Hvorfor et det vanlig å "hate" stefaren sin?

[mau5trap]

Skal vi se... Han behandler meg og søsteren min som dritt samenlignet med sine egne barn. Han er en mislykket forfatter som mer eller mindre lever på moren min. Han er manipulerende oven for min mor, samtidig som han er feig ovenfor meg. For å ta et eksempel. Han lagde en regel om at jeg ikke kunne ha venner på besøk når hans barn var på besøk. Min mor ble den som fortalte meg om regelen samt den som sørget for at den ble oppretholdt. Noe som gjorde at jeg mer en en gang ga min mor huden, hun begynner å gråte, min stefar kommer inn som den reddene engelen og forsvarer min mor. Han har sørget for at huset, bilen og båten er registret i hans navn. Med andre ord, jeg og min søster er relativt arveløse om vår mor skulle dø.

 

Vil ikke gå så langt som å si at jeg direkter hater han, men jeg har ikke veldig mye til overs for han heller.

Endret 21. juli 2008 av rln

[Niqābninja]

Det kan nok ha like mye med min uflaks med foreldre som flaks med stefar, men jeg veit ikke helt hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for han.

 

 

Det kan nok være like vanskelig for en stefar å bli et nytt medlem av familien, som det er for oss som barn å godta det. Selvfølgelig finnes det drittsekke der ute óg, men det er mulig mye av hat-stempelet kommer fra dårlig kommunikasjon og dårlig oppførsel pga usikkerhet og uvitenhet, ikke minst lite kunnskap og hvor stefar sin plass er i huset.

[Snublefot]

Fordi veldig mange steforeldre, som kommer seint inn i barnet sitt liv vel å merke, tror at de automatisk kan stille de samme kravene og forventningene som den biologiske moren. Den respekten og tilliten er noe man bygger opp over lang tid, ikke noe man kan kreve helt uten videre.

[panzerwolf]

Jeg tror det er fordi mange barn føler at mamma og pappa er de som hører sammen og som er mamma og pappa. At noen andre skal overta denne rollen, føles helt sikkert ikke riktig. Hvis stefaren (eller stemora) favoriserer egne barn, setter andre regler og rutiner enn den de "erstatter" eller rett og slett ikke er i stand til å sette seg inn i en foreldrerolle, vil nok barnet føle dette som et direkte overtramp. Barnets ekte mor eller far kan nok også bli litt blind av følelsene for den andre. Kjenner også til situasjoner der mor er redd for å være alene og følgelig holder på nye partnere selv om de ikke bra for hverken barna eller henne. Slike tilfeller blir i hvertdall grobunn for hat.

[Notatblokk]

Har en super stefar, heldigvis

 

Hvorfor er det så mange som tror at stefedre prøver å være deres nye "pappa" bare fordi de lager regler og grenser? Mener dere da at en person som er sammen med moren deres, aldri skal ha noe å si på hvordan hans samboers barn oppfører seg? Snakker da om ungdommer som ikke er myndige enda, ikke de som bor hjemme og er 23 år gamle..

[zennox]

Som nevnt i filmen "Hotrod";

 

En far vil være automatisk glad i deg, men hos en stefar må du fortjene det.

[Mephistopheles]

Som nevnt i filmen "Hotrod";

 

En far vil være automatisk glad i deg, men hos en stefar må du fortjene det.

 

 

Dette går sjølvsagt andre vegen og. Rekner med at det er her problemet ligg...

 

Eg prøver å vera ein "snill" stefar. Litt skræmande å sjå kor mange av dykk som kjenner dykk angrepne, sidan stefedrene dykkar lagar reglar.(?) At vaksne bestemmer i huset er ein sjølvfølge. Eg er gammaldags, så eg plar seie at far har veto. (Denne kjem til å gå varm.)

 

Stesonen min er ikkje meir enn 5, men han prøver seg mange gonger med at det er berre mamma og pappa som kan bestemme over han. Eg trur trikset er å ta tida til hjelp, og væra roleg å stabil.

Roleg kan væra vanskeleg, ufordragelege ungar er verre enn noko anna.

 

Det heile handlar vel berre egentleg om å væra litt rasjonell, og snu litt på flisa. For begge partar. Om det fins ankepunkter som ikkje kan gjerast noko med, er det vel moglegens litt tullete av dei vaksne å utsetja ungane sine for dette.

[Firesky]

Stefaren min er en fet fyr han, noe jeg liker veldig godt er at han lar min mor ta seg av regler og slikt, noe både jeg og min søster syntes er vell og bra.

Min stemor derimot er stikk motsatt, etter min far giftet seg og flyttet inn hos henne har han latt alt av regler og slik over på henne, spør man fatteren om lov til noe så får man bare høre "du må høre med <navn-på-stemor>"

Problem er at hun lager mer oppstyr av en sak, enn det som er nødvendig, og mange av reglene hennes er helt på trynet etter min mening.

Nå er ikke dette noe problem for min del lengre, da jeg flyttet for meg selv for noen år siden, men min søster har nesten ikke noe kontakt med sin far lengre pga dette, samtidig som fatteren ikke forstår det eller tør gjøre noe med det.

 

Så det er ikke bare stefedre som hates

[Gjest Guest_K1_*]

Hva er det å være far? Mange av dere som skriver her har et litt vel romantisk forestilling om foreldre. Mor og far er tydeligvis noe som går ut over det å ta vare på dere. Det er jo det dette handler om. Å ta vare på dere. Det er mange måter å gjøre det på: vise og gi omsorg, gi veiledning og oppdragelse (bar er små dyr - vent å se selv!) motivere, utfordre, sosialisere inn i en kollektiv verden der det er mange andre som ønsker å definere regler og perspektiver (du er et lite individ i en stor verden og du må kjempe for å bli noe) presses til å yte maks. I tillegg kommer flere aspekter.

 

Av disse er de få en stefar ikke kan utføre. Faktisk er det ofte slik at den "strenghet" du opplever like god kan forstås som kjærlighet - et ønske mo at du skal få det god i verden, et ønske om å hjelpe deg frem i verden, osv. Ofte er steforeldre mye flinkere til å hjelpe stebarn enn sine egne, fordi man ikke lar seg blinde i like stor grad av "sutring", manipuleringer o.l. - det som er det iboende i barn: å søke letteste løsning der og da, men ikke å tenke konsekvenser og hva som er best på lang sikt.

 

Når det gjelder stefar er han som sagt et menneske som tar på seg en rolle, frivillig, han i utgangspunktet ikke trenger å ta. Husk han velger å bli sammen med mora di og dere - han må ta mye mer enn det andre fedre velge i starten. Han tar et ansvar og arbeidsoppgaver som din biologiske far kanskje aldri hadde gidda å ta på seg. Hvorfor gjør han dette? Fordi han er glad i mora di - den viktigste personen i ditt liv - og fordi han er en person som i utgangspunktet føler seg sterk nok til å takle det (å ta ansvaret for noen som ikke er hans i utgangspunktet (noe som strider mot det biologiske i utgangspunktet - det er ikke hans gener det er snakk om å berge, det er en annen manns - kanskje en som ikke gidda å ta ansvaret!?)).

 

Å ta et slikt ansvar blir litt av en uriasjobb hvis det egoistiske lille barn oppfører seg som rene djevlene når de benytter alle tenkelige hersketeknikker for å få gjennom sin vilje, jf. det å søke letteste løsning og det å ikke ha sosial intelligens nok til å skjønne konsekvensene.

 

Hva er konsekvensene av alt dette hat mot stefar? Jo, at mor og stefar får et helvette, at de skilles, at du får et mye værre liv enn du kunne ha fått, at du mister en ressursperson.

 

Hvor kommer så hatet fra? Oftest er det signaler gitt av den biologiske far som ligger bak. Det er oftest hans umodenhet, sjalusi, osv som overføres på barna og deretter kommer ut som frustrert sinne mot en mer eller mindre uskyldig person.

 

Stefar får sin lærdom etter slike hatprosesser. Han går videre i livet klok av skade. Han overlever. Hva da med deg? Når skal du våkne opp å skjønne hva du har vært med på? Aldri? Oftest ja. Noen ganger hender det at man kommer i situasjonen selv og skjønner spillet man har vært brikke i. Der to flotte mennesker ble offer for urett - din mor og din (den gang) stefar. Mannen du leser om i avisa - mannen du skulle ønske du hadde et nært forhold til. Ikke mulig lenger det.

 

Grip sjansen mens du har den. Ikke la din fars sjalusi ødelegge, ikke la din egen egoisme drive familielivet. Det er bedre å få dobbel farskjærlighet enn bare en.

 

Lykke til.

[MadnL]

Foreldrene dine har gjennom hele livet hjulpet og støttet deg, og vært en viktig del av livet ditt gjennom oppveksten. De har derfor opparbeidet tilliten og kjærligheten som skal til for at deres makt skal virke nogenlunde rettferdig.

 

En stefar som kommer inn og lager regler, er i mine øyne en person som prøver å ta en snarvei. Han har aldri gjort noe for meg, men han har plutselig retten til å bestemme over meg og lage regler. Spesielt at han lager NYE regler som jeg aldri har måttet ta stilling til tidligere, er helt bak mål.

 

En annen ting er at man ikke føler den samme kjærligheten og ansvaret for en stefar. Hvis man krangler med moren sin, ønsker man å forsone seg fortest mulig. En stefar er bare en random mann, og jeg har hvertfall ikke noe stort behov for å være venn med han. Derfor kan krangler med steforeldre ofte trekke ut leeeeenge.

 

Personer som ikke har kjent meg gjennom hele livet, kjenner meg i utgangspunktet ikke godt nok til å bo under samme tak som meg. Min ekte familie vet mine behov og problemer, og vet hva de ikke skal si. Stefaren min vet ingenting om dette, og har lett for å trykke på helt feil knapper hos meg.

 

Jeg har mitt liv, og ting virker utmerket. Kanskje jeg bruker litt vel mye tid foran pcen, men sånn har det vært så lenge jeg kan huske, og min mor har ingen problemer med det. Så kommer en fremmed mann og mener at han har rett til å begrense skjermaktiviteten min til maksimalt 2 timer daglig. Han har også gitt meg en helt ny innetid, og regler for når jeg skal gjøre lekser etc. Det er rett og slett så blodig urettferdig, at noen skal ha rett til å lage kaos i livet mitt på den måten.

 

Stefaren min

[DudeUlf]

Jeg har et veldig godt forhold til min nåværende stefar, det tror jeg nok er mye på grunn av at han ikke er en veldig kontrollerende fyr ovenfor meg. Han var ganske vill i sin ungdom og vi har litt til felles der da. Så tror han forstår meg litt.

Og han forige stefaren min der har jeg kjent i nesten 10 år og fortsatt kontakt, han var litt mer kontrolerende men vi hadde samme type humor og tullet om alt, noe som gjorde mora mi gal innimellom .

 

Jeg har der i mot veldig liten kontakt med faren min, han er veldig kontrolerende og forstår seg ikke helt på meg, eller ungdom.

 

der i mot stemoren snakker til meg som jeg skulle vært 10 år gammel.

 

Men jeg der i mot har et bedre forhold til min stefar, enn min egen far.

[Gamlemor]

Han puler moren din. Derfor.

[DudeUlf]

Han puler moren din. Derfor.

 

Lei deg fordi du ikke får en del av potten?

[Gamlemor]

Han puler moren din. Derfor.

 

Lei deg fordi du ikke får en del av potten?

Jeg har ikke noe forhold til moren hans. Du er patetisk.

Endret 12. mars 2009 av Gamlemor

[DudeUlf]

Noen er visst litt sint

[Manerasita]

*Borte*

Endret 22. juni 2009 av Manerasita

[Gamlemor]

Noen er visst litt sint

Ja, er det rart? Jeg forstår deg ikke og det plager meg ... Foreldrene mine bor sammen.  :S

[Khaffner]

"Stemor" dvs kjæresten til pappa synes jeg er veldig grei . Pappa introduserte henne for meg og bruttern et drøyt år etter at mamma døde. Jeg vil ikke si at hun har erstattet mamma, men hun er veldig grei! Kan snakke med henne om alt mulig rart (innen visse grenser såklart) og hun prøver heller ikke å "vinne" meg og broren min. Hun er tross alt psykoterapeut, så hun kan en del om hva som skjer inni huet mitt nå som hun er kjæresten til pappa.

[cecco]

Jeg har hatt både stemor og stefar siden jeg var 6-7 år gammel.

 

Stemoren min har jeg alltid hatet og stefaren min har jeg "benektet" fordi jeg har hatt dårlig forhold til den ekte faren min.

Jeg ble rett og slett lei meg når jeg gjorde ting med min stefar som jeg egentlig skulle gjort med pappa,

og det har ført til så utrooolig mange unødvendige krangler og misforståelser.

Kan si mye om stefaren min, og avogtil krangler vi så mye at jeg begynner å grine, men jeg ville ikke byttet han ut mot noe i verden, faktisk.

 

Min stemor har jeg ikke kunnet krangle med en gang, og når man ikke kan krangle med noen så sier det litt om hvor nært det forholdet ikke var. Var vel ganske ikke eksisterende forhold vil jeg si.

Hun har alltid forskjellsbehandlet meg og min bror til fordel for min stesøster.

Den slemme stemoren min fikk meg faktisk til å ikke ville reise til pappa mer, og nå tror jeg at jeg har sett pappa, tja, kanskje 3-4 ganger siden jul.

Det var faktisk ikke noen av mine venner som skjønte at hun var ren ondskap før en vennine var med oss på hyttetur.

Dragen kom ut av hulen for å si det sånn.

Vært utro mot min far har hun òg vært, og likevel kommer han løpende tilbake til det monsteret der.

 

Steforeldre bør behandle barna likt og med respekt.

Jeg kan ærlig si at jeg har fått loaaads med issues fra min stemor, hun er ikke helt god!

Jeg skulle legge sengetøy på sengen min og hentet meg laken, hun stod å myste på meg og fortalte meg at det lakenet kunne jeg ikke bruke for det var hennes koselaken. WTF?

Skulle ta på meg ett par sokker, det var kosesokkene hennes, og jeg var frekk og ufordragelig som tok sokker fra sokkeskuffen som alle tar sokker av. WTF?

Turde faktisk ikke ta mat fra kjøleskapet en gang, orket ikke å bli avhørt om hvem som spiste dragen sin kokte skinke eller tok den siste youghurten.

Hun gikk faktisk å snek på rommet mitt, ryddet og vasket. Lusket i tingene mine.

Klarte ærligtalt ikke bo sammen med henne, følte meg så ufattelig lite velkommen og følte i hvert fall ikke at dette var hjemme mitt!

Og om jeg gjorde noe som hun ikke likte så sa hun ikke det til meg, hun kjeftet på min far og fikk han til å kjefte på meg. Hun turde ikke si ting til fjeset mitt, og da ble det bare dobbeldose med alt av kjefting osv.

Tror det beste valget jeg har tatt var å ikke bo der mer.

 

Til jul en gang fikk jeg nytt regntøy, min stesøster fikk Barbie-hus. Hvem som gjør sånt mot en 10 år gammel jente?

 

Blir faktisk sliten av å skrive om dette, er så utrolig glad for at jeg ikke må takle den humørsyke kjerringen mer.

Konklusjon: Stemoren min er dust, stefaren min er ganske ok til tider!

[Lundefugl]

Faren min forlot oss når jeg var ca 2 år gammel, har aldri hatt noe særlig kontakt med han i ettertid. Når mora mi fant seg en ny type, var jeg rundt 11 år. Jeg hadde liksom aldri noe til overs for han.

 

Tror ikke "sjokket" over plutselig ha en far var særlig medvirkende, han var jo egentlig en kjernekar som behandlet både mora og søsteren min bra. Han hadde et par barn selv, og jeg kan vel faktisk si at han behandlet meg (den lille drittungen) bedre enn sine egne barn. Han var litt gammeldags og litt streng, så ville jo at alle skulle hjelpe til for å få familien til å fungere.

 

Men å stadig bli bedt om å gjøre noe, av en kar som "plutselig" kommer inn i livet mitt og krever å ha autoritet og bestemme over meg... det funker dårlig. Vi manglet begge to respekt for den andre, så hver gang jeg spurte han om han f.eks. gadd dempe seg litt når han spilte gitar, dreit han i meg fordi han hadde oppmerksomheten til mora mi, og prøvde faktisk å gaule litt høyere. Dette resulterte i at jeg sjelden gadd å gjøre noe når han spurte, kun når jeg fikk beskjed om å høre på han hos min mor. Ser jo i ettertid at vi oppførte oss som 4-åringer begge to.

 

At vi to hele tiden kranglet, tærte på forholdet mellom han og min mor, og etter ca 1 år ble det slutt mellom dem.

(Ikke bare jeg som var medvirkende, men mine to stesøstre som da var yngre enn meg og til stadighet snakket om hvor snill og god deres mor var, ihåp om at stefaren min ville "ta til vettet" og komme tilbake til henne. De visste at det såret mora mi når de hele tiden måtte bringe fram hvordan hun egentlig ikke var noen god erstatning. Manipulerende små kvinnfolkhelveter, var det de var.)

 

Angrer jo selvfølgelig litt på at jeg ikke oppførte meg mer modent, men at en fremmed plutselig skal styre livet mitt? For å ikke nevne at jeg måtte flytte til en helt annen kant av landet og samtidig "miste" alle vennene mine og starte helt på nytt.

(Hjalp jo lite at vi bodde veldig avsidesliggende, og nærmeste nabo var hans foreldre. Skulle man noen steder, tok det århundrer å komme seg dit.)

 

 

Er nå ca 8 år siden det ble slutt mellom dem, ikke hatt noen form med kontakt med han siden. Eneste som er dumt med det, er jo at søsteren min mistet en evt. far (og mora mi en partner). Vi flyttet tilbake dit vi bodde før, gikk tilbake til våre gamle liv. Kall meg gjerne egoistisk, men jeg er faktisk glad for det. Kanskje ting kunne vært annerledes hadde jeg oppført meg mer modent, men hvem vet. *rister oppgitt på skuldrene*

 

 

TL;DR: Steforeldre suger.