hulken fanget i norge

[xD^^]

Det er mange ville historier ute og går, men at selveste "Hulken" ble arrestert i Norge må jo ta kaka! Dommen følger nedenfor, selv har jeg tro på at person F enten er Hulken, Supermann eller James Bond.

 

Sakens bakgrunn er at A natt til 11. juni 2005 kjørte enmannspatrulje i uniformert politibil i X politidistrikt. Etter å ha parkert bilen ved et vegkryss i Y for å observere trafikken, så han en Mazda 323 gjøre en u-sving da den nærmet seg krysset. Da A mistenkte føreren for å unndra seg kontroll, opptok han forfølgelse av bilen. Han satte på blålys samtidig som han blinket med fjernlysene for å signalisere at bilen skulle stanse. Mazdaen stanset imidlertid ikke, men økte i stedet hastigheten.

 

Den svingte inn i et boligfelt hvor fartsgrensen er 30 km/t, og vegen har fartsdumper. Bilen holdt her så høy hastighet at den hoppet over fartsdumpene, og det gnistret under bilen når understellet slo ned i asfalten. Ved enden av vegen kjørte bilen inn på en gangveg som var sperret med en metallbom. Etter å ha kjørt mot bommen slik at den ble slått til side, kom Mazdaen på ny inn på hovedvegen. A, som opprettholdt forfølgelsen, satte her på sirenen for å varsle andre bilister og fotgjengere.

 

På dette tidspunktet hadde A hatt kontakt med operasjonssentralen, og to andre politibiler, hver med to polititjenestemenn, deltok nå i biljakten. I den ene bilen satt B og C med B som sjåfør. I den andre satt D og E, med D som sjåfør.

 

 

Etter at Mazdaen hadde kjørt i høy hastighet gjennom et uoversiktlig kryss hvor den hadde vikeplikt, og deretter kom over i motsatt kjørebane hvor den nesten kolliderte med en møtende bil i en 90 graders sving, ba A operasjonslederen om tillatelse til å presse bilen av vegen. Dette fikk han tillatelse til, forutsatt at det kunne skje under betryggende forhold. Det lyktes bilen som B og C satt i, å komme i motsatt kjøreretning av Mazdaen. De skråstilte bilen i vegbanen i et forsøk på å presse Mazdaen til å stanse. Mazdaen stanset imidlertid ikke, og politibilen måtte bråstanse for å unngå kollisjon. Mazdaen kjørte forbi ved delvis å kjøre over kantsteinene langs vegen for deretter å svinge inn på en sideveg. Her hadde A stilt opp sin politibil, og Mazdaen ble tvunget til å stanse.

 

Den tredje politibilen kom omtrent samtidig til stede. Da B så at føreren av Mazdaen forsøkte å rygge, plasserte han sin bil slik at den stengte for videre kjøring.

 

Det er opplyst at den totale kjørestrekningen var ca. 2,5 km, og gjennomsnittshastigheten er beregnet til ca. 65 km/t.

 

 

De to tjenestemennene som ikke var sjåfører, E og C, kom først ut av sine respektive biler. De løp bort til Mazdaen hvor de med sine Maglite lommelykter knuste sideruten på Mazdaens sjåførside. Dette ble gjort for å ”sjokke” sjåføren for på denne måten lettere å få ham ut.

 

 

B gikk til Mazdaens passasjerside hvor han uten fysisk motstand fikk trukket passasjeren, førerens hustru, ut og satt på henne håndjern.

 

 

Etter å ha forsøkt å sette bilføreren, F, ut av spill rent psykisk ved å knuse sidevinduet, åpnet E og C bildøren og forsøkte å trekke ham ut. F gjorde imidlertid sterk motstand ved vekselvis å tviholde på rattet og å lene seg innover i kupeen. Til tross for gjentatte forsøk lyktes de ikke i å få ham ut.

 

 

A, som var den av tjenestemennene med lengst ansiennitet, kom fram til Mazdaen etter at forsøket på å få F ut var påbegynt. Han ville forhindre at F fikk tilgang til kniv eller annet våpen som kunne ligge i midtkonsollen eller hanskerommet. Av den grunn hoppet han opp på panseret og slo til frontruten både med neven og med sin Maglite lommelykt for å ”sjokke” F – uten at det hjalp. Slagene førte til at det oppstod to rosetter i frontruten. Jeg nevner at tiltalen for skadeverk gjelder disse skadene. I den første saken forkastet Høyesterett anken over frifinnelsen for disse skadeverkene.

 

 

Etter hvert fikk E, C og A ved felles anstrengelse F ut av bilen. Hele tiden mens dette pågikk, skrek F ”Jeg er et menneske”, ”Jeg er Gud” og andre utsagn som tjenestemennene ikke oppfattet. Lagmannsretten har lagt til grunn at de hver for seg begynte å bli redde for at de hadde med en person å gjøre som hadde en akutt psykisk lidelse – noe som kunne forklare hans styrke.

 

 

Da de hadde fått F ut av bilen, var neste oppgave å få ham ned på bakken for å sette på ham håndjern.

 

 

E, C og A fikk etter hvert, på tross av det de alle oppfattet som intens motstand, F ned i knestående og delvis også ned på alle fire. De klarte imidlertid ikke å få slik kontroll på armene at det lot seg gjøre å sette på ham håndjern. På ett tidspunkt da alle lå nede på bakken, holdt E armen til F i slikt albuebend at E var redd den skulle brekke. Likevel klarte F å komme seg løs. Han hadde, slik tjenestemennene oppfattet det, en slags kontroll på og koordinering av sine bevegelser, og kom seg vekselvis løs av Es og Cs tak på armene hans. Da søkte den ledige armen inn mot maven og bukselinningen. Dersom de et øyeblikk fikk bedre tak på armene hans, trakk han bena, som A konsentrerte seg om, under seg og spente fra. F hadde kolossale krefter og klarte på ett tidspunkt å komme seg opp i knestående med E og C hengende på seg. Det bemerkes i den forbindelse at E opplyste for retten at han veier 95 kg.

 

 

Fordi F var så sterk og ikke var villig til å gi opp motstanden, og fordi han så snart han hadde en hånd ledig, søkte mot bukselinningen, var det vanskelig for tjenestemennene å omgruppere, for eksempel slik at C og A byttet plass, fordi det innebar at minst en måtte slippe taket helt. Situasjonen var heller ikke slik at det var mulig for dem å rådslå seg imellom.

 

Den av tjenestemennene som kom sist ut av sin bil og frem til Mazdaen, var D. …

 

 

Situasjonen opplevdes av henne som voldsom, og mangelen på suksess som illevarslende og farlig. Da hun så at F delvis klarte å reise seg samtidig som han hadde både E og C hengende på ryggen, ropte hun til A og spurte om hun skulle bruke pepperspray. A svarte ja, og da F’ stilling neste gang var slik at spraying var mulig, varslet hun, slik at de andre kunne trekke seg litt unna, og så sprayet hun to doser, som begge traff godt. F reagerte ikke på sprayen, men ’skjøt rygg’, søkte igjen med hendene mot maven og var på vei opp i stående stilling fordi alle hadde trukket seg tilbake et stykke.

 

 

Tjenestemennene måtte da gå inn i grep med ham igjen – litt for tidlig i forhold til forekomsten av pepperspray i luften.

 

Alle fire hadde nå konstatert at maktanvendelsen og bruken av pepperspray bare ’prellet av’. De tre som hele tiden hadde vært i basketak med F, var slitne, noe D hadde observert, og som var bakgrunnen for hennes forslag om å bruke pepperspray.

 

…

 

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at alle de fire tilstedeværende tjenestemenn ble fortvilet da F ikke reagerte på pepperspray. Han hadde fått to doser optimalt plassert slik tjenestemennene vurderte det, og de var alle kjent med hvor smertefullt et angrep med slik spray er, og at personer som blir utsatt for dette, normalt overgir seg. Unntaket kan være personer som er påvirket av for eksempel amfetamin.

 

 

De måtte konstatere at F både hadde utrolige krefter og en meget høy smerteterskel.

 

C ga i retten uttrykk for at hun og kollegene jobbet i en hengemyr som de ikke kom ut av. E forklarte at han aldri hadde opplevet en slik styrke og en slik motstandsevne hos noen han har pågrepet – hverken før eller senere. D forklarte at hun var alvorlig redd for at kollegene skulle bli skadet da hun så at de heller ikke fikk kontroll umiddelbart etter at F var sprayet, og at han tvert imot var på vei opp i stående stilling etterpå.

 

 

På bakgrunn av at F ikke reagerte på peppersprayen, fant A at det var nødvendig med andre midler, og han slo alt han kunne med Magliten mot baksiden av det ene låret til F.

 

Et slikt slag er uskadelig, men smertefullt, men det hadde ingen virkning. Mens C og E fremdeles ’hang på’ F, slo A med knyttet neve inn i maven på F i et forsøk på å ta fra ham pusten. Slik situasjonen var, fikk han imidlertid ikke inn noe godt treff. A torde ikke ta halsgrep på F. Så sterke som F’ bevegelser var, var A redd for at et halsgrep ville føre til at F ble kvalt. A vurderte om han skulle hente sin hund som han hadde i bilen. Pågripelse med hund fører ofte til skader på den pågrepne, og As hund var i tillegg ’pensjonert’, og således ikke lenger godkjent. A var også redd for kollegenes sikkerhet dersom han slapp tak i F. Det hadde i realiteten ikke gått mange minuttene siden forsøket på pågripelse begynte, …, men alle de tre som var i fysisk inngrep med F, var svært slitne.

 

 

A merket fortvilelsen til de andre og bestemte seg for å slå med Magliten igjen. Han slo denne gangen hardt mot ryggen/skulderen. Fremdeles var det ingen reaksjon.

 

A så etter dette ingen annen mulighet enn å slå F i hodet. Han slo i alt tre slag – alle tre mot den fremre del av hodet – idet han var klar over at slag mot bakhodet er vesentlig farligere. A har om slagene forklart at det første var et løst ’kakk’, der han bare slo ved hjelp av en bøyning av håndleddet. Slaget hadde ingen virkning. De to neste var hardere slag utført ved at armen ble svingt fra albueleddet. Det første av disse to slagene førte ikke til at F oppga sin motstand.

 

Heller ikke det siste slaget hadde slik virkning umiddelbart, men F begynte å blø fra hodet, og han ble såpass satt ut at man klarte å få på ham håndjern. De måtte likevel være to stykker for å få kontroll på F’ venstre arm, og han ble ikke på noe tidspunkt under pågripelsen helt passiv.

[DeadManWalking]

Helt genialt! haha