vet at Tarman scenen nærmer seg, og det er ikke ofte en opplever med skrekkfilmer. 

03. Kurt Barlow

"The master wants you. Throw away your cross, face the master. Your faith against his faith!"

Igjen, dette med lyder, umenneskelige bevegelser osv, er alt hva jeg forbinder med Kurt Barlow fra miniserien Salem's Lot (1979), der hele oppbygningen til hans inntreden, og selv om Barlow knapt er med, er hans bidrag av ei såpass uforglemmelig betydning at, nei, slik skal ei ekte vampyr være i min mening. Ikke ei hormonfylt blek tenåring med løpetid, men et iskaldt og nådeløst beist, der har null interesse av det motsatte kjønn eller å se tøff/kul ut, men bare å ta for seg av sine uheldige ofre og tømme dem for mest mulig blod, og gå videre til neste "blodbank".

Vel, som mine 3 favoritt Arnold damer, blir lista kort, men innser at skal en dra frem og ta for seg alle sine favoritter, blir det ei meget lang og tøff oppgave i vente, men disse tre "herrene" vil alltid være i toppsiktet av de man forbinder med skrekkelige filmkarakterer man definitivt ikke vil støte på i ei mørk gate om kvelden, det er sikkert og visst.

Endret 3. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Hitherto]

Frank.N.Steen skrev (På 1.6.2020 den 17.58):

ei liste over mine favoritt "vanlige" eller mer "ordinære" Next-Door-Girls" i filmverdenen.

Godt å se noen dame-lister her på forumet. ?

 

 

Frank.N.Steen skrev (48 minutter siden):

De mest fryktinngytende filmskapningene du har møtt på:

 

Denne kunne jeg tenkt meg å skrevet selv, men klarer ikke holde meg til bare tre. Planlegger en liste over filmmonstre.

[Frank.N.Steen]

Hitherto skrev (1 minutt siden):

Godt å se noen dame-lister her på forumet. ?

Ja, kjekt å ha litt motpoler, fra søte og sjarmerende damer til, vel, monstrøse og ekle beist, men der begge parter har jo bidratt til å sørge for å henge godt igjen i minnet av de utallige filmene en har sett i livet, og der enkelte bare  blir værende igjen, da på godt og vondt. ?

Tenker at burde også forsøke å mekke i stand ei liste over de tøffeste damene, og der er det jo også mange flotte og minneverdige skikkelser å velge blant.

Hitherto skrev (3 minutter siden):

men klarer ikke holde meg til bare tre. Planlegger en liste over filmmonstre.

Ser frem til ei slik liste, for alltid moro å se hvordan andre ligger an i deres oppfatning av hvordan et skikkelig filmbeist skal se ut som. 

[Frank.N.Steen]

Igjen blir det ikke all verdens tid eller plass til for mange kandidater, men føler nå likevel at ei topp liste over mine favoritt kvinnelige skurker fra action, sci-fi, skrekk og eventyr genren er greit slått sammen, og prøvde å grave litt dypere, men innså at slikt er "bortkasta", like greit å komme opp med de 7 som gjorde best inntrykk, enten fordi de var gjennomført onde, minneverdige eller bare uforglemmelig sexy, eller like greit, alle nevnte i en og samme skurk.

Uansett, her er altså min Topp 7 av kvinnelige skurker fra, vel, litt av hvert innen filmverdenens mange forskjellige genrer: 

01. Michelle Pfeiffer som Selina Kyle i Batman Returns (1992)

Tim Burton har det med å la sine skurker få ei flying start, innledningsvis i filmene sine. Da enten via at de faller ned i svære beholdere, fylt med etsende avfall, eller blir kastet ut av et vindu i ei større kontorbygning.

Men i motsetning til Jack Napier, så var jo aldri Selina Kyle noen profesjonell yrkes kriminell til å begynne med, men heller ei beskjeden og søt sekretær som endte opp med å få livet sitt brutalt snudd opp ned i det hun ble litt for "nysgjerrig". Dette resulterer så med at stakkars Selina blir raskt "belønnet" av sin korrupte sjef, men da ikke gjennom noen lønnsforhøyelse, men heller ei gratis luftetur fra toppetasjen. 

I Batman Returns får man ikke kun ei superskurk der styrer showet, men 3 forskjellige, og hvor 2 av dem jo var til å begynne med ikke akkurat mors "beste" barn, så ble altså som nevnt den uskyldige Selina Kyle kastet ut i galskapens verden og senere gjenfødt som Catwoman!

Michelle Pfeiffer var virkelig noe for seg selv i det hun kledte seg opp i den sorte og tettsittende drakta, og overgangen fra ei sjenert og grå liten mus, og rett over i et iskaldt og uberegnelig rovdyr, vel, det skulle vise seg snart å bli ei tøff utfordring for alle de 3 mennene i hennes liv, Batman, Pingvinen og hennes tidligere sjef.  

Michelle gikk visstnok fullt ut for rollen, og var jo et mindre lass av kjente og talentfulle kvinner som kjempet om samme rolle, enkelte ble jo nesten mer kjent i etterkant for innsatsen de visstnok la ned i forsøket på å vinne rollen som Catwoman, (Sean Young derimot) men Pfeiffer var et valg som kom til å bli en stor suksess.

Hun spiller Catwoman som noe langt mer enn kun ei sexy femme fatale der svinger pisken og kvesser klørne, for denne dama er jo åpenbart ei man definitivt ikke kødder med.

Inntrykket man sitter igjen med tidlig ut, er jo at Selina var ei som gikk under typisk "dørmatte" statusen, der alt fra jobb, familie og potensielle kjærester virket å trampe over henne, konstant, så at hun mistet besinnelsen utover i filmen, vel, det er fullt forståelig.

De to scenene jeg alltid forbinder best med Pfeiffer og filmen, er først gjennom hennes nervøse sammenbrudd, da like etter at hun har kommet hjem fra sin "flytur", og der moren, eksen, og div søppel-reklamer er alt som ligger igjen å venter på henne i telefonsvareren, og når selv hennes katt virker heller fraværende, ja, da er det jo fullt forståelig at ei sikring eller 10 ryker oppi topplokket. 

Musikken til Danny Elfman og Selina fullt oppkledt som Catwoman, stående foran et rosa neonlys/skilt der tidligere bestod av: "Well Hello There", og som nå har blitt oppgradert til: "HELL HERE!" er jo rimelig episke saker.

Den andre scenen skjer jo mye senere, faktisk nesten helt på tampen, og er ei heller trist scene, hvor en jo håper at Selina og Bruce Wayne skal på et eller annet vis finne ut av ting, men hevn er noe som kommer i mellom og nei, definitivt min favoritt av kvinnelige skurker innen action, sci-fi, skrekk og eventyr genren.

02. Daryl Hannah som Pris i Blade Runner (1982)

Alltid vært svak for både Pris og Zhora (Joanna Cassidy), kanskje mest fordi de er såpass ulike den langt mer elegante og klassiske skjønnheten Rachel (Sean Young), som jo har levd store deler av sitt liv i et trygt men velstående "fengsel", mens Pris og Zhora har opplevd både litt av hvert, og sikkert fått med det erfart på den harde måten, de mindre hyggelige sidene av mennesker og har med det, all grunn til å frykte og nære et større hat for menneskerasen.

I motsetning til den mer "maskuline" Zhora, så fremstår Pris tidlig ut som mer ei "leken" og litt små-beskjeden utgave av Nexus modellene, og vet jo utmerket å utnytte sitt attraktive og søte ytre, enten til å manipulere menn eller få dem til å undervurdere henne, ikke ulikt Deckard, som får erfare på den harde måten at hun er ei som liker å leke ekstra røft.

03. Dana Delany som Andrea Beaumont i Batman: Mask of Phantasm (1993)

Ei verdig skurk fra en meget elegant, stilfull animasjonsfilm, der innehar ei fantastisk mengde av komedie, romantikk, action, spenning og uberegnelighet, men kommer også med et par meget triste og såre øyeblikk. 

Filmens skurk er også litt av ei overraskelse, og en meget hyggelig sådan, der man jo selvsagt har Jokeren i all sin storhet, eller rettere sagt galskap, men der det viser seg at den mystiske hovedskurken deler ei tragisk fortid ikke ulik den som tynger Bruce Wayne, og hvor begge virker å finne noe nært og trygt i hverandres selskap, men i likhet med Selina og Bruce fra Batman Returns, blir det tydelig at hevn vil for alltid komme i veien.

04. Sharon Stone som Lori Quaid i Total Recall (1990)

Sharon Stone og Paul Verhoeven kom jo til å bli et meget suksessfullt samarbeid på tidlig 90-tallet, og nå var vel ikke Stone fullstendig ukjent på dette tidspunktet, men i rollen som den deilige "drømmekona" til Doug Quaid (Arnold Scharzenegger", var det umulig å ikke legge merke til den blonde og spreke skjønnheten, og her får hun virkelig spilt opp på alle strengene, da fra ei søt og bekymret hustru og rett over i ei iskald og nådeløs drapsmaskin, og selv om hun har ei nokså liten rolle her, kan en vel trygt si at det er klin umulig å ikke tenke på filmen og da ikke huske i samme slengen hvor flott og sexy hun var, samt også hvilken heftig skurk hun bød opp på som Lori.

05. Famke Janssen som Xenia Onatopp i GoldenEye (1995)

Famke Janssen leverte ei mildt sagt uforglemmelig bond-skurk, og Xenia var fullt på høyde i styrke og brutalitet som sine mannlige kolleger, men det er klart, det hjalp jo godt på at hun satte selv de fleste bond-damene i skyggen når det gjaldt et pent og sexy ytre, noe hun jo meget bevisst tar godt i bruk, spesielt gjennom sin nokså røffe senge aktivitet.

Som guttunge ble man jo nokså "forvirra" av den slags, der en ble både opphisset av dama, mens også direkte skremt, så joa, ei meget verdig kandidat i toppsiktet av favoritt kvinnelige skurker å regne.

06. Sybil Danning som Stirba i Howling II: Your Sister Is A Werewolf (1985)

Det er godt mulig Christopher Lee hatet å gjøre denne filmen, visstnok såpass mye at han skammet seg og unnskyldte sitt bidrag i Howling 2, for regissør Joe Dante, (der jo hadde gjort den aller første Howling filmen tilbake i 1981) da under filmingen av Gremlins 2. The New Batch (1990).

Selv er jeg veldig glad i den latterlig og meget severdige "so bad it's good" b-filmen, der jo er både sexy, tullete og utrolig overlessa av mildt sagt vanvittige hendelser, og hvor dama som jo stjeler showet er ingen ringere enn flotte Sybil Danning, da i rollen som varulv dronningen Stirba, som visstnok er nærmere tusen år gammel, og holder seg med det, utrolig bra for alderen. 

Hun har mang et talent, og hobby, der består av hårete sex-orgier og har et mindre arsenal av nasty virkemidler som taes effektivt i bruk for å enten manipulere eller drepe sine fiender. Ellers hjelper det jo ekstra godt på, at dama besitter et imponerende frontparti, som noen av gutta bakom filmen må ha virkelig fått med seg, da sluttsekvensen benytter seg rikelig av et puppe-bilde/eller scene, og det hele er mildt sagt komisk klipt og limt i hop med filmens theme musikk.

Sybil fremstår nok mer som ei ond og forførende trollkvinne enn ei varulv, da kostymene i filmen visstnok var tatt med i siste liten, og i nær Ed Wood Jr. b-film stil måtte de innse at draktene var mer tilnærmet noen elendige ape drakter, enn noe som minnet om ei varulv. Likevel, selv i en meget hårete utgave, så er jo Sybil litt av ei babe, og nei, vel fortjent inne på topplista mi er hun nå uansett.

07. Kim Basinger som Holli Would i Cool World (1992)

Ålreit, denne siste kandidaten kom med helt i siste liten, men innså at noe "manglet", og Kim Basinger har jeg alltid vært svak for, selv om Cool World kan vel trygt sies å være ei, tja, ikke all verdens til film, så kan man jo alltids lene øya på den deilige Holli Would, der greier å få lurt sin egen skaper (Gabriel Byrne) over og inn i sin egen oppdiktede animasjons verden, der han snart roter det rikelig til for både seg selv, og alle innbyggerne, når han ender opp i senga med sin uimotståelige femme fatale.

Selv om filmen ikke vil gå igjen på tidenes beste listene, er musikken, stemningen og animasjonen meget interessant, og savner virkelig denne type sleske og sexy voksen-animerte filmer, men Ralph Bakshi sangt vel litt på siste verset når denne kom ut, og i dag er den muligens best kjent for at ei ung Brad Pitt hadde en av hovedrollene.

Selv liker jeg å huske den for nevnte animasjon, stemning og meget tøffe soundtrack, samt da Holli, som helt klart en av de mest sexy animerte filmdamene jeg kan huske å ha sett.

[Frank.N.Steen]

Blitt sett fint lite film den siste tiden, og heller ikke så mye musikk som blir spilt om dagene, men av en eller annen grunn føles det å mekke (eller forsøke nå hvert fall) i stand forskjellige lister gir ei slags, "beroligende" måte å slå ihjel tiden på, og igjen blir det litt "impulsivt", og får liksom ikke helt taket på disse mer fyldigere topp 100, topp 50 listene, det blir for mye og, nei, glemmer ting og tang, og innser tidlig ut at det blir for "massivt". Så ,nei, jeg bare kjører på med det første som poppa opp i skallen i dag, og tar det derfra og videre. 

Uansett, denne gang er temaet noe som har irritert meg i ei årrekke, og dessverre av typen som ikke virker å bli noe særlig bedring på heller.

Hm, vel innser at man er nok litt ekstra inspirert av "beste og verste" albumcoverne fra musikkforumet her inne, men der selv de verste ofte var komiske enn fæle, så kan jeg dessverre ikke si det samme om flesteparten av kandidatene man bringer opp her.

Vi snakker gode (ofte, fantastiske) filmer, der av en eller annen grunn alltid ender opp med de mest forferdelige DVD/Blu-ray artwork designet en kan komme opp med, og dæven, enkelte filmer er jo bare et eneste stort åpent sår på det området, da av total elendighet og puss lignende verk, der jo aldri vil gro igjen eller bedre seg med årene. For det har kun gått fra vondt til verre, og, nei, man vet liksom ikke om en skal le eller grine, men fælt, stygt, heslig, latterlig osv, ja, alle disse ordene er ofte meget passende måter å beskrive flere av disse absolutte "kunstverkene" av noen mareritt på.

Jeg vet jeg ikke er alene om dette, og selv om folk flest kanskje ikke lenger kjøper film eller musikk i fysisk format, så kan de da ikke ha unngått å bite seg merke i hvor elendig "standarden" har sunket med årene, da fra disse fantastiske, ofte iøynefallende VHS og filmposterne, spekket med detaljer, farger osv, og så blir man nå møtt av alle disse "minimalistiske" verkene, der ser ut som noe er blitt unnagjort på 5-10sekunder i fylla, da via Paint eller Photoshop, og at det faktisk sitter noen å blir godt betalt for å gjøre den slags hærverk, da ved å regelrett pisse på alle disse originale plakatene og filmcoverne som noen en gang i tiden la ned timer, dager og uker på å skape, og, nei, slike typer burde bli straffet, og ikke belønnet for svineriet sitt.

Men, nok om det, la "showet" begynne, for her kommer noen av de mest "minneverdige" gode/bra/fantastiske filmene der har blitt "hedret" med noen av de absolutt mest horrible DVD og Blu-ray filmcoverne i nyere tid, og enkelte er som sagt kun et eneste stort åpent sår, der det bare blir større og mer verkende for hver bidige utgivelse, og det er ingen tegn til bedring whatsoever: 

For å gjøre ting litt "enklere" så legger jeg original posteren/plakaten/artworken øverst, type "why change a winning team" og putter så beviset på filmposterens/plakatens forfall, under i spoiler, da enkelte har, ja, ei tilsynelatende endeløs rekke av litt for åpenbare "mesterverk" å backe seg opp med.

01. The Terminator (1984)

Må jo være en av de aller største og verste ofrene for hvor elendig utført innsatsen og "kreativiteten" bakom mange av disse gyselig "oppdaterte" DVD og Blu-ray coverne virkelig har vært med årene. Hvordan kan noen ha med god samvittighet fått betalt og deretter greid å gjøre ei mindre "karriere" i det å radbrekke dens legendarisk tøffe original poster/VHS cover, da om til ei tilsynelatende endeløs rekke med skrekkeksempler.

Her får man jo en grei og kjapp "undervisning" i hvordan man fullstendig plukker fra hverandre en av tidenes mest slående og tøffe filmpostere, og vel, til det totalt motsatte, og de lærer jo aldri! Blir bare verre og billigere for eneste gang.

Vel, kan jo like greit legge den første av de mange "etterfølgerne" her, og resten i spoiler-taggen.

Denne husker jeg fra tidlig 2001, for var nå hvert fall en av de første DVD filmene man så, og tenkte vel i grunn ikke så mye på artwork og design, bare at, "Yeah, endelig på DVD!", men så begynte man etterhvert å gradvis legge mer og mer merke til hvilken retning "kreativiteten" tok, der filmens legendariske poster/plakat ble stadig verre og meget omgjort, mens fokus virket å være mer på "prangende" ord og uttrykk som "FULLY LOADED 2-DISC SET!", "SPECIAL EDITION!", "DEFINITIVE EDITION!", "EXTREME EDITION!", "ULTIMATE EDITION" og tja, vet ikke om dem noengang kom til noen "HARDCORE X-RATED PORN EDITION" men, tja, man ser jo greit hvilken vei folka brukte for å "lokke" til seg kjøperne, i det å double, tripple dippe den samme filmen (med knapt noen bedring i bilde/lyd eller bonus materiale) inn til samlingene sine.

Vel, jeg antar at 2001 DVDen er kanskje ikke så fryktelig når en vet hva som skulle følge de neste 10-12 årene (eller mer) og selv om man er litt usikker på årstall/utgivelsedato osv, så, nei, jeg bare lar bildene under tale for seg selv:

Spoiler

02. The Police Academy Franchise (1984-1994)

Dersom det fantes ei egen pris for det å ta en av de mest minneverdige og detaljrike filmplakatene fra 80-tallets mange kjente og kjære komedier, og deretter gi dem ei "extreme make-over" da ved å gjøre ei så slett og lat innsats, hvor ordet radbrekke virkelig burde være greit passende, og nei, denne må jo virkelig ha tatt mange, mange arbeidsuker å få unnagjort, og tenker kunstneren bakom var helt utslått når han var endelig ferdig gjort, og ja, beviset er jo ikke vanskelig å finne nei.

Fikk faktisk den Blu-ray boksen for en tid tilbake, og første jeg gjorde var å kaste svineriet i søpla (selvfølgelig da tatt ut alle Blu-ray diskene og putta dem i plastlommer og dytte dem inn i DVD filmene der har de originale VHS coverne i takt), for det går grenser får hva man skal ha i filmsamlingen sin. Utrolig nok greide dem å "oppdatere" Blu-ray boksen, mens samme DVD utgave hadde om jeg ikke husker feil, posteren fra oven til å pryde forsiden, og kanskje det er grunne til at DVD utgaven oftest var dyrere i pris? 

For ikke vet jeg, men nei, vinneren som lat og lite "kreativ" arbeid burde nok vurderes til folk bakom denne typen "mesterverker":

og igjen, en grei påminnelse om hva man forlot:

Spoiler

da til fordel for:

03. Hjelp, vi må på ferie! serien (1983-1997)

Og "moroa" fortsetter, der den fargerike og artige vrien på (vil nå hvert fall tro at det var tiltenkt som det) den legendariske filmposteren til Conan The Barbarian (1982) der er nå oppdatert med Clark Griswold og familien på hektisk og interessant sommerferie, men åpenbart ikke like spennende som det flere av de mange senere DVD og Blu-ray coverne ville ha det til.

For her har dem virkelig gått "all-in" for å få det til å se enda villere og komisk ut, hardest var nok jobben med den komplette Blu-ray boksen, den tok nok mye tid og krefter å få unnagjort.

Spoiler

04. Groundhog Day (1993)

Okei, så den opprinnelige posteren/plakaten er ikke akkurat kunst å regne, men ser man hva de greide å stelle i stand når den ble endelig utgitt på Blu-ray, så kan en jo fort forandre mening, for her snakker vi nærmest freak-show lignende tilstander, der det ser ut som deler av ansiktet til Bill Murray har blitt forsøkt "dratt" eller forlenget via den gamle Paint utgaven, og, ja, det blir seende alt annet enn imponerende ut, og dette var altså det de greide å komme i stand med i forbindelse med filmens Special 15th Anniversary Edition attpåtil første jeg kan huske å ha funnet på Blu-ray.

Andie MacDowell derimot ser jo faktisk yngre ut (og minner meg nesten litt om Minnie Driver på Blu-ray coveret under) enn på den 15 år eldre posteren, så åpenbart at hvem som enn sto bakom, må ha vært lite glad i Bill, og langt mer i Andie under jobben.

Virker som stakkars Bill er dømt til å bli værende fanget i gyselige og generiske Blu-ray cover for evig og alltid, for et par år senere kom jaggu meg denne "godbiten", der kanskje noen tenkte at, ålreit vi prøver ikke å "forbedre" designet, vi bare tar originalen og fjerner resten, og så vil alle være "fornøyd", the end!

Spoiler

Kommer det en ny ei, så vil det sikkert bare være igjen Bill Murray og klokka, eller kanskje ikke det en gang igjen, da til å pryde coveret. For her virker det som at Andie er blitt kastet inn i siste liten, og der aldersgrense merkene fremstår nesten mer slående enn skuespillerne eller filmens tittel, så igjen, ei mektig flott innsats av folka bakom, for aldri i verden at kun et menneske har greid å få i stand alt det der.

05. Die Hard serien (1988-2013)

Arrrgh, som jeg skulle ønske at man kunne bare skrive Die Hard trilogien, og ikke serien, for det er kun 3 filmer, resten telles ikke, eller slik har jeg nå alltids ment. Men er det en ting de alle hard til felles, så er det at de er "verdige" ofre i det å få utallige fæle og latterlige DVD og Blu-ray utaver med slett trashy DTV design, der ser ut som det tok knapt ei røykepause så var arbeidsdagen ferdig for denne gangen.

Okei, som med Groundhog Day, er jo ikke den originale posteren eller plakaten akkurat noe mesterverk, men den er slående, effektiv og passer greit som ei liten "teaser" i hva en har i vente, men de mange der fulgte i etterkant, de er nå heller noe mer tvilsomme.

Hadde flere av Blu-ray og DVDene postet et sted flere år tilbake, men greier ikke finne dem igjen, og er jo så sjokkerende mange dølle og grå utgaver, så nei, jeg orker ikke å søke dem opp igjen, og får heller la denne si hvilken vei det har gått:

Her tror jeg faktisk kunstneren bakom Police Academy Blu-ray boksen har slått til igjen, for dette er jo virkelig litt av ei tung innsats, og der de har gått fullt inn for å ta i bruk og forhøye det faktum at filmen feirer 30 år. Nesten gang blir det vel kun den blodige t-skjorta igjen til å pryde Blu-ray coveret.

06. Last Action Hero (1993)

Sikkert tonnevis av verre og mer dølle eksempler på Arnold filmer med fantastiske postere, der har blitt kødda med når den har blitt gjenutgitt på DVD og Blu-ray, men forsøker å holde litt igjen, og går for to greie eksempler på bevis 1 ovenfor, og bevis 2 nedenunder:

Nei, nå kjenner jeg at tiden og interessen begynner å minskes, så får se hvor lenge jeg orker å pløye meg gjennom alle disse "flotte" verkene, og da har man ikke en gang kommet til James Bond eller Star Wars filmene, men føler at det holder for i dag. Håpet jeg ville nå ei topp 10 denne gang, men igjen, det blir for mye å ta for seg, og enkelte skuespillere virker jo å være nærmest dømt til evig tid å havne på utallige forferdelige DVD og Blu-ray cover, så her kan ting raskt forandre seg, uke til uke fremover.

Vel, jeg får ta en til da, for visste det var ei som man nylig så og lo godt av, der faller inn i meget god film, men er stadig offer for ei endeløs rekke av elendige DVD og Blu-ray cover.

07. Duel (1971)

Steven Spielbergs klassiske bil-thriller, der dessverre alt man har funnet av DVD og Blu-ray utgivelser virker å nærmest forsøke å fremstille den som ei parodi enn en desperat kamp for livet utpå de langstrukne bilveiene i Amerikas ugjestmilde ørken.

Jeg dropper å poste noe original bilde, blir bare to nylig og latterlig dårlige eksempler på hvordan man ikke skal promotere en så god film på.

Jeg satt nesten å lurte på om begge var ei første april type filmspøk, men innså kjapt at det stemte ei, og igjen, her har virkelig mye tid og krefter blitt lagt ned i arbeidet, ja.

Endret 4. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Favoritt filmer der tar deg med inn i ei helt annen verden:

Tenker da på type film der kan utspille seg i fortid, nåtid eller ei mulig fremtid, men der fellesnevneren jo er at disse nokså uforglemmelige steder, byer og områder, alle bærer sterkt preg av å inneha ei helt unik type design, stil og ikke minst stemning, og kan fremstå ved første øyekast som alt fra et potensielt vaskekte mareritt, eller til å virke som det reneste paradis på jord.

Batman (1989) av Tim Burton

Noe av det jeg alltid har elsket med Burton sine to første Batman filmer, er jo hvor levende og unikt Gotham by virkelig fremstår, og særlig hvordan han setter stemningen såpass tidlig ut, der byen vi møter på bærer et tydelig og klart preg av dens kaotiske historie og dens forvandling (eller sammensmelting) opp gjennom årenes løp, da gjennom en rekke forskjellige innflytelser i stil og utseende. Enten via sine gotiske og høyreiste tårn og bygninger, til de mer grå og industrielle overflater, før det bærer rett over igjen til den mer fargerike og prangende Art Deco lignende retro design.

Som guttunge var det å få sett denne filmen for aller første gang, og det å bli "sugd" direkte inn i den unike verden som jo Gotham by virkelig er, noe helt, helt spesielt. Og tross av dens imponerende og mektige utseende, fra ei god distanse, med hintet om spenning, eventyr og action, så blir det tidlig klart at som alle storbyer, så besitter den også langt mindre hyggelige sider av seg, der bakom dampfylte og kalde gatehjørner, så lusker det fare og uberegnelighet, og hvor ingen er helt trygge, selv ikke Batman.

Teenage Mutant Ninja Turtles (1990) av Steve Barron

I likhet med Batman, så var jo møtet med den første Turtles filmen som guttunge, ei uforglemmelig reise over i en helt annen verden, og ettersom en vokste jo opp på landet, så var det å komme inn til Oslo by det nærmeste en kunne være ei skikkelig storby, men klart, drømte jo alltid om New York og hvor kult det ikke ville være å bo i kloakken som Turtles gutta. Men klart, den "drømmen" forlot man jo rimelig kjapt, når man så noen ikke fullt så koselige bilder og videoer av hvordan det faktisk så ut der nede, og det var ikke i nærheten av å være like hjemmekoselig som den man møtte på i Turtles filmene.

Men nok om det, Turtles i 1990 foregikk som nevnt i New York, for mesteparten av tiden, men klart med den lave budsjett måtte de jo ta i bruk det lille de hadde av muligheter til å få fanget opp byens unike stemning og, synes gjorde ei meget godkjent jobb med nettopp dette. Der de få scenene og bildene fra storbyen, virkelig fremhever hvor livlig og faretruende byen virkelig er, selv for Turtles, og i likhet med Gotham by, et sted der alle er "fritt vilt" og stemningen blir satt helt i starten av, og gir aldri helt slipp på seerne.

Selv i oppfølgeren, den mer utvannede og på langt nær like gode Turtles II: Secret of the Ooze (1991) fremheves mye av den samme stemningen, men dessverre kunne ikke det gjøre opp for dens mangel på ei like god historie og karakterer som originalen.

Som så mange andre filmer fra den perioden, så ble jo New Yorks skyline fremhevet tidlig, men selv foretrekker jeg nok heller det lille klippet der finner sted like før man treffer på Shredders og fotklanens "ungdomsklubb", eller rettere sagt opptreningssenter for de potensielle nye medlemmer av hans kriminelle organisasjon. Dette finner sted på et avsides liggende plass, der går under navnet Lairdman Island, som sikkert var et artig pek i retning Turtles sine skapere, Peter Laird og Kevin Eastman. 

The Terminator (1984) av James Cameron

Enkelte filmverdener vil en gjerne besøke, leve og bo i, for evig og alltid, om det var mulig, mens andre fremstår som helvete på jord, og av typen der gir jo et uslettelig og mareritt aktig inntrykk, der for alltid vil hjemsøke deg, og få har vel gitt større inntrykk av total hjelpeløshet og mørke, som den fremtiden James Cameron ga oss i 1984 og filmen The Terminator. 

Her møtes man øyeblikkelig av ei totalt ødelagt verden, umulig å gjenkjenne, og hvor fortidens mer positive syn på fremtidens mange vidunder i form av flyvende biler eller fargerike og enorme bygninger er ikke å se, kun ren og skjær jævelskap, hvor menneskeheten blir nå jagd og slaktet i hopetalls, som skadedyr av den nye dominerende seierherren, nemlig maskinene. Og de vil ikke stoppe, noen gang, før alt menneskeliv har blitt visket ut av historiebøkene.

Det fryktinngytende synet av de massive Hunter-Killer tanksene som kjører over hodeskaller, til lydene av mektige laserstråler der plaffer i vei. Ja, det var virkelig noe helt annerledes enn hva man hadde vært borti av lignende sci-fi filmer tidligere, og definitivt ei slik potensiell fremtid fra filmens verden, som jo satt igjen i kroppen, veldig lenge i ettertid.   

Beauty and the Beast (1991) av Gary Trousdale og Kirk Wise

Jeg er fortsatt litt i tvil om hvilken Disney film man faktisk først så på kino som liten, men av den tidligste og kanskje mest minneverdige jeg husker, kom jo gjennom Skjønnheten og Udyret tilbake i 1992 med mamma og pappa. Det var, vel, ei mildt sagt uforglemmelig reise inn i en verden som, ja, virkelig grep godt tak i deg fra aller første scene, og ble vanskelig å glemme med det første. 

Fra bildet av den vakre fortryllende skogen, men der snart avdekker en langt mer mørk og faretruende verden, nemlig det gotiske og enorme slottet til hovedkarakteren og hans tragiske skjebne.

Filmen er jo romantisk, men også trist og ganske så skummel i forhold til mye annet Disney gjorde i det tiåret, og husker selv flere barn der gråt og oppgitte foreldre som innså tidlig ut at denne filmen antageligvis var litt for "tung" i både historie og utseende, for de aller minste, og det ble visst litt "bråk" om dette i ettertid, eller slik huskes det nå da.

Uansett, slottets gotiske preg dominerer gjennom filmen, og de mange faretruende statuene, maleriene og skapningene der lusket rundt i slott og skog bidro nok også sterkt til at filmen fikk ei litt ekstra dimensjon av å være noe mer enn kun ei barnefilm, det og ei utrolig flott historie, som jo gikk litt "dypere" enn hva mange kanskje forbinder med tegnefilmer oftest.

Aguirre, the Wrath of God (1972) av Werner Herzog

Å høre lyden av det mektige soundtracket til Popol Vuh og få se dette større følget av spanske erobrere, langsomt stige ned fra en bratt og ubarmhjertig fjellskrent, der de er fullt kledt opp i rustninger, våpen og har dratt med seg alt fra slaver, fanger, dyr og attpåtil deres egne vakre kvinner, som jo stiller opp i festklær, og det er ei viss arroganse og nærmest forakt disse nye seierherrene viser for nye og uberørte verdenen, der jo er Sør-Amerika.  

For her snakker vi totale motsetninger der snart vil krasje sammen, og da hjelper det fint lite med all verdens rikdom og teknologiske fremskritt, i form av våpen og lærdom fra hjemlandet, og dersom de ikke trår varsomt og med større respekt, skal det jo snart vise seg at jungelen og naturen har sin egen spesielle måte å gi sine nye besøkende en "varm" velkomst på.

Klart, det hjelper jo ikke akkurat særlig godt på, at et mindre følge der blir sendt på ei ekspedisjon, snart blir utsatt for et brutalt mytteri og hvor en sinnsvak gærning (Klaus Kinski) overtaler sine "følgere" om at all verdens rikdom og skatter er i vente, bare de henger seg på og er tålmodige. Men det ender jo i stedet opp med ei enveisbillett rett inn i menneskelig galskap, hvor det sjeldent eller aldri er noen vinnende part.

Nei, kanskje ikke ei verden jeg ville likt å leve i, men heller besøke, under et kortere opphold. For er jo noe meget interessant med det urørte og utemmede av natur og områder, og ikke vite hva som ligger i andre enden av reisen. Som guttunge var jo det å lese om slike historier som cowboyer, indianere og ikke minst Conquistadorenes tidlige ankomst til Amerika, ei både spennende men også trist reise. For alle disse flotte og mektige byene og sivilisasjonene ble jo nesten for alltid fullstendig ødelagt og lagt i ruiner, i jaget etter rikdom og gull, og noe der dessverre bare skulle bli oppstarten for det brutale møtet mellom den gamle og nye verden og ikke minst dets opprinnelige innbyggere i Amerika.

The Warriors (1979) av Walter Hill

Kanskje heller ikke ei verden eller område en ville likt å ferdes, særlig på nattetid, hvor da en mindre gjeng fra Coney Island New York, kalt The Warriors, blir ved en "feiltagelse" dømt som drapsmenn på ei større gjengleder under svært oppmøte, og blir med det fritt vilt for resten av byens kriminelle og rivaliserende gjenger. Veien hjem tilbake til trygge og kjære Coney Island, blir altså alt annet enn gjestmild og trygg, og der ikke bare gjenger som ligger på lur i mørkets gater, og ønsker seg en bit av Warriors gutta.

Filmen benytter seg godt av musikk, stemning og klarer å holde i gang et fenomenalt tempo fra start til slutt, og der synet av det neonopplyste pariserhjulet og det små gufne synth-musikken hinter om at noe helt spesielt er ferd med å finne sted i nattens sene timer. 

Blade Runner (1982) av Ridley Scott

Denne lå nok egentlig først i tankene da jeg valgte å forsøke å liste opp disse meget spesielle filmverdenene, særlig etter gjenhør med Blade Runner soundtracket i går natt.

Her ble det nesten klin "umulig" å velge kun et bilde, og der sjeldent har man vel sett ei mer detaljrik og vakker film før, og uansett hvor man stopper opp med pause knappen, så slutter jeg aldri å bli forbauset over hvor mye arbeid og utallige timer som må ha blitt lagt ned her, og klart, når regissøren har (vet ikke hvor mange forskjellige utgaver det har blitt, minst 5 tror jeg, eller fler) så sier det vel litt om at det er en sånn film man ikke helt blitt ferdig med, nei.

Selv foretrekker jeg nok helst Directors Cut versjonen fra 1992, da jeg liker den mørkere og litt mer "gritty" stemningen den har gående i farger osv, fremfor den mer oppdaterte Final Cut fra 2007. Uansett, ei vanvittig vakker og innholdsrik film, både i utseende men også dens historie og karakterer. 

Igjen, jeg vet ikke helt om det er ei fremtid man ville likt å leve i, pent, spennende og meget interessant, men nå har jo dette ei ganske så dyster og mørk bakside, og konstant mørke og regnfulle forhold kan se og høres kult ut, men i lengden, nei. 

Klart, med den mektige musikken til Vangelis i ørene, og den majestetiske innledningen av svære flammekastende eksplosjoner i skyene og med et dominerende preg av futuristiske retro pyramide lignende bygninger, flyvende biler og, ja, det kan ikke helt forberede en på hva man har i vente, og litt som med Batman og Gotham by, pent og spennende fra ei god avstand, men desto nærmere en kommer, så begynner en å bli heller noe i tvil om det blir noe lengre besøk her likevel.

Men, alle filmene over (glemte å rangere dem, men skitt au) innehar altså denne unike og uforglemmelige stemningen og følelsen av noe helt unikt, der gjør at man så gjerne kommer tilbake, igjen og igjen, og klart, enkelte sitter nok litt lenger enn andre, men, ja, det var nå de man orket å dra frem for denne gang. 

[Jonas2k]

Fantastisk liste, Frank!

[Frank.N.Steen]

Takk. 

Jeg kjenner at lysten til å skrive film relaterte lister, er nesten større enn den ved å se film og skrive anmeldelser om dagene. Skal forsøke å booste antall sette titler fremover, men må jo helst være i rette stemning/lyst, hvis ikke er det liten vits.

Endret 18. juni 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

43 filmer i juni

Månedens skuespiller: Tom Courtenay i The Loneliness of the Long Distance Runner (1962)

Månedens birolle: River Phoenix i Stand by Me (1986)

Månedens jævligste skuespillerprestasjon: Heather Thomas for sitt "fantastiske skuespill" i Hidden Obsession (1993)

Månedens regissør: Paul Verhoeven - RoboCop (1987)

Månedens gjensyn: Stand by Me (1986)

Månedens soleklare høydepunkt: RoboCop (1987)

Månedens meget hyggelige overraskelse: Stand by Me (1986)

Månedens skuffelse: Chato’s Land (1972)

Månedens drittfilm med stoooor D!!!: Hidden Obsession (1993)

Månedens lettglemte middelmådighet: Flashpoint (1984)

Månedens kultfilm: The Howling (1981)

Månedens beste filmmusikk: Basil Poledouris - RoboCop (1987)

Månedens "guilty pleasure": Striptease (1996)

Månedens tøffing: Peter Weller som Alex J. Murphy i RoboCop (1987)

Månedens skurk: Kurtwood Smith som Clarence Boddicker i RoboCop (1987)

Månedens filmbabe: Teri Hatcher som Katherine Tango i Tango and Cash (1989)

Månedens filmsitat: 

"Bitches, leave!"  - Clarence Boddicker

Topp 10 

01. RoboCop (1987) - 10/10

02. Stand by Me (1986) - 9/10

03. Dirty Rotten Scoundrels (1988) - 8/10

04. Weekend at Bernie’s (1989) - 8/10

05. Tango and Cash (1989) - 8/10

06. The Howling (1981) - 7,5/10

07. The Loneliness of the Long Distance Runner (1962) - 7,5/10

08. What About Bob? (1991) - 7,5/10

09. Demolition Man (1993) - 7,5/10

10. Rififi (1955) - 7/10

Ikke fullt så "topp" 10 

01. Hidden Obsession (1993) - 2/10

02. Jack-O (1995) - 3/10

03. Nightflyers (1987) - 3/10

04. Bullseye! (1990) - 3,5/10

05. Thumbelina (1994) - 4/10

06. My Boyfriend’s Back (1989) - 4/10

07. Keeper of the City (1991) - 4/10

08. Hidden Fears (1993) - 4/10

09. Meatballs III: Summer Job (1986) - 4/10

10. Demon Wind (1990) - 4/10

RoboCop (1987)

Stand by Me (1986)

Dirty Rotten Scoundrels (1988)

Weekend at Bernie’s (1989)

Tango and Cash (1989)

The Howling (1981)

The Loneliness of the Long Distance Runner (1962)

What About Bob? (1991)

Demolition Man (1993)

Rififi (1955)

Ble ei noe smalere filmmåned enn mai, men føler jeg fikk sett hvert fall en god del underholdende kvalitetsfilm, samt et par nye potensielle eldre og tidligere usette favoritter. Klart, alt var jo ikke bare ei dans på røde roser, en del typisk kabel-tv film-skit, der enkelte var så saktegående og kjipe, at man nærmest gnisset tennene i raseri over hvordan tiden virket å stå fullstendig stille.

Forsøkte meg på et par eldre western filmer, ble kanskje ikke den "suksessen" man hadde håpet på, klart, The Big Country (1958) og The Seachers (1956) er nok klassikere, uten tvil, men det betyr ikke automatisk at jeg "må" gi dem noen sterkere rating enn hva jeg synes man fikk i retur. Sistnevnte vil nok forbli værende i samlingen min, men The Big Country var såpass lang affære, at man måtte ende med å dele den over to kvelder, og selv da, vurderte jeg å "spare"  resten av den siste halvtimen til dag nummer 3, så åpenbart ikke min type "underholdning" det der, nei.

Ellers falt jo Rififi og spesielt den britiske The Loneliness of the Long Distance Runner, godt i smak, og to der jeg tror har potensiale om forbedring ved gjensyn.

Det mest hyggelige besøket kom jo egentlig gjennom Rob Reiners klassikeren, Stand by Me som man ikke hadde fått sett siden barndommen, og viste seg å bli en av denne månedens aller beste filmstunder. 

RoboCop, ingen vits i å si noe annet enn at den er en av tidenes tøffeste og mest underholdende actionfilmer, noensinne.

Varmen og at fotballen er i gang igjen, samt en del britisk krim (Midsomer Murders osv) har jo tatt opp en del av tiden, og håper kanskje sommeren videre vil bli litt mer innholdsrik med tanke på underholdningsbiten, men jeg kan ikke klage for mye, for er jo tross alt andre ting i livet enn kun film, men skal vurdere å dra frem samtlige 80-talls slashere og teen-sex komedier utover denne måneden, og se an hvor ferden går videre.

Uansett, ønsker alle filmfrelste her inne, ei fortsatt god sommer! ?

 

Endret 1. juli 2020 av Frank.N.Steen

[Roger Gunvaldsen]

Ynkelige 34 filmer i Juni. Regner med en langt bedre Juli måned, men kvaliteten på filmene i Juni var i det minste veldig bra. Vanskelig å trekke frem noen som utmerket seg , men russiske the fool og franske Bob Le Flambeur var kanskje et lite hakk over de andre.

[Mr_Spock]

Så faktisk 30 filmer i juni, ikke så verst.

Beste ny opplevelse var nok Reflex (2003) som også heter 11.14 noen steder.

Beste gjensyn var Valerian and the City of a Thousand Planets (2017) i 3D

Høyeste karakter jeg ga i juni var 8/10 - og det var 9 av de (inkludert de 2 nevnt over), her er noen av de:

Runaway Train
The Jacket
The Negotiator
Arachnaphobia