Få i gang gammel flamme i eks kjæreste? Hardt brudd...

[Gjest En plaget kar]

Heisann.

 

Begrunnet sensitive opplysninger om megselv så velger jeg å lage denne tråden som "Anonym".

 

 

Jeg må nesten begynne med litt bakgrunns historie hvis dette skal bli forstått nøye, så jeg må nesten beklage for at den kan ende opp litt lang og litt (les: ganske) rotete. Håper dette ikke får noen til å velge å ikke svare - hjelp er noe jeg trenger for tiden.

 

 

 

Jeg er en kar på 18 år.9 Ifjor fikk jeg meg en kjæreste som går på samme skole som meg. Dette begynte egentlig med et sammarbeidsprosjekt mellom A og B klassene i et prosjekt, tidlig på året. Et vennskap gikk videre til et forhold, jadda-jadda, hele rabalderet.

 

Vel, for noen uker siden gjorde jeg det slutt. Hvorfor? Jo, jeg ble redd. Etter nærmere 7 måneder (orker ikke tenke på det, så vi sier 7) så hadde mine følelser nådd en ny høyde. Jeg ble rett og slett skremt! Ikke fordi jeg trodde jeg ikke elsket henne mer, men det helt motsatte! Jeg var redd jeg elsket henne for mye i min alder av 18 år. Jeg har alltid villet ønsket å få oppleve en god del ting, som er litt vanskelig når kjæresten er 16 år. Jeg forklarte det ovenfor henne men jeg utelot det at jeg ville gjerne ha noe mer enn bare et vanlig "forhold", og hun ble knust. Jeg klarte ikke gråte med henne. Jeg fikk bare ut latter. Jeg følte meg som en drittsekk, men slik måtte det ende.

 

Nesten noen få dager etterpå så hadde jeg funnet meg en ny en. Såklart ikke en kjæreste, men rotet med en i lang tid (1 måned). Dette var egentlig ikke noe jeg ville, men jeg likte jenten litt og ville få vekk tankene av den forrige. Eksen fikk selvfølgelig has på dette og hun sa til meg at hun misslikte at jeg fant en så fort. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det annet enn... vel, jeg husker rett og slett ikke hva jeg sa engang. Jeg ville ikke noe annet enn å gå tilbake til eksen, noe hun så sønderlig også ville, men som "stor og tøff mann" så følte jeg at jeg måtte stå ved det jeg tidligere hadde sagt.

 

Jeg inviterte hun (eksen) opp til meg en dag for å tilbringe litt tid med henne og kanskje få pratet ut litt om oss, kanskje få henne tilbake. Dette endte ikke slik jeg ville. Jeg fant ut at hun hadde hatt sex med en fordi hun var sur på meg, og da sa jeg rett ut at hun ødelagte all sjansen med å bli sammen med meg igjen, selvom jeg hadde rotet med en. Noen vil gjerne si at jeg ikke hadde noe med det at hun var med noen andre UTENFOR forholdet. Tingen er at det såret meg fordiom. Jeg hadde ikke gjort noe så gale selv fordi jeg var sikker på at jeg kom til å ende opp med eksen min igjen, siden vi begge ville tilbake (bare at jeg var mer "tøff" og prøvde å ikke innrømme dette...).

 

Dette endte opp med at jeg ble knust. Jeg ville ikke ha noe mer med henne å gjøre mer. *men for å gjøre enda en lang historie kort, så tok vi kontakt igjen for å prøve på nytt - som gikk skeis pga en løgn hun ikke klarte å si...*

 

Nå, tror jeg, vi har blitt enige om å prøve IGJEN, nok en gang. Jeg inviterte henne med ut for å henge i byen. Dette gikk forsåvidt greit inntil hun fortalte meg at hun var usikker. Hun sa at hun følte det bra når hun snakket med meg men så fort dagen var omme så følte hun det annerledes. Dette var selvfølgelig ikke noe kjekt å høre, men valgte å heller snakke ut om det enn å bare si "Ok, so that's it?". Endte opp med at hun gråt, mens jeg holdt det tilbake.

 

Senere på kvelden etter vi var kommet hjem til våre hjem, så kjørte jeg ut til henne for å bare si noe jeg hadde på hjertet (ganske langt å kjøre, forresten. Hver sin side av Bergen - faktisk utenfor). Bare det at jeg stod ved døren gav henne et bredt smil og vi snakket i noen minutter. Virket som alt var bra, men hun ville ta det rolig og vil gå ut på fest og sånt. Så vel som det så sa jeg "såklart".

 

Nå står jeg ved et veiskille. Jeg var en ganske deprimert person for noen år tilbake, som hadde prøvd å begå selvmord flere ganger. Lyktes hadde jeg også hadde ikke da-tidens kjæreste våknet. Jeg var en sjalu og udisiplinert drittunge som ikke ville annet enn å ha det godt selv og brydde seg fint lite om andre rundt seg. Nå er jeg en sterkere mann som tar ting som det kommer - ender et forhold på bunn, så gjør det dèt. Ikke noe mer å tenke på - Dør en person, så dør en person. Jeg kan ikke gråte for å få han eller henne tilbake. Jeg føler meg mektig og flink. Ikke noe som kommer nær på meg eller kan få meg lei meg. Unntatt nå...

 

Jeg har ingen ANING på hvorfor jeg har gått tilbake til roten av problemet. Hvorfor har jeg endt opp som mitt gamle jeg? Jeg som var så tøff i begynnelsen? Er det fordi jeg misslikte det eksen min sa til meg, om at hun var usikker? Akkurat nå vil jeg ikke annet enn å ha henne i mine armer og sovne. Jeg har bare lyst å ligge i sengen uten noen forventninger slik som før, men jeg kan ikke. Hun vil ta ting tregt, men jeg klarer meg bare ikke. Jeg har klumper i halsen gang på gang når jeg idet hele tatt ser navnet hennes poppe opp på MSN, facebook, mobilen min eller fra fra andres stemmer. Jeg får rettogslett et sammenbrudd. Jeg gråter IKKE for hverken en person eller en hendelse, men nå gjør jeg det. HVORFOR?

 

Jeg føler at jeg snart når "rock bottom". Jeg har verken snakket eller engang tatt kontakt med noen venner. Jeg har bare ikke lyst. Jeg blir bare kvalm av å tenke på at jeg ikke har henne lengre. Jeg blir kvalm av å tenke på at andre kan ta på henne og hun ta på de når hun er ute. Jeg får rettogslett bare lyst å dra ut dit og dra henne med meg. Tingen er at jeg er en innestengt, voldelig person. Jeg har ALDRI måttet ty til vold mot en person uten at mitt liv har vært i fare (kniv, våpen etc etc)... men nå har jeg fryktelig lyst å enten ende mitt eget liv og/eller gjøre skade på et menneske...

 

Jeg har grått i hele to dager, noe som er rekord for meg å være. Vil ikke mer. Jeg har ikke engang lyst å snakke med min gamle kjære. Jeg blir seriøst kvalm av å tenke på at jeg sitter her og snakker med henne, uten å kunne være med henne. Jeg kan gjøre alt godt igjen, men bare for megselv, ved å utnytte situasjonen, men det ville ikke vært en genuin forelskelse. Jeg vil IKKE få henne til å bli sammen med meg igjen bare fordi hun synes synd på meg. Vil ikke engang la hun ta på meg med mindre det er fordi hun vil av EGNE grunner. Takler det bare ikke. Er drit lei, samt all familiedramaet mellom far, mor og meg.

 

Håper bare hun tenker positivt og ikke gir opp. Sålenge vi begge vil prøve å ordne dette så skal det gå bra. Jeg føler jeg må gå gjennom masse for å akseptere alt hun gjør nå inntil vi er sammen, men det må jeg bare tåle... selvom jeg faktisk ikke gjør det.

 

Hva bør jeg gjøre? Vil ikke tvinge henne til noe, men føler at jeg ikke takler noe mer. Vil bare at alt skal bli som før. Er trist å tenke på at familien min kaller meg en skam for hele familien. Er trist å bli slått uten å tørre slå tilbake...

 

Føler at dette ble svært rotete, men hadde vært kjekt med hjelp. Liker IKKE den personen jeg holder på å bli nå.

[Nidaroo]

Du er med andre ord i hardt vær?

Ta med deg reima ut, ha det moro, og la det skje det som skjer.

 

Lykke til!

[Stinkey]

Wow. Du var et skikkelig rasshøl mot a med andre ord. Du dreit skikkelig på draget vil jeg si. Det var veldig mye tekst så jeg vil ikke quote alt så håper du skjønner hva jeg svarer på.

 

Du lekte tøff fordi du ikke viste følelser? Hvor står du nå da tøffen? Uten dame. That's where! Jeg ble veldig frista til å svare at du gjør best i å la være i å ødelegge mer for hu. Men når du etterhvert sier at du aldri har reagert på å miste noen sånn før så håper jeg du tenker deg tilbake på det veldig ofte hvis du skulle vært i tvil med hu.

 

Jeg tror jeg veit hvorfor du lekte tøff. (Lo når hu gråt.. Hva faen?) Men som du sa så skjønte du at du hadde store følelser for hu. Som igjen gjorde deg redd. Hva gjør mennesker når vi er redde for noe? Vi forsvarer oss av instinkt og det kan fort bli ved å sette på en maske som kan oppfattes som "sterkere"/tøffere.

 

Det jeg syns du bør gjøre og hu fortjener det. Det er å åpne deg fullt for henne og si hva du føler, mener og tenker. Og ikke minst hvorfor du gjorde som du gjorde. Det er ingen garanti at hu kommer til å tilgi deg da, men da "gir du henne ballen", gjør det som er rettferdig for dere begge og etter min mening skjønner hu hvorfor du gjorde ting og at du kanskje ikke er sånn. Og ikke minst må du love at du ikke skal gjøre sånn og tenke over hva du sier i seinere situasjoner. Og mene det selvsagt.

[Wooho]

Vet hun om depresjosntiden din som du hadde for noen år siden?

[Gjest Gjest]

Heisann.

 

Begrunnet sensitive opplysninger om megselv så velger jeg å lage denne tråden som "Anonym".

 

 

Jeg må nesten begynne med litt bakgrunns historie hvis dette skal bli forstått nøye, så jeg må nesten beklage for at den kan ende opp litt lang og litt (les: ganske) rotete. Håper dette ikke får noen til å velge å ikke svare - hjelp er noe jeg trenger for tiden.

 

 

 

Jeg er en kar på 18 år.9 Ifjor fikk jeg meg en kjæreste som går på samme skole som meg. Dette begynte egentlig med et sammarbeidsprosjekt mellom A og B klassene i et prosjekt, tidlig på året. Et vennskap gikk videre til et forhold, jadda-jadda, hele rabalderet.

 

Vel, for noen uker siden gjorde jeg det slutt. Hvorfor? Jo, jeg ble redd. Etter nærmere 7 måneder (orker ikke tenke på det, så vi sier 7) så hadde mine følelser nådd en ny høyde. Jeg ble rett og slett skremt! Ikke fordi jeg trodde jeg ikke elsket henne mer, men det helt motsatte! Jeg var redd jeg elsket henne for mye i min alder av 18 år. Jeg har alltid villet ønsket å få oppleve en god del ting, som er litt vanskelig når kjæresten er 16 år. Jeg forklarte det ovenfor henne men jeg utelot det at jeg ville gjerne ha noe mer enn bare et vanlig "forhold", og hun ble knust. Jeg klarte ikke gråte med henne. Jeg fikk bare ut latter. Jeg følte meg som en drittsekk, men slik måtte det ende.

 

Nesten noen få dager etterpå så hadde jeg funnet meg en ny en. Såklart ikke en kjæreste, men rotet med en i lang tid (1 måned). Dette var egentlig ikke noe jeg ville, men jeg likte jenten litt og ville få vekk tankene av den forrige. Eksen fikk selvfølgelig has på dette og hun sa til meg at hun misslikte at jeg fant en så fort. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det annet enn... vel, jeg husker rett og slett ikke hva jeg sa engang. Jeg ville ikke noe annet enn å gå tilbake til eksen, noe hun så sønderlig også ville, men som "stor og tøff mann" så følte jeg at jeg måtte stå ved det jeg tidligere hadde sagt.

 

Jeg inviterte hun (eksen) opp til meg en dag for å tilbringe litt tid med henne og kanskje få pratet ut litt om oss, kanskje få henne tilbake. Dette endte ikke slik jeg ville. Jeg fant ut at hun hadde hatt sex med en fordi hun var sur på meg, og da sa jeg rett ut at hun ødelagte all sjansen med å bli sammen med meg igjen, selvom jeg hadde rotet med en. Noen vil gjerne si at jeg ikke hadde noe med det at hun var med noen andre UTENFOR forholdet. Tingen er at det såret meg fordiom. Jeg hadde ikke gjort noe så gale selv fordi jeg var sikker på at jeg kom til å ende opp med eksen min igjen, siden vi begge ville tilbake (bare at jeg var mer "tøff" og prøvde å ikke innrømme dette...).

 

Dette endte opp med at jeg ble knust. Jeg ville ikke ha noe mer med henne å gjøre mer. *men for å gjøre enda en lang historie kort, så tok vi kontakt igjen for å prøve på nytt - som gikk skeis pga en løgn hun ikke klarte å si...*

 

Nå, tror jeg, vi har blitt enige om å prøve IGJEN, nok en gang. Jeg inviterte henne med ut for å henge i byen. Dette gikk forsåvidt greit inntil hun fortalte meg at hun var usikker. Hun sa at hun følte det bra når hun snakket med meg men så fort dagen var omme så følte hun det annerledes. Dette var selvfølgelig ikke noe kjekt å høre, men valgte å heller snakke ut om det enn å bare si "Ok, so that's it?". Endte opp med at hun gråt, mens jeg holdt det tilbake.

 

Senere på kvelden etter vi var kommet hjem til våre hjem, så kjørte jeg ut til henne for å bare si noe jeg hadde på hjertet (ganske langt å kjøre, forresten. Hver sin side av Bergen - faktisk utenfor). Bare det at jeg stod ved døren gav henne et bredt smil og vi snakket i noen minutter. Virket som alt var bra, men hun ville ta det rolig og vil gå ut på fest og sånt. Så vel som det så sa jeg "såklart".

 

Nå står jeg ved et veiskille. Jeg var en ganske deprimert person for noen år tilbake, som hadde prøvd å begå selvmord flere ganger. Lyktes hadde jeg også hadde ikke da-tidens kjæreste våknet. Jeg var en sjalu og udisiplinert drittunge som ikke ville annet enn å ha det godt selv og brydde seg fint lite om andre rundt seg. Nå er jeg en sterkere mann som tar ting som det kommer - ender et forhold på bunn, så gjør det dèt. Ikke noe mer å tenke på - Dør en person, så dør en person. Jeg kan ikke gråte for å få han eller henne tilbake. Jeg føler meg mektig og flink. Ikke noe som kommer nær på meg eller kan få meg lei meg. Unntatt nå...

 

Jeg har ingen ANING på hvorfor jeg har gått tilbake til roten av problemet. Hvorfor har jeg endt opp som mitt gamle jeg? Jeg som var så tøff i begynnelsen? Er det fordi jeg misslikte det eksen min sa til meg, om at hun var usikker? Akkurat nå vil jeg ikke annet enn å ha henne i mine armer og sovne. Jeg har bare lyst å ligge i sengen uten noen forventninger slik som før, men jeg kan ikke. Hun vil ta ting tregt, men jeg klarer meg bare ikke. Jeg har klumper i halsen gang på gang når jeg idet hele tatt ser navnet hennes poppe opp på MSN, facebook, mobilen min eller fra fra andres stemmer. Jeg får rettogslett et sammenbrudd. Jeg gråter IKKE for hverken en person eller en hendelse, men nå gjør jeg det. HVORFOR?

 

Jeg føler at jeg snart når "rock bottom". Jeg har verken snakket eller engang tatt kontakt med noen venner. Jeg har bare ikke lyst. Jeg blir bare kvalm av å tenke på at jeg ikke har henne lengre. Jeg blir kvalm av å tenke på at andre kan ta på henne og hun ta på de når hun er ute. Jeg får rettogslett bare lyst å dra ut dit og dra henne med meg. Tingen er at jeg er en innestengt, voldelig person. Jeg har ALDRI måttet ty til vold mot en person uten at mitt liv har vært i fare (kniv, våpen etc etc)... men nå har jeg fryktelig lyst å enten ende mitt eget liv og/eller gjøre skade på et menneske...

 

Jeg har grått i hele to dager, noe som er rekord for meg å være. Vil ikke mer. Jeg har ikke engang lyst å snakke med min gamle kjære. Jeg blir seriøst kvalm av å tenke på at jeg sitter her og snakker med henne, uten å kunne være med henne. Jeg kan gjøre alt godt igjen, men bare for megselv, ved å utnytte situasjonen, men det ville ikke vært en genuin forelskelse. Jeg vil IKKE få henne til å bli sammen med meg igjen bare fordi hun synes synd på meg. Vil ikke engang la hun ta på meg med mindre det er fordi hun vil av EGNE grunner. Takler det bare ikke. Er drit lei, samt all familiedramaet mellom far, mor og meg.

 

Håper bare hun tenker positivt og ikke gir opp. Sålenge vi begge vil prøve å ordne dette så skal det gå bra. Jeg føler jeg må gå gjennom masse for å akseptere alt hun gjør nå inntil vi er sammen, men det må jeg bare tåle... selvom jeg faktisk ikke gjør det.

 

Hva bør jeg gjøre? Vil ikke tvinge henne til noe, men føler at jeg ikke takler noe mer. Vil bare at alt skal bli som før. Er trist å tenke på at familien min kaller meg en skam for hele familien. Er trist å bli slått uten å tørre slå tilbake...

 

Føler at dette ble svært rotete, men hadde vært kjekt med hjelp. Liker IKKE den personen jeg holder på å bli nå.

 

Hadde jeg blitt behandlet sånn av kjæresten min, hadde jeg nok tenkt meg om både to og tre ganger før jeg tol han tilbake.

Du sier du rota med en annen jente for å glemme exen, men tålte ikke at hn gjorde det samme. Hun hadde vel større grunn til å søke trøst og glemsel enn det du hadde skulle jeg tro.

 

Tror det eneste du kan gjøre, er det somn tidligere er blitt sagt, legge alle kortene på bordet og fortelle henne oppriktig hvordan du føler det. Vi jenter vil ikke ha en som skal værre macho inn til beinet, setter mye mer pris på når gutter kan vise følelser.

 

Lykke til, håper du har lært litt..

[Stinkey]

Tror det eneste du kan gjøre, er det somn tidligere er blitt sagt, legge alle kortene på bordet og fortelle henne oppriktig hvordan du føler det. Vi jenter vil ikke ha en som skal værre macho inn til beinet, setter mye mer pris på når gutter kan vise følelser.

 

Lykke til, håper du har lært litt..

Nå har jeg motsatt erfaring av det både i kjærlighetslivet og det jeg ser rundt omkring også. På skolen er det alltid de "tøffe" som rakker ned på andre, svarer frekkt til lærere og voksne osv. som jentene faller pladask for. Selv om jeg ser dette så klarer jeg ikke å forandre meg til å bli bad rett og slett fordi jeg vil være rettferdig mot alle. (Er et stykke unna å klare det også, men heller prøve enn å bare være dritt)

 

Det resulterer dog i at jeg har fått høre at jeg er for kjedelig i lengden eller aldri gjør noe spennende. Men å stå og le av ei jente som gråter fordi hu har følelser for deg... Det er råttent tvers igjennom og hadde jeg sett en kar gjøre det så hadde jeg ikke vært Mr. Nice guy lenger!

[Allighiero]

Nå har jeg motsatt erfaring av det både i kjærlighetslivet og det jeg ser rundt omkring også. På skolen er det alltid de "tøffe" som rakker ned på andre, svarer frekkt til lærere og voksne osv. som jentene faller pladask for. Selv om jeg ser dette så klarer jeg ikke å forandre meg til å bli bad rett og slett fordi jeg vil være rettferdig mot alle. (Er et stykke unna å klare det også, men heller prøve enn å bare være dritt)

 

Selvtillit er vel qluet der.. Angående trådstarters problem så har du vel egentlig ikke så mye annet valg en å være veeeldig ydmyk, forklare alt sammen og gi henne den tiden hun trenger.. Og det med at du stenger alle følelser ute er absolutt ikke sunt, og da kan man fort havne tilbake i depresjon osv.. Det er sunt å få ut følelsene.

[Gjest Gjest]

Hva med å gi slipp på henne?

Dessuten, hva om det ikke funker, da sitter du igjen med enda større sorg.