Tåler ikke familien

[Gjest gutt16]

Jeg er en gutt på 16 år, og bor sammen med min søster, min mor og min far, men liker det ikke. Er veldig trist når jeg skriver dette, skulle ønske jeg ikke trengte det, men det må ut...

 

Jeg kan begynne med min søster. Hun roter over alt, tar ingen hensyn for andres eiendom (setter seg på andres ting, plukker aldri opp noe), ignorerer folk, er kjempefrekk og høylytt. Bruker alltid tingene mine hemningsløst når hun får låne dem, og jeg må bare holde det (sinnet) inne hver gang hun ødelegger dem. Sier jeg at hun ikke får låne dem, blir hun sur og begynner grine høylytt, noe som får foreldra mine til å se rødt og tvinge meg til å fortsette utlån (kan være pc, bok, tv, småting osv).

 

Hun ser at foreldrene våre ikke akkurat er samkjørte, og det utnytter hun til det maksimale. Når jeg blir sur på henne, sørger hun for å skrike max og anklage meg for å slå og banne mot henne, selv om jeg bare har holdt henne i hånda, i de fleste tilfeller for å dra henne til åstedet eller for at hu ikke skal stikke av. Da skjer det samme som nevnt ved låning og konflikten forblir uløst. Hun har ALLTID sluppet unna med ting.

 

Moren min har en pendlejobb til en annen kommune, og sier hun elsker jobben sin. Likevel er hun alltid gretten når hun kommer hjem, og orker ikke annet enn å legge seg et sted og se tv elns. Blir det litt lyd fra oss andre blir hun kjempesur og kjefter seg helseløs. Hun sliter ofte med blodtrykket sitt, men tør ikke å innrømme at årsaken er stress og lite søvn, som lyser ut av hele henne. Hun skal gjøre hundre ting hver dag, er våken til over kl.12, og skyver det hun ikke rekker over til neste dag (inkluderer jobbrelaterte ting). Hun tror 4 uker i syden skal gjøre henne helt frisk, nok til å fortsette slik hun gjør nå. Jamrer alltid over hvor rotete ting er (kan være i alle rom) og hvor lite som er gjort og maser konstant om alt mulig (jeg roter minimalt utenfor rommet mitt, søstera mi står for det meste). Veldig slitsomt å høre på henne. Når hun er med andre så baksnakker hun om hvordan andre foreldre skryter av barna sine, før hun like etterpå sier «men sønnen min har alltid vært en go-gutt, skikkelig flink på skolen og veeeldig moden blablabla». Flaut å være til stede. Hun kan også få raserianfall hvis hun blir terga nok.

 

Faren min...er rar. Skal stå på sine prinsipper uansett. Er som Brandt, finnes ikke grenser for hvor langt han vil gå og hvor stemningsdrepende han kan være for at ting skal ha ordnung, noe det selvsagt ikke har. Han dropper alle tradisjoner og høytider, kommer ikke på foreldremøte (waste of time), og kjefter skikkelig hardt ifra seg. Han er grunnen til at jeg hater matte. Gjør jeg det dårlig på en prøve, noe han finner ut på terminkarakterene, skal han sitte med meg og gjennomgå alt, selv om klokka blir to. Klarer jeg det ikke får jeg kjefta huden full. Sier jeg noe imot kan han bli agressiv. Prøvde det faktisk i advent, da jeg hadde stått ut et halvt år med stress, mas ødeleggelser, kjefting, skole og fritidssysler og hadde fått nok (gikk HARDT utover karakterene mine). Ble nesten kasta ut.

 

Ja, apropos advent: faren min vil ikke være kommersiell og feirer derfor ikke jul, men går opp i loftet og studerer (noen som har lest Epp?). (Moren min er den rake motsetningen, men så langt oppi den andre siden av skalaen at det er irriterende (ikke at hun REKKER mange høytider heller)). Som sagt så er de ikke samkjørte, og de fleste krangler med meg og søster ender med at de argumenterer mot hverandre. Høylytt.

 

På grunn av dette mistrives jeg hjemme. Får ikke gjort lekser eller annet arbeid når jeg er i huset. Ligger derfor ofte etter på innleveringer og skolearbeid. Huset skal være et sted der man kan slappe av, men dagen blir fort ødelagt, eller allerede er det pga noe fra igår. Kan hende jeg bare legger fra meg ting og begraver meg i senga der jeg gråter meg inn i stille søvn. Kan hende jeg ikke får sove pga at jeg er irritert på noen i huset. Jeg får kritikk fordi jeg er mye borte (fritidssysler) og ikke har tid til dem, men så er det en grunn til at jeg heller takker ja til å være ute på oppdrag enn å være hjemme med dem som på hver sin unike måte rister roen min i filler, selv om det må tære på energien. Altså, til tider så er det jo bra, men den stemningen og følelsen er fantastisk skør.

 

Dette ble veldig, veldig langt, men jeg orker ikke å holde det inne lenger.Vil nesten bare flytte ut. Hadde noen tilbudt meg en hybel hadde jeg sagt ja med en gang og brutt kontakten med familien for en god stund. Er det noen som opplever/opplevd noe lignende? Noen som har forslag og råd til hva som kan gjøres?

[Chasseur]

Ett raskt forslag, har du prøv å være mer borte? Om du bor i rimelig grei bygd/by så er det ett bibliotek du kan sitte å jobbe på, kanskje kan det være noe så enkelt som kan hjelpe.

[Gjest gutt16]

nei, men godt forslag. ett hakk i plata er jo at jeg er ute ofte nok bare for andre fritidsgreier, og jeg lurer på hvor mye klaginga vil øke da

[bøllefrøet]

Det er trist at føler det slik...

Men når det gjelder faren din virker det i alle fall som han bryr seg! Selv om han kan være altfor streng, kanskje.

 

Har du prøvd å sette deg å snakke med de to om det da?

Hvis du ikke føler at du kommer noen vei så kanskje du kunne prøvd å bo et annet sted? Fikk ikke med meg om du skrev noe alder, men kanskje du har en tante eller onkel du kunne bodd litt hos? Det er jo ikke så drastisk som det høres ut, innimellom blir det litt mye for oss alle.

[Gjest gutt16]

Nærmeste slektning er i stockholm

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke det samme problemet.... Ihvertfall ikke på samme nivå..... Jeg er 14 btw....

 

Er enebarn, og pappa er utenlandsk.... Han bor ikke i Norge, så jeg valgte å bo hos mamma (de er skilt)... Norge vil alltid bli mitt hjemland....

 

Mamma er grei..... Hun er en idiot, og nøye på teite ting, men allikevel grei..... Jeg må legge meg tidig, og hun er nøye på aldersgrenser på spill og film(15 og 16 år er høyeste)..... Hun er bare glad jeg er mye borte med venner osv..... Hun sier at det er det beste en forelder kan oppleve, at ungen har masse greie venner..... (Hun er ikke kjempeglad i vennene mine, men hater dem ikke )

 

Har også merket at hun er blitt greiere i det siste..... Mindre nøye på å legge seg tidlig og aldersgrenser osv.... hun holder kjeft når venner er der Også ahr hun endelig godt med på at jeg kan ha moped.....

 

Pappa er veeeldig grei!

Jeg tar noen "ferier" til pappa..... som da blir en utlandstur

Han tar meg alltid på kino, driter i aldersgrenser, så lenge det ikke er ren porno eller saw filmer og sånt

Jeg får drikke (ikke mye.... nokså lite, men allikevel) sammen med han..... ikke noe fyll, men litt "smaking"...... Han sier alltid "Ikke nevn noe til mamma da, hehe"

 

 

 

Takk for denne topicen.....

Har nå tenkt litt, og merker at familien min er helt grei....

Har alltid sett negativt på den.....

[MrQuote-on-Quote]

Til trådstarter, familien din høres ikke så veldig spesiell ut egentlig. Høres ut som om faren din bryr seg om at du får en god utdannelse og at du faktisk lærer noe på skolen, noe du vil være glad for når du blir eldre. Moren din jobber så hardt hun kan med å tjene penger til familien, kanskje hun kunne stresset ned litt men ellers er det jo ikke uvanlig å være gretten etter en lang arbeidsdag.

 

At faren din velger å ikke feire jul er et personlig valg han har tatt på grunn av hans verdigrunnlag. Det er jo mange som ikke feirer jul, jehovas vitner og muslimer for eksempel. Nå til dags er jo jul egentlig bare kommersialisert uansett så det har han litt rett i, selv om jeg foretrekker å feire det fordi det er en bra mulighet for hele familien, besteforeldre og onkler og tanter osv. å treffes og sitte sammen over et bra måltid, noe man kanskje ikke får tid til ellers i året. Han kunne jo vurdert å feire jul uten presanger hvis det er det kapitalistiske aspektet han er imot.

 

Søstra di høres ut som ei hvilken som helst søster, yngre enn deg om jeg gjetter rett, og som kjent holder ofte foreldre med yngre søsken. Slapp av, hun blir mer voksen (kanskje mer enn deg) med tiden.

 

Du skal være glad for at du har en familie som holder sammen i disse dager hvor så mange skilles og familier brytes opp. Prøv å gjøre det beste ut av det, se på hva som er bra i stedet for å fokusere på de negative sidene.

[Arthemax]

Du bør kanskje ta opp låneproblemet med foreldrene dine. Si at du ikke blir motivert til å fortsette å låne bort tingene dine til søstra di slik som hun bruker dem. Ikke la samtalen starte fra en krangel mellom deg og søstra di, for da er det lettere at de tar hennes side.

Hvis du vinner gjennom med foreldrene dine uten søstra di tilstede kan du trumfe gjennom neste gang hun vil låne noe og si at du ikke vil låne henne ting lenger, og at foreldrene dine støtter deg.

Planlegg og formuler argumentene og problemstillingen ovenfor foreldrene dine før du tar det opp med dem, og pass på at dere har nok tid til å snakke om det.

Om nødvendig tar du det opp med en forelder om gangen, og håper på at du klarer å overtale begge.

Du kan jo ha en lignende samtale vedrørende den generelle oppførselen til søstra di og si at du ikke klarer å være i huset slik som hun holder på, og at du ikke får arbeidsro til leksene (det bør ihvertfall falle i god jord hos faren din).

Jeg vil si at den beste løsningen på foreldre som ikke er samkjørte er at det er du og ikke dem som finner løsningen på problemene (så de slipper å bruke tid og energi på å krangle seg imellom), og at du oppsøker dem hver for seg og får dem til å bli enige om løsningen.

 

For å være helt ærlig er jeg noe skuffa over faren din. Greit nok at han vil at du skal få en god utdannelse, men da bør han ihvertfall komme på foreldremøte. Holde seg litt oppdatert på hvordan ståa er på skolen, og kanskje bruke mer enn en kveld i halvåret på å hjelpe deg med matten.

 

Mora di bør heller ta seg en liten time søvn framfor å sette seg for å se på tv når hun kommer hjem - det er ikke rart hun blir sliten og irritert...

 

Søstra di er vel som søstre flest, bare litt mer utspekulert, i tillegg til at foreldrene dine ikke klarer å se det.

[Underpants]

Eg trur det hadde vore ein god idé å ta ein prat med læraren din om lekser og korleis det er heime. Kanskje ho/han kan hjelpe deg. Det er også fint å få snakka med ein ven eller ei veninne. Då har du nokon andre enn berre familien din viss du treng nokon.

Prøv også å ta opp problemet med moren og faren din, korleis du følar og kva som kan verte betre. Som Irgendwer seie så er ikkje familien din så uvanleg. Viss familien din vert obs på korleis du har det, trur eg dei vil gjere ein innsats for å gjere at du får det betre.

 

Uansett, prøv å alltid tenke positivt. Det hjelper deg gjennom dagen, og det kan smitte.

Endret 22. mai 2008 av Underpants

[Nopros]

Faren min er helt lik vertfall med lekser og sånn, Skulle egentlig ut med venner men det var noe jeg ikke skjønte i matte og da satt jeg inne i tre timer før pappa trodde att jeg endelig skjønte det selv om jeg hadde skjønt det etter den første halvtimen...

[Programvare]

Helsesøster på skolen din kan være en veldig fin ressurs i slike tilfeller. Har du noen greie slektninger du kan ringe til for å snakke om problemene er det også fint.

[citronen]

Du ække alene gutt!

 

Bare sørg for å tilbringe mindre tid hjemme. Du kan f.eks gå til anskaffelse av fast arbeid, eller vie mer tid til skolearbeid, besøke venner og annen familie, begynne med idrett -

 

Kanskje vil de forstå at du ikke "orker" å være hjemme etter hvert. Da KANSKJE de begynner å ta hensyn. Den siste delen der har jeg håpet på lenge; men har aldri kommet min vei.

 

Haggiz.

[panzerwolf]

Det er nok bedre å prøve og forklare foreldra dine situasjonen først. Fortell begge to at du vil snakke litt med dem om noe alvorlig. Får du ikke noe forståelse for hvordan det er, har du iallefall prøvd. Man kan dessverre ikke "få" folk til å forstå om de ikke vil og heller vil holde på sine egne prinsipper. Men kommer du ingen vei, kan du jo vurdere å kanskje være enda mer borte bare for å få litt ro for deg selv. Jeg tror ikke du skal bare stikke av/ bli mer borte før du har tatt det opp med de.

[Gjest gutt16]

Takk for alle rådene, tar dem til meg.

 

Skulle gjerne ha prata med dem, men jeg tør ikke fordi jeg er redd det vil bli mislykka og bare gjøre ting verre (ev. få dem skikkelig sure).

 

Livet her i huset er en berg-og-dalbane. I det ene øyeblikket er alt helt greit, i det neste så er det en eller annen konflikt på gang

 

Nå prøvde mor mi å gi lillesøstra mi mdårlig samvittighet fordi hun lager mye bråk i huset, og pappa ble sint på hun når hun ikke ville prøve sykkelen til mamma (søs skal få seg ny sykkel, men er uansett ALTFOR lav for mammas sykkel). Så banalt kan det bli.

 

Jeg synes i det hele tatt at foreldra mine er merkelige, og har ikke lyst til å bo med dem og de regelene og normene de tar med seg. Vil bare flytte ut, liksom.Jeg får en skyldsfølelse når jeg setter meg mot dem, fordi de tross alt betaler alt det jeg har av goder som instrumenter, PC, bøker, tv og mer. Ønsker at jeg hadde hatt litt tid og en plass å arbeide så jeg kunne tjent nok penger til å være selvstendig. Prøvde meg som telefonselger, men hater yrket og ga opp etter 1 uke.