Alltid trøtt, lav selvtillit og til tider depressiv

[Gjest nok-en-gjest]

Hei,

Som emnetittelen tilsier sliter jeg med å alltid være trøtt, gjevnt over lav selvtillit, og blir lett depressiv. Aner ikke hva jeg ska gjøre, men uansett skal de bli godt å få det ut her. Jeg er alltid trøtt. Kan legge meg klokken 9 om kvelden og stå opp halv 12 dagen etterpå, og fremdeles er jeg trøtt. Vil sove, og gjør det gjerne om jeg legger meg ned. Er det normalt av i en alder av 16? Videre sliter jeg med selvtillitt, det har jeg ofte gjort. I kombinasjon av at jeg er noe sjenert av meg, tror jeg kanskje jeg er forårsaket det selv. Ringer ikke hvemsomhelst for å "være med dem" eller noe, simpelthen fordi jeg føler meg til bry for dem. Hvorfor skal de gidde å snakke med meg tenker jeg alltid. Et godt eksempel er på Facebook. Jeg greier aldri å legge til noen som venn, fordi jeg ikke vet om de vil synes om det er greit. Nå har de fleste lagt meg til riktignok, så sånn er det. Den følelsen er sinnsykt irriterende å bære rundt på, men jeg greier aldri å la være.

Og når jeg ser at folk at en god kompis eller veninne er sammen med/flørter eller lignende, så får jeg alltid en merkelig og ganske vanskelig følelse å beskrive. Akkurat som om jeg ikke er som dem, jeg føler jeg har et handycap, uten å helt vite hva. Det er nesten umulig å beskrive, men en vemmelig følelse. Og den er der hele tiden. Tenker ofte jeg ville likt å være som dem. Skulle ønske jeg var samme "art" som dem. Men det er jeg jo, er jeg ikke? Utrolig irriterende, og selv om jeg sier jeg må bli kvitt følelsen, blir jeg det aldri.

Blir også veldig lett depressiv av dette, og har om ikke i år, tidligere slitt med depressjoner av slike grunner. Før jeg avsluttet ungdomsskolen var jeg så langt nede jeg noen gang har vært, og tenkte til stadighet på fred, og gikk rundt med forstyrrende tanker. Om meg selv.

Heldigvis er det over nå, i stor grad fordi jeg går på en linje jeg trivs på, og faktisk har gode karakterer nå.. Aner ikke helt hva jeg spør om nå men, noe jeg kan gjøre? For å bli kvitt dette? Jeg blir faen meg gal, hater det. Av og til blir jeg fylt med slik et sinne at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg! La meg gjette en gang; på tide å oppsyke psykiater, hva? Skriver som gjest for å ikke si dette for høyt. Det har jeg ikke baller til.

[marlboro!]

-

Endret 23. august 2008 av marlboro!

[Gjest gjest-igjen]

Jeg også hadde en periode jeg var oppe, det var sommeren til niende klasse. Jeg trente og tok av en del kilo, som har komt tilbake nå.. Kostholdet la jeg også om, men det kom gradvis tilbake, sammen trøttheten. Jeg orker ikke å trene. Iallefall sjelden. At jeg ble veldig depressiv i en periode (begynnelsen på tiende) gjorde at jeg til tider ikke trente i det hele tatt. Nå går jeg i ny og ne, men det hjelper ikke så mye. Bare når jeg er ildsint.

Psykolog er nok verdt et forsøk. Føles likevel litt teit å sitte å klage på hvor fælt en har det til en helt fremmede synes jeg, men får vel prøve.. Takk for svar forresten, det hjelper virkelig å høre at jeg ikke er alene

[ole_marius]

er selv litt sjenert og er ikke venner med hvem som helst. det jeg trengte var en vennegjeng som jeg kunne stole på og begynte da for 6 eller 7 års iden i speideren og er nå en aktiv medlem og leder.

 

tipper allerede at du tenker: speider? Hmm... hjelper ikke de gamle damer over veien?

 

vi gjør faktisk ikke det, vi har putekrig, tent på en del trær i skogen, mumifisert en av medlemmene vi skal nå på 17 mai drasse med oss en diger sofa på speider toget og drasse den med oss opp på et fjell samt lage en flåte av den.

jeg tror du ville ha likt deg i speideren, vi har en tja.. litt særegen humor som ikke alle helt forstår med vi er venner gjennom tykt og tynt, vi i bodø speideren drar på masse turer, vi var bla i polen i fjor og vi skal nå i sommer på en leir og til neste år til island og sveits.

 

angående trøttheten er det ikke annet å gjøre enn å spise riktig og prøv å spise til samme tid hver dag, trene er også viktig, jeg selv hater å trene men jeg gjør det av den grunnen at jeg vil inn på befalskolen etter videregående.

 

mvh ole

Endret 15. mai 2008 av ole_marius

[Catkin]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Du burde snakke ut om problemene dine. Jo mer bevisst du er på problemene, jo lettere er det å løse dem. Det var hvertfall det som hjalp meg. Og husk at det ikke er noe å skamme seg over.

[Gjest nok-en-gjest]

Nei jeg er enig i det, men det er ikke så fryktelig enkelt..

Med en fagperson kanskje, men ikke med venner og familie.. Men jeg er helt enig med deg ellers. Igjen er det godt at flere enn meg har det sånn.. Takk for at alle er så åpne.

[CombatPsycho]

Er selv alltid trøtt. Blir aldri helt uthvilt, uansett hvor mye jeg sover. Føler meg til tider veldig fjern også, vet ikke hva det kan være jeg :/

[Catkin]

Siktet først og fremst til en fagperson, ja. Men det hjelper også at familien/eventuelt venner er klar over det så du ikke trenger å skjule det. Aldri lett å føle at man er alene om noe.

[marlboro!]

-

Endret 23. august 2008 av marlboro!

[asfalthore]

Jeg blir trøttere desto mere jeg sover. Føler at rundt 7 timer gjør meg i bedre form om dagen enn om jeg sover i 12 timer. Desto lenger jeg sover desto mer drørmmer jeg også, og det kan være ekstremt plagsomt.

[Eryk]

Å være søvndrukken suger, ja.

[Gjest Guest_Lille meg_*]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, det kunne vært jeg som hadde skrevet det - i et av de utallige forsøkene jeg har gjort på å beskrive hvordan jeg har det. For meg kom det etter at jeg var ferdig på videregående. Hadde egentlig slitt noe med det siden ungdomsskole-årene, og er jeg helt ærlig er det mange år siden jeg følte at alt var fint. Nå er det tre år siden jeg sluttet på videregående, og jeg har det ikke så mye bedre.

 

Jeg ser selv at dette er på grunn av min egen stahet og usikkerhet. Gjennom hele livet har jeg hatt en ide om at jeg er sterk, og kan dermed ikke vise noen at jeg føler det slik. Gråtetoktene tar jeg bak lukkede dører, og har ¨lært meg å "gråte ut" om kvelden, dersom jeg merker at jeg nesten sprekker.

 

Har i flere år skjønt at jeg ikke kan klare dette alene, men så kommer stoltheten inn igjen. Jeg kan ikke fortelle for noen at jeg føler det slik. Venner eller familie orker jeg ikke fortelle det til, selv om det nok hadde vært bra om de visste de, både for at de kanskje kunne skjønt hvorfor jeg oppfører meg som jeg gjør, men også at jeg kunne sluppet å skjule det mer. Kanskje noe av presset kunne forsvunnet da. Jeg går konstant rundt å kjenner at jeg trenger en klem, og en skulder å gråte på, for det blir for ensomt å gjøre dette alene nesten hver natt. Jeg orker bare ikke.

 

Uff - ikke spesielt oppmuntrende for deg dette, men jeg vil at du skal vite at du ikke er aene om å føle deg slik. Det er ikke noe galt med deg, du trenger bare litt hjelp til å komme på beina igjen. Og jeg anbefaler deg å oppsøke hjelp, gjør det mens du fortsatt orket. - Jeg prøver nå, har snakket med en veninne, sagt at jeg må snakke med henne om noe, og satser på at jeg klarer å fortelle henne hva jeg vil. Hun er den eneste jeg kanskje orker å snakke med, tror kanskje hun har skjønt noe at ikke alt er bra for tiden.

 

Lykke til til deg, håper det går bra med deg. Du er sterk, bare du ønsker det selv.

Medfølende klemmer fra lille-meg.