Når "pappa" bare blir et ord...

[PantZman]

Føler med deg. Faren min har alltid vært litt gjerrig(?) når det kommer til penger. Men historien min er ikke helt den samme.

 

Kan ta den korte versionen

 

Moren min måtte (ca 27 år gammel dengang) flykte/flytte med sine 3 små på fire(datter), seks og åtte år etter mye vold i hjemmet. Volden gikk i hovedsak ut over mor den mellomste ungen (meg) og litt den elste.

 

Vi på besøk hos han annenhver helg noe som vistnok var ganske vanlig i slike situasjoner på den tiden. Vi dro egentlig på besøk da det passet seg.

 

Forholdet vårt har vært mer venn enn far, selv om han heter pappa.

Av hjelpemiddler har vi ikke fått noe særlig mer enn det loven sier han må gi oss. Bil er vel det største han har hjulpet oss med da vi fylte 18.

 

Den gang jeg gikk på videregående og sleit med stor depresjon og div andre ting jeg ikke vil gå inn på nå så ringte moren min fortvilet til han og ba ham snakke med meg. Det eneste svaret hun fikk var at alle har problemer(kanskje ikke ordrett, hørte det fra min mor i ettertid).

 

Moren min har en meget lavt lønnet jobb så vi ungene har måtte skaffe oss det meste selv om vi ville ha noe annet enn det vanlige - mat/klær/tak over hodet.

 

Vet ikke hvordan jeg skal beskrive faren min. Han kan bare være veldig rar når det kommer til familie.

 

Kunne skrevet så mye mer men prøver å legge dette litt bak meg. Så dette får holde.

[Nymph]

Uff da.. må si denne tråden passer litt bedre til deg da. Kjip situasjon du er i, håper det går bra med deg

[PantZman]

Går bra med meg. Det har satt sine spor men har med tiden fått lagt mye av det bak meg. Har fremdeles et venneforhold til faren min og det fungerer greit nok.

[enator]

hva skal man si til en sånn sak?

man er der ikke selv og opplever det som er ondt og det som er bra.

 

har en heller merklig familie som har gått ut over stort sett de fleste i omkrets.

min far døde når jeg var 9 og min søster var 14.

(det gitt nok værre med henne er jeg redd)

 

det har alltid vært anstrengt hjemme hos "mor",

pga, latskap (ville ikke jobbe) osv.

 

så startet jobb når jeg var 14 og har mer eller mindre jobbet siden det.

har GK elektro og det er det.

 

min mor har KUN hjulpet min søster,

der pratet vi leilighet, lappen, bil, lån, jobb, osv.

jeg har jobbet for alt jeg eier og har.

 

har klart meg rett bra,

er 23, har barn, skal flytte fra Irland til sverige og vil få mer enn ok lønn for hva jeg gjør.

 

dette er min måte gi to stor langefingre til min "mor"

(ok det ble litt meg MEG her men)

 

On Topic:

 

det din pappa holder på med er verken sundt for deg eller han.

forskjellen mellom dere to er at du merker det nå og han vil merke det senere.

 

det jeg ville gjort var og ikke be om NOE,

hvis han vil ha alt på sine kriterier så må han få merke at hvis han skal klemme inn flere personer i et liv vil det bli kriterier fra flere enn bare han.

 

det sterkeste ordet man kan si til din far virker som om det ville vært "NEI".

som i: "nei jeg vil ikke møte ny flamme" "nei jeg vil ikke måtte behøve og rope om hjelp, når fedre skal være der usett og uhørt"

"sammvær er mer enn bare en gratulasjon på dager som er viktig for meg, det burde være mer viktig for deg og."

 

jeg ville faktisk spurt rett ut hva det er han vil.

om han bryr seg,

om han ihvertfall føler seg LITT skyldig for og ignorere sitt barn.

 

pappa er mer enn bare en tittel,

det er en livsstil fylt med selvoffring, penge mangel:P og kjærlighet.

 

 

håper du fikk noe ut av posten,

[Nymph]

Bra post!

Jeg kom til han i fjor sommer og jeg visste han hadde vært litt med ei ny dame. Men da jeg ble hentet på flyplassen presterer han å si "det er ei hjemme som venter på deg. hun har gledet seg i flere dager". Jeg ble helt sånn "WHAAAT"??, og da hadde jeg ikke noe valg. hun bor i utlandet, og hva skulle jeg gjøre liksom??

 

Andre gangen var jeg der i vinterferien i år, og han kjørte helt til oslo for å hente henne (ny dame dette). Jeg sa jeg ikke ville møte henne, men han hadde allerede kjørt (jeg var på besøk hos min ste-søster den ettermiddagen). Da hadde jeg heller ikke noe valg. Jeg sier i fra men det hjelper ikke.

 

Og jeg fikk akkurat vite at han har blitt sammen med hun utenlandske igjen, som kommer heeeelt sikkert til å være der i sommer, når jeg har avtalt å besøke han i 3 uke. FLOTT!

[PantZman]

Høres nesten ut som en rundbrenner han faren din. Som om han ikke er ferdig med ungdoms årene enda.

[enator]

Bra post!

når jeg har avtalt å besøke han i 3 uke. FLOTT!

 

vel dette begynner og høres ut som narcisissme fra din fars side. ( mer om det her )

synd og måtte si det men hans livsstil vil smelle hardt tilbake.

 

personlig så har jeg alltid holdt meg på avstand når jeg har møtt min mor's nye flammer.

(har faktisk vært frekk til tider, men hei hvem har ikke vært 14)

et enkelt nikk med skallen i retting flamme og spør: hvor lenge blir du da?

 

men igjen enkelte vil jo alltid ha det sånn at man tar det mer inn på seg enn andre.

har engentlig ikke brydd meg stort hva mor holder på med.

men igjen blir dette personlig, av hva man takler og hvor mye man kan bli krenket.

 

hadde jeg vært i dine sko hadde jeg holdt en stram maske på utsiden og latet som om jeg ikke brydde meg stort.

hvis an vet at du alltid er der når han ber om det og sitter stille i et hjørne (jeg sier ikke at det er eksakt det du gjør)

vil han ta det som et svakhetstegn og ikke bry seg stort.

hvis han føler at du er "på vei vekk" fra han så tror jeg han faktisk vil kjenne litt panikk og ta mer hendsyn.

(fikk du noe ut av dette er du god,. meg:rotskalle)

funket ihvertfall med min mor.

(nå bor jeg i Irland så det er vel litt sent)

 

så igjen håper du skjønner mitt poeng her og kanskje du kan få litt ut av det.

[trollhatt]

Syns jeg høres ut som en passende måte å være på ja enator.

Utenom det så er det vel egentlig bare å stå på sitt om du på død og liv ikke vil møte de nye flammene - unngå omgang med dem så langt det lar seg gjøre.

[Gjest Slettet-XHLacM]

Tror du det kan hjelpe å printe ut denne tråden å sende i brev til han?

[Pjokk]

Mine erfaringer: Mamma og pappa skilte seg da jeg var 2 år. Mamma har byttet kjæreste noen (5) ganger i løpet av de siste 25 årene, ingen av de har opptrådt som farsfigurer for meg. Pappa er en vellykket forretningsmann med ett langt ekteskap (utenom mamma) og ett forhold bak seg. I all hovedsak er jeg blitt "lært" at kjærester kommer og går i mine foreldres liv. Jeg har hovedsaklig bodd hos mamma, unntaket er fra jeg var 11-12 + 2 mnd da jeg var 14, da jeg bodde hos pappa.

 

Bra post!

Jeg kom til han i fjor sommer og jeg visste han hadde vært litt med ei ny dame. Men da jeg ble hentet på flyplassen presterer han å si "det er ei hjemme som venter på deg. hun har gledet seg i flere dager". Jeg ble helt sånn "WHAAAT"??, og da hadde jeg ikke noe valg. hun bor i utlandet, og hva skulle jeg gjøre liksom??

 

Andre gangen var jeg der i vinterferien i år, og han kjørte helt til oslo for å hente henne (ny dame dette). Jeg sa jeg ikke ville møte henne, men han hadde allerede kjørt (jeg var på besøk hos min ste-søster den ettermiddagen). Da hadde jeg heller ikke noe valg. Jeg sier i fra men det hjelper ikke.

 

Og jeg fikk akkurat vite at han har blitt sammen med hun utenlandske igjen, som kommer heeeelt sikkert til å være der i sommer, når jeg har avtalt å besøke han i 3 uke. FLOTT!

Det er bestandig vanskelig når foreldre finner seg en ny, uavhengig om det er en kjæreste, en de kommer til å gifte seg med, eller bare en flørt. Sjalusien, som jeg har opplevd uttallige ganger selv, er ikke noen spesielt hyggelig følelse, alle vil vi helst "ha våre foreldre for oss selv". Det er også ting som den nye partneren/"ste-far/mor" normalt sett er klar over. Det er ingen som forventer at dere skal være bestevenner fra første stund, selv om sikkert faren din håper det skal gå bra. På samme måte som han håper du har det bra, håper han vel at du ønsker det samme for ham.

 

Jeg tror du må forsøke å se bort ifra den personen han har funnet seg, hvorvidt det er en flamme eller en livsledsager, og tenke på hva du ønsker ut av ditt forhold med din far. Problemene dere har i deres forhold har egentlig ikke så mye med hans kjærlighetsliv og gjøre. Som andre i tråden har sagt, er dialog den eneste muligheten for at du og din far skal kunne ha ett forhold som begge trives med. Jeg gikk igjennom mye av den samme saken med pappa, han var fraværende størstedelen av oppveksten min, og med voldstendenser fra hans side ovenfor kvinner, var vi igjennom rimelige mye heftige diskusjoner og beskyldninger. Jeg valgte tilslutt å la være å opprettholde kontakten med ham i 2001, og har ikke hørt ett ord siden. Det er mitt valg, og noe jeg fremdeles står for. Selvfølgelig ikke dermed sagt du kommer til å gjøre det samme, eller at du bør gjøre det samme, men jeg syns dere begge fortjener at dere får en skikkelig prat om deres forhold, og hva som skal skje videre. Når forholdet deres består av masse "rusk", kommer det bare i veien for at dere begge kan ha ett skikkelig far/datter - forhold.

 

Så mitt relativt radikale forslag er å sette ham opp i ett hjørne ved å spørre hva han ønsker ut av forholdet dere har, og samtidig forklare hvordan du føler det. Uansett skal du ha for å prøve og forandre noe som jeg vet tar masse energi og karakter og forandre.

[Eryk]

Pappa er for meg en ukjent mann som bor i huset vårt. Tåler ikke kritikk, gjør ingenting, verdsetter ingen(ting). Drittsekk til tusen.

[LOOM]

Det er synd det er slik, men enkelte vet rett og slett ikke bedre. De lever kanskje i sin egen verden, og har ikke stort sett annet enn seg selv å tenke på. Hvor ofte tar du kontakt med faren din? Hvis det kun er når du trenger penger så skjønner jeg hvorfor han sier dette. Problemet er nok at han tror du bare er der for å spør etter penger, og kanskje ikke forstår at du har ett vanskelig forhold til han som gjør at dere ikke har spessielt bra kontakt? Noe som igjen gjør at du bare tar kontakt når du virkelig trenger han..

Jeg vet ikke hvilken kontakt dere har, så det er litt vanskelig å gi tips. Det er heller ikke sikkert at det hjelper å komme i ettertid og klage på hvor lite han egentlig har gjort mot deg/hva han burde gjøre i forhold til din mor, men det er kanskje måten å få han til å innse situasjonen?

Vet han at du vil være med han hele tiden når du er på besøk? Kanskje han ikke takler det, eller at du egentlig ikke vil være med han? Har du pratet med han om forholdet dere har?

 

 

Bare noen mulige pekepinner fra meg...

Endret 13. juni 2008 av LOOM

[Nymph]

Han har liksom alltid fått gjort det han selv vil hele tiden. Ingen som har sagt noe. Men nå syns jeg det går litt langt, når jeg nå er 21 år. Også nå fortsetter han med å "bestemme" hele tiden. Om jeg kommer på besøk skal han alltid bestemme hva vi skal gjøre, og spise. Han lever sitt vanlige liv, og jeg ender opp forran TV'n.

Jeg skriver mail så ofte som jeg kan når han er i USA, for da kan jeg ikke ringe han. De har bare satelitt-tlf der, og det står alltid unknown når han ringer.

[LOOM]

Bra du har kontakt ellers også, men da lurer jeg litt på hvorfor han synes du maser om penger hele tiden. Da du faktisk skriver mail og ringer ellers også.. Har du spurt på forhånd om dere kan være sammen? Sagt ifra at du faktisk ikke vil at han skal dra ut, men være med deg når du kommer på besøk?

Det kan jo godt være han ikke takler situasjonen å drar ut for å være på trygg grunn..

[Nymph]

Ja, jeg sitter ikke i soffan og sutrer nei JEg har prøvd å sagt ting på en fin måte, men han skjønner det ikke. Og han har et voldsomt temperament, og jeg er litt redd for at han skal bli sint på meg hvis jeg ikke gjør som han sier. Det kan ha noe med at han var veldig høylytt og fort jæævli sinna da jeg var ung også, og derfor jeg "lærte" meg til å holde meg unna. Han vrir også på det som skjer, og jeg HAR aldri BARE kontaktet han for penger. MEn jeg har jo måtte spørre mamma om penger til klasseturer også?! Det har jo alltid gått greit?.......

[LOOM]

Vanskelig sak dette her.. Jeg aner ikke hvordan han tenker, kanskje han syntes at han også var med på betalingen av den klasseturen da han betalte barnebidrag? Men det høres jo ut som du må få han til å skjønne dette, så det holder kanskje ikke å gjøre det på en fin måte da du har prøvd dette gang på gang? Jeg skjønner at det å ta opp dette skikkelig er litt vanskelig pga tidligere erfaringer, men samtalen burde jo gå bedre nå som du har kommet inn i de voksnes rekker. Jeg forstår ikke helt hvorfor han skal bli sur når alt du spør om er å få være med han når du er på besøk. Føler du at du vil ta opp det med pengene kan du jo få det på banen til slutt hvis du merker at samtalen går fint..

[enator]

problemet med folk som blir fort og veldig sint og høylytt er at man aper VELDIG fort etter og forsøker og overdøve hverandre.

 

(man lærer noen nyttige saker i forsvaret:P )

 

hvis du tar opp et tema han blir sint for,

fortsett samtalen med en behagelig og rolig stemme.

han merker det ikke så bra selv men etterhvert vil skriking bli til vanlig prat igjen.

(fordi hvis du ikke roper tilbake, tror han at han har vunnet)

 

skriking VS skriking blir som regel til mer og mer og mer osv.

samme gjelder rolig prat.

(en annen greie er og prate som om man retter på barn: f.eks Hey, vi gjør ikke sånt her eller sånn oppfører vi oss ikke, men det inne bærer mye kroppsspåk også.)

 

kan være verdt et forsøk neste gang han blir sint.

[LOOM]

Det er sant. Det var vel egentlig det jeg la i at samtalen burde gå bedre når man kom inn i de voksnes rekker. Det burde bli mindre skriking, og blir det det fra den ene parten burde det kunne roes ned ganske greit da man selv ikke trenger å heve stemmen for å "ta igjen". Det er jo ikke verre enn å kommentere at den ene parten bare skriker, og at man burde kunne ta en alvorlig prat sammen uten å heve stemmen for å "vinne" over motparten.

[enator]

sant så sant..

men man blir fort opphisset og vil skrike høyere enn motparten uansett hvor gammel man er,,

[LOOM]

Joda, men jeg har det inntrykket at mange blir mer sivilisert når man blir edre. Når jeg var mindre (10 and less) kunne jeg godt ha trampet inn på rommet og slengt døra så hardt at bildene datt fra veggen, eller skreket så høyt at ingen hørte seg selv tenke. Det bedret seg jo med alderen, og nå vet jeg jo at man faktisk kan løse det ved å ikke heve stemmen. Faktisk blir det både raskere og bedre løst. Når man er voksne begge to kan man prøve å ta en timeout og spørre hvorfor motparten roper - og heller spørre pent om at man kan fortsette dette som en vanlig diskusjon. Når man er 8 år er verden og alle teite, da blir det liksom umulig og holde en diskusjon når man først har nådd ett slikt stadie