The Velvet Underground - Albumguide og diskusjonstråd

[Gonzolaz]

The Velvet Underground

 

 

Original lineup av The Velvet Underground med Andy Warhol

Fra v. til h. Nico, Andy Warhol, Maureen Tucker, Lou Reed, Sterling Morrison, John Cale

 

Kort introduksjon (mer detaljert biografi på wikipedia)

 

The Velvet Underground var et New York rockeband på slutten av 60-tallet som ga ut fire album, før låtskriver Lou Reed la opp og startet solo karriere. Bandet fortsatte uten han og ga ut albumet Squeeze, men det er ikke sett på av kritikere og fans som et ekte Velvet Underground album. I 1967 ga bandet ut sin første plate, The Velvet Underground & Nico, med hjelp av Andy Warhol (som også insisterte på at bandet skulle bruke Nico på et par sanger). Albumet var ingen suksess, og bandet sparket Warhol som manager og utelukket samarbeid med Nico. Senere samme år ga de ut det kompromissløse albumet White Light/White Heat, et videre eksperiment i lyd og den mørke ytterkanten av rock. Etter albumet fikk Lou Reed sparket John Cale, som representerte den mer eksperimentelle siden av bandet. I 1969 ga de ut sitt tredje album, enkelt kalt The Velvet Underground, med et mye roligere lydbilde enn sine to forgjengere, og var mye mer singer-songwriter preget enn eksperimentelt, noe som reflekterer at Cale hadde forlatt. I 1970 ga de ut sitt fjerde album (og siste med Lou Reed) Loaded. Albumet ble ikke den suksessen Reed eller utgiveren hadde sett for seg, og Lou Reed sa takk for seg. Resten av gruppen holdt på til 1973, før de ble helt oppløst. The Velvet Underground hadde ingen suksess i sin egen livstid, men med Lou Reeds andre solo album Transformer som ble en stor suksess, økte interessen for The Velvet Underground, og de er i dag sett på som et av de viktigste og mest radikale bandene fra 60-tallet.

 

 

Gruppemedlemmer

• Lou Reed: 1965 – 1970
  
• John Cale: 1965 – 1968
  
• Sterling Morrison: 1965 – 1971
  
• Maureen Tucker: 1965 – 1971
  
• Doug Yule: 1968 - 1973
  

Diskografi:

• 1967 - The Velvet Underground & Nico
  
• 1967 - White Light/White Heat
  
• 1969 - The Velvet Underground
  
• 1970 - Loaded
  
• 1973 - Squeeze
  

Studioalbumene

 

 

The Velvet Underground & Nico (1967)

 

 

 

Debutplaten til The Velvet Underground er en av 60-tallets største klassikere, og med god grunn. Albumet eksperimenterer med ukonvensjonell sangstruktur og støy, alternativ tuning på gitarene til Reed og Morrison. I tillegg utforsker sangtekstene tabu temaer som sex, narkotika, sadisme, masochisme og prostitusjon. Lou Reed’s tekster tar for seg de mørkeste og mest dekadente sidene ved menneskets natur, og dette passer perfekt sammen med albumets ellers eksperimentelle natur. John Cale spiller bratsj på albumet, en type fiolin, og det skaper et drivende lydbilde, spesielt på sanger som ”Venus In Furs”. Gitarene fyller sangene med støy, og brukes både effektivt og økonomisk. Reed og Morrison spiller virkelig bra sammen, og Reed viser seg å være en fantastisk rytmegitarist. Nico, en tysk modell, synger på tre spor, ”Femme Fatale”, ”All Tomorrow’s Parties” og ”I’ll Be Your Mirror”. Bandmedlemmene var noe skeptiske med å la henne synge på albumet, men jeg syntes hun gir mye av albumets atmosfære og er en veldig viktig del av debutplata. Hennes dype stemme og tyske aksent er særegen og gir sangene til Lou Reed en ny vinkling, og det er ofte jeg savner stemmen hennes når Reed selv synger sangene på live album.

 

Ellers har albumet nesten bare topp låter, høydepunktet er kanskje ”Heroin”, som sakte bygger seg opp, og hver gang Reed begynner å synge om rushet av heroin så øker også farten på sangen. Dette gir ”Heroin” et nesten farlig uttrykk, med Cale’s bratsj i bakgrunnen og stødig trommespill. Et annet høydepunkt er ”Venus In Furs”, en mystisk sang om sadisme, og inneholder kanskje Cale’s mest fantastiske spilling på bratsjen. European Son er albumets mest eksperimentelle spor, med flott bass spilling fra Cale og rytmegitarer fra Morrison og Reed. Støy har aldri vært bedre.

 

The Velvet Underground & Nico inneholder mange høydepunkter, og det er ikke vits i å skrive om alle sammen. Albumet er sært, grensesprengende, eksperimentelt og utrolig innovativt. Albumet kom på 13. plass på Rolling Stone magazine’s 500 beste album liste.

 

Konklusjon

 

The Velvet Underground & Nico er en utrolig debutplate, og et av de viktigste som kom ut på 60-tallet, selv om det tok en stund før det ble oppdaget. Det er mye eksperimentering med støy, men flere sanger er likevel utrolig hørbare. Albumet balanserer konstant mellom det rolige og det maniske. Obligatorisk for alle som er interessert i tidlig rock og støyrock.

 

Sporliste:

 

 

Track listing

 

All songs written by Lou Reed unless indicated otherwise.

 

Side one

 

1. "Sunday Morning" (Reed, Cale) – 2:54

2. "I'm Waiting for the Man" – 4:39

3. "Femme Fatale" – 2:38

4. "Venus in Furs" – 5:12

5. "Run Run Run" – 4:22

6. "All Tomorrow's Parties" – 6:00

 

Side two

 

7. "Heroin" – 7:12

8. "There She Goes Again" – 2:41

9. "I'll Be Your Mirror" – 2:14

10. "The Black Angel's Death Song" (Reed, Cale) – 3:11

11. "European Son" (Reed, Cale, Morrison, Tucker) – 7:46

 

 

 

 

Sjanger: Rock, experimental, avantgarde

Høydepunkt: Venus In Furs, Heroin, Sunday Morning, The Black Ange's Death Song, There She Goes Again, All Tomorrow's Parties, I'll Be Your Mirror

Karakter: 9.5/10

 

 

 

White Light/White Heat (1967)

 

 

 

Andy Warhol er sparket, og Nico synger ikke lenger med bandet. Lou Reed og John Cale utnytter muligheten til å dra eksperimentet de startet med debutplata lengre og i forskjellige retninger. De kontroversielle temaene fra første album er også til stede her også. Lyden på albumet er mørkere og mer skitten, med skurrete gitarer og bråkete bass. Lyden er drivende, og Cale’s bratsj droner manisk i bakgrunnen, til større effekt enn på forrige plate.

 

Albumet åpner med rockeren ”White Light/White Heat”, og skaper fort atmosfæren for albumet. ”The Gift” skiller seg ut i albumet, og er et narrativ skrevet av Reed og sunget/snakket av Cale, med tunge gitarer i bakgrunnen, og handler om en gutt som er håpløst forelsket i en jente som bor langt borte og har ingen interesse i han, men han er desillusjonert og overbevist om at hun elsker han. Kanskje den beste sangen på plata følger, ”Lady Godiva’s Operation”, som handler om en kjønnsoperasjon, og er et mesterverk i mørk stemning og å formidle de dekadente i samfunnet, sunget mesterlig av John Cale og innspill fra Lou Reed. ”Here She Comes Now” er platas eneste rolige øyeblikk, og varer i knappe to minutter, men gir lytteren det nødvendige pusterommet. Et øyeblikk etter blir vi nærmest slått tilbake, ”I Heard Her Call My Name”, et lydmessig stormangrep, med imponerende energiske soloer fra Lou Reed. Det hele avsluttes med den episke ”Sister Ray”, en 17 minutter lang jam med lignende lydangrep som forrige låt.

 

John Cale spiller et organ som ikke høres som noe annet på albumet, og gir sangen en nesten demonisk kvalitet, men han skaper også den dronene følelsen han skapte med bratsjen. Det er verdt å nevne at på dette albumet kommer trommeslageren Maureen Tucker fram sterkt, og skaper et fantastisk lydbilde med sitt enkle drivende trommespill. Albumet kom på 292. plass på Rolling Stone magazine’s 500 beste album liste.

 

Konklusjon

 

The Velvet Underground har aldri vært mer bråkete enn her, og det er fantastisk. Det er bare seks sanger, men hver eneste en tilbyr noe spesielt og unikt til albumets følelse og stemning, og lydbilde skapt av Reed og Morrison’s gitarer, Cale’s bass, bratsj og orgel, og Tucker’s insisterende tromming gjør albumet et unikt eksperiment på støy. Et mesterverk.

 

Sporliste:

 

 

Track listing

 

Side one

 

1. "White Light/White Heat" (Reed) – 2:47

2. "The Gift" (Reed, Morrison, Cale, Tucker) – 8:18

3. "Lady Godiva's Operation" (Reed) – 4:56

4. "Here She Comes Now" (Reed, Morrison, Cale) – 2:04

 

Side two

 

1. "I Heard Her Call My Name" (Reed) – 4:38

2. "Sister Ray" (Reed, Morrison, Cale, Tucker) – 17:27

 

 

 

 

Sjanger: Rock, protopunk, noise rock, avantgarde, experimental

Høydepunkt: Alle sporene er fantastiske

Karakter: 10/10

 

 

 

The Velvet Underground (1969)

 

 

 

Etter mye intern krangling blir John Cale sparket fra bandet og byttet ut med bassist Doug Yule. Etter lydeksperimentet White Light/White Heat bestemmer Reed (som nå er sangskriver og leder for bandet) seg for å dempe lyden og går i singer-songwriter modus. Lydbildet på The Velvet Underground er generelt rolig, og gitarene er satt først i lydbildet. Likevel har ikke bandets eksperimentelle sider helt forlatt dem med Cale, som best høres på sangene ”The Murder Mystery”, og ”What Goes On”, hvor støyete gitarer brukes til mye av den samme effekten som på tidligere album. Selv om Reed fortsatt er interessert i det dekadente er sangtekstene mer personlige her, spesielt på sanger som ”Jesus”, ”Beginning to See The Light” og ”I’m Set Free”, er albumet er åpent for forsiktig optimisme.

 

Selv om Reed alltid har skrevet utrolig gode sangtekster for bandet, mener jeg det er her han virkelig skriver sine fineste sanger, som er farlig ærlige. Her er også kanskje Reed’s fineste sang, ”Pale Blue Eyes”, en utrolig vakker kjærlighetssang. Dette er kanskje ikke det samme som lydeksperimentene fra de to tidligere albumene, men der sangene mangler sitt farlige og eksperimentelle lydbilde, er det blitt byttet ut med sårt og ærlig sangskriving, og Lou Reed skriver fortsatt utrolig musikalske sanger, og de ligger ikke så langt unna de mer rolige fra debutplaten. Albumet kom på 314. plass på Rolling Stone magazine’s 500 beste album liste.

 

Konklusjon

 

The Velvet Underground er en utrolig flott plate, og gir oss noen av Lou Reed’s fineste sanger, og bandet er fortsatt i storform og spiller bra sammen.

 

Sporliste:

 

 

Track listing

 

All tracks written by Lou Reed and arranged by The Velvet Underground. Times shown are for the 1996 CD remastering of the Valentin mix.

 

Side one

 

1. "Candy Says" – 4:04

2. "What Goes On" – 4:55

3. "Some Kinda Love" – 4:03

4. "Pale Blue Eyes" – 5:41

5. "Jesus" – 3:24

 

Side two

 

1. "Beginning to See the Light" – 4:41

2. "I'm Set Free" – 4:08

3. "That's the Story of My Life" – 1:59

4. "The Murder Mystery" – 8:55

5. "After Hours" – 2:07

 

 

 

 

Sjanger: Rock, folk rock

Høydepunkt: Pale Blue Eyes, I'm Set Free, Candy Says, Some Kinda Love, What Goes On, Beginning to See the Light

Karakter: 9/10

 

 

 

Loaded (1970)

 

 

Reed og plateselskapet bestemmer seg for at Velvet Underground skal selge flere plater, og produsere Loaded, en plate som er laget for å ha flere radiovennlige låter og hits. Tittelen på albumet refererer til at plateselskapet ba Reed om a skrive et album ”loaded with hits”. Loaded høres faktisk ganske annerledes ut i forhold til de tidligere albumene, spesielt siden Maureen Tucker som var gravid da albumet ble spilt inn ikke spiller trommer, men Doug Yule og et par andre gjestmusikere. Dette bytter hennes unike tromming med noe ellers konvensjonell tromming. Støyen som ble skapt av Morrison og Reed’s gitarer er nå byttet ut med en mer ren gitarlyd.

 

Dette albumet kunne lett blitt stemplet som ”sell-out”, men unngår det ved at det faktisk er et genuint godt album. Kanskje ikke så godt eller interessant som tidligere album, men Lou Reed er fortsatt en god sangskriver og sangene her har høy kvalitet, og inneholder et par klassikere, kanskje mest kjent ”Sweet Jane” og ”Rock & Roll”. Selv om ikke de andre sangene kommer opp til de høydene, så er det mye annet bra på Loaded. ”New Age” er veldig flott og rolig sang, med god synging fra Doug Yule. Siste sang på albumet er også veldig flott. Albumet kom på 110. plass på Rolling Stone magazine’s 500 beste album liste.

 

Konklusjon

 

Loaded er et must for alle fans av Velvet Underground, og de fleste låtene på albumet har høy kvalitet, skjønt så er ikke albumet like imponerende som deres tidligere utgivelser. Men jeg anbefaler å heller kjøpe Fully Loaded Edition i stedet for den vanlige utgivelsen.

 

Sporliste:

 

 

Track listing

 

All songs written by Lou Reed.

 

Side one

 

1. "Who Loves the Sun" – 2:50

2. "Sweet Jane" – 3:55

3. "Rock & Roll" – 4:47

4. "Cool It Down" – 3:05

5. "New Age" – 5:20

 

Side two

 

6. "Head Held High" – 2:52

7. "Lonesome Cowboy Bill" – 2:48

8. "I Found a Reason" – 4:15

9. "Train Round the Bend" – 3:20

10. "Oh! Sweet Nuthin'" – 7:23

 

 

 

 

Sjanger: Rock, pop

Høydepunkt: Sweet Jane, Rock & Roll, New Age, I Found a Reason, Train Round the Bend, Oh! Sweet Nuthin'

Karakter: 8.5/10

 

 

 

Andre utgivelser

 

 

Live at Max's Kansas City (1972)

 

 

 

En av de mest tragiske tingene i musikk historie er at det aldri ble tatt noe opptak av The Velvet Underground spille live sammen med John Cale. Til gjengjeld har vi en del opptak av gruppen spille sammen etter at Cale forlot gruppen. Problemet her er at de ofte er tatt opp med dårlig opptaksutstyr, og noen ganger er det veldig mye forstyrrelse. Det høres veldig godt på denne tidlige live utgivelsen, Live at Max’s Kansas City. Valg av låter og selve spillingen er (til tider) bra, men selve opptaket er kvalitetsmessig dårlig.

 

Ikke alt er helt forferdelig, noen spor er faktisk ganske klare, mens andre er rett og slett dårlige, lydnivået faller, Lou Reed’s stemme forsvinner i lyd også videre. Noen opptak er gode, og for eksempel ”White Light/White Heat” på denne utgivelsen er min favoritt live versjon av den sangen, fylt med masse energi fra gruppen. Et annet problem er at Maureen Tucker ikke er med å spille her (og det merkes aller best hvis du hører live konserter hvor hun er med), og trommingen passer ofte ikke med de klassiske låtene, noe som trekker enda mer ned. Lou Reed’s egen innsats går fra det kjedelige til fantastisk energisk.

 

Konklusjon

 

Live at Max’s Kansas City er en helt grei live plate, som store Velvet Underground fans kommer til å eie uansett. Men hvis du er interessert i live opptak så finnes det mye bedre alternativer. (obs: dette er en anmeldelse av 2004 reissue versjonen av Live at Max's Kansas City, som inneholder et par ekstra sanger, sjekk sporliste for å se forskjellen på versjonene)

 

Sporliste:

 

 

Track listing

 

All tracks written by Lou Reed except as indicated.

 

Side one

 

1. "I'm Waiting for the Man" – 4:00

2. "Sweet Jane" – 4:52

3. "Lonesome Cowboy Bill" – 3:41

4. "Beginning to See the Light" – 5:00

 

Side two

 

1. "I'll Be Your Mirror" – 1:55

2. "Pale Blue Eyes" – 5:38

3. "Sunday Morning" (Reed, John Cale) – 2:43

4. "New Age" – 5:58

5. "Femme Fatale" – 2:29

6. "After Hours" – 2:05

 

2004 reissue edition

 

Disc one

 

1. "I'm Waiting for the Man" – 5:50

2. "White Light/White Heat" – 6:07

3. "I'm Set Free" – 5:33

4. "Sweet Jane" (Version 1) – 6:18

5. "Lonesome Cowboy Bill" (Version 1) – 4:41

6. "New Age" – 6:44

7. "Beginning to See the Light" – 5:40

 

Disc two

 

1. "Who Loves the Sun" (fragment) – 2:17

2. "Sweet Jane" (Version 2) – 5:58

3. "I'll Be Your Mirror" – 3:02

4. "Pale Blue Eyes" – 7:10

5. "Candy Says" – 5:48

6. "Sunday Morning" (Reed, Cale) – 3:48

7. "After Hours" – 2:50

8. "Femme Fatale" – 4:07

9. "Some Kinda Love" – 11:22

10. "Lonesome Cowboy Bill" (Version 2) – 5:00

11. Atlantic Release Promo (hidden) – 0:49

 

 

 

 

Sjanger: Rock, pop, folk rock

Høydepunkt: White Heat/White Light, I'm Waiting for the Man

Karakter: 6/10

 

 

 

1969: The Velvet Underground Live (1974)

 

 

 

1969: The Velvet Underground Live volum 1 og 2 er fra samme kveld, så jeg tar disse i samme anmeldelse. Bandet er litt roligere enn man forventer her, men de er fortsatt i god form og spiller flott sammen. Sangene bygges sakte opp, og klimakset i sanger som ”Heroin” blir utrolig bra. Men, som med alle The Velvet Underground live album så er det et problem med kvalitet på lyd. Nå skal det merkes, at dette er ganske bra i forhold til for eksempel At Max’s Kansas City. Det er mindre forstyrelser, og for det meste er bandets lyd hørbart.

 

Dette live settet er dermed noe av det beste innen Velvet Underground live album. Og selv om de til tider er roligere eller saktere enn noe en ville forventet, klarer de uten problem å bråke, noe som er en del av sjarmen til The Velvet Underground. ”White Light/White Heat” starter heller normalt, men blåses opp til en utrolig åtte minutters jam, hvor Reed og Morrison’s gitarer er nærmest låst sammen. Doug Yule gjør også en veldig god jobb som bassist, og spiller bra sammen med Maureen Tucker. Bandet spilte bra sammen på At Max’s Kansas City, men her er de enda bedre, og samspillet er utrolig bra på deres mest intense tidspunkt. En annen ting som er kult med live Velvet Underground er at du kan høre at de spiller på et lite lokale, og ikke noe stort arena, som gir framføringen helt særegen.

 

Konklusjon

 

1969: The Velvet Underground Live er et must for alle som er interesserte i live Velvet Underground. Det er mye bedre fremført og kvalitet enn At Max’s Kansas City, og gir oss en litt annen profil av bandet enn vi får fra studio sangene deres.

 

Sporliste:

 

 

Compact Discs

 

Volume 1

 

1. "I'm Waiting for the Man" - 7:03

2. "Lisa Says" - 5:52

3. "What Goes On" - 8:55

4. "Sweet Jane" - 4:00

5. "We're Gonna Have a Real Good Time Together" - 3:15

6. "Femme Fatale" - 3:04

7. "New Age" - 6:36

8. "Rock and Roll" - 6:06

9. "Beginning to See the Light" - 5:30

10. "Heroin" - 8:14

 

Volume 2

 

1. "Ocean" - 10:55

2. "Pale Blue Eyes" - 5:51

3. "Heroin" - 9:49

4. "Some Kinda Love" - 4:48

5. "Over You" - 2:17

6. Medley: "Sweet Bonnie Brown" / " It's Just Too Much"- 7:55

7. "White Light/White Heat" - 8:35

8. "I Can't Stand It" - 7:51

9. "I'll Be Your Mirror" 2:21

 

 

 

 

Sjanger: Rock, experimental, pop

Høydepunkt: Ocean, White Light/White Heat, Heroin, Lisa Says, I Can't Stand It

Karakter: 8.5/10

 

 

 

VU (1985)

 

 

 

Hvis du alt eier de fire første studioalbumene er det ingen grunn til at du ikke skal eie VU. Etter at The Velvet Underground begynte å få oppmerksomhet bestemte plateselskapet deres å finne fram sanger som ikke ble utgitt og lage en ny pakke med helt nye Velvet Underground sanger. Det som er så fantastisk med VU er hvor økonomisk albumet er. Plateselskaper har en tendens til å gi ut slike cd’er fylt til randen med rarities, ofte en del dårlig og noe bra. Men VU inneholder det aller beste av det The Velvet Underground spilte inn som ikke ble gitt ut, og det høres faktisk ut som et eget album, ikke en samling med sjeldne og halvferdige spor. Dette gjør at VU blir et essensielt ”femte album”, som ingen Velvet Underground fan kan unnvære.

 

Vu fanger The Velvet Underground i perioden mellom de ga ut The Velvet Underground og Loaded, og inneholder derfor mye av lydbildet fra The Velvet Underground. Albumet åpner med den fantastiske ”I Can’t Stand It”, som er en av Lou Reed’s beste vokal fremføringer. Her er også noen av Lou Reed’s fineste rolige sanger, ”Stephanie Says” og ”Lisa Says”, samt den flotte Ocean som har en flott oppbygning. Låtene er varierte, og kvaliteten er minst på høyde med det meste av utgitte sanger The Velvet Underground ga ut på denne tiden. ”Andy’s Chest” og ”One of These Days” er utrolig kule sanger. Siste sang, ”I’m Sticking With You”, er en veldig fin duett mellom Lou Reed og Maureen Tucker, som jeg liker en hel del mer enn ”After Hours”. ”I’m Sticking With You” ble gjort kjent av filmen Juno.

 

Konklusjon

 

VU er en flott samling, og står ved siden av The Velvet Underground’s andre utgivelser som et selvstendig album. Prioriter dette så fort du har de originale studioalbumene.

 

Sporliste:

 

 

Track listing

 

All tracks written by Lou Reed except "Foggy Notion" (Reed, Morrison, Yule, Tucker, Weiss)

 

Side A

 

1. "I Can't Stand It" – 3:21

* Recorded May 20, 1969

2. "Stephanie Says" – 2:49

* Recorded February 13, 1968

3. "She's My Best Friend" – 2:47

* Recorded May 14, 1969

4. "Lisa Says" – 2:53

* October 1, 1969

5. "Ocean" – 5:10

* June 19, 1969

 

Side B

 

1. "Foggy Notion" – 6:41*

* Recorded May 6, 1969

2. "Temptation Inside Your Heart" – 2:30

* Recorded February 14, 1968

3. "One of These Days" – 3:50

* Recorded September 23, 1969

4. "Andy's Chest" – 2:49

* Recorded May 13, 1969

5. "I'm Sticking with You" – 2:26

* Recorded May 13, 1969

 

* Note that on the CD issue of VU omits the first few seconds of "Foggy Notion," which includes a false start where the Velvets are talking.

 

 

 

Sjanger: Rock, experimental, pop

Høydepunkt: I Can't Stand It, Stephanie Says, Lisa Says, Ocean, One of These Days, I'm Sticking with You

Karakter: 8.5/10

 

 

 

Another View (1986)

 

 

 

Hvor VU klarte å skape illusjonen av å være et ekte The Velvet Underground album, Another View avslører fort akkurat hva det er, en samling med halvferdige sanger som ikke ble utgitt. En del av disse er bare instrumentaler, men er likevel godt fremført. Høydepunktet her er den fantastiske ”Hey Mr. Rain”, som det er to versjoner av. Den første er en del bedre enn den andre, og har Cale’s fantastiske bratsj i bakgrunnen. ”Hey Mr. Rain” er kanskje en av The Velvet Underground’s beste sanger som ikke ble utgitt på de originale studioalbumene.

 

Ellers er det ikke så utrolig mye å hente her, de instrumentale sporene er gode, men jeg kommer ikke til å høre på dem så mange ganger. ”We’re Gonna Have a Good Time Together” er en morsom sang, men langt fra det beste The Velvet Underground ga ut. Det er en alternative versjon her av Rock & Roll, men det finnes allerede gode versjoner på Fully Loaded cd’ene. ”Guess I’m Falling In Love” er det andre høydepunktet på albumet, en flott bråkete sang som minner oss litt om White Light/White Heat. Ellers er det lite å hente her.

 

Konklusjon

 

En heller kjedelig utgivelse, med to flotte sanger og resten som jeg godt kunne vært uten.

 

Sporliste:

 

 

Track listing

 

All tracks written by Lou Reed, John Cale, Sterling Morrison and Maureen Tucker except as noted.

 

Side A

 

1. "We're Gonna Have a Real Good Time Together" – 2:56 (Reed)

* Recorded September 30, 1969

2. "I'm Gonna Move Right In" – 6:30

* Recorded September 27, 1969

3. "Hey Mr. Rain" (version 1) – 4:56

* Recorded May 29, 1968

4. "Ride into the Sun" – 3:20

* Recorded September 5, 1969

5. "Coney Island Steeplechase" – 2:20

* Recorded May 6, 1969

 

Side B

 

1. "Guess I'm Falling in Love" (instrumental version) – 3:35

* Recorded December 5, 1967

2. "Hey Mr. Rain" (version 2) – 5:16

* Recorded May 29, 1968

3. "Ferryboat Bill" – 2:10 (Reed, Morrison, Yule, Tucker)

* Recorded June 19, 1969

4. "Rock and Roll" (1969 version) – 5:18 (Reed)

* Recorded June 19, 1969

 

 

 

 

Sjanger: Rock, experimental

Høydepunkt: Hey Mr. Rain, Guess I'm Falling in Love

Karakter: 5/10

 

 

 

Loaded: Fully Loaded Edition (1997)

 

 

 

Kanskje en av mine absolutt ”deluxe edition” samlinger, Full Loaded Edition er en flott ekspandering av det originale Loaded albumet. På første cd følger albumet slik det er på vanlige utgivelser, samt seks ekstra sanger, to demoer, to outtakes og alternative mikser av ”Rock & Roll” og ”Head Held High”. Av de ekstra sangene er det en bemerkelsesverdig flott innspilling av ”Ocean”, kanskje min favoritt innspilling av den sangen. På den andre cd’en får vi hele 17 ekstra sanger. De første 10 er alternative versjoner av hele det originale albumet, noe som gir oss på en måte et helt nytt Loaded, og det er vel verdt å høre igjennom, og gir et interessant innblikk i produksjonen til Velvet Underground.

 

Resten av sangene er flere demoer, bl.a. ”Satellite of Love” og ”Sad Song”, som begge senere dukker opp på Lou Reed’s solo album. De ekstra sangene på settet er vel verdt pengene, og flere av dem er faktisk bedre enn noen av de originale Loaded sangene. For folk som syntes Loaded var overprodusert så er den alternative versjonen av albumet sikkert velkommen, siden den har råere og mindre produsert lyd, og høres til tider mer ut som Velvet Underground slik de gjorde på de tre tidligere albumene.

 

Konklusjon

 

Det er ikke så mye mer å si om dette albumet. Hvis du har begynt å like The Velvet Underground og skal kjøpe Loaded så kjøp heller denne versjonen. Hvis du allerede har Loaded men er en stor fan av Velvet Underground så kjøp den uansett, for det er masse ekstra sanger her og alternative versjoner av gamle sanger. En flott utgivelse.

 

Sporliste:

 

 

Fully Loaded edition

 

Disc One (Original Album)

 

1. "Who Loves the Sun" – 2:50

2. "Sweet Jane" – 3:55

3. "Rock & Roll" – 4:47

4. "Cool It Down" – 3:05

5. "New Age" – 5:20

6. "Head Held High" – 2:52

7. "Lonesome Cowboy Bill" – 2:48

8. "I Found a Reason" – 4:15

9. "Train Round the Bend" – 3:20

10. "Oh! Sweet Nuthin'" – 7:23

11. "Ride Into The Sun (demo)" - 3:24

12. "Ocean (outtake)" - 5:46

13. "I'm Sticking With You (outtake)" - 2:31

14. "I Love You (demo)"

15. "Rock & Roll (Alternate Mix)"

16. "Head Held High (Alternate Mix)"

 

Disc Two (Alternate Album)

 

1. "Who Loves The Sun (Alternate Mix)"

2. "Sweet Jane (Early Version)"

3. "Rock & Roll (demo)"

4. "Cool It Down (Early Version)"

5. "New Age (Full-Length Version)" - 5:10

6. "Head Held High (Early Version)"

7. "Lonesome Cowboy Bill (Early Version)"

8. "I Found A Reason (demo)"

9. "Train Round The Bend (Alternate Mix)"

10. "Oh! Sweet Nuthin' (Early Version)"

11. "Ocean (demo)"

12. "I Love You (outtake)" - 2:03

13. "Satellite Of Love (Alternate demo)"

14. "Oh Gin (demo)"

15. "Walk And Talk (demo)" - 2:22

16. "Sad Song (demo)" - 3:33

17. "Love Makes You Feel Ten Feet Tall (demo)"

 

 

 

 

Sjanger: Rock, pop

Høydepunkt: Ocean (Outtake), Satellite of Love (Outtake), New Age (Full-Length Version), Sweet Jane (early version), Sad Song (demo)

Karakter: 9/10

 

 

 

The Bootleg Series Volume 1: The Quine Tapes (2001)

 

 

 

The Quine Tapes er en slags annen side av 1969: The Velvet Underground Live. Kvaliteten på opptakene er litt mer skurrete, men til gjengjeld fanger de gruppen på en helt annen måte, med mer energi, sangene her rocker en hel del mer enn de forrige live albumet. Boksen inneholder hele tre cd’er med live sanger, tre versjoner av ”Sister Ray”, hvorav en er over en halvtime lang. Sangene her er råe og skitne, akkurat slik The Velvet Underground skal være. Til tross for at John Cale ikke er der så høres sangene her ganske mye ut som slik de var på de to første albumene, til tider enda sterkere. Det virker som det ikke er noen grense på hvor langt bandet her velger å dra sangene sine. Det er helt utrolige versjoner av ”White Light/White Heat”, ”Venus In Furs” og ”Heroin”, samt ”The Black Angel’s Death Song”. Cale’s bratsj er byttet ut med orgel spilt av Doug Yule, og det gjør en god jobb. Til tiden høres sangene dypere å mørkere ut enn de gjorde i studio, noe som er imponerende.

 

Konklusjon

 

Bootleg Series er et godt alternativ til 1969: The Velvet Underground Live. Begge settene har forksjellige styrker og svakheter, og jeg vet ikke om jeg kunne valgt mellom noen av de, jeg kan bare anbefale begge.

 

Sporliste:

 

 

1. Disc: 1

2. I'm Waiting for the Man

3. It's Just Too Much

4. What Goes On

5. I Can't Stand It

6. Some Kinda Love

7. Foggy Notion

8. Femme Fatale

9. After Hours

10. I'm Sticking With You

11. Sunday Morning

12. Sister Ray

 

Disc 2

 

1. Follow the Leader

2. White Light/White Heat

3. Venus in Furs

4. Heroin

5. Sister Ray

 

Disc 3

 

1. Rock & Roll

2. New Age

3. Over You

4. Black Angel's Death Song

5. I'm Waiting for the Man

6. Ride into the Sun

7. Sister Ray/Foggy Notion

 

 

 

Sjanger: Experimental, rock, avantgarde, pop

Høydepunkt: Venus in Furs, New Age, Black Angel's Death Song, White Light/White Heat, Sister Ray, Heroin

Karakter: 8.5/10

Endret 4. mai 2008 av Gonzolaz

[Pludderhose]

Wow... Denne var til stor hjelp!

 

Jeg har allerede debutalbumet, som er fantastisk. Har lurt litt på hva neste kjøp bør bli, men da regner jeg med at White Light/White Heat er et greit valg?

[Gonzolaz]

Wow... Denne var til stor hjelp!

 

Jeg har allerede debutalbumet, som er fantastisk. Har lurt litt på hva neste kjøp bør bli, men da regner jeg med at White Light/White Heat er et greit valg?

 

 

White Light/White Heat er et veldig greit valg ja, du kan godt skaffe deg studioalbumene deres i kronolgisk rekkefølge, alle har noe å tilby

Endret 4. mai 2008 av Gonzolaz

[TomJ]

Bra guide. Har Velvet Underground and Nico, glimrende skive.

Heroin og Venus in Furs

Endret 5. mai 2008 av TomJ

[tjalla]

Veldig flott. Stort sett enig i karakterer, selv om jeg syns "Nico" er best.

 

Nico = 10/10

WL/WH = 9,5/10

VU = 8/10

L = 8,5/10

 

Hva med å ta for deg deler av solokarrierene til Reed og Cale f.eks? Altså platene som anbefales.

[Gonzolaz]

Hva med å ta for deg deler av solokarrierene til Reed og Cale f.eks? Altså platene som anbefales.

 

Det kunne jo vært noe, dessverre har jeg ikke hørt så mye fra solokarrierene deres, kun tre plater av Lou Reed. Liker veldig godt Transformer og Blue Mask. Skulle jeg tatt for meg Reed’s solokarriere hadde bare det blitt dobbelt så mye som denne Velvet Underground guiden. Men jeg kan godt skrive anmeldelser om de tre platene og andre etter hvert som jeg anskaffer dem, hvis det er ønskelig.

[svinepelz]

Transformer og The Blue Mask er godplater, men Berlin og New York skal ei heller glemmes.

 

Fin guide. Liker "peel slowly and see" veldig godt, utover det har jeg bare White Light / White Heat liggende et sted... satte den på som bakgrunnsmuzak en gang, noe den fungerte særdeles dårlig som, etter det har jeg i grunnen glemt hele plata.

[Drix1]

Takk for en bra guide. Har alle studioskivene allerede og er generelt ganske enig med deg hele veien. Tror nok debuten scorer høyere enn WL/WH i mine øyne, men jeg ser poenget ditt.

 

Har bare Loaded, så neste mueklikk blir inn på Play og kjøpe Fully Loaded! Takk for tipset.

 

En ting vil jeg gjerne legge til da, og det er den fantastiske Live at Bataclan '72. John Cale er med for første gang siden bruddet og det er en liveskive som setter alle andre i skyggen. Lyden er heller ikke her noe å skryte av, men som live VU skive er den flott! Absolutt å anbefale.