Lubbne_Ludde Skrevet 26. mai 2008 Del Skrevet 26. mai 2008 Du blir rett og slett veldig depperimert av ditt eget utseende? Finnes det noen skjangse for at du klarer å overbevise deg om at dette er en ting du ikke må deppe over? De som annser seg selv som perfekte er så absolutt i mindretall vil jeg tro. Det å ikke like sitt eget ytre tror jeg er ganske vanelig. Lenke til kommentar
Batnobbit Skrevet 26. mai 2008 Forfatter Del Skrevet 26. mai 2008 Det er det at jeg er skjeløyd som er mest deprimerende. jeg ble en gang dumpet av ei jente pga det =/ Lenke til kommentar
Lubbne_Ludde Skrevet 26. mai 2008 Del Skrevet 26. mai 2008 Sånnt sitter, det kan jeg faktisk forstå. Men bare det at hun faktisk dumpet deg bare på grunnlag av at du er skjeløyd forteller mer om henne enn om deg. Alle jenter er jo ikke sånn. Lenke til kommentar
Batnobbit Skrevet 26. mai 2008 Forfatter Del Skrevet 26. mai 2008 Det er liksom bare noe jeg frykter, jeg ser aldri noen i øynene. Takler det bare ikke. Ørene mine er også for store og de ligner på flaggermus vinger. Også har jeg alltid ett slags trist/alvorlig utrykk når ejg bare er helt vanelig i ansiktet :S Lenke til kommentar
TheClown Skrevet 26. mai 2008 Del Skrevet 26. mai 2008 Nå før jeg starter skal det sies at jeg var et veldig mildt offer for akkurat dette. Da jeg gikk i 8. klasse var jeg veldig usikker på meg selv. Jeg tørte derfor ikke å snakke med mange av de "kule" jentene i klassen. Jeg var rett og slett for redd. Husker en gang at jeg satt ved siden av en av disse jentene, men jeg tørte ikke å si et eneste ord til henne i løpet av hele dagen. Sakte, men sikkert endret dette seg. jeg fant ut at å møte nye personer ikke er fælt, men livsviktig. Folkene du snakker med er like mye menneske som det du er. Det er på ingen måte bestemt at de skal ha mye mer å si enn deg. Du er verdig til å gjøre det du vil. Så sakte men sikkert utviklet jeg meg. Snakket med stadig nye personer, ble venner med nye mennesker og begynte å henge med folk jeg aldri hadde trodd at ville bli vennenen mine. Så her er jeg, 3 år seinere. Jeg ser på meg selv som en gutt som kommer godt overens med de fleste på trinnene. Jeg har ingen problemer med å snakke med noen av jentene lenger. Det er bare å være hyggelig så ordner alt seg. Det skal også sies at jeg kan dra en samtale med ommentrent alle guttene på skolen. Greia er egentlig bare å overvinne usikkerheten, si til deg selv at det er bare mennesker du snakker med. Lykke til Stå på vidre. Bare overvinn denne frykten steg for steg så skal du se at ting ordner seg til slutt! Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå