Når "pappa" bare blir et ord...

[Nymph]

Jeg er bare så j**vli lei av alt sammen. Syns jeg har vært flink egentlig. En dag i sommerferien 1989 bestemte min far seg for å dra fra oss. Jeg var nesten 2 år, og vi hadde planer om å dra på feire. Pappa og mamma hadde lånt onkel sin campingvogn, og skulle reise med et vennepar. Kvelden før fant pappa "plutselig" ut at dette gadd han ikke mer, og han flyttet til vestfold (Vi bodde i trøndelag). Mamma fikk lov å bli med hvis hun ville, men det turde hun ikke satse på, siden han tydeligvis gjorde det HAN selv ville uansett...

 

Besøkte han et par ganger i året, og han kom opp til trøndelag på min første skoledag. Barnebidrag har han betalt helt frem til jeg ble 18, men han jobber i utlandet så han oppgav myyyye mindre inntekt enn det han egentlig hadde, så det var lite i forhold.. Men mamma brydde seg ikke om å krangle med han, så har heldigvis sluppet dét styret.

 

Det som er så fucka er at mamma ALENE har hjulpet meg med mopedlappen, billappen (pga en avtale om at jeg ikke skulle røyke før jeg ble 18), hele konfirmasjonen + bunad, båtmotor (2-hesters, men allikavel ), sydenturer, klasseturer, 2 snowboard, husleie, soffa, ting til leiligheten osv.. Jeg har aldri krevd å få noe, men har allikevel vært utrolig heldig som har en mor som har villet hjulpet meg når jeg trenger det. Hun jobber i en dårlig betalt jobb også.

 

Hvor er da PAPPA i bildet? Jo, han jobber som kaptein på cruiseship og tjener fett. Når jeg skriver dette har han faktisk fått seg ny jobb i USA. Helt sinnsyk jobb med både 100 000kr bonuser og masse annet. Så i praksis ville det ikke vært noe sak for han å hjelpe meg litt..

 

Men gjør han det? Nei.. Han ruger på alle pengene sine selv, og kjøper seg nye biler og snøfresere (selv om det snør max 30 cm i oslo om vinteren)! Har kanskje spurt han om penger 4 ganger i mitt liv. Lommepenger til klassetur i 10'ende, litt hjelp til leia da jeg ble eneboer, og annet smått..

 

Det jeg får høre er at jeg "bare ringer å spør om penger", men det er ikke SANT! Jeg gruer meg lenge før jeg ringer... Får alltid høre at han er heeeeeelt blakk, og ikke har råd. Rart det.. Så all vekten har vært på mamma. Jeg klarer meg fint selv også, men av og til har det vært sinnsykt trangt her, og jeg har kun levd på ris i 2 uker pga pengemangel. Det er ikke morsomt..

 

Han husker ikke på alle gangene jeg har spurt om han kan komme hit å se på leiligheten min (han er jo tross alt hjemme i 2 mnd når han har fri.. Men han er for egosentrisk.. Alt må skje etter hans plan. Akkurat som farfar, som jeg ikke har sett siden jeg var 4 år.

 

Han skilte seg fra stemoren min i forfjord, som jeg hadde kjent i over 14 år. Nå har han nye damer hele tiden som jeg må møte. Det er ikke noe seriøst likevel sier han, og selv om jeg sier i fra om at jeg ikke vil møte de, så bryr han seg ikke noe om det. Kjører til oslo og henter henne tilbake så jeg må bo med de i noen dager.. Faan ass..

 

Det er så sykt irriterende å ha en far man ikke kan stole på når det virkelig gjelder... Kjenner jeg er trist inni meg når jeg prater om han også, og jeg tror ikke jeg klarer å ta opp alt dette med han, uten å gråte. Jeg er liskom så trist-sinna for at han aldri har vært der for meg. Hvis jeg kommer på besøk er alt etter hans plan også, ddrar å besøker kompiser.. Jeg ser på tv.. Gøy... Nei.

 

 

Blei langt dette, men nå som jeg leser til eksamen er det godt å få det ut. Jeg tenker alt for mye på dette..

 

 

Edit: Kom med egne erfaringer, historier om din far, eller evt hva jeg kan si/gjøre etter hvert...

Endret 14. mai 2008 av Lise04

[lamial]

Jøss, jammen mange egoistiske fedre som gir faen der ute. Har en sånn selv.

Min dro ikke før jeg var 17 riktignok, men da gjorde han det på en slik måte at det virkelig satt i også. Har hatt sporadisk kontakt siden det, men nå er det helt dødt. Han kunne like gjerne vært død.

[Timeo]

Høres temmelig egoistisk og likegyldig ut ja. Tipper han kommer til å angre når han blir gammel og havner på sykehjem og han ikke har noen barn som kommer og besøker han. Da tenker jeg pengene ikke kommer til å være så viktige lenger.

[Skosåle]

Uff, er tragisk når sånt skjer. Lurer på hvordan det hadde vært uten en pappa, sikkert ikke noe gøy

[Timeo]

Og hvis du bare har ris og ete så burde du ta deg en tur på nærmeste sosialkontor, der kan du få krisehjelp og det har du rett på hvis du er helt blakk, bare ta med en kontoutskrift og så får du deg sikkert en tusenlapp eller noe sånn at du kan få kjøpt noe skikkelig mat.

[Nymph]

Det var heldigvis bare den her mnd jeg måtte spise det, for det var strøm og mange utgifter den her mnd..

 

Han har jo bare meg også.. Hans eneste datter liksom.. Er bare så kjipt

[Notatblokk]

Syns du skal ta den trist-sinna praten med han jeg, uansett om det kommer til å sette deg i en sårbar situasjon. Uansett om han oppfører seg som en dritt til vanlig, så har du hvertfall ditt på det absolutt tørre, og han vet da hvordan ting føles for deg. Bare husk på å si at dette er hvordan det føles, prøv å ikke gå rett i strupen på ham (selv om jeg veit det er fristende) med masse beskyldninger. Du ønsker jo antakelig mer dialog, ikke krangel. Og dersom dere blir sittende i hvert deres hjørne av sofaen og hogge etter hverandre er jo samtalen meningsløs.

 

PS: Moren din høres jo knall ut

[Nymph]

Ja det er nok best. Jeg og pappa er også ganske like, bortsett fra at han ei lunte på 1 mm.. Så han blir fort VELDIG sinna. Derfor jeg gruer meg..

 

Takk Gud for mamma! og etter jeg flyttet ut ; også stefaren min. Han var en pest da jeg bodde hjemme, men han har faktisk betalt halve soffan min og 1/3 av mopeden min.. alene Det er digg

[Snublefot]

Man velger ikke foreldrene sine dessverre. Sett pris på moren din og pass på å fortell henne at du setter stor pris på henne og det hun har klart alene. Lett å glemme den andre siden når man har en kjip far. Alt i alt så er det faren din som vil angre. Når han får noen år til på baken og du har fått dine egne barn, vil han se hvor fort du har vokst opp og hvilke fantastisk mulighet han har gått glipp av. Pass på å velg deg en mann med de riktige verdiene og elsk dine barn til døde. Er ikke så mye annet du kan gjøre.

[Xell]

kjip når foreldre ikke gjør insats for barna sine. Men da tenker jeg mest på kontakt og samvær. Jeg synes du burde bryte med han om det er slik du føler.

 

Men jeg synes det er rart at du klager over at dere har hatt det så trang økonomisk. Jeg er selv vokst opp med to foreldre med middels god intekt, men fikk allikevel ikke en brøkdel av det du ramser opp. Det var helt naturlig for meg at jeg ikke gikk til foreldrene mine og spurte om penger til den type ting (lappen til bil betalte de noe av). Greit at mammaen din sikkert har hatt dårligere råd enn hun hadde hatt om faren din hadde hjulpet til, men hun hadde hatt bedre råd om du hadde klart deg uten unødvendige ting. Da føles det heller ikke så ille å spørre om penger når man virkelig trenger det (til husleie og mat).

 

Men jeg er enig i at faren din høres ut som en egoistisk drittsekk, som bryr seg lite, og bassert på det ville jeg ikke brukt mye tid på han.

[Snublefot]

Jobber du? Som student så er det ikke rart du er blakk vist du ikke jobber dessverre.

[PowerOfNow]

ikke at jeg har noe å bidra med i tråden, men jeg kjenner en som akkurat sluttet som kaptein på cruisebåt og heller tok jobb hos Sea-Launch.

 

vi får bare håpe det er populært og at vi ikke prater om samme fyr..

 

lykke til!

[Nymph]

Arvjakob: Du trenger i allefall ikke å snakke om det. Jeg skriver dette for å få ut litt frustrasjon, og ikke for at folk som tilfeldigvis vet hvem han er skal snakke om det, før jeg får sagt noe..

 

Altså. Jeg har aldri sagt noe om at jeg vil ha vil ha vil ha til mamma. Men jeg har spurt, og jeg fikk lov å kjøre opp til moped fordi det var valgfag på skolen. Hensikten var også at mamma og min stefar også kunne kjøre scooter, hvis de hadde behov for det. Jeg betalte selv 1/3 av selve sykkelen. Men så har mamma ikke turd å prøve den engang, så da ble den jo "min"

Da jeg bodde hjemme i friåret etter vgs jobbet jeg, og jeg kjøpte ALT selv av klær og diverse ting. Årsaken til at jeg skrev om "alt" mamma har gitt er for å gi intrykk over hva som har skjedd TIDLIGERE! En 15 åring klarer vel ikke å betale for konfirmasjonen selv?.. Men for at jeg skulle få vært med på skoleturer og å fått kjørt opp har mamma alltid vært der for meg. Jeg mener at pappa kunne ha betalt minst halvparten, slik at jeg føler han er med og bidrar litt i mitt liv! Det hadde vært fint å kunne sagt at pappa og mamma har vært en fin støtte når jeg har hatt det trangt, men det kan jeg dessverre ikke.

 

Nå er jeg student og jeg lever på studielån og liten lønn fra lørdagsjobb i mnd. Klarer meg fint selv, mamma gir meg ikke penger, men da jeg og min samboer gjorde det slutt skulle jeg egentlig flytte hjem til mamma for at jeg ikke klarte leia alene + at jeg flytter til Bergen til høsten. Men da fant mamma heller ut at de skulle hjelpe meg med husleien slik at jeg slapp å flytte. Uansett må jeg betale hele strømregninga og nettleien alene, og det er mye penger! Derfor ble det trangt den her mnd, og jeg måtte spise ris (som jeg hadde fra før av, 5 kg sekk WOHO). DERFOR skriver jeg dette.

Mamma har allerede gitt meg penger, og pappa ikke. Syns det er så trist at når jeg sliter så kan jeg ikke henvende meg til min egen far, fordi jeg får alltid kjeft om jeg spør.

Endret 14. mai 2008 av Lise04

[mushi]

Faren din høres litt ut som mine foreldre, bare at jeg bodde sammen med dem til jeg var 18. Er helt forjævlig at sånt skal skje.

[osse-mon waits for alice]

Ufint at foreldre ignorerer barna sine.

I hodet mitt er "pappa" en hederstittel man gjør seg fortjent til...

 

Jeg har en kamerat emd tre yngre søstre. Han ble i hele oppveksten ignorert, og jentene fikk alt de pekte på. Dessverre kan hvem som helst få barn.

[panzerwolf]

Du får bare prøve å ta det opp med ham. Kanskje det setter en vekker i ham. Gjør det ikke det, så må du nok dessverre bare fastslå at han er ute av livet ditt; vil han ikke bedre seg, så går det ikke. Ikke la hans oppførsel ødelegge for deg, det er ekstremt viktig å huske på det også. Evt. kan du skrive ned alle tankene dine i et brev å sende til ham. For min del er det lettere å ta opp ting skriftlig enn muntlig. På den måten får man roen på seg til å få fram alt man vil si uten å måtte tenke på den andre parten der og da.

[Nymph]

Jeg kommer nok aldri til å kutte han ut av livet mitt.. Jeg syns livet er litt for kort til å ha noen "fiender", og det blir jo bare vondt for ham når han er ensom og gammel. Det har jeg ikke samvittighet til. Han ringte meg faktisk på tirsdag! wow.. Som vanlig sa han at han skulle begynne å hjelpe meg mer, bare ikke enda.. Bombe Men jeg vil la han få sjansen i allefall!

[trollhatt]

What? Går det ann å ikke hjelpe barna sine det man kan? Tydeligvis :\

 

Som alle andre har sagt over her så er det vel stort sett bare en ting som hjelper, å ta en prat med han - det kan jo ikke akkuratt ende opp noe verre. For han vil vel nødig kutte kontakt bare pga. du ber om hjelp.

 

 

Om han ikke vil gi deg pengene så kan dere jo avtale at du låner en sum og så betaler tilbake over tid, dette er en løsning jeg har stående med min bestefar pr. dags dato om jeg skulle ha behov for det.

[Nymph]

Jo, det er jo greit det. Men jeg tenker litt sånn; har du blitt far så ER du far. Barn trenger klær og mat, det kommer ikke av seg selv. Det nytter liksom ikke å flytte, og regne med moren klarer seg flott alene. Det som er så teit. Han bryr seg mer om å gjøre huset sitt til et slott, liksom

[trollhatt]

Det er jeg selvfølgelig enig med deg i. På den annen side så er det i mine øyne for mye forlangt at man skal forvente at foreldre hjelper deg økonomisk uten å få tilbake pengene sine.

 

Sier det ikke for å kritisere, men for å understreke hva jeg sa over - de har tross alt regninger de og

 

Jeg håper dere finner ut av det hvertfall og at dere beholder en god tone dere imellom, foreldre er gull verdt og jeg misunner alle de som fortsatt har begge sine.

 

Bare stå på du så ska du se det ornær sæ!