Er du redd for døden?

[flueprat]

Nå er det slik at de aller fleste grubler litt stille for seg selv en gang iblant. Jeg tilhører da gruppen som grubler veldig mye. Ettersom mitt livssyn tilsier at det overhodet ikke finnes noe liv etter døden, så ser jeg ikke noen grunn til å frykte døden. Etter man er død, er man død. En eksisterer ikke, og sånn er det bare. En kan ikke da i ettertid tenke at det var så mye mer man ville oppnå i livet, og jeg ser derfor ingen grunn til å frykte døden. Døden i seg selv er for meg veldig naturlig, og det plager meg ikke at jeg en dag vil opphøre å eksistere. Det er den korte stunden før jeg dør som bekymrer meg mest. Alt kan skje på et brøkdel av et sekund, og jeg tror egentlig jeg er ganske paranoid med tanke på døden. Det hender ofte at jeg tenker at nå kan jeg dø når som helst, og frykten for å dø setter ofte inn hos meg. Det å dø er det som skremmer meg - ikke døden.

 

Frykten for å dø skal du være glad du har. Hvis ikke ville du mest sannsynlig vært nettopp død!

 

Det eksisterer jo liv etter døden. Nytt liv vil bli skapt. Men ingen av de kommende mennesker og dyr er deg. De er egne individer. Hva nå enn et individ er.

 

Men er vel egentlig enig :-)

[flueprat]

Jeg kan vel si at jeg ikke er redd selve døden, men redd frykten for døden.

 

Hehe, når du tenker over det - hva er forskjellen?

 

Edit: Beklager 4 innlegg på rad.

Endret 4. mai 2008 av flueprat

[GeirGrusom]

Alle har jo et overlevelsesinstinkt, og det er vel mer tanken å dø som ikke egentlig er så fryktelig; men jeg vil fortsatt heller leve enn å dø for å si det på den måten.

 

Jeg gruer meg egentlig mer til å bli gammel en å faktisk dø.

[Timeo]

Jeg gruer meg egentlig mer til å bli gammel en å faktisk dø.

 

Det er da vel ikke så ille å bli gammel?

[Totentanz]

Jeg finner selv stor sinnsro ved hjelp av Epikurs klare tale. Døden er ingenting, så hvorfor skal man frykte den?

 

Har selv hatt en relativt dyptgripende dødsangst gående, men den står ikke like sterkt i dag. Tanken om å aldri få reise meg igjen har i senere tid blitt hardt evaluert og erstattet med tankegods som frigjør mye av det som føles vondt.

 

Jeg ser ikke på livet som noe som er verdt en overlevelse utover den tiden jeg får på jorden. Tanken på evig liv er fryktelig skremmende, som en stor og fæl motpol til det livet man elsker, det som må sies å være fri for konstant kjedsomhet, stadige repetisjoner og gjentakelser, en viktig velsignelse i seg selv. Det blir komplisert når man har funnet kjærlighet, men sant som det er, man skal alle forlate denne verden en gang.

 

Tenk, det skal ha gått flere milliarder år før vi ble født (en tid hverken du eller jeg kan erkjenne). Jeg skulle gjerne sett at det ble en reprise av livet i en eller annen form, men vet inderlig godt at dette ville vært en forbannelse uten like. Ved å tenke over den trolige tilstand som venter etter ens død, finner man så smått litt ro

Endret 5. mai 2008 av Totentanz

[Totentanz]

Feilpost. :>

Endret 5. mai 2008 av Totentanz

[flueprat]

Godt å høre, Totentanz!

[SurfingElite]

Er ikke direkte redd for døden, men faktumet at jeg ikke har fått gjort ''nok''

[RWS]

Det er mange år siden det gikk opp for meg at døden i seg selv ikke er noe å frykte, det er hvordan man dør en skal frykte. Jeg har tre sønner så jeg har "gjort" mitt her på jorden og på den måten sikret at jeg lever evig mellom dem. (Natural selection )

 

Jeg har stirret døden i hvitøyet noen ganger oppover i livet og er kommer dit hen at jeg ikke lenger er redd døden men hvordan jeg dør. Går det fort og smerte fritt merker du jo ingenting. Jeg har "gjort" mitt her på jorden og har tre flotte gutter som sikrer at genene mine går videre, de sikrer mitt "evige" liv på jorden. Tror de som ikke klarer å se lyst på livet ikke klarer å glede seg over de små tingene i livet, eller selve livet. Når en tenker på hvor mange millioner sed celler som svømte bokstavelig talt for livet for at akkurat DU skulle bli til er det jo livet et under i seg selv og noe å glede seg over. Jeg tror de fleste tenker for stort i dag, de blir ikke glade før norge vinner VM i forball liksom.....

 

Sto for noe år siden utenfor en lager bygning i byen jeg bor i og så på nært hold en motorsyklist kjøre rett inn i gafflene på en truck som kom ut fra et hjørne. Den ene gaffelen på trucken traff midt i visiret på hjelmen og mannen ble hengende på gaffelen mens motorsykkelen kjørte videre og jeg husker at jeg tenkte i etterkant hvor fort livet kan bli blåst ut av en. Det ene øyeblikket satt han glad og fornøyd og tenkte kanskje på hva han og kona skulle ha til middag når han kom hjem og i det neste øyeblikket var han død, fratatt alle muligheter som livet gir.

 

Jeg har jobbet i NSB i 20 år og så der flere ti talls mennesker som hadde endt sitt liv under et tog og ble etterhvert blitt litt imun mot det, på samme måte som ambulanse personer blir det antar jeg. Men det setter allikevel mitt eget liv i perpektiv ved å se døden så nærme så ofte. Det værste var når barn var ihjelkjørt, ihvertfall for meg. De har ikke engang begynt på livet før det blir tatt fra dem og det syntes jeg er forferdelig synd og trist. Det blir liksom ikke det samme når en på nitti blir påkjørt syntes jeg.

 

Men jeg frykter ikke døden, men respekterer den nok til å holde meg unna..... Jeg er blitt veldig flink til å tenke konsekvens tenkning, ikke bare et skritt foran det jeg gjør men mange skritt foran det jeg gjør og styrer derfor klar av mange ting som ellers kunne tatt livet av meg. Som å kjøre for fort for eksempel...

 

 

Livet er hva man gjør det til.... Jeg nekter å sitte å vente på at andre skal gjøre det for meg ihvertfall.... Og som Hans Rotmo sa det; Ikkeno kommer av seg selv! Vel, bortsett fra døden da. Som kommer selv om det ikke passer for mange...

 

[GeirGrusom]

Jeg gruer meg egentlig mer til å bli gammel en å faktisk dø.

 

Det er da vel ikke så ille å bli gammel?

 

Sykdommer, svakhet, mange begravelser å være med på

[Johari]

Døden er en del a livet, noe vi alle skal gjennom. Ingenting å frykte.

[Bata]

Redd for å dø? Ja!

Jeg vil ikke miste det jeg har i livet!

Det er så mye å se og oppleve, så mye å smake, se og høre, verden er VAKKER!

 

Bare senest i natt gikk jeg og en nær venn en LANG tur i Trondheim, vi startet i sentrum, gikk i tomme gater og endte opp i utkanten av byen, så tok vi en omveg vi "Ladestien" hjemmover, igjennom mørke skogen ved fjæra i mørket. Verden er "større" i mørket! Så mange sanseinntrykk, så mye rart man legger merke til hvis man faktisk ser seg om, lytter!

 

Vi gikk og gikk, var ikke hjemme før klokken 03 på natten. Hard dag på jobb i dag, er jo kjempetrøtt.

Nei, livet har jeg kjært, det er så mye jeg må se, føle, høre, smake og lukte før jeg dør!

[Sjokolademusa]

Jeg er ganske så konfortabel med tanken på at jeg skal dø. Var redd for døden før,men ikke nå lengre. Jeg vet jo at det er det som venter oss alle,jeg er ganske så spirituellt menneske av meg så jeg tror sterkt på at etter døden er ikke alt slutt likevel. Tvert imot,ser faktisk fram til den. Men håper jo selvsagt å få mest mulig ut av livet mens jeg lever...

[ZealD]

Personlighet er noe som skapes i hjernen og ikke noe som er forhåndsskapt. Så hva hindrer "deg" å bli født på ny? Husk at man ikke er en person, man er en bevissthet som har kontroll over en kropp. Så når man dør så dør man, og nye mennesker blir født. Kanskje det blir du som får kontroll over en ny kropp etter hvert, helt uavhengig av din forrige kropp?

 

morsom tanke da..

 

Jeg må inrømme at når jeg var mindre å tenkte jeg svært mye på døden, men ikke min egen. Det jeg er mest redd for å er så mamma, pappa, brødrene mine og resten av de jeg er glad i, da spesielt kjæreste / samboer / ektefelle, forsvinne fra meg uten at jeg kan gjøre noe som helst. Jeg hater tanken på å miste noen som står meg kjær uten å ha mulighet til å hjelpe. Ang. min egen død så må jeg si at så lenge jeg har oppnådd mine mål i livet, samt gjort mange mennesker glad og lykkelig. Stiftet familie og fått en kone som kan si til meg at hun virkelig føler seg elsket, så kommer jeg ikke til å frykte døden

[Rabbid]

Har et slags dilemma, vil leve lenge, men ikke bli en senil gammel gubbe på gamlehjem eller oppleve at alle nære mennesker dør en etter en. Heldigvis er ikke dette noe jeg trenger å tenke på ennå.

 

Er ikke redd døden i seg selv, er bare redd for å miste muligheten til å fortsette å være sammen med de jeg kjenner.

Endret 5. mai 2008 av Rabbid

[flueprat]

Er ikke direkte redd for døden, men faktumet at jeg ikke har fått gjort ''nok''

 

"Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for ikke å leve" var det en som sa. Synes det var svært klokt sagt.

[Timeo]

Er ikke direkte redd for døden, men faktumet at jeg ikke har fått gjort ''nok''

 

"Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for ikke å leve" var det en som sa. Synes det var svært klokt sagt.

 

Det må da vel være mer skremmende å dø enn å ikke leve?

[Rabbid]

Det må da vel være mer skremmende å dø enn å ikke leve?

Tror ikke du skjønte ordtaket

[El-Deno]

Ja.

[flueprat]

Jeg har tre sønner så jeg har "gjort" mitt her på jorden

 

Du har "gjort ditt" siden du har fått unger? Jaja, folk har forskjellige oppfatninger om hva som er meninga med livet. Selv planlegger jeg å ikke få unger.

 

jeg er ganske så spirituellt menneske av meg så jeg tror sterkt på at etter døden er ikke alt slutt likevel. Tvert imot,ser faktisk fram til den. Men håper jo selvsagt å få mest mulig ut av livet mens jeg lever...

 

Du får melde deg inn i en dødskult. Vurdert kristendommen?

Endret 5. mai 2008 av flueprat